17. jun. 2018

Sepp En biografi om Leonhard Seppala av Nina Kristin Nilsen




Boken Sepp En biografi om Leonhard Seppala skrevet av Nina Kristin Nilsen, var helt ukjent for meg før jeg så den utstilt på biblioteket på en hylle over nye biografier. Biografien ble utgitt i 2017. Jeg hadde hørt om Leonhard Seppala før jeg leste boken, og det må ha vært ved se filmen som finnes på NRK.no: Balto – helten fra Alaska. Det er filmen om det som på Wikipedia kalles Serumløpet til Nome.  


«Historien om en av de mest spennende skjebner i norsk utvandringshistorie. Leonhard Seppala utvandret fra Nord-Troms til USA i 1900 under gullrushet i Alaska. Boken forteller om denne tiden, om gullgravere, immigranter og polarliv på en måte som tar pusten fra leseren. Men Seppalas enorme berømmelse (i sin tid en av Amerikas best kjente personer) kom ikke fra gullgraving, men fra hundekjøring.»

Fra forfatterens forord:

«Historien om norskamerikaneren Leonhard Seppala (1877-1967) forener norsk polar- og utvandrerhistorie. Han reiste fra Norge i 1900 for å være med på gullrushet i Alaska, ble hundekjører takket være Roald Amundsens avlyste nordpolplaner, og huskes ennå for serumsstafetten i 1925, da livsviktig medisin ble hastet med hundespann tvers over Alaska til difterirammede barn i Nome. Og fordi man ikke kan styre sitt eget ettermæle, er minnet hans fortsatt knyttet til hunden Balto.»

Leonhard Seppala vokste opp i Skjervøy i Troms. Han var av kvensk avstamming. I 1897 reiste han til Kristiania med en ønske om å bli damskipmaskinist. Men ingen ville ansette en ukjent læregutt fra Nord-Norge og drømmen svant bittert hen. Han tok seg jobb hos en smed i Vika. Men der ble han holdt nede av byguttene som hermet etter dialekten hans, han ble mobbet fordi han var liten av vekst og de sa at han stinket fisk.

I 1899 treffer Leonhard på gullmillionæren Jafet Lindeberg som er på besøk i hjembygda. Jafet og Leonhard jobbet sammen på linefiske på Finnmarka. Jafet tilbyr Leonhard jobb hos seg i Alaska og forskutterer reisepengene på trehundre dollar. Leonhard reiser til Alaska i 1900, men er nær ved å avslutte arbeidsforholdet. Han er vant med å jobbe hardt på vinterfiske og i farens grovsmie. Men arbeidet han må utføre i Nome anser han som ren slavedrift. Jafet tilbyr han andre arbeidsoppgaver, og Leonhard blir i Nome. Selv om han ikke blir rik på gullgraving, gir Alaska han de muligheter han neppe ville fått i Norge. Det er fortellingen om den seige og viljesterke Leonhard Seppala og hans liv frem til han dør i 1967 boken til Nina Kristin Nilsen handler om. Interessant historie å lese om og epilogen ble en fin avslutning på boken.

Seppala mente at hunden Balto fikk ufortjent oppmerksomhet etter serum-stafetten, til og med en statue i Central Park i New York. Det var hans lederhund Togo som burde fått den hederen. Det kan man også lese om her på siden til Seppala-løpet: Beretningen om Leonhard Seppala og lederhunden Togo

15. jun. 2018

Dikt: Trær av Hans Børli – fra diktsamlingen Jeg ville fange en fugl (1960)




Når store trær
står stille i midnattstimen
og sover med lauvet,
da er de fylt av et mørke
større enn natta,
en stillhet
som gjør hjertet lavmælt.

De er som skyggen av Gud.

14. jun. 2018

Krim: Fuglekikkeren (The Birdwatcher) av William Shaw.



Da Fuglekikkeren skrevet av William Shaw kom inn til biblioteket, klarte jeg merkelig nok å komme først i køen. Nå er den lest og det er krim som jeg liker å lese.

Fuglekikkeren ble utgitt i 2016, på norsk av Goliat Forlag i 2018 og er på 304 sider. Dette er første bok i en ny serie. Neste bok i serien lanseres høsten 2018.

Boken begynner slik:

«Det var to grunner til at William South ikke ville være en del av mordetterforskningsteamet. Den ene var at det var oktober. Trekkfuglene hadde begynt å komme inn ute ved kysten. Den andre var at selv om ingen visste det, sa var han en morder selv.
Dette var ikke de grunnene han oppga til skiftlederen. I stedet sto han foran skrivebordet hans og argumenterte. «Herregud, jeg har en bunke vitneforklaringer høy som så, som jeg må gjennomgå innen torsdag, for ikke å snakke om Nabolagsmøtet som nærmer seg. Jeg har ikke tid.»
«Nei, men du sier ikke det», sa overkonstabelen rolig.
«Jeg skjønner uansett ikke hvorfor det må bli meg. Konstabelen kan ta det.»
Skiftlederen var en pen mann som blunket når han snakket.
«Spør assisterende førstebetjent McAdam på kriminalenheten. Det var han som sa det måtte bli deg. Beklager, kompis.»
Da South ikke rørte på seg, så han seg om til høyre og til venstre for å sjekke om noen lyttet, og senket stemmen. «Hør her, kompis. Den nye kriminalbetjenten er ikke herfra. Hun trenger veiledning. Du er den lokale distriktslederen, og derfor har McAdam bestemt at du skal være en del av teamet for å støtte henne og sørge for kontakten med lokalsamfunnet. jeg kan ikke noe for det.»

Inn på banen kommer den nye kriminalbetjenten Alexandra Cupidi:

«William South stoppet før han gikk gjennom glassdøra på fremsiden av stasjonen. Utenfor var den blå Ford Focusen parkert med motoren i gang. Bak rattet satt den nye politikvinnen, og bare synet av henne gjorde ham nervøs med det samme.
I slutten av trettiårene, gjettet han, glatt, brunaktig hår, nyklipt:en kvinne som begynte i ny jobb. Fingrene trommet utålmodig på rattet. Hun skulle ha ansvar for de eksterne undersøkelsene i etterforskningen, nyankommet, første sak i ny stilling, ivrig etter å komme i gang, gjøre en jobb. Mye å bevise.»

Alexandra Cupidi viser seg å være en god etterforsker og langt mindre glamorøs enn førsteinntrykket William South får. Men han blir overrasket over hvem den drepte er: naboen og hans venn Bob Rayner.
Fuglekikkeren er en roman som ga meg god-følelsen jeg hadde da jeg leste mye engelsk krim. Troverdige karakterer i et troverdig miljø. Kriminelle handlinger kan ikke forsvares, men er sjelden svarthvit. Det er det heller ikke i Fuglekikkeren. Slutten ble en thriller. Jeg har tro på at den kan treffe mange lesere. Håper det. For noen er den helt sikkert ikke spektakulær nok. Jeg er lei av spenningsbøker der det kriminelle element er usannsynlige drapsorgier. Drapsmaskiner på to ben. Fuglekikkeren ble en opptur. Jeg ble engasjert i handlingen. Både historien i nåtid og det som skjedde i William South vokste opp i Nord –Irland. Jeg venter i spenning på neste bok i serien.

Politibetjent William South har hatt én god grunn til å holde seg borte fra drapsetterforskninger: Han har selv drept.
Men denne gangen er offeret hans eneste venn, som delte hans lidenskap for fuglekikking.
Den ærgjerrige kriminaletterforskeren Alexandra Cupidi har nylig blitt presset til å søke overføring til Kent-kysten fra Londonpolitiet etter en affære med en overordnet. Med seg har hun sin opprørske tenåringsdatter Zoë. Når et mishandlet lik blir funnet i en trekiste, trenger Cupidi Souths lokalkunnskap. Raseriet bak den grove volden vekker gjenkjennelse hos dem begge.
Den hjemløse drukkenbolten Donnie Fraser blir utpekt som morder, og det er bare South som kjenner hans historie og vet at dette ikke kan stemme. Han fortsetter undersøkelsene, men veien mot oppklaring blir samtidig en skjebnesvanger reise bakover i tiden mot hans egen, dypt skjulte hemmelighet fra han var gutt i Nord-Irland.
Fuglekikkeren er britisk krim på sitt beste. En intelligent historie om sårbare politietterforskere, om båndene mellom foreldre og barn, om sorg og skyld og om å møte sitt innerste mørke.

10. jun. 2018

Biografi: Otto Sverdrup Skyggelandet av Alexander Wisting




Otto Sverdrup (f. 1854 d. 1930), eller Otto Neumann Knoph Sverdrup som var hans fulle navn, bidro i nasjonsbyggingen av Norge som skipsfører og polarforsker, men han levde i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Han hadde ikke evnene som Nansen og Amundsen hadde, han klarte ikke å selge seg selv. Navnet var kjent fra andre bøker jeg har lest om polferder. Men hvem han var, det har jeg først fått vite etter å ha kjøpt og lest biografien skrevet av Alexander Wisting som ble utgitt i 2017.

Fra forordet:

«Sverdrup ble født i 1854 i Bindalen. Han ble formet av en tradisjonsrik norsk kystkultur, et liv som betød å leve med og lære av naturelementene. Fra en omskiftende tilværelse som sjømann og skogsarbeider, ble han på kort tid en av pionerene innen arktisk ferdsel. Først som deltaker, deretter som ekspedisjonsleder. To ganger styrte han polarskuta Fram gjennom svært risikofylte ekspedisjoner i et beinhardt klima. Disse ferdene ble til skjellsettende forskningsarbeid og tidenes norske landoppdagelser. De var også ekstreme overlevelseseksperimenter der ledere og mannskap ble satt på store psykiske prøver. Ingen gikk umerket ut av dette, heller ikke Sverdrup.

Til tross for sine prestasjoner havnet Otto Sverdrup i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Han opplevde å bli presset ut av konkurransen om tidenes polarmål: Antarktis. Ekspedisjonene i polarisen ga liten uttelling, og etter suksess fulgte nederlag. I stedet for å høste av sin status som nasjonalhelt, ble Sverdrups liv preget av kampen for å overleve økonomisk. Men gang på gang reiste han seg og kom tilbake, enten som oppdager eller redningsmann for skipbrudne i Arktis under verdenskrig og revolusjonstid.»

Fem hundre sider med fakta om Otto Sverdrup og hans liv har tatt tid å lese. Underveis har jeg gått lei. Men så leser jeg noe som er mer interessant og når siste side har lest er jeg fornøyd med meg selv og kjenner at det å lese boken er verdt tiden det har tatt. Noe av det jeg har lest, har jeg lest før i andre bøker. Men det meste er nytt. Selv om kvaliteten på bildene ikke var det beste, likte jeg at de er fordelt slik at de passer inn i historien. Historien om et ekstraordinært menneske som fortjener å komme ut av skyggen til Nansen og Amundsen blir mer levende slik. Konklusjonen er enkel: god bok og en del av historien det er verdt å kjenne til.


Han ledet tidenes norske landoppdagelse i en polar dødsferd.

Da Norge for første gang gjorde seg bemerket som oppdagernasjon, var Otto Sverdrup Fridtjof Nansens viktigste mann. Som kaptein på Fram utviklet han ferdigheter som gjorde ham til en selvstendig oppdager og polarforsker. 

Sverdrups virke strekker seg over hele den norske polare gullalderen, fra 1888 til 1930, og hans anonyme posisjon i skyggen av Nansen og Amundsen er en historisk urett. Gjennom tidenes norske landoppdagelser og dramatiske redningsaksjoner i Arktis reddet han liv og leverte viktige forskningsresultater. Men utenfor isen ble triumf til tragedie. Etter annen verdenskrig er det skrevet lite om Sverdrup. Denne nye biografien baserer seg på en grundig gjennomgang av førstehåndskildene fra skikkelsene omkring Otto Sverdrup og hovedpersonen selv.


3. jun. 2018

Der vi engang gikk - av Kjell Westö




«På hvert sted et menneske har gått, lagres det et minne om det. Det er usynlig for de fleste, men for den som kjenner og elsker dette mennesket, viser det seg som et tydelig bilde hver gang man går forbi.»

Jeg har lenge tenkt på å lese romanen til den finske forfatteren Kjell Westö: Der vi engang gikk som sitatet over er hentet fra. Helt siden jeg så TV-serien som er basert på boken. Etter at jeg lesten boken Finland 1918 av Morten Jentoft, ble det et must. Nå er romanen lånt og lest, og TV-serien kjøpt. Blir spennende å se den igjen etter å ha lest den gode romanen. Det er den tredje boken jeg har lest av Kjell Westö.

Romanen Der vi en gang gikk er på nesten 500 sider. Den har detaljer jeg fint kunne klart meg uten. Samtidig er det småtterier sammenlignet med hvor god jeg synes at den er.

Tidsperioden er de første fire tiår av 1900-tallet da Finland var en del av Russland og frem til første verdenskrig. Handlingen foregår i et sosialt splittet Helsingfors - fra overklassen som lever i sus og dus til fattige arbeidere som lever under slumlignende vilkår. Handlingen spinner rundt fire personer: Den rike og populære Lucie Lilliehjelm, fotografen Eccu Widding, sosialisten Ivar Grandell og arbeidersønnen Allu Kajander.

I heten som har hengt over oss i den siste tiden har lesetempo vært særdeles lavt. Jeg har derfor brukt over en uke på å lese romanen. Den begynner å dra på årene, utgitt i 2006, og mye er skrevet om den. Jeg overlater derfor til forlaget Pax til å beskrive innholdet.

Kjell Westø viser hvilken stor episk forfatter han er i denne romanen som er forankret i Finlands dramatiske historie i første halvdel av 1900-tallet. Den blodige borgerkrigen mellom de røde og de hvite setter dype spor. I sentrum for romanen står en gruppe mennesker med bånd til begge leire. De er preget av sin tid, og samtidig markante individer som vil noe nytt og lengter etter kjærlighet og lykke. Utover 1920- og 30-tallet skyter økonomien fart, og midt i forbudstiden flømmer champagnen hos overklassen og kultureliten i Helsingfors. Det moderne samfunnet tar form og et nytt byliv vokser fram med sitt kaféliv, sin kultur og arkitektur. – Romanen ble tildelt Finlandia-prisen og ble årets store bok i Finland i 2006.

24. mai 2018

Bokomtale: Finland 1918 av Morten Jentoft - en bok om den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den




Finland har for meg vært en taus mystisk slektning som jeg hadde en anelse om hadde opplevd mye som vedkommende ikke ønsket å fortelle noe om. Nabolandet som har et språk jeg ikke forstår et ord av i motsetning til svensk og dansk. Jeg kan godt huske at jeg lærte om faraoene i Egypt i historietimene på barne- og ungdomsskolen. Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om den finske borgerkrigen i 1918. En krigs som også kalles frihetskrigen.

Det var først da jeg så filmatiseringen av Kjell Westös roman Der vi en gang gikk (2006) og jeg leste hans roman Svik 1938 at jeg forstod det var noe ved Finlands historie som jeg burde lære noe om. Derfor har jeg lest faktaboken til Morten Jentoft Finland 1918 Den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den.

Å lese boken til Jentoft er som endelig å ha fått slektningen til å fortelle det vedkommende har opplevd. Jeg har interessert meg for og har lest om og kan mye om engelsk historie. Men historien til nabolandet Finland kunne jeg lite om før jeg har lest boken til Jenstoft. Det er ikke så lite flaut. 

Jeg er sjokkert over det jeg har lest om brutale krigen og det som skjedde i Finland etter krigen i 1918. Over bildene som ble tatt av Harald Natvig. En krig der de "røde": den sosialistiske siden som var jordløse landarbeidere, husmenn og industriarbeidere, var i geriljakrig mot de "hvite": overklassen, middelklassen og bøndene støttet av Tyskland. De røde hadde støtte av russiske soldater som var blitt igjen etter den russiske revolusjonen. Opp mot 37 000 mennesker ble drept under konflikten! Trettisyvtusen! I forordet skriver Morten Jentoft blant annet dette:

«I 1987 skulle jeg lage et program om Finland, som feiret 70 år
som selvstendig nasjon. Jeg dro til Vasa, snakket med forfatteren
Antti Tuuri, og ved en tilfeldighet fikk jeg også høre at det satt en
mann på et gamlehjem som kunne fortelle om 1918, på svensk.
Hvis det ikke hadde vært for Lars Roine, så hadde denne boken
neppe sett dagens lys. Han fortalte meg en historie som jeg aldri
har kunnet slippe. Om hvordan et tilsynelatende velfungerende
land i løpet av måneder gled ut i kaos, krig og til slutt massemord.

Året etter var jeg i Tammerfors på sommerkurs i finsk språk.
Da startet jeg jakten på mer kunnskap, og jeg besøkte det store
minnesmerket på Kalevalakirkegården, ikke langt fra studenthjemmet
jeg bodde på. Jeg fant også bøker med bilder fra en
bykrig vi aldri har sett maken til i Norden, hverken før eller
seinere.

Det tok litt tid før jeg oppdaget at mange av bildene i bøkene
var tatt av en nordmann. Hva gjorde egentlig legen Harald Natvig
i Finland i 1918? På universitetsbiblioteket i Helsingfors kom
jeg for første gang over det store billedverket Fra den finske frihedskrig
1918, som Harald Natvig utga etter at han kom tilbake
fra sitt oppdrag i Finland. Der hadde han vært leder for en av to
norske ambulanser som ble sendt til det borgerkrigsherjede landet.
Hvordan opplevde legene og sykepleierne det som skjedde,
da finnene drepte hverandre for fote denne våren? Jeg visste at
jeg ikke kunne slippe dette temaet. I 2012 ble dette til et TV-program
der jeg fulgte noen av sporene fra det Lars Roine fortalte
meg, og som Harald Natvig hadde dokumentert.»

Etter å ha lest boken har jeg lånt boken til Kjell Westö Der vi en gang gikk, og jeg har kjøpt TV-serien der boken hans er filmatisert for å se den om igjen.

Jeg har vært i Finland noen ganger – sist gang i Åbo. Etter å ha lest boken kan jeg tenke meg å reise dit for å besøke de stedene der det pågikk store kamphandlinger som byen Tammerfors (Tampere) som nesten ble utslettet under krigen i 1918. Uansett; jeg tror ikke boken til Morten Jentoft blir den siste boken jeg leser om finsk historie. Boken jeg har lest er lånt av biblioteket.


Den finske borgerkrigen ble utkjempet fra januar til mai i 1918 og omtales ofte som den mest brutale konflikten i Norden i moderne tid. I et grusomt oppgjør mellom landsmenn sto nabo ofte mot nabo i en strid mellom konservative og sosialistiske krefter som raskt kom ut av kontroll. Nærmere 37 000 mennesker døde som en følge av konflikten, gjennom krigshandlinger, terror, vilkårlige henrettelser og høy dødelighet i fangeleirene.

Utenfor Finland var det mange som engasjerte seg, og Norge sendte to «ambulanser» – feltsykehus – fra Røde Kors og fra Norske Kvinners Sanitetsforening. Ingen var forberedt på blodbadet de skulle bli vitne til. Flere av nordmennene som var i Finland, skrev ned det de hadde vært med på, og øyenvitneskildringene bringer leseren tett på begivenhetene.

Den finske borgerkrigen er i dag et nesten ukjent kapittel for mange. I Finland er den fremdeles et både kontroversielt og følelsesladet emne, mens den i Norge skulle få sterk betydning for arbeiderbevegelsen. Journalist og forfatter Morten Jentoft bringer med denne boken historien frem i lyset.


19. mai 2018

Tung tids tale av Olaug Nilssen



«Diagnosesamfunnet, må alt liksom heite noko? Kva skjedde med god, gammaldags maur i beina og makk i
ræva, kvifor får ein ikkje berre vere det ein er, utan at det på død og liv må heite noko?

Du spring rundt med impulsane dine, dei kviler aldri i sitt jag etter inntrykk. Eg spring framfor deg og ryddar
inntrykka bort, eg spring etter deg og ryddar i ruinane kvar gong eg blir for sein.

Det heiter ADHD. Det heiter «annen disintegrativ forstyrrelse i barndommen». Det heiter autisme. Det heiter
subklinisk epileptisk aktivitet. Legane seier det er sant, sjølv om eg prøver å nekte.

Du heiter Daniel. Du er ein sterk gut på ni år.
Eg heiter Olaug. Eg er ei stor dame på snart førti.»

Sitatet over er fra innledningen til Olaug Nilssens bok Tung tids tale. Boken ble utgitt i 2017 på forlaget Samlaget som bl a presenterer boken slik:

«Tung tids tale er ei sterk historie om å vere foreldre til eit autistisk barn. Om kampen for at barnet skal bli sett som den han er, og få den støtta han og familien treng.»


Utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket. Det er en sterk historie. Til tider skremmende. Uten sentimentalitet og uten at jeg som leser blir trist av å lese den. Formen som er valgt forsterker den nøkterne fremstillingen. Forlaget skriver at det ikke er noen heltehistorie, men en kjærlighetshistorie:

«Ein liten gut mistar språket og forandrar personlegdom. For mora byrjar ein kamp, først for å forstå kva som skjer med guten, og så for å få hjelp til å gi han den omsorga og oppfølginga han treng. Familien er plutseleg i ein svært utfordrande livssituasjon, og dei må igjennom lange og utmattande prosessar for å få hjelp. Mødrer skal aldri gi opp, blir det sagt, men kva er aksept, og kva er å gi opp?»

Fra Siste måndag i november:

«Eg vaknar da eg høyrer lydane dine, ser på klokka. 3:32. Blir liggande med lukka auge, eg veit at eg ikkje treng å gå inn til deg, det er ikkje frustrerte lydar, berre uregelmessige bogar av 1yd som varierer i både styrke og
lengde. 5:08 kjem du ut av rommet, og eg står opp og følgjer deg på badet. Eg hjelper deg av med pysj og bleie,
hjelper deg på do, steller deg. Da eg har tatt ei ny bleie rundt anklane dine og sunge «opp med bleia», og rost
deg for at du gjorde som eg sa, snur eg meg for å finne fram klede, og så piler du ut døra og spring leande opp
trappa. Eg stressar ikkje, for eg veit eg låste utgangsdøra og dørene inn til stove og kjøken for eg la meg i går, men eg tar meg ikkje god tid heller, og kjem etter deg med bukse, genser og sokkar i armane. Døra til lagerrommet med fryseboksen hadde eg ikkje låst, så du står alt med hendene nedi og prøver å opne ein isboks, uvitande om at eg har frose ned restane av ei suppe i denne boksen, og at det altså ikkje er is. Eg tar boksen frå deg, lukkar loket på fryseboksen, geleidar deg ut.

Det er seks veker sidan det gjekk i svart for meg på jobben. Eg hugsar ikkje lenger om det var gråt, raseri eller
besvimelse, og om det var femte eller tiande gong. Men eg hugsar eg i eit glimt såg meg sjølv utanfra og oppdaga at eg hadde gamle joggesko, bukser som var for små, ansikt som var strengt, hår som var grått.»

Mye er skrevet om boken. Forfatterintervjuer har jeg hørt. Jeg har tanker om temaene handlingen berører. Men det kjennes ikke passende å skrive om i tilknytning til boken. Boken taler for seg selv, det er som tittelen angir: det er tung tids tale. Tittelen på boken er hentet fra diktet til Haldis Moren Vesaas:

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
Må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm!