22. apr. 2018

Bokomtale: Reservisten av Bjørn Olaf Johannessen




Helt utrolig at boken til Bjørn Olaf Johannessen Reservisten (2017) har gått meg «hus forbi» før jeg fant den på biblioteket da jeg var innom der på torsdag. Utrolig fordi jeg ble så betatt av boken jeg leste i 2015 og skriver om i innlegget:

Boken til Bea Uusma kjøpte jeg etterpå - så fascinert ble jeg av prosjektet hennes og historien.


«Sommeren 1897 forsøker den svenske vitenskapsmannen Salomon August Andrée å nå Nordpolen med en hydrogenballong. Utgangspunktet er Danskeøya, nordvest på Svalbard. Med til Danskeøya er også Vilhelm Swedenborg, ekspedisjonens reservist. Hvis en av de tre faste ekspedisjonsdeltagerne faller fra, er det han som skal overta.

Vilhelm skriver dagbok, og gjennom den kommer vi tett på hans lengsel etter å bli del av Andrées store visjon om å komme først til Nordpolen. Men etter hvert vekkes tvilen om ballongferden i det hele tatt lar seg gjennomføre. Er det en dødsferd han kjemper om å få delta i? Og hvor mye er man villig til å risikere for å bli en betydningsfull person?»

Det første jeg måtte finne ut av, var om boken til Bjørn Olaf Johannessen var fiksjon eller om dagboken var reell. Vilhelm Swedenborgs rolle er ikke fiksjon. Det fant jeg ut her på Wikipedia.  I et intervju her i tilknytning til radioprogrammet Studio 2-P2. forteller Bjørn Olaf Johannessen, som er manusforfatter for film og TV, at rammene rundt historien er fakta, men at resten er fiksjon – herunder dagboken. Han viser også til Bea Uusmas bok, og det er som han sier, det eneste som er skrevet om Swedenborg i boken til Uusma er en setning. Setningen finnes i dette avsnittet:

«Det er på tide å dra nå. Andrée, Strindberg og Frænkel: Alle de tre ekspedisjonsmedlemmene tar en enstemmig beslutning. De siste ukenes venting blir umiddelbart erstattet av full aktivitet. Mannskapet klatrer opp i stillaset i ballonghuset og skynder seg å løsne alle veggplatene som vender mot nord. Bjelker og treplanker knuses mot steinene på stranden. Den 434 kilo tunge gondolen slepes frem til midten av ballonghuset og festes på plass. De siste private eiendelene pakkes ned. I all hast skriver de noen avskjedstelegrammer, ett til kong Oscar og ett til Aftonbladet, og leverer dem til dem som blir igjen. Vilhelm Swedenborg, ekspedisjonens reservemann, som reiste med dem fra Stockholm, og som hele tiden har ventet på å få bli med hvis noen av de andre deltagerne skulle hoppe av, trekker et sukk av skuffelse - eller kanskje av lettelse.»

Den fiktive dagboken gir inntrykk av at Swedenborg lever i et evig håp om at noe skal skje med Strindberg og Frænkel slik at han er den som blir tatt med. En får ikke et særlig godt inntrykk av Swedenborg som person gjennom dagboknotatene som er ment for kona hjemme i Sverige. Det er notater fra de forlater Sverige 18. mai og til han er tilbake i Sverige 22.juli.  Her er et eksempel der han nedsnakker Strindberg og Frænkel og forsøker å fremheve seg selv overfor Andrée. Her fra 22. mai:

«Vi holder god fart opp langs kysten av Norge. Landet ligger for det meste i tåke, så vi bare nå og da kan skimte den stenete kysten og de spisse fjellene. Frænkel og Strindberg er begge svake til sjøs og ligger utstrakt i køyene. Selv vandrer jeg omkring, konverserer mannskapet og drøfter det ene og det annet med Andree. Av oss fire er det bare Andree og jeg som tåler bølgene, og det gir oss rikelig anledning til å lære hverandre bedre å kjenne. Min stilling er litt delikat. Man kan tenke at jeg fremmer mitt kandidatur nå som de to andre er slått ut. Jeg farer derfor stille frem. Andree er dog for det meste dypt i tanker, og dette farefulle som venter oss, tynger ham nok en hel del. Jeg lar ham i fred, kommer med små oppmuntringer når jeg kan. Tidvis spor han om råd, og jeg svarer etter beste evne. Jeg har inntrykk av at han har stor tillit til meg.»

Selv om jeg nå vet at dagboken er fiktiv, lurer jeg jo på hva som er faktiske mellommenneskelige hendelser og hva som er fiktivt. Swedenborg hadde en rolle som ikke kunne være enkel å være ha. Det er en del å le av og noe synes jeg er overdrevet. Samtidig har jeg i minne NRK serien Den glemte polarhelt om Carsten Borchgrevink, men også bøker jeg har lest om kjente ekspedisjoner til polare områder, der forholdet mellom ekspedisjonsdeltakerne ikke alltid var av det beste. Det mellommenneskelige ble nok utfordret på slike ekspedisjoner slik at de verste sidene ved et menneske lett kom frem.

Alt i alt synes jeg boken til Bjørn Olaf Johannessen på 123 sider var verdt å lese. Reservisten satte i gang tanker om forhold rundt ekspedisjonen jeg ikke har tenkt kunne være problematisk. Den har også inspirert meg til å lese flere bøker om ekspedisjonen. Den neste boken jeg skal lese er en prisbelønt bok fra 1968 som er omtalt i en anmeldelse av boken til Bjørn Olaf Johannessen her i Stavanger Aftenblad.

«I 1968 ble svenske Per Olof Sundman tildelt Nordisk Råds litteraturpris for «Ingenjör Andrées luftfärd», en roman om den famøse polarekspedisjonen som trekløveret Salomon August Andrée, Nils Strindberg og Knut Fränkel ikke skulle overleve da de 11. juli 1887, på Svalbard, omsider entret korgen under en diger hydrogenballong i håp om å skulle bli de første som nådde Nordpolen.

Dit kom de aldri, noe den dokumentarisk orienterte prisromanen understreker til fulle. Dermed oppsto det som er blitt kalt et nasjonalt, svensk traume, og som også ligger til grunn for den sundmansinspirerte filmen «Ingenjör Andrées luftfärd» som regissøren Jan Troell ble oscarnominert for i 1982.»

Bokomtale: Gå glipp Om begrensningens kunst i en grenseløs tid av Svend Brinkmann


«Han er – som deg – en fyr som gjør seg tanker om hvordan vi lever livene våre. Svend Brinkmann er professor i psykologi. Han er dansk. Og han er en svært tydelig stemme i det offentlige ordskiftet i Danmark. Svend Brinkmann tar til ordet mot selvrealiseringsmaset og det evinnelige kravet om å bli mer effektive mennesker. Nå er han aktuell med en ny bok som kort og godt handler om at vi må lære oss begrensningens kunst, og at vi må lære oss å sette pris på å gå glipp av ting.»

Sitatet over er slik Anne Lindmo introduserte Svend Brinkmann da han var gjest her i programmet Lindmo 24. mars 2018. Yess, tenkte jeg etter å ha hørt han snakke om tema– den boken må jeg lese. Boken Gå glipp Om begrensningens kunst i en grenseløs tid av Svend Brinkmann er nå lest og den kan jeg anbefale. Jeg syntes det var et viktig tema før jeg leste boken. Enda mer viktig synes jeg det er det etter å ha lest den.

Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av Forlaget press som presenterer bokens innhold slik:

«Gå glipp handler om begrensningens kunst og verdien av å avstå fra noe. Denne livskunsten er viktig for oss både som samfunn og som mennesker. Brinkmann hevder at det i seg selv er verdifullt å lære «å nøye seg med» fremfor hele tiden å ville ha alt. Vår samtid fylles opp med mer av alt i et stadig økende tempo, med et voksende krav om flere opplevelser. Det å gi avkall på noe må ifølge Brinkmann derfor betraktes som en aktiv handling. Å «gå glipp» av noe krever en innsats. Det er ikke nødvendigvis så enkelt, men ikke desto mindre en eksistensiell, etisk og psykologisk nødvendighet."

I innledningen skriver Svend Brinkmann at spørsmålet er hvordan vi skal klare å fokusere i en verden full av muligheter og fristelser. At vi ikke skoleres i tilstrekkelig grad til å gå glipp av noe, og at boken handler om nødvendigheten av å gå glipp for både individet og samfunnet, og at den råder leseren til å gjøre nødvendigheten til en dyd, og rett og slett øve på å gjøre det å gå glipp av noe til en kunst.

«Når måtehold og avhold diskuteres i moderne psykologi, skjer det gjerne under overskriften selvkontroll. Selvkontroll er ikke uviktig, men i denne boka behandles den psykologiske dimensjonen ved det å gå glipp av noe bare som en blant flere relevante dimensjoner. Jeg skal ta for meg fem slike, formulert som overordnede argumenter som utgjør bokas kapitler.»

Argumentene han viser til er det politiske, eksistensielle, etiske, psykologiske og estetiske. Brinkmann avslutter innledningen til boken slik:

«Samlet er disse argumentene tenkt å vise at det både ligger en politisk nødvendighet bak begrensningens kunst, en eksistensiell dybde i begrensningen, et etisk potensial, en psykologisk gevinst og en estetisk kvalitet i det å gå glipp av noe. Denne oppdelingen i domener må ikke tolkes som den eneste mulige, for det finnes ingen skarpe grenser mellom for eksempel eksistens og psykologi, eller politikk og etikk. Kapitlene overlapper hverandre, men kan også leses uavhengig av hverandre. Jeg har ingen illusjoner om at leserne vil være enige i alle de fem argumentene, men det er da forhåpentlig heller ikke en forutsetning for å få utbytte av boka. Noen vil kanskje legge vekt på det psykologiske, men avvise det politiske - andre vil se det stikk motsatt. Mitt eget mål med boka er å vise, gjennom analyser av tilværelsens mange sider, at det har en grunnleggende verdi å gå glipp av mer enn de fleste av oss har vennet seg til å gjøre. Vi kan alle øve oss på å fokusere, å velge bort, å være tilfreds med mindre av det uvesentlige - og dermed forhåpentlig få mer tid til det vesentlige. «Do less, more thoroughly», var rådet antropologen Harry Wolcott ga studentene når de skulle skrive avhandlinger, med ham som veileder. Kanskje flere av oss kunne hatt godt av å ta til oss dette rådet om å gjøre mindre – men gjøre det grundigere. Ikke bare som studenter, men i livet i det hele tatt. Men forutsetningen er altså at vi våger å gå glipp av mer. Dette krever mot til å forplikte seg til noe bestemt. Denne bokas ærend er å fremheve det å gå glipp av noe som en kunst, en kunst som kan begrunnes politisk, eksistensielt, etisk, psykologisk og estetisk.»

Det er mye han skriver om jeg ønsker å trekke frem. Men det er som han skriver i innledningen, leserne vil oppleve det han skriver om ulikt. Fordi vi er forskjellige og lever forskjellige liv. Men en ting som jeg tror mange som leser denne boken vil være enige om er det han skriver her og som jeg avslutter dette innlegget med:

«Analysen ut fra denne boka vil være at Trump er et produkt av en grenseløs kultur som risikerer å skape mennesker uten sans for kunsten å gå glipp av noe. Trump er symbolet på mentaliteten som vil ha alt – nå!»


21. apr. 2018

Dikt: Dagene av Hans Børli – fra diktsamlingen Dagene (1958)




Dagene kommer, kommer.
De ser på meg,
ventende,
fylt av lys som håper.
Så dimmes de i kvelden,
Bortvendt, sårt.
Lik barneøyne som strålte av forventning
som brast.

17. apr. 2018

og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla av Håkan Nesser



«Og jeg tenkte at tiden er en tyv; den tar fra oss alt. Først gir den oss alt, men så må vi gi det tilbake. Mennesker, møter, øyeblikk. Så enkelt er det. Så grusomt er det.»

Det er ingen fordel å være boken jeg leser etter å ha lest en bok av Håkan Nesser. Heller ikke boken som kommer etter romanen og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla. Det er som Björn Skifs synger: «Härligt härligt, men farligt farligt» - herlige bøker å lese, men farlige konkurrenter for andre bøker.

Romanen er en av tre bøker av Nesser jeg lånte med meg sist jeg var innom biblioteket. Den var ikke plassert i området for krimbøker. Det er det som er så fint og så vanskelig med bøkene til Nesser. De kan fint plasseres under «vanlig» skjønnlitteratur selv om de som alltid inneholder et kriminelt element. Det gjorde også og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla utgitt i 2005. Det kriminelle element har jeg illustrert med et bilde jeg tok i katadralen i Salisbury i 2017.

Samtidig er boken også en morsom oppvekstroman. En roman det må ha vært moro å skrive.

«Man må forstå sin storhet, men også sin begrensning. Jeg tror at jeg, på nåværende tidspunkt hadde begynt å akseptere at jeg hadde fått hovedrollen i fortellingen om mitt liv – i mangel av andre interesserte skuespillere, sannsynligvis - men å innbille seg at jeg var noe annet enn en bifigur i det store skjebnedramaet som utspilte seg på den andre siden av veien i løpet av sommeren og høsten, det ville vært å overdrive.»


«Året er 1967, det er sommer i Kumla og 17 år gamle Mauritz lengter ut i verden. Det er kjærlighetens sommer, men ikke bare kjærlighetens. Mystiske og skremmende ting hender i Lundbom-huset. Først trettifem år seinere får man vite hva som egentlig skjedde.

Og som tenåringer flest er han «eplekjekk» i samtale med andre, men også i sin tankevirksomhet.

«Det gjaldt å leve som bare faen frem til femogtyve-tredve, så flatet det ut liksom. Man ble mer og mer som en grønnsak eller et møbel jo eldre man ble.»

Nabojenta Signhild tenker han mye på:  

«Å la være å tenke på Signhild var en beskjeftigelse jeg hadde lagt ned en del energi i denne våren. Hun hadde i stadig større grad begynt å legge beslag på både tankevirksomheten og den indre lengselen min, som en slags feber eller virus, nesten, og det gikk jo ikke an å bruke all sin fantasi og tankekraft bare på dette. Da de flyttet inn i Lundbom-huset, familien Kekkonen-Bolego, for drøyt seks år siden, hadde Signhild vært en mager tiåring med skjeve fletter og for store føtter, men det var få unger i kvartalet og vi hadde funnet hverandre uten problemer. Vi var like gamle - bortsett fra tre dager i min favør, og med tiden hadde kroppen hennes tatt igjen føttene. Flettene forsvant og voksne mennesker, slike som faren min og andre flittige besøkende konstaterte ofte at Signhild hadde arvet håret til moren sin. Tykt, kastanjefarget og herlig bølgende. Som en naturkraft, nesten. Til å gå seg vill i.»

Men så skjer det dramatiske en dag Signhild kommer hjem for å spise formiddagsmat:

«Hun åpnet døren og gikk inn. Eller ble snarere stående på terskelen, for synet som møtte henne, stanset henne der. Naglet henne fast.

I den salryggede sengen under vinduet lå faren hennes, Kalevi Oskari Kekkonen, født og oppvokst i Kotka, urmaker borte hos Didriksen i Stenevàgen, enogfemti år gammel, hundre og tolv kilo tung, og han var mer død enn en Biedermeier-klokke uten lodd.

Det tok bare brøkdelen av et sekund før datteren hans å innse dette, for den urmakeren er ikke født som ikke dør hvis man hugger hodet av ham.

Det lå på nattbordet, dette blodige hodet, det var snudd opp ned og det stakk et sammenrullet papir opp fra halsen på det.

At Signhild ikke besvimte da hun så dette, er en gåte.

At onkel William gjorde det, er den naturligste ting av verden.»

Det store spørsmålet er hvem som drepte Kalevi Oskari Kekkonen. Det får leseren vite helt på slutten av romanen. Selv om jeg tenkte tanken underveis, var det likevel overraskende og en snedig avslutning. Fin, fin roman igjen av Nesser.



14. apr. 2018

Bokomtale: Kvinnen i Isdalen. Nytt lys over norgeshistoriens største kriminalgåte av Dennis Zacher Aske


«Hun blir funnet død og forbrent på et vanskelig tilgjengelig og bortgjemt sted i utkanten av Bergen en tåkefull dag i november 1970. Det er et uhyggelig funn. Merkelapper er fjernet fra eiendeler. En «hemmelig kode» blir oppdaget. Kvinnen brukte forskjellige parykker. Hun byttet mellom ulike navn. Vitner som hadde sett henne, ga næring til konspirasjonsteorier. Pressen slo mysteriet stort opp.

Navnet Isdalen gir i seg selv frysninger. I årenes løp hadde det skjedd tragiske ulykker mellom de bratte dalsidene. Området der kvinnen ble funnet, hadde derfor på folkemunne fått det enda mer uhyggelige navnet Dødsdalen. Få kriminalsaker i Norge er blitt så omspunnet av myter og gåter som denne. Ingen visste hvem hun var. Ingen visste hvor hun kom fra. Ingen visste hva hun gjorde, og ingen hadde meldt henne savnet. Vitner observerte henne med ukjente menn. En mystisk drosjesjåfør, som var blant de siste som så henne i live, skal aldri ha blitt oppsporet. I løpet av kort tid ble etterforskningen utvidet tildet meste av Europa. Selv om ryktene gikk, benektet politiet i mange år at Politiets overvåkingstjeneste var involvert i saken.

Etterforskningen viste at liket var brent med bensin. Spor av noe bål ble ikke funnet, men politimesteren i Bergen konkluderte med selvmord mindre enn en måned etter at funnet ble stadfestet. En ulykke ble også antydet. Fra flere hold ble det hevdet at politiet la lokk på saken. Så sent som i 2002 uttalte sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste i Bergen: «I Isdalsaken blir det ikke gitt noen kommentarer. Jeg kan ikke engang svare på hvorfor vi ikke vil kommentere den.»

Jeg fikk frysninger innimellom når jeg leste boken til Dennis Zacher Aske: Kvinnen i Isdalen. Nytt lys over norgeshistoriens største kriminalgåte.  Sitatet over er fra bokens innledning. Det er bare å innrømme; jeg kunne lite om krimgåten før jeg leste boken. Etter å ha lest boken er det bare å si at det er en utrolig historie. En bok for krimhungrige nordmenn.

Det har vært skummelt å gå ut i mørke om kvelden de siste dagene. Selv er jeg vokst opp med en forsvinningssak i nabolaget som aldri ble oppklart.  Spørsmålet om vedkommende hadde reist hjemmefra av egen fri vilje eller ble drept har aldri blitt besvart. Når historien under oppveksten innimellom dukket opp i ukeblader, ble uhyggen rundt saken forsterket. Jeg kjente på denne uhyggen under lesingen av boken til Dennis Zacher Aske som er utgitt i 2018.  Litt for mye gjentakelser synes jeg, men forfatteren skriver i innledningen at dette har han gjort bevisst for å gjøre det enklere for leseren å holde oversikten.

Kapittel 1-15 i boken er presentasjon av etterforskningen. De siste kapitlene er forfatterens egen etterforskning, spørsmål og synspunkter. Etter å ha lest boken stiller jeg et stort spørsmål ved at kvinnen begikk selvmord.

Krimforfatteren Gunnar Staalelsen har skrevet forord i boken. 


«En ukjent kvinne blir i november 1970 funnet død og forbrent i Isdalen ved Bergen. Raskt viser det seg at hun har operert med en rekke forskjellige identiteter og er blitt observert flere steder i landet. Men hvem hun er, hva hun foretok seg her til lands og om det var drap eller selvmord, blir aldri avdekket. Forklaringene har variert voldsomt spesielt har spionasje stått sterkt som forklaring på hva hun drev med.

Forfatteren har gått gjennom politiets etterforskning dag for dag fram til saken ble henlagt og har selv etterforsket hele saken på nytt. Etter hvert blir det klart at politiet har oversett viktige spor underveis. En rekke nye opplysninger gir svar på hva kvinnen gjorde i Norge og hvordan hun døde.

Denne intense beretningen gir et helt nytt bilde av den gåtefulle kvinnen i Isdalen.»

13. apr. 2018

Dikt: Mitt liv – av Hans Børli – fra diktsamlingen Kont-Jo (1957)


Det var rått, det var kaldt,

det var armod og alt

som gjør stiene tunge å trø.

Men en drøm lyste støtt

med et blodskjær så rødt

som ei sundtråkket tran’bær i snø.


Det var øks, det var plikt,

det var grovslit og slikt

som gjør sangene grå i ditt brøst.

Men en drøm lyste lell,

som en krypskytter-eld

innpå fredlyste skoger ved høst.


Det var svart, det var kvitt,

det var himmel og vidt,

det var lier der vårsola skein.

Je vil takke deg, land!

Og her har du mi hand –

Ho er svart, ja – men skitten er rein.


10. apr. 2018

Åte (Hangman) av Daniel Cole – bok nr. 2 i en krim-trilogi



Daniel Coles roman som har fått den norske tittelen Åte har i utgangspunktet ingrediensene som jeg liker: Godt skrevet. En kvinnelig etterforsker som jobber i Metropolitan Police i London. Hun er enslig kvinne og har problemer med å slå seg til ro med en kjæreste. Utslitt av jobben. Tøff når det trengs. Blir en del av et team med etterforskere fra FBI og CIA som bringer henne til New York. Men i en krim er det et kriminelt element. Det må også falle i smak.

I Åte som er roman i en trilogi der den første romanen var Filledokka, ble det kriminelle elementet i historien i romanen «too much» for meg. For meg ble historien så heseblesende at den mistet sin troverdighet. 424 sider ble et slit å komme gjennom. Forfatteren kunne fint ha kuttet ned 100 sider og jeg tror det hadde blitt en bedre historie.


«En etterforsker som ikke har noen å stole på. En morder som ikke har noe å tape.
Ett og et halvt år etter Filledokka-drapene finner man et lik hengende fra Brooklyn Bridge med ordet «lokkemat» gravert på brystet. Man mistenker at det dreier seg om en copycat som har latt seg inspirere av Ragdoll-saken i London. Medietrykket er enormt.

Etterforsker Emily Baxter reiser straks over for å samarbeide med de amerikanske etterforskerne fra FBI og CIA som er satt på saken.

Så skjer et tilsvarende drap i London, denne gangen er det ordet «dokke» som er inngravert på offerets bryst. Hver gang etterforskerne er på sporet av noe, viser det seg at morderen befinner seg ett steg foran.

Antallet ofre stiger på begge sidene av Atlanteren. Klarer etterforskerne å etablere tillit til hverandre slik at de får løst saken før det er for sent?»