19. okt. 2018

Sommerlys og så kommer natten av Jón Kalman Stefánsson





«Havet er dypt, det skifter farge og virker som om det puster. Godt at havet er her, for iblant går det dager uten at noe hender, og da skuer vi utover fjorden som blir blå, blir grønn og siden mørk som den ytterste dag. Men hvis det er riktig at stillstand er hastighetens drøm, så burde vi kanskje åpnet et helsesenter for stresslidende bybeboere, og nå tenker vi ikke bare på Reykjavik, men også på London, Kjøbenhavn, New York, Berlin: Kom til stedet der ingenting skjer, ingenting rører på seg bortsett fra havet, skyene og fire huskatter. Reklamen ville ikke vært helt tro mot sannheten, men når er reklamene det? Den som jobber med reklame, må kunne overbevise oss om at det unødvendige er viktig, og det går jo strålende, for livet vårt fylles litt etter litt opp med unødvendige ting og verdiløs tid; komforten dynges på oss, det er knapt så hodene våre stikker opp.»

Akk ja, denne islendingen Jón Kalman Stefánsson frister meg til å besøke Island når jeg leser bøkene hans. Men i og med at jeg har lest at islendingenr er lut lei turister skal jeg la være. Bildet over tok jeg i Irland, Cliffs of Moher, et land jeg kan anbefale å besøke.

Romanen Sommerlys og så kommer natten, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2005 og ble ikke oversatt til norsk før i 2018. Boken er den tredje romanen jeg leser skrevet av Stefánsson.



Forlaget Press beskriver den bl a slik:

«Få forfattere har en like hengiven leserskare som Jón Kalman Stefánsson. Med den fantastiske trilogien om Gutten og de to prisbelønte Keflavik-romanene har islendingen vunnet over kritikere og lesere både her i Norge og internasjonalt. Nå kommer endelig Stefanssons store gjennombruddsroman på norsk: den vakre, vittige og vemodige Sommerlys og så kommer natten. Boka er et utrolig litterært portrett av en landsby på den islandske vestkysten og menneskene, drømmene og lengslene som lever der: En skildring av vanlige menneskers uvanlige liv – utført med Kalman Stefánssons uforlignelige blanding av ømhet, humor, skjønnhet og fantasi.»

Mye fint er skrevet om romanen. Etter å ha lest den istemmer jeg skrytekoret. Et lite sitat til fra romanen:

«Livet derimot, er alltid i bevegelse, det samler ikke støv – en dag har alt forvandlet seg til et minne, og du er død.»




13. okt. 2018

«Ord inne i datamaskiner har riktignok en lei tendens til å forsvinne...»



«Det finnes fremdeles dem som utsetter seg for det å skrive brev. Og da mener vi på den gamle måten: skriver ordene ned på papir, eller taster dem inn på datamaskinen og så printer dem ut, legger dem ned i konvolutten, går på posthuset med dem, og det selv om mottageren ikke får brevet før tidligst dagen etter, ofte mye senere. Er ikke dette å tviholde på en tapt verden, å være bakstreversk, blåse på utbrente glør? Vi har vennet oss til hastigheten, man taster inn ord på datamaskinen, trykker på en tast, og dermed er de fremme ved bestemmelsesstedet. Det kaller vi å være rask og ivrig. Og hvorfor skal vi da sende brev med posten, vi har knapt nok tålmodighet til en slik sneglefart - eller hvorfor bruke hest og kjerre når man har bil? Ord inne i datamaskiner har riktignok en lei tendens til å forsvinne, bli til ingenting, bli stengt inne i gamle dataprogram, tørke ut når datamaskinen krasjer og tankene våre og reaksjonene blir til luft; etter hundre år, for ikke å snakke om tusen, aner ingen at vi noensinne har eksistert. Det burde naturligvis være oss fullstendig likegyldig, vi lever her og nå, og ikke om hundre år, men en dag kommer vi over noen gamle brev, et eller annet faenskap begynner å bevege seg inni oss, vi synes vi føler et bånd som går fra oss og forsvinner inn i fortiden, det er båndet som binder tidsperiodene sammen.»
Sitatet over er fra romanen Sommerlys og så kommer natten av den islandske forfatteren Jón Kalmar Stefánsson som jeg leser i for tiden. Som andre bøker jeg har lest av forfatteren; helt utrolig bra.
Samtidig leser jeg en biografi av Peter Normann Waage: André Bjerke I Kampens hete. Også den veldig bra der det er det sitert fra brev, og da kom jeg til å tenke på et innlegg jeg skrev i 2013:

Og; samtidig fant jeg en bok da jeg ryddet kontoret som jeg fikk av en kollega som hun hadde kjøpt på et loppemarked:


Og i boken er det en personlig hilsen:



Det kan ikke skrives en personlig hilsen i en e-bok. 

Alt dette fikk meg til å tenke på paradokset som er målet for det moderne mennesket – å bli sett. Samtidig forsvinner det moderne mennesket i mylderet pga ferskvaren som sosiale medier og e-poster er. Jeg liker å lese biografier og lurer veldig på hvordan fremtiden blir. I biografien om André Bjerke er det så langt jeg er kommet vist til brev mellom foreldrene. Heavy saker samtidig som det beskriver forholdet mellom dem. Hvordan biografiene blir for det moderne mennesket blir interessant å følge med på.  

7. okt. 2018

Hans brors hustru (Jalna) - bok nr. 7 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche





I noen lesetimer flyttet jeg inn hos familien på Jalna. Mitt nostalgiprosjekt. I juli 2017 leste jeg bok nr.6 i serien: Gull og kjærlighet. Etter det hadde vi et oppussingsprosjekt her i huset der jeg fikk en ide: gi bort alle Jalna-bøkene. Etter å ha lest nr. 7 i serien Hans brors hustru er jeg glad for at dette kun var en tanke som kom i kaoset med blant annet å flytte på bøker.
Det er i utgangspunktet skummelt å lese bøker om igjen som det knytter seg minner til. For risikoen for at jeg skulle synes at historien som Mazo de la Roche skapte med serien om familien på Jalna var banal, var høyst til stede da jeg kjøpte serien og startet å lese den om igjen i 2013. Men jeg storkoser meg fortsatt.

Mazo De La Roche skrev ikke og bøkene ble ikke utgitt i rekkefølgen de er blitt i serien. Boken fra serien som jeg nå har lest var den første som ble utgitt. Sitat fra omslaget til biografien jeg har kjøpt om henne skrevet av Heather Kirk:

«In 1927, Mazo de la Roche submitted her manuscript to the competition for a prestigious U.S. literary prize, the Atlantic Monthly-Little, Brown Award for Best Novel. She won the cash prize of $10,000, and Little, Brown and Company published her novel, "Jalna". This book became an immediate best-seller. Suddenly, she was rich and famous. Mazo de la Roche went on to publish 16 novels in a popular series about a family named Whiteoak, living in Southern Ontario in a big, old, red-brick house named Jalna. A hit play, a Hollywood movie, and TV mini-series in both Canada and France all were based on her saga of the Whiteoak family. The millions of books sold in 193 English-language editions and 92 foreign-language editions of the series produced substantial royalty cheques. Her success allowed her to travel abroad and to live in a mansion near Windsor Castle. Mazo de la Roche hated being a celebrity and tried to escape the public attention her fame brought. She was a private person whose creativity depended on a quiet daily routine. She created unforgettable characters who come to life for her readers, but she was secretive about her own life.

When she died in 1961, her cousin and life-long companion Caroline Clement burned her diaries, adding to the aura of mystery that already surrounded Mazo. Once Canada's best-known writer internationally, Mazo de la Roche published 37 books in her long career. "The Jalna" stories, based on memories of her family and the places in Southern Ontario where she grew up, depict a way of life that is gone forever. And her own life story is as intriguing as the plots she created in her fiction.”
 Historien Mazo De La Roche har skrevet er enkel. Men det er personligheten til aktørene, blant annet at de er forskjellige, tiden de lever i og omgivelsene som jeg liker. Omslaget til bøkene jeg har kjøpt gjennom Finn.no og er fra 1962, se bildet over, tilsier at de inneholder en grå masse. Men det er det ikke, innholdet er for meg som en fargesprakende rakett. For meg er det ikke et eneste dødpunkt i historien. Stor tempo. Det  dveles ikke ved detaljer. Mye humor finner jeg i dem. Bokomslaget på den engelske utgaven jeg fant på Bokklubben.no fremstiller huset familien bor i:



Boken slutter med at Adeline fyller 100 år- det er 1925. Det yngste barnebarnet, den bortskjemte og vakre Wakefield, er samme år fylt 10 år. Ingen dør i løpet av handlingen selv om dramaene som etterhvert utspiller seg kunne endt med forferdelse. De andre aktørene er sønnene til Adeline (1825) som er Nicholas (1852) og Ernest (1854) som bor på Jalna. Datteren Augusta (1851) er på besøk når boken slutter. Barnebarnet Renny (1856) er patriarken og fortsatt ugift. Det samme er hans søster Meg (1884). I tillegg «halvbrødrene» som i tillegg til Wakefield (1915) er poeten Eden (1901), Piers (1904) som jobber på gården og Finch (1908) som studerer og ikke finner seg til rette i livet.
Fra begynnelsen; familien er begynt å spise når Wakefield kommer inn i stuen. Søsteren Meg ber Renny gi han kjøtt uten fett:

«Renny skar av et par stykker oksekjøtt og en fettklump ved siden av.
Bestemors stemme var utydelig av mat: — Si han skal spise fett. Han har godt av det. Barn er bortskjemt nå for tiden. Gi ham fett. Jeg spiser fett, og jeg er nesten hundre år.
Wakefield stirret rasende på henne over bordet. — Vil ikke spise fett. Vil ikke bli hundre år.
Bestemor lo hest, slett ikke fornærmet.
— Ikke vær redd, barnet mitt. Det blir du heller ikke. Det blir ingen av dere. Ni og nitti og ikke forsømt et eneste måltid. Litt saus, takk, Renny, på dette brødstykket.
Hun holdt skjelvende tallerkenen fram. Onkel Nicholas, hennes eldste sønn, som satt ved siden av henne, tok den fra henne og sendte den til Renny, som helte litt på stekefatet, så all sausen samlet seg i den ene enden. Så øste han to skjeer på bestemors brødstykke.
— Mer, mer, befalte bestemor. Han ga henne en tredje skje.
— Nok, nok, mumlet Nicholas.
Wakefield satt som forhekset og så på at hun spiste. Hun hadde innsatte tenner både i over- og undermunnen, sannsynligvis de beste kunstige tenner som noensinne har vært laget. De malte i stykker alt som kom innen rekkevidde, og mange av hennes ni og nitti år skyldtes dem. Meg hadde lagt små, appetittlige hauger med potetpure og stuet kålrabi på hans egen tallerken, men dem rørte han ikke. Han stirret bare på bestemor.
— Ikke glo slik, hvisket Meg, — spis maten din.
— Ja, hvis du vil ta vekk fettet, hvisket han tilbake.
Hun tok det over på sin egen tallerken.
Samtalen fortsatte som før. Hva snakket de i grunnen om? tenkte Wakefield, men han var for opptatt av middagsmaten til å bry seg om det. Setninger fløy over hodet på ham, ord støtte sammen. Det var høyst sannsynlig bare en av de gamle diskusjonene: Hva de skulle dyrke i år; hva de skulle gjøre med Finch som gikk på skolen i byen; hvilke av bestemors tre sønner hadde stelt seg verst i livet — Nicholas som satt på hennes venstre side og hadde ødet fedrenearven på et utsvevende liv i sin ungdom; Ernest til venstre  for henne, som hadde ruinert seg på vanvittige spekulasjoner og pengelån til brødre og venner; eller Philip, som lå på kirkegården og hadde giftet seg to ganger (annen gang under sin stand!), og produsert Eden, Piers, Finch og Wakefield, unødige tilvekster til familiens allerede altfor store byrder.»
Uromomentet i romanen oppstår når Piers i hemmelighet gifter seg med Pheasant, datteren til naboen Maurice som er en god venn av Renny. Pheasant som Maurice fikk ansvaret for etter et eventyr med en kvinne like før han skulle gifte seg med Meg. Hun brøt forlovelsen og har etter dette forblitt ugift. Etter at Piers og Pheasant har giftet seg, tar han Pheasant med til Jalna. Da blir det oppstyr med bestemor i føringen:

«— Nå, snerret bestemor, da hun hadde fått dem foran seg.
— Skammer dere dere ikke?
— Nei, svarte Piers fast. — Vi har bare gjort det som masser av mennesker gjør. Giftet oss i all stillhet. Vi visste at hele familien ville sette seg mot det hvis vi fortalte det, og derfor holdt vi det for oss selv.
— Og tror du, hun dunket med stokken i gulvet, — og tror du jeg vil tillate deg å ta med den lille bastarden hit? Forstår du hva det betyr for Meg? Maurice var hennes forlovede, og; han fikk denne ungen —
— Mamma! utbrøt Ernest.
    Ta det med ro, forsøkte Nicholas. Finch begynte plutselig å le, høyt og hysterisk. Meg hevet stemmen: — Ikke stans henne! Det er sant.
— Ja, hva var det jeg sa? Dere kan bare våge å stanse meg. Denne ungen — denne ungen, som han fikk med en —
Piers bøyde seg over henne og stirret inn i det rasende, gamle ansiktet.
— Hold opp! ropte han. — Hold opp, sier jeg.
Boney våknet plutselig av orkanen rundt seg. Han stakk nebbet fram over bestemors skulder og rettet de små, grusomme øynene mot Piers og brast ut i en stram av hindustanske skjellsord:
— Shaitan! Shaitan ka batka! Shaitan ka batka! Piakur!; Jab kutr!
Så kom en kaskade av spotsk, metallklingende latter, og den, rugget fram og tilbake på bestemors stolrygg.
Dette ble for mye for Pheasant. Hun brast i gråt og skjulte ansiktet i hendene. Men Boney overdøvet henne helt; og Finch ristet fra hode til fot av hysterisk latter.
Piers' solbrente ansikt var høyrødt av raseri; han tok den skrikende fuglen og kastet den voldsomt i gulvet, der den ble liggende og utstøte merkelige, hostende lyd.»

Det er patriarken Renny som etterhvert får slått ned opprøret:
«Renny sank ned i en stol med en kopp te og et stykke smørbrød. Ansiktet var rødere enn vanlig, men han sa med dyp tilfredshet på forsamlingen rundt seg. Han hadde slått ned opptøyene. De var avhengige av ham, fra heftige, gamle bestemor til svakelige, lille Wake. De var avhengige av ham og stolte på ham. Han følte at hver enkelt av dem var bundet til ham med sterke usynlige bånd. Han kunne føle at de trakk i bandene: Bestemor; tosken Finch; Piers med et lommetørkle mot det blødende øret; Meg, som trodde at Maurice i alle disse årene hadde beklaget tapet av henne. Det var forresten ikke tvil om at Maurice var en underlig skrue. Han hadde latt to kvinner forme seg til en ganske annen mann enn naturen hadde bestemt ham til. Renny følte hvordan båndene fra ham selv strakte seg mørke og sterke mot hvert enkelt medlem av familien. Plutselig kjente han et nytt napp, et nytt band. Mellom Pheasant og ham. Hun var en av dem nå. En av hans. Han så på henne som hun satt rett opp og ned i den store stolen med øynene hovne av gråt. Øynene deres møttes, og hun smilte svakt og bønnfallende til ham. Renny smilte oppmuntrende tilbake.
Rags var kommet inn, og Meg ba om mer te.
Slik var Whiteoak-familien da Alayne Archer kom rett fra New York og inn i den.»

Mer røpes ikke fra romanen som ble utgitt i 1927. Bok nr. 8, Den gamle herregården, er den neste i serien.





3. okt. 2018

Mamma er en gåte Når kroppen angriper seg selv av Anita Kåss


«En fødsel skal være en gledens dag. Men da den lille jenta kom til verden, i oktober 1979 på et sykehus i Liverpool, ble moren kastet ut på en lang og smertefull ferd mot døden.

Foreldrene til den lille var begge leger, hun patolog og han psykiater. Han hadde møtt henne for et drøyt år siden hjemme i India, etter å ha sett en slående vakker kvinne i en avisannonse som koblet gifteklare kvinner med menn. De møttes én gang, giftet seg, pakket sakene og flyttet til England for et bedre liv.

Nå var de her alle tre, en fersk og lykkelig familie.

Bare noen uker senere fikk moren sterke smerter i fingrene. Ved juletider var de blitt så voldsomme at hun ikke lenger klarte å løfte opp datteren når hun gråt.

Derfra ble alt mye verre.»

Sitatet over er fra A-magasinet 21.september i år:
Boken Mamma er en gåte Når kroppen angriper seg selv av Anita Kåss og som er utgitt i 2018, er fortellingen om Anita Kåss fra hun ble født i 1979 til hun som lege og forsker på et sykehus i Norge oppdaget et behandlingsprinsipp som ble solgt i 2017 for 800 millioner. En sum legen og forskeren ikke vil skal være i fokus. Som hun sier i intervjuet med A-magasinet:

«I all medieomtalen om den potensielle totalsummen på 800 millioner kroner – som i motsetning til det enkelte ser ut til å tro, ikke går direkte til forskeren – synes hun det var leit at det var så lite fokus på pasientene. Hun understreker at hun ikke vil gi for store forventninger til folk med autoimmune sykdommer. Etter opptreden på Skavlan har hun fått henvendelser fra over 1000 pasienter.»
Boken er interessant på mange måter, ikke minst hvordan det er å være en ung og engasjert lege og forsker:

«Selvsagt var jeg klar over at forskere ofte må ta strategiske valg for å nå opp i konkurransen om forskerstillinger og forskningsmidler. Samtidig var jeg ukomfortabei med den delen av det akademiske liv. Da jeg begynte å grave meg ned i alle de ubesvarte spørsmålene om leddgikt, var jeg som et barn. Det var ingen fordommer, ingen meninger å forsvare, ingen forskningsbevilgninger jeg måtte vinne i konkurranse med andre. Hvis drivkraften er suksess og penger, legger du kreativiteten på blokka. Da oppstår frykten for å feile, og man ender opp med å gjøre det samme som alle andre. Det blir en tvangstrøye. Jeg måtte omfavne friheten jeg elsket som barn, da jeg forfulgte min egen nysgjerrighet. Små barn er ikke redde for å dumme seg ut. Det er først som voksne vi kjenner skam over å ta feil.»

Spørsmålet Anita Kåss fortsatt søker svar på er kort:

«Hvordan har det seg at immunforsvaret kan bli vår verste fiende? Hvorfor rammer autoimmune sykdommer stadig flere mennesker? Ligger svaret i genene våre eller i miljøet vi vokser opp i? Og kan et bitte lite hormon i hjernen – selve hormonet som holder mennesket i gang – være en avgjørende brikke i puslespillet?»

Etter å ha lest boken mener jeg at det eneste man må hafor å få utbytte av å lese boken, er nysgjerrighet og samfunnsinteresse.


«Anita Kåss’ mor døde av leddgikt da Anita var 13 år. Siden den gang har hun hatt et brennende ønske om å finne en medisin. Det blir en ensom kamp med å forfølge spor få andre forskere har tro på, til en oppdagelse som fører henne inn i forhandlinger med legemiddelindustriens giganter.

Millioner av mennesker over hele verden lever med konsekvensene av et havari i immunforsvaret. Det fører til leddgikt, psoriasis, multippel sklerose, diabetes, Sjögrens syndrom, cøliaki, Bekhterev, lupus og en lang rekke andre autoimmune sykdommer. Opp mot ti prosent av oss rammes, og det er en av de største utgiftspostene på helsebudsjettet.

Kåss tar leseren med på en populærvitenskapelig reise inn i immunforsvarets verden for å løse det autoimmune mysteriet.»




28. sep. 2018

Vi som har ventet på Per Pettersons neste bok...


Endelig; i dag leste jeg at Per Petterson har utgitt en ny bok: Menn i min situasjon. Den første anmeldelsen jeg har lest er av Leif Ekle:


Det blir helt sikkert en stund til jeg leser den og kan beskrive min leseopplevelse. Her hos Oktober forlag er boken omtalt og flere anmeldere sitert. 
Jeg har lest og omtalt alle bøkene Per Petterson har skrevet her på bloggen. Jeg er skikkelig fan av forfatteren selv om ikke alle bøkene han har skrevet ga meg en god leseopplevelse. Derfor både gleder og gruer jeg meg. Kanskje det er snø på bakken før jeg får lest den.



25. sep. 2018

The Tale of Peter Rabitt av Beatrix Potter


I boken jeg skrev om i innlegget:

og som har motivert meg til å kjøpe boken Beatrix Potter The Complete Tales, skriver forfatteren at Beatrix Potter var ensom som barn, en ensomhet som kan ha fostret fantasien og skaperevne. I tillegg var Beatrix Potter omgitt av og leste bøker da hun var barn. Jeg tenke på boken da jeg så episoden Mobilslave i NRK serien Kroppsspråk:


Begge mobilslavene fortalte at de kjedet seg når de måtte være uten mobil. Så bra, tenkte jeg, å kjede seg er ikke farlig. Tvert imot. At det å bli underholdt 24/7 neppe kan være bra for kreativiteten var ikke tema i programmet. Jeg kjenner ofte behov for å ikke gjøre noe som helst, og sammenligner det med å defragmentere disken på pc’n.
Uansett; Beatrix Potter viste en utrolig skaperevne og har etterlatt seg fantastiske bøker for barn. Den første i boken i Beatrix Potter The Complete Tales er The Tale of Peter Rabitt



Fortellingen om Peter Rabbit ble opprinnelig tegnet og skrevet i et brev Beatrix sendte sønnen av hennes tidligere guvernante, og den starter slik:
«Once upon a time there were four little Rabbits, and their names where Flopsy. Mopsy Cotton-tail, and Peter. They lived with their Mother in a sand bank, underneath the roof of a very big fir-three.”



En morgen sier moren Mrs. Rabbit til dem at de gjerne må gå ut på jordet eller ned veien, men ikke ned i hagen til Mr. McGregor. For der har det skjedd noe skrekkelig:


«Your Father had an accident there; he was put in a pie by Mrs. McGregor.





Farens skjebne skremmer ikke den uskikkelige Peter. Han går til hagen til McGregor’s og tar for seg av godsakene.




Men der er Mr. McGregor og han liker svært dårlig å finne Peter i hagen sin....




19. sep. 2018

Hersketeknikker Nyttige og nådeløse av Sigrid Sollund




«Nå har vi sett hvor mange hersketeknikker som kan tas i bruk. Vi kan mistenkeliggjøre hverandre, sette andre i bås, tillegge dem meninger og tolke dem vrangt. Listen over hersketeknikker er lang. For lang kanskje? Skal alt stemples som hersketeknikker? Mange av eksemplene i denne boka er flertydige, de kan oppfattes ulikt. Sånn er det i virkeligheten og. Alle handlinger tolkes ut fra hvem som utøver dem, hvem som er mottaker og hva som er omstendighetene.

I noen av eksemplene er det lett å se hva man kan tjene på hersketeknikken. Man får en fordel, vinner en debatt eller får overtaket. Andre ganger er det vanskelig å se hvorfor noen skal ønske å ydmyke andre, det gir kanskje ingen gevinst. I noen tilfeller er andres nederlag bare en uønsket konsekvens. Men ikke alltid. Noen mennesker beruses av maktfølelsen som andres fall og avmakt kan gi.

Hersketeknikkene kan dukke opp overalt - i butikken, på bar eller på trening. Men i noen situasjoner og på noen arenaer dukker de kanskje opp oftere enn ellers.»

Sitatet er innledningen til Del 2 i Sigrid Sollunds bok Hersketeknikker Nyttige og nådeløse. Boken som ble utgitt Kagge Forlag i 2017. Jeg synes at Sigrid Sollund er en flink programleder i programmet Dagsnytt 18 på NRK som jeg hører eller ser på så ofte jeg har anledning. Og boken var verdt å kjøpe og å lese.


«Lær deg hersketeknikkene, så slipper du å bli tråkket på.»

Jeg mener at den også kan leses for å vurdere om det er hersketeknikker som en selv bruker som bør avlæres. For hersketeknikker som tenderer mot mobbing er rett og slett ufyselig. Og; det er som sitatet over nevner, jeg synes ikke alt skal stemples som hersketeknikk. Men hvilke det er mv; her vil det helt klart være delte meninger.

Ikke mer fra meg annet enn at jeg kan sitere resten av forlaget omtale av boken:

«Hersketeknikker flytter makt. De kan være nyttige, men også nådeløse. Uansett er det smart å kjenne til dem – om du ønsker å bruke dem selv, eller om du vil beskytte deg mot dem. Som programleder i NRKs debattprogram Dagsnytt 18 ser Sigrid Sollund hersketeknikker i full utfoldelse hver dag. Men hersketeknikkene finnes ikke bare i den politiske debatten, de brukes også på arbeidsplassen, i parforholdet, mellom foreldre og barn, i forhandlinger og i venneflokken. Gjennom eksempler fra de ulike arenaene, finner Sollund mønstrene, og beskriver dem med kløkt og vidd.»