23. jan. 2017

"Bak den svarte døren - Historie, mennesker og politikk i Downing Street" av Richard Herrmann


«Som et visst annet sted er det et hus med mange rom. Det har funnet plass til så mange slags mennesker — store menn og mindre menn, sterke menn og svake menn, dydige menn og umoralske menn, heldige menn og uheldige menn. Og vi har attpå til måttet hoppe over alle de bra menn som burde ha vært der, men aldri slapp inn.

Historien synes alltid å ha hastverk og kan vel ikke være så nøye på det, mens tiden maser videre.

Det er et hus av historie og skjebner. Og skjebnene der inne blir igjen en viktig del av historien om Storbritannias og britenes liv på godt og vondt — nå som før og så langt fantasien greier å strekke seg fremover.

Over den slitte trappen, inn bak den svarte døren.»

Hadde jeg under oppveksten hatt skolebøker som klarte å fremstille historien slik Richard Herrmann gjør det bl a i boken jeg nå har lest, Bak den svarte døren – Historier, mennesker og politikk i Downing Street, så hadde jeg kanskje valgt en annen yrkesvei enn det jeg gjorde. Uansett; jeg stortrives hver gang jeg kan ta frem en bok han har skrevet om engelsk historie. Sitatet over er slutten av boken på 300 sider.

Boken ble utgitt i 1970 og den som har gått inn den svarte døren i 1970 er Edward Heath fra den konservative leiren. Etter det er også kvinner gått inn døren, og den som er statsminister i Storbritannia i dag er Theresa May og hun gikk inn døren i 2016. Mye har skjedd mellom 1970 og 2016. Storbritannia er nå på vei ut av EU; i 1970 var de på vei inn i Fellesmarkedet:

«Etter to franske avslag i 1960-årene gjør Storbritannia nå sitt tredje forsøk på å komme inn i Europa. Det snakkes om den mest skjebnesvangre avgjørelsen i britenes historie, og britene selv er på langt nær kommet til klarhet over om de kan eller vil ta den omstilling som et forpliktende samarbeid i Europa vil føre med seg — i politisk, økonomisk, sosial og ikke minst menneskelig forstand.

Under depresjonen som slo inn over britene mens deres imperium ble rigget ned og de økonomiske sorgene syntes å ta overhånd, var det en tendens til å se britenes rolle for fremtiden i mer dystre farger enn nødvendig var. 

Resonnementet var undertiden at når man ikke tellet som før i den aller største verdenshusholdningen, fikk man slå seg til ro i det lille format, som en britisk utgave av Sveits eller Sverige som holdt seg for seg selv og var seg selv nok.
Men Storbritannia kan, også økonomisk, fremdeles måle seg med hvilket som helst land på den andre siden av Kanalen. Og politisk har britene en erfaring, en tradisjon av rimelighet og en evne til å jevne ut motsetningene som kunne gi dem en viktigere rolle å spille for Europas fremtid enn de selv kanskje er klar over mens tvilen ennå river i dem.»

Boken jeg har lest begynner slik:

«Del er et hus britene er på fornavn med. De kaller det bare nummer ti, som greier seg lenge for den mest berømte adressen i verden.

Innpå femti statsministre har bodd der til nå, siden den aller første av dem — Sir Robert Walpole - fikk gratis bolig inne i den trange gaten, bare et stenkast fra parlamentet, for 250 år siden. Men da hadde huset med den skakke, svarte døren stått der i over hundre år og det var fullt av historie og historier allerede.

Som offisiell bolig for landets fremste menn er nummer ti nokså usle greier, nesten som et uthus å regne sammenlignet med Kreml i Moskva, Det hvite hus i Washington eller Élyseépalasset i Paris.»

Richard Herrmann tar oss med på en reise bakover i historien. Om de menn som har oppholdt seg der; deres bakgrunn, personlighet og hvordan de håndterte den rollen de ble tildelt. Noe har jeg lest om tidligere i bøker skrevet av forfatteren og andre forfattere. Det er alltid gøy å lese om fiendskapet mellom Gladstone og Disraeli, og fiendskapet mellom Gladstone og dronning Victoria. Og motsatt, dronningens gode forhold til Disraeli.

«Man kunne ikke tenke seg større motsetninger. Disraeli var den praktiske, skruppelløse realpolitikeren. Gladstone var full av bibelsteder og betraktet sin politikk som en religiøs misjon.

Da Disraeli fikk overtalt dronningen til å la seg utrope til keiserinne av India, fnyste Gladstone: «Vi burde ha vært spart for et slikt vulgært sirkus.»

Disraeli sa engang i parlamentet: «Det er forskjell på et uhell og en ulykke. Hvis Gladstone faller i Themsen, er det et hendelig uhell. Men hvis noen trekker ham opp igjen, er det en ulykke.»

Da Dizzy la på det siste, skrev han til dronningen at han bare hadde ett ønske — å få kysse hennes hand enda en gang.
«Som jeg trodde,» sa Gladstone, «han er falsk selv i døden.»

Det måtte gå hardt for seg når de to grunnleggerne av moderne britisk politikk braket sammen.

Fordi Gladstone var idealisten med de høye moralske kravene til seg selv og andre, og fordi Disraeli var den jordnære realisten som gikk med på en politisk handel når han så at regjeringen og landet — og han selv — hadde fordel av det, er det gjerne Gladstone som går av med seieren og de pene ordene når man sammenligner de to.

Men når man tar for seg de praktiske følgene av deres politikk på lengre sikt, vurderer det de to utrettet for ettertiden, er det slett ikke så enkelt.»

En annen kjenning er selvsagt Churchill som jeg har lest om i mange bøker. En som jeg kjente lite til var William Pitt den yngre:

«I vår egen tid, mot Hitler, var det Winston Churchill.
For halvannet hundre år siden, mot Napoleon, var det William Pitt — den yngre, blir han gjerne kalt, for å skille ham ut fra hans berømte far som hadde dominert britisk politikk i flere slektledd, nesten helt fram til det øyeblikk da den begavede, selvbevisste sønnen var klar til å overta der faren hadde sloppet.

Sammenligner man de to epokene det her er tale om — trusselen fra Napoleon og trusselen fra Hitler — er det påfallende hvor like de var, nesten identiske på mange vis.

I begge tilfelle hadde fienden på den andre siden av Kanalen lagt storparten av Europa under seg. Svære hærer sto klar til å dra over de 30 kilometer med vann som hadde velsignet Storbritannia med trygghet i nesten tusen år.

«Hold Kanalen åpen for meg i tolv timer,» sa Napoleon, «det er alt jeg trenger.» Han fikk dem ikke. Til slutt mistet han tålmodigheten og; satte sine soldater— «la grande armee» — på marsj østover i stedet.»

Historien er ikke skrevet slik mange som skriver slike bøker velger; oppramsing av fakta til det kjedsommelige. Richard Herrmann skriver den med en lettbenthet, klokskap og glimt i øyet. Og ikke minst; han greier å komprimere et faktagrunnlag som en kan bruke tusenvis av sider på til 300 sider.

Det er så mye jeg kunne sitert, men jeg slutter her med en siste smakebit.

«Historie er i grunnen en fortelling om oppbrukt tid, om hendinger og mennesker som kommer oss uklart i møte, drar forbi og stivner for alltid. Men selv fortiden trenger tid på seg til å størkne, få sin endelige form.

Når vi skal åpne og lukke den svarte døren i nummer ti Downing Street for siste gang, må vi nok fare i ned mer lempe enn ellers. Mangt av det som er hendt der inne siden den annen verdenskrig, virker fremdeles direkte inn på det som skjer rundt oss i dag, og var egen vurdering av denne ferske fortiden vil svinge hit og dit ennå en stund, alt etter som vi opplever vår egen tid.»


Cliffs of Moher - Irland


20. jan. 2017

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Stanley og Livingstone med sirup på (1952)

Privat foto

«Det var mange bøker i i skulebiblioteket, men de beste var utlånt nesten støtt. Iallfall var dom bestilt før a Hilma kom så langt som bort att katetret hass Brekkestøl for å vælja ut litteratur oppi Skredderbakken. Det var et evig mas i frikvarteret hår eneste fredag da dom skulle bytte bøker. - Je ska ha «Frøken Detektiv» etter a Karen! Itte sæint, Karen? Joda, sa a Karen, - og så ska je ha «Præriens hvite rose» når a Nancy er ferdig med den!»

Smakebiten denne gangen er fra en kortnovelle som ble publisert 13. september 1952: Stanley og Livingstone med sirup på, en av 52 kortnoveller publisert det året. Mer om boken Lørdagsstubber av Alf Prøysen, etter min mening en kulturskatt, kan du lese her;

Alle skal låne bøker sier lærer Brekkestøl, det er en skam å komme hjem fra skolen på fredag uten ei lånebok i ryggesekken:

«Hu brydde seg ittno større om å læsa, hu Hilma. Når freda’n kom så sto hu ei  stund og rote i glasskapet iblæint de bøkene som ingen lånte, og sa tok hu den tynneste. Eller hu tok ei med mange bilder i, så han Erling bror hennes skulle få noe å sjå på. Sist hadde hu fønni ei som hette «Stanley og Livingstone», det var itte mange bilder i den, men hu Hilma kom i hau noe om en misjonær som Brekkestøl hadde fortalt  om, og det var godt å veta litt om handlinga for det hendte at Brekkestøl kom med stikkprøver for å høre om onga hadde lesi de bøkene dom lånte.

Hu hadde gjort slik mange gonger og vøri heldig, a Hilma  og det hadde hu vel vøri nå og, men han Vesle-Jon sette en stopper for det.»

Han Vesle-Jon laget vei i vellingen med sirupskiva.... novellen slutter slik:

«Da a Hilma kom att, vart det huskestugu. Hu Hilma græt, kaste seg på senga og skreik at hu torde itte gå på skulen om freda'n. Mor hennes brukte kjeft for at hu Hilma itte hadde lagt boka oppi skatollskuffa, og når far hennes kom att ifrå arbe om kvelden, så vart 'n «Stanley» både snudd og endevendt for å finna en løsning på problemet med sirupskiva hass Jon. Men noen løsning fant dom itte. Hu Hilma la seg sjuk når freda'n kom, men det kom en fredag tel og da måtte hu fram tel katetret med boka.

Nå var det heldigvis slik at Brekkestøl skulle på styremøte den freda'n, så han fekk itte tier tel å bla igjønnom bøkene  og sjå etter fettflekker, han ba onga setta bøkene på plass i glasskapet. Hu Hilma putte boka si innerst i øverste hylla der hu fant a, og var så gla som hu aldri hadde vøri i sitt liv.

Men hår eneste fredag i alle år etterpå greide hu itte å eta skulematen sin. Hu var så livende redd noen skulle låne den boka. Og når eksamensdagen kom og Brekkestøl sto med sølvvasegave og tårer i auom og takke onga for godt  samarbeide, og sa dom skulle synge «Vi vandrer med freidig mot» for siste gong, da var det a Hilma som sang høgest.


For i fire lange år hadde itte en eneste elev lånt «Stanley og Livingstone» med sirup på!»


14. jan. 2017

Renny (Whiteoak Heritage) - bok nr. 5 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

Privat foto

«I MIDTEN av desember snedde det voldsomt. Selv ikke Adeline kunne huske slikt snefall på den tiden av året. Det kom nesten uten varsel. De hvite skyene som majestetisk hadde seilt over himmelen en ukes tid , holdt plutselig opp å flytte seg. De samlet seg og stengte solen ute, så landskapet ble liggende i et stille, blåaktig lys. Gjennom små sprekker i skydekket kunne en se at den bleke solen gjorde seg i stand til å gå ned. Da folkene hadde låst stallen og gikk inn for å spise aftens, kom noen store flak dalende. Neste morgen våknet de til en ny verden. Sneen var falt, dyp og stille, uten vind, uten oppstuss. Den hadde utslettet alle stier og gjort veiene ufarbare. Trærne så ut som pynt på en julekake, husene som husene på julekort. Men det var ingen strålende julehimmel. De mørke skyene hang fulle av mer sne. Det var stillheten, livløsheten som gjorde mest inntrykk på Amy Stroud.»

Sitatet er fra bok nr. 5 serien om familien på Jalna, romanen med den norske tittelen Renny. Serien skrevet av Mazo de la Roche som jeg har kjøpt og leser mest av nostalgiske årsaker. Jeg bruker lenger tid nå enn da jeg som ti-åring slukte serien. Dengang lånte jeg bøkene av biblioteket, og da var reglene at man ikke kunne låne mer enn tre bøker av gangen. Og biblioteket var bare åpent to ganger i uken. Det var hardt for meg som dengang tidvis leste og leste.

Hva som gjorde at jeg falt for serien, er ikke enkelt å si. For den er i utgangspunktet ikke skrevet for barn. Uansett; selv om serien ikke er noe litterært mesterverk, er det god underholdning også for meg i dag. Og, det aller viktigste: jeg finner mye å le av.



Når handlingen er kommet til desember jf sitatet over, har mye skjedd. Amy Stroud er en sentral person. En nyinnflyttet enke som er kilde til mange konflikter. Stallen på Jalna er også et sted der mye skjer. Men romanen starter med at første verdenskrig er slutt og Renny, som er 3. generasjon,  kommer hjem til Jalna:

«Tredjemann var Renny "Whiteoak, Maurice Vaughans barndomsvenn og to år yngre. Han var så vidt fylt tredve. Han hadde gått på krigsskolen, og da krigen brøt ut, sluttet han seg til det regimentet hans familie hadde tilhørt i generasjoner. Han hadde fatt D.S.O.*) for fremragende tapperhet. Uniformen satt godt på den magre kroppen. Det var som kjøttet mer var et værbitt og sterkt dekke for musklene under enn bevis på at han hadde fått god og rikelig mat. Den kraftige, renskårne profilen, det kortklipte, mørkerøde håret og de livlige, brune øynene understreket inntrykket av nervøs vitalitet.»

Bestemoren Adeline lever fortsatt. Hun er 93 år, men fortsatt full av livskraft. Faren til Renny og kona Mary er død. Søsteren Meg bor fortsatt hjemme, og hun har ingen planer med å stifte bekjentskap med en mann etter bruddet med Maurice Vaughan. Heller ikke planer om å komme til en forsoning med Maurice.

Maurice som kommer hjem sammen med Renny, er også ugift. Men han kommer ikke hjem til et hus fullt av familiemedlemmer. Det bor kun datteren Pheasant som han har etter eventyret som førte til bruddet med Meg og til at bryllupet deres ble avlyst.

Onklene Ernest og Nicholas bor nå på Jalna, det samme gjør tanten Augusta. I tillegg de fire halvbrødrene Eden, Piers, Finch og den yngste; Wakefield.

Renny kommer hjem for å gå inn i rollen som overhode på Jalna. En av utfordringene han får, er Eden og hans forhold til Amy Stroud:

«EDEN vandret rundt i en tilstand av ikke ubehagelig dorskhet, som iblant grenset til melankoli. Hans sinn var fullt av tanker, som han gjerne ville ha tid til å klarlegge. Han ville gjerne skrive, men hver morgen når han våknet, lå en alminnelig hverdag foran ham. Han lå i sengen til siste minutt, rev på seg tøyet og slukte frokosten, styrtet til toget, satt på forelesningene og kjedet seg som oftest, reiste hjem og stjal seg til å være sammen med Amy Stroud noen timer. Det var så mange bøker han ville lese, men han hadde så liten tid til å lese dem. Han var ikke nitten år ennå. Han var vokst sterkt. Av og til når han kledde seg i en fart etter alt for få timers savn, følte han seg avvekslende oppspilt og trett, opplagt og nedbøyd. Først og fremst følte han avsky for alt som het ansvar, han ville nyte det deilige høstværet på sin egen måte. Han lengtet etter å være sammen med fru Stroud mange timer hver dag. Hans seierrike, men teatralske dyst med Ernest hadde gjort henne enda mer attråverdig, men mindre virkelig. Følelsene for henne var som følelsene for ham selv og familien: så innviklet at de tilsynelatende var selvmotsigende. Likevel higet han bare etter frihet og enkelhet.»

Det er ingen enkel oppgave for Renny å overhode for Jalna. Hans interesse for hester gjør at han kommer i kontakt med leieboerne til Amy Stroud. Episodene står i kø og mot slutten av boken skjer det noe dramatisk.


Gleder meg til å lese neste bok i serien som er Gull og kjærlighet. Bok nr. 4 leste jeg i august 2014. Jeg kan ikke la det gå så lenge til neste bok. Det er spennende hva som skjer fremover. For jeg husker selvsagt ikke detaljene fra da jeg leste bøkene som ti-åring. 

13. jan. 2017

Bok- og bloggåret 2016 - et lite tilbakeblikk


Bildet over er tatt på min første reise til Irland i høst; en statue av Oscar Wilde i en park i Dublin. Et av hans kjente sitater er:

«Be yourself. Everyone else is taken.»

Slik er det med denne bloggen. Bloggen gir inntrykk av hvem jeg er hva angår bøker og alltid har vært: å lese har lett for å bli altoppslukende. Det er ikke fordi jeg ønsker å fremstå som en bokanmelder-light; jeg kan strekke meg så langt å mene at jeg omtaler bøker. Igjen; jeg har ikke litteraturfaglig kompetanse. 
Statistikken over bøker jeg har lest i årene jeg har hatt denne bloggen, og som jeg har hentet fra Bokelskere.no, viser at antallet bøker er:

2016: 86
2015: 101
2014: 104
2013: 128

Antall bøker har gått ned sammenlignet med 2013 som var det første bloggåret, og det er proporsjonalt med trivselen i jobben. Nå er jeg der jeg ønsker å være; jobbtrivselen er tilbake sammenlignet med 2013 og 2014.  Samtidig jobber jeg mot å la jobben sluke meg slik den gjorde før en stor omorganisering for en del år tilbake. Da leste jeg faglitteratur på fritida også; det gjør jeg ikke nå. Jeg har nemlig en tendens til også å la meg oppsluke hva angår faglitteratur.
Jeg setter ingen mål for antall bøker jeg skal lese i løpet av et år. «Veien blir til imens jeg går» hva angår bøker jeg leser. Jeg har et alltid et mål å få lest bøker som jeg har kjøpt og som er uleste i bokhyllen. Det er ikke enkelt å gjennomføre, jeg har lett for å la meg inspirere til å lese bøker utenom de som står der. Særlig nye bøker som jeg tror kan være interessante.

Noen «prosjekt» har jeg innimellom. I 2016 har jeg avsluttet prosjekt «Franz Kafka» og begynt og avsluttet prosjekt «Virginia Woolf». Min konklusjon er at for meg var det å lese om livet dere i biografier  mer interessant enn å lese bøker de har skrevet. Noen ganger er bøkene gått ut av tiden, som dette klosteret i Irland - det er bare ruinene igjen.



Prosjekt « Doris Lessing», her har det stoppet opp etter å ha lest biografier om livet hennes. Men målet er i det minste å lese to uleste bøker av henne som allerede er i bokhylla. For i motsetning til Kafka og Woolf liker jeg bøker Dorris Lessing har skrevet.
Jeg et nystartet et prosjekt; og det er etter å ha lest biografien om Beatrix Potter. Utrolig interessant menneske å lese om. Derfor  har jeg kjøpt en samling over alle bøkene hun skrev, og der er planen at jeg skal lese og skrive om bøkene. Jaggu leste jeg i dag her på Forlagsliv.no at også Lucinda Rileys har gitt henne en birolle i den siste romanen Skyggesøsteren. En bok jeg ikke har lest. Men jeg har lest og skrevet om boken Sauebondens liv av James Rebanks, og det var der jeg ble inspirert til å lese om Beatrix Potter.

Og det å lese boken til James Rebanks og ferieturen til Irland har inspirert meg til å begynne å strikke igjen. All den ulla som brennes opp fordi vi velger fleece, er skrekkelig å få vite om. Særlig fordi fleece er en miljøversting; les om det her. Mulig at det vil gå ut over antall bøker jeg får tid til å lese. Jeg har denne interessen for foto også som jeg håper å fortsette med i 2017 også. Jeg gikk på tre kurs i 2016, men jeg er tunglært på området og har behov for flere kurs. I tillegg til å møte andre som har samme interesse.
Jeg avslutter med dette bildet av noen sauer som sauebunden Brandon viste oss på turen i Irland. Han hadde mange raser, og disse hadde han på grunn av ullen. Tror det er rasen Scottish Blackface. Ufattelig fin og fluffy ull var det på dem. Et bilde av Brandon, hundene og sauene der han viste oss hvordan han bruker hundene til å gjete sauene. Interessant var det.  Ikke minst å se hvordan irene bruker jorden som beiteland har gitt meg noen tanker opp mot debatten om ulv som foregår for tiden.Jeg er ikke ulvemotstander så det er klart. Men jeg er for landbruk og beitedyr. Et dilemma.



8. jan. 2017

Novellesamling: Bare mjuke pakker av Levi Henriksen


Levi Henriksen er en forfatter som har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Likevel har novellesamlingen Bare mjuke pakker av Levi Henriksen stått lenge ulest i bokhylla. Den ble utgitt i 2010 og er utsolgt jf. Bokklubben. I stedet kan man kjøpe en tilsvarende novellesamling Hjem til jul som er navnet på filmatiseringen av novellene.
Utgaven jeg har kjøpt og lest inneholder elleve noveller fra novellesamlingen Bare mjuke pakker under treet (2005), en novelle fra Feber (2002), tre noveller fra Alt som lå meg på hjertet (2009), og to noveller som tidligere ikke er utgitt i bokform.
At jeg ikke har lest novellene før nå har sin årsak at jeg leste at noen skrev at de ble triste av å lese den. Julen er for meg full av nostalgi; og ja; jeg blir tidvis trist i jula. Jeg har derfor ikke behov å lese triste historier om jul. Men nå var det på tide å lese den, bokhyllelesing, og novellene var mindre triste enn jeg forventet. Nettopp fordi det ligger et håp om en positiv endring for hver og en i historiene. Levi Henriksen falt ikke ned av forfattertronen. Tvert imot; novellene var gode. Det eneste jeg har å utsette på boken er bokomslaget.
Bokomslaget er plakatmotiv fra filmen Hjem til jul. Jeg som synes at Levi Henriksen har så fine omslag på sine bøker, og så velger man omslaget som om det er julereklame for Coca Cola. Synd. Bokomslag som jeg synes er viktig for en bok og som jeg skriver om i innlegget der jeg nevner bokomslag på Levi Henriksen:



«Det lyser i stille grender, over byen, over rundkjøringen. Snart er det julaften, og mennesker fylt av uro lengter etter fred: Den skilte faren savner barna sine. Guttungen vil at mor skal få kjæreste til jul. Juletreselgeren finner en gammel flamme mellom bartrekvistene. Her møter vi også en kvinnelig prest som holder på å miste troen under julegudstjenesten, en fallert musiker som kler seg ut som nisse for å glede barnet til en kvinne han knapt kjenner. Felles for beretningene er Levi Henriksens umiskjennelige varme, litt skakke blikk på mennesker i utkanten.»

Sitat fra novellen Så rekker jeg deg nu med glede min hånd om Håkon som ønsker at moren skal få kjæreste til jul

«Jeg blir bare liggende i senga etter å ha våknet julaften. Nede i første kan jeg høre mamma romstere. De har sikkert begynt å sende tegnefilmer på tv allerede, men jeg drar dyna tettere rundt meg. Det var slik pappa og jeg pleide å ha det for på julaften, i den store dobbeltsenga, mens vi ventet på at mamma skulle komme med kakao og smultringer. Da var treet pyntet ferdig kvelden før, og jeg likte å ligge med armen rundt halsen til pappa så lenge som mulig og vite at nede ventet jula. Pappa var så varm. Mamma pleier å sove med pyjamas og ullsokker. Pappa la alltid naken.»

Pappa’n er død og det er ingen som tøyser med han lenger. De to kjærestene mamma har hatt etter ulykken har snakket med han som lærerne på skolen, på en voksen måte. Lærer Nilsen derimot han behandler ikke Håkon som om han er voksen; lærer Nilsen kan tøyse også. Kanskje han klarer å koble mamma med lærer Nilsen?

Bent Hamer, som var regisserte filmen Hjem til jul siteres på bokomslaget:


«For meg er det sterkeste med Levis julenoveller, og kanskje hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for å filmatisere noen av historiene fra Bare mjuke pakker under treet, at de ville fungert like godt uten referansene til Jul. Det er lett å glemme at det også faller skygger når tusen julelys tennes. Det skjøre livet blir enda skjørere. Det fine julepapiret strekker ikke til. Gjennom Levis skarpe blikk og store hjerte får vi øye på dem som faller utenfor. Gjennom hans poetiske humor kjenner vi oss igjen uten helt i forstå hvem og hva som er så kjent.»

Privat foto


3. jan. 2017

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen


I romanen til Kyrre Andreassen For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges møter leseren elektrikeren Krister Larsen bosatt i Drammen. For tiden ikke i stand til å utføre yrket sitt, og dette forteller han om i begynnelsen av boken slik:

«Jeg måtte slutte som elektriker på grunn av prolapser i ryggen. Når man må bruke korsett på jobb etter årevis med skruing i ukurante stillinger, rett og slett korsett, tilbake til middelalderen, det går til et visst punkt og så går det ikke lenger. Jeg sto uten arbeid i over ett år. Da er ikke nødvendigvis humøret det beste. Men så fikk jeg jobb, som lærer av alle ting, med andre ord langt bortafor kompetanseområdet mitt. Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller ei gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut. Men jeg fiska ikke. For utenforstående kunne det sikkert se sånn ut, men jeg fiska ikke. Faktum syntes jeg synd på Magomed, og da han fikk forespørselen, jeg spurte om han kunne tenke seg å bygge en pergola for oss, for Marianne og meg, og fader som han lyste opp.»

Inn i Krister Larsens indre univers slukes jeg. Han observerer, analyserer og konkluderer. Jeg har hatt meg mange latterkuler, men det er også til tider at romanen på 357 sider og utgitt i 2016 ble en skummel affære å lese. Det blir mange pauser i lesingen. Hvor skal dette ende...
Krister Larsen har problemer med å mestre sinne; særlig når han har blandet sammen Vival og alkohol. Sinnemestringskurset han gikk på etter en voldsepisode for en del år tilbake har liten effekt. Til tider er han usympatisk. Men det er ikke til å unngå; jeg kjenner sympati med han også. Selv om man skal være forsiktig med å tro på at alt Krister Larsen forteller er sannhet.

Krister Larsen er i en livskrise. Hans identitet var knyttet til yrket som elektriker. Nå er han dyttet inn i en rolle som han ikke håndterer. Han føler seg ofte misforstått. I tillegg blir han og ektefellen Marianne gjort kjent med sønnens problemer på skolen.
.
«Andreas hadde kommet i skade for å fike til en gutt i klassen, han het av alle ting Chrisander, og mens kontaktlæreren fortalte om episoden, satt de andre, rektoren og undersåttene, de satt og lytta med alvorstunge ansikter. Man skulle tro at denne Chrisander lå i koma på intensiven, men det gjorde han ikke, men han hadde blødd neseblod, det var visst like ille.

Jeg hadde alltid sett på kontaktlæreren som en likandes kar, en rødhåra jovial lubbis som pleier å gå med fanen i musikkkorpset på 17. mai, han som holder takta og blåser i fløyta, i hvert fall en likandes kar, og da han var ferdig med den lille fortellinga si, tok avdelingslederen ordet og snakka om nulltoleranse for vold. Energisk type, avdelingslederen, han snakka mye og fort. Blond bart, blondt pistreskjegg, og bare på haka, det så ut som noen hadde raspa ost der. Høyrehanda hans sneik seg støtt opp i ansiktet for å sjekke om håra var på plass, strøyk og glatta på barten, strøyk og glatta på skjegget, og snakka og snakka gjorde han, han snakka om Andreas som om Andreas ikke var til stede: Han må forstå at sånn oppførsel ikke er akseptabel. Men samtidig var det Andreas han stirra på, det gjorde de alle fire, med de alvorstunge ansiktene.»

Så var det denne pergolaen da. Som er tuen som får lasset til å velte:

«Jeg som ikke engang var interessert i den pergolaen. Ikke det dugg. Det var Marianne, hun mente det ville bli herskapelig med en pergola ute i hagen. Det pressa seg fram etter en tur til Roma, en ovalweekend i påsken, vi spiste nemligen på en restaurant som het La Pergola der nede, det var sånn hun fikk ideen. Jeg rakk knapt å lempe koffertene inn i huset for hun var i sving med en befaring ute på plenen. Sto der og veiva og dirigerte. Snøen hadde ikke reist engang.

Kan du se det for deg? sa Marianne, men bare fordi man hadde sittet på et romersk fortau med alle slags slyngplanter dinglende rundt øra og gassa seg med mat og vin og hele antikken midt i fleisen, var det neppe noen automatikk i at man fikk oppleve den samme velstanden hvis det blei slengt opp litt plank mellom huset og garasjen. Jeg sa det var naivt. En tanke naivt, modererte jeg meg, og jeg sa det var et spørsmål om finanser. Jeg nevnte kreditten, hvor mye vi hadde fleska til med for flyreisen, for flyreisen og hotellet og gaver til Andreas, alt mulig på kortet, hvem hadde kjøpt sko og klær i store kvanta? Skinnjakka, for eksempel. Hun sto uti snøhaugen i ei speller ny skinnjakke, mørkegrønn, over tre tusen, så mørk at den nesten var svart, og den slutta strategisk rett over der ja, og hun hadde limt på seg noen olabukser og høye hæler, og det var fremdeles spenninger igjen etter ferien, fire dager med ungefri, spenninger av den positive sorten, for all del.»

Les eller la være tenker jeg om denne romanen. Ta Krister Larsen for den han er. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Romanen er utgitt at forlaget Gyldendal.


Når det gjelder pergola; det har jeg ønsket meg i flere år. Uten at jeg har gått så iherdig inn for det. På tur i Irland i høst  tok jeg dette bildet som jeg tenkte jeg kunne være en mal. Jeg kjenner ikke Magomed, og ikke kan jeg bestille svart arbeid, men jeg tenker at det kan bli en løsning allikevel. 


1. jan. 2017

Film: Miss Potter - om livet til Beatrix Potter med Renée Zellweger i hovedrollen


Jeg er ingen filmentusiast; skal jeg se en film må jeg være nærmere hundre prosent sikker på at jeg liker tema i filmen. At jeg ville like filmen Miss Potter var jeg sikker på etter å ha lest boken jeg skrev om i innlegget:

Filmen synes jeg var god og beskriver livet til Beatrix Potter slik biografien beskriver det. Hovedrollene spilles av Renée Zellweger som Beatrix Potter, Ewan McGregor som Norman Warne og Emily Watson som Millie Warne.


«Folk som umiddelbart tenker på søte harepuser - hun skrev blant annet Peter Rabbit-bøkene - når de hører Beatrix Potters navn, vil få en stor overraskelse når de ser denne filmen. Hun var en uavhengig, frittenkende dame som forelsket seg i forleggeren sin, Norman Warne. Hun etterlot seg en litterær arv som har trollbundet alle generasjoner som har fulgt. Hun testamenterte også enorme landområder i det vakre Lake District i England til nasjonalforvaltningen. «

Helt enig; livet hennes er verdt å bli kjent med. Jeg har i tillegg kjøpt hele samlingen av bøkene hun ga ut. Jeg gleder meg til å lese dem nå når jeg har biografien som forteller om bakgrunnen til den enkelte bok.  


Trailer til filmen: