21. sep. 2016

Dikt: Jeg misunner - fra diktsamlingen Gjennom et glasskår av Kolbein Falkeid



Jeg antar jeg ikke var den eneste som satt pal i fem timer og så på NRK sendingen Dikt og forbannet løgn sist søndag. Men jeg jeg antar også at det var flere som rullet med øynene over «galskapen»; som kjerringa i dette diktet. Hver gang jeg leser diktet, trekker jeg på smilebåndet. Diktet er fra diktsamlingen Gjennom et glass-skår (1962)



JEG MISUNNER

Jeg misunner alle unger
som tegner streker i sanden
og ler og hyler —
alle flåsete jyplinger
som påkaller Fanden uten frykt
og tatoverer brystet!
Jeg misunner mannen med kuffert
som ikke tar drosje
hvis han kan gå -
og oldingen
som ennå ikke har vært hos legen
og målt blodtrykket!
Jeg misunner småbrukeren vestpå
som smører sirup på brødet
og ror halvmila til krambua
etter kaffe —
Og jeg misunner den slitte kjerring
som leser var mest lovende lyriker
og med jord i øynene spør:

- Går han løs?

Privat foto


17. sep. 2016

Virginia Woolf: Til fyret (To the Lighthouse)




På bokomslaget til romanen Til Fyret av Virginia Woolf står det at den er et mesterverk og en av de mest sentrale romanene i moderne litteratur. Til fyret ble utgitt i 1927, og romanen har jeg kjøpt og lest fordi jeg har et lite prosjekt der jeg ønsker å vite mer om den genierklærte Virginia Woolf og bøkene hun utga.¨

Mesterverk; jeg har tenkt mye over hva som gjør at enkelte bøker blir omtalt som mesterverk. Selv om jeg synes Til fyret var enklere å komme gjennom enn Mrs Dalloway, skal jeg være så ærlig på at konsentrasjonen forsvant litt for ofte da jeg leste del en. At den var nyskapende da den ble utgitt tviler jeg ikke på. Men jeg savner at noen forklarer hva som er det mesterlige i den.

I boken jeg skrev om i innlegget

står det:

«Det boklesende publikum i England hadde forlengst oppfattet at Virginia Woolf var en romanforfatter de måtte lese hvis de skulle kunne rose seg av å «følge med» og å være intellektuelt oppegående. Oppdagelsen hadde absolutt ikke gledet dem, for Virginia var ingen lett forfatter å forholde seg til, og Mrs. Dalloway og Til fyret ble regnet som vanskelig tilgjengelige og «eksperimentelle».«

Romanen er et portrett av hennes mor og far. Bjørg Vindsetmo skriver:

«Dette var gode år med berømmelse og stadig økende selvsikkerhet. Likevel lå depresjon og angst på lur, og med jevne mellomrom lå Virginia til sengs og ble pleiet som prinsessen på erten av Leonard. Sommeren og høsten 1925 hadde hun en av sine lengre sykdomsperioder og var nesten konstant sengeliggende i over fire måneder. Denne gangen var det nok ikke bare selskapskarusellen som hadde snurret for fort. Virginia hadde begynt å skrive Til fyret. Tilsynelatende skrev hun lett og flytende - selv om hun strevde med komposisjon og formproblemer. Men Til fyret var boken om Virginias barndom, om mor og far og om familien Stephens sommerparadis i Talland House. Skrivingen virvlet opp både lykkelige og smertefulle barndomsminner som sikkert bidro til at hun ble syk. I tillegg var det ofte slik at Virginia trengte å ligge i sengen i perioder hvor hun samlet seg om en ny bok.»

Romanen på 206 sider er inndelt i tre deler: Vinduet, Tiden går; og Fyret. Fra biografien:

«Å si at Til fyret handler om Virginia Woolfs barndom er selvfølgelig en grov forenkling. Virginia sa at hun snarere skrev en sørgesang enn en roman, men ikke et øyeblikk blir fortellingen om herr og fru Ramsay privat. Kanskje kunne man kalle romanen en reise til lyset? Kunsten seirer over død og sorg og savn, kunstneren skaper orden i kaos: «Midt i kaos fantes form; alt det som fløt og drev falt brått til ro,» sier Virginias alter ego, maleren Lily Briscoe. Allerede på planleggingsstadiet visste Virginia Woolf at de tre delene skulle handle om «far og mor og barn i hagen; om døden; og om seilturen til fyret.»

Mellom første og siste del går det ti år. Jeg likte del to og tre bedre enn første del. Noen av de lange tankerekkene i del en ble i overkant overlesset for denne leser. En annen ting er formen hun velger. Et eksempel fra del en:

«Ikke før var måltidet over, sa forsvant herr og fru Ramsays åtte sønner og døtre fra middagsbordet, lydløst som hjort, og søkte tilflukt på soverommene, som var det eneste sted i huset der en kunne ha fortrolige diskusjoner om alt og ingenting; Tansleys slips; den nye valgloven; sjøfugl og sommerfugler; folk; mens solen flommet inn i loftsrommene, som var atskilt bare av tynne plankevegger, slik at en kunne høre hvert eneste fottrinn, høre den sveitsiske piken gråte over sin far som lå for døden av kreft i en dal i Graubünden, skinte på flaggermus, flanellsbukser, stråhatter, blekkhus, malerposer, biller og  småfuglkranier, mens den varmet opp de lange, krusete tangremsene som var spikret opp på veggen så de gav fra seg en lukt av salt og gress, en lukt som også satt i handklærne, fulle av sand etter badingen.»

Uten å lese slike setninger full av informasjon om igjen og veldig sakte, har ikke jeg en sjans å få med meg innholdet. Jeg tviler på om en mer leservennlig form hadde gjort det hun skriver her til dårligere litteratur. Men når jeg da har opplevd del en til tider i overkant strevsom å komme gjennom, oppveier mye i del to og tre slitet. Et eksempel fra del to:

«Da nå huset stod tomt, med stengte dører og madrassene rullet opp, kom de løsrevne vindene, fortropper for en stor hær, susende inn, strøk over nakne planker, nappet og viftet, møtte ingenting i soverom eller stue som helt kunne motstå dem, bare tapeter som blafret, treverk som knirket, nakne bordben, gryter og dekketøy som alt var støvet, anløpent, sprukkent. Avlagte, etterlatte ting – et par sko, en jaktlue, noen falmete skjørt og jakker i skapene - var det eneste som hadde bevart en menneskelig form, og som med sin tomhet vitnet om at de en gang lhadde vært fylt av liv og bevegelse; at hender en gang hadde strevd med hekter og knapper; at speilet en gang hadde rommet et ansikt; hadde rommet en tredimensjonal verden der en skikkelse snudde seg, en hånd gjorde en rask bevegelse, døren åpnet seg, barn kom styrtende inn; og gikk ut igjen. Nå speilte det bare lyset, som dag etter dag, lik en blomst som speiler seg i vann, fikk sitt klare bilde kastet tilbake fra veggen midt imot. Bare skyggene
av trær som viftet i vinden, bøyde seg dypt på veggen og formørket et øyeblikk flaten der lyset speilte seg; eller en fugl i flukt kastet en svak skygge som flakset sakte over gulvet i soverommet.»

Mesterverk eller ikke; jeg angrer ikke på at jeg leste romanen. Det som jeg likte ved den er så bra at jeg oppveier passasjer da jeg sleit. Det å kjenne til Virginia Woolfs liv mener jeg er en fordel når en leser Til Fyret. Jeg er spent på den siste boken jeg skal lese; Et eget rom.

Bilder av fyr har jeg ikke annet enn dette som jeg tok av en fyrlykt ved hotellet her på Larkollen en tidlig morgen i juni:  



12. sep. 2016

James Rebanks: Sauebondens liv (The Shepherd’s Life)



Å skrive at jeg er datter av en sauebonde, er like feil som å skrive at jeg er bokanmelder. Jeg omtaler bøker jeg leser og jeg vokste opp med litt sauedrift. Uansett; begge deler gjorde at jeg fattet interesse for Sauebondens liv av James Rebanks da jeg leste om boken i DN magasinet lørdag 20. august 2016. Nå har jeg lest den, og det var en annerledes god bok for meg å lese. En bok det gir mening å lese. En liten omtale kommer her:

Memoarene til sauebonden James Rebanks (41 år) ble en litterær sensasjon da den ble utgitt i England i 2015, og boken er oversatt til 13 språk. Det er forlaget Press som har utgitt boken på norsk i 2016, og boken jeg har lest er et lesereksemplar.

James Rebanks er saubonde, og eier en liten fjellgård i Lake District. En av trehundre bondefamilier som livnærer seg av landskapet og det eldgamle levesettet som har røtter femtusen år tilbake i tid. Han la ut bilder fra livet på gården på Twitter, og fikk tusenvis av følgere. Et essay i magasinet The Atlantic, gjorde mange forlag interessert. Rebanks har bachelor og mastergrad i moderne historie, og har jobbet frilans som rådgiver for Unesco innen bærekraftig turisme.

Det var sauebonde Rebanks ville bli. Jobbe på gården til faren for etterhvert å overta gårdsdriften. Men det å slutte tidlig på skolen for å begynne å jobbe med sau var en idiotisk tanke for læreren:

«At vi, våre fedre og våre mødre kanskje kunne være stolte, hardtarbeidende og intelligente mennesker som drev med noe verdifullt, eller til og med noe beundringsverdig, var for henne en helt fremmed tanke. For en som betraktet suksess som noe man kunne vise til i form av utdannelse, ambisjoner, eventyrlyst og strålende yrkesprestasjoner, må vi ha fremstått som noen svært dårlige eksemplarer. Ingen nevnte noen gang «universitet» på denne skolen. Ingen hadde uansett tenkt å begynne å studere - folk som reiste sin vei, hørte ikke lenger til her; de forandret seg, kunne egentlig aldri komme tilbake. Det visste vi i ryggmargen. Utdannelse var en vei vekk, men vi ønsket oss ikke vekk. Vi hadde tatt vårt valg. I ettertid har jeg forstått at det moderne menneske over hele verden er helt besatt av hvor viktig det er «å komme seg ut» og «utrette noe» i livet. Det ligger en underforstått tanke bak dette, en jeg etter hvert misliker sterkt - at det å bli i hjembygda og gjøre fysisk arbeid ikke egentlig har noen verdi.»

Rebanks sluttet på skolen da han var femten år, men begynte å studere senere i livet. Boken er en fortelling om tradisjoner, familie, arv, men eller mest om sauer. Alle de gjøremål som det å drive med sauer krever. Sauene er livsgrunnlaget, og det får han frem i denne boken. 

«Det som følger på disse sidene, er dels en redegjørelse for arbeidet vi gjør gjennom årets gang, dels en slags memoarer om min egen oppvekst i 1970-, 1980- og 1990-årene og menneskene rundt meg pa den tiden, som min far og farfar, og dels er det en beretning fra et annet perspektiv om Lake Districts historie - fra ståstedet til menneskene som lever her, og som har gjort det i mange hundre år.

Det er historien om en familie og en gård, men er også en mer omfattende beretning om mennesker som blir glemt i den moderne verden. Den handler om at vi er nødt til å åpne øynene og se de glemte menneskene som lever midt blant oss, i en tilværelse som ofte er rotfestet i tradisjoner og en fjern fortid. Hvis vi ønsker å forstå folk innunder fjellene i Afghanistan, må vi kanskje først prøve å forstå folk innunder fjellene i England.»

Vi får være med på livet å gården gjennom alle årstider. Sauerasen Rebanks har satset på er Herdwick-sauer som er naturlig hjemmehørende i Lake District.

«Den første gangen jeg så Herdwick-sauer på gården var, var da jeg var liten. De hadde mer personlighet enn mer moderne sauer. De halvt år gamle lammene sto der og så innsiktsfullt på meg. Med den mørkebrune ulla og de kraftige, hvite beina minnet de litt om teddybjørner der de sto i den tidlige vinterulla. Farfar hadde kjøpt hundre stykker av en nabobonde for å feite dem opp. Han ble temmelig paff da de (i motsetning til de andre sauerasene våre) så ut som om de syntes den beskjedne gården hans var det rene paradiset. De ble feite fort, og han kunne selge dem med fortjeneste.»

Det er ikke bare sauebøndene som elsker Lake District. Turister er det mange av, men de kjenner en annen type kjærlighet til området:

«Det er en merkelig følelse når man langsomt blir oppmerksom på at hjembygda og omgivelsene dine er høyt elsket av andre mennesker. Det er enda merkeligere og en smule urovekkende når man gradvis oppdager at man som innfødt ikke egentlig er en del av den historien og betydningen de tillegger stedet. Det er aldri noen turister her når det regner i bøtter og spann, eller når det snør om vinteren, så det er fristende å tenke på det som en godværskjærlighet. Det forholdet vi har til landskapet handler om å være der i tykt og tynt.»

Rebanks får virkelig frem all slitet og at vinteren kan være et helvete. Og lettelsen når våren kommer, både for mennesker og dyr.

«De dagene da vi fører flokken tilbake opp på fjellbeitet, er de beste øyeblikkene i livet for meg. Ingenting er som den følelsen av frihet og plass du får når du jobber med flokken og hundene oppe i fjellene. Der slipper jeg unna alt det meningsløse som prøver å fortære meg der nede. Livet mitt får en mening, en jordnær, sanselig mening.»

Erika Flatland anmelder boken i Aftenposten:


På NRK.no anmelder Anne Cathrine Straume boken:



3. sep. 2016

Barnebok: Marens lille ugle av Finn Havrevold - grunnlag for filmen Ugler i mosen


Jeg var ikke kjent med at filmen Ugler i mosen hadde sitt grunnlag i en bok. Det var Ivo Caprinos første spillefilm, filmen er restaurert og er å få kjøpt på DVD. Den hadde premiere 2. juledag i 1959 og var den eneste filmen Ivo Caprino laget  med levende mennesker. Hovedrollen som Maren hadde Lille Grethe (Grethe Kausland).



Boken som filmen har sitt grunnlag i er Marens lille ugle skrevet av Finn Havrevold og ble utgitt i 1957. Jeg kom over boken ved et innlegg som ble lagt ut på Facebook av Nasjonalbiblioteket og det var på Nasjonalbiblioteket.no jeg leste boken.

Jeg kan godt forstå at boken var populær og er gitt ut i flere opplag, senest i 1991, for jeg ble sjarmert i senk av den. Den er morsom, fantasifull og spennende. Ikke et eneste dødpunkt. Jeg tar like godt kortversjonen av handlingen slik den presenteres her på Wikipedia:

«Familien Monsen består av mor Monsen og far Ole Henrik Monsen, barna Trine og Maren, undulaten Fridtjof den frue og ugla «Maltas skrekk». De har arvet et falleferdig landsted på Sørlandet etter onkel Pavel. Da de besøker huset kommer søstrene på sporet av onkel Pavels skatt. Mens de to leter etter den skjulte skatten, forsøker far fortvilet å ringe til kontoret. Og mens mor kjemper tappert for å holde humøret oppe, skjer det merkelige ting i det gamle huset.»

Familien bor i Oslo. Som tradisjonen var dengang jobbet far, og mor var hjemme. De to døtrene er svært ulike. Trine er eldst, rotete og full av futt. Maren er ryddig, og mer ettertenksom. Maltas skrekk er Marens tøyugle som blir levendegjort i kontakten med Maren. Når de får brev at de har arvet landstedet, er det ingen gledelig nyhet for faren på grunn av familiens dårlige økonomi. Men da faren samtidig i avisen kan lese at de har vunnet i lotteri, går han med på at de skal reise til Sørlandet i helgen. Familien reiser sjøveien med dampskipet Bæla II. Spenningen starter allerede på turen da en av mannskapet prøver seg på et mytteri – i ekte sjørøverstil. Det blir ikke mindre spennende når de kommer ned til landstedet, et skikkelig kråkeslott.

Jeg mener at denne boken fint kan leses som barnebok i dag. Det er synd jeg ikke kjente til boken som barn. Jeg var fantasifull, og det jeg leste i bøker og så på TV var med når vi unger lekte sammen.


Her er bildet av en av Furbyene min datter hadde, i tillegg til de elektroniske. Om den skal forestille en ugle vet ikke jeg. Men de var populære, og det er synd at jeg heller ikke fikk lest boken til henne. Når man først skal leses bøker høyt for barn, er det gøy at de er morsomme og spennende. Jeg siterer igjen fra biografien om Tove Jansson - spenning er viktig også for barn: 

"Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst. Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»


31. aug. 2016

Ida Løkås: Til bølgene



Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle like romanen Til bølgene av Ida Løkås like godt som hennes debutroman som jeg skrev om i innlegget:


Den kritikerroste romanen Det fine som flyter forbi vil alltid han en plass i livet mitt fordi begynnelsen beskriver hvordan jeg opplevde arbeidssituasjonen da jeg leste den. Mye er forandret etter januar 2013; til det bedre. Samtidig er det slik at all motgang i livet er læring når en får det på avstand. Men det ser en ikke når en er midt oppe i en opplevd deprimerende tilværelse.

Til bølgene som ble gitt ut i august 2016 av Forlaget Vigmostad & Bjørke og er på 173 sider. Utgaven jeg har lest er et lesereksemplar. Selv om handlingen i Det fine som flyter forbi og Til bølgene ikke kan sammenlignes, ser også i hovedpersonen i Til bølgene at «det fine flyter forbi» - livet står på en måte «på vent».  

Romanen begynner slik:

«Det er høst, men jeg kan ikke huske at det har vært sommer. Det har regnet i flere uker. Kanskje til og med i flere måneder. Men nå har skylaget revnet, og streker av sol skjærer seg gjennom lufta.

Jeg står ute i hagen for siste gang og lytter til skogen som synger. Lener hodet bakover og ser en fugleflokk fly over himmelen. Jorda surkler under støvlene idet jeg begynner å gå. Det er som om bakken prøver å holde meg igjen. Selv med stokken i den høyre hånden er hvert skritt en utfordring, og med ustøe steg stavrer jeg meg opp på terrassen der jeg blir stående og hvile.

Det lyser fra stuevinduene i huset jeg lenge har tenkt på som mitt. Den grove arbeidslampa er skrudd på og fyller rommet med en varm glød. Det er nesten helt tomt nå. Gardinene tatt ned. Møblene solgt. Alt som står igjen, er hauger med pappesker.»

Hovedpersonen er Zahl. Huset han har bodd i har vært eid av tvillingbroren Sigbjørn, og var en gang bestemorens hus. Nå må Zahl flytte hjem til faren igjen. I motsetning til Sigbjørn som er gift, har barn og er i jobb, er Zahl ikke i stand til å jobbe etter en ulykke i tenårene. Det å flytte hjem til faren gjør at han blir enda mer isolert enn han har vært. Men endringen skjer når den gamle legen han har gått hos pensjonerer seg, og den nye legen begynner å stille spørsmål ved om det er nødvendig at Zahl tar de sterke smertestillende tablettene. 

Det tok noen sider før historien i romanen Til bølgene vekket min leselyst. Men etter noen sider fikk jeg lyst til å vite mer om Zahl og hans livshistorie, og ikke minst hvordan det ville gå med han videre i livet. Til bølgene er en samtidsroman, og den inneholder et tema som dukker opp i samfunnsdebatten med jevne mellomrom: unge uføre som havner utenfor samfunnet. De gjennomfører ikke studier og er ikke i jobb. Livet har stagnert i et samfunn der det å være i arbeid er en suksessfaktor. 

Skaden Zahl fikk har begrenset livet hans. Samtidig er det noe trygt med å ha det slik han alltid har hatt det. Menneskene rundt han har akseptert at dette er livet til Zahl. Eller; de er for nær til å legge press på han for å sjekke ut om det kan være en mulighet for en endring av tilværelsen. Det er da den nye legen som har den nødvendige distanse, men også har en rolle som forplikter til å sette i gang en prosess – for å få Zahl til selv å se at det finnes en annen mulighet enn det livet han lever nå. Hun er klok nok til å forstå at det tar tid å endre en livssituasjon. En barndomsvenn som flytter hjem blir også et positivt innslag i livet til Zahl.

Jeg likte den nye romanen til Ida Løkås og er spent på hvordan kritikerne vurderer den.  

30. aug. 2016

Barnebok: Varden Steinar og drømmen om å gå - av Randi-Lise Hjelmeland Almås og Nikolai Lockertsen


Barneboken Varden Steinar og drømmen om å gå av Randi-Lise Hjelmeland Almås og Nikolai Lockertsen, burde minst være å finne på hver eneste hytte og turisthytte i den norske fjellheimen. Boken ble utgitt i august 2016 på Forlaget Vigmostad og Bjørke. Det er en varm og spennende bok for målgruppen den er tiltenkt. Med flotte tegninger. Kan skape mange fine lesestunder, og inspirere voksne og barn til å komme seg ut i naturen.

Det er på vei opp til Vardefjellet at en kan finne Varden Steinar. Han er så liten at menneskene ikke ser han. Derfor får han aldri besøk av menneskene som de andre vardene: Hvilesteinsdvarden, Utsiktsvarden, Støttesteinsvarden, Storsteinsvarden og Toppvarden. 

Varden Steinar drømmer om å kunne gå – kanskje han da kan hjelpe menneskene og kanskje komme helt opp til Toppvarden? Alle de andre vardene ler av Steinars drøm  med unntak av Gråstein, en gammel og klok varde:

«Ikke bry deg om de andre, Steinar. Om du tenker hardt nok på drømmen din kan den gå i oppfyllelse», sier Gråstein.

Det skjer spennende ting når Varden Steinar møter menneskebarnet Aurora.

Varden Steinar har en egen Facebook side, og en kan også møte han her  i Vardeverdenen der en kan se flere bilder fra boken her


Boken jeg har er et lesereksemplar fra forlaget. Link til forlagets beskrivelse av bokens innhold og om forfatteren.

28. aug. 2016

Mikkel Vika: Nowa Huta - en novellesamling med mange sterke historier


En bok på 100 sider har ofte mer innhold enn en bok på 500 sider er min erfaring. Det hadde også debutboken til Mikkel Vika som er en novellesamling på 108 sider og inneholder 10 noveller. Novellesamlingen ble utgitt i 2016 og forlaget Vigmostad og Bjørke som jeg har fått et lesereksemplar fra, beskriver den slik:

«Nowa Huta er en novellesamling om menneskeskjebner i flere østeuropeiske land og kampen for å overleve i kjølvannet av kommunismens fall. Nowa Huta, eller «det nye stålverket», er navnet på en arbeiderbydel i Kraków, et kommunistisk propagandaprosjekt.»



FOTO: NIKOLAJ JONAS BLEGVAD


«Vika vokste opp i Tønsberg og bor i dag på Nesodden. Han er utdannet samfunnsviter, arbeider som saksbehandler i Patentstyret, har tidligere vært redaksjonsassistent i Bergensavisen og praktikant ved Norges ambassade i Estland.»

En av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg er Alle vil til Auschwitz. Temaet er foreldre som forlater sine barn for en jobb i et annet land. Faren som er bygningsarbeider må ta farvel til sin lille datter som skal bo hos moren hans. Moren til datteren er også reist:

«Mamma skal på hotell, sa vi. Hun reiste ut for å vaske hotellrom, den lille jenta aksepterte at hun dro. Vi vinket bak sperringene, kunne ikke følge henne lenger. Hun satt på skuldrene mine, så moren forsvinne i køen av andre mødre og fedre. Alle smilte, til sine barn. Tilgjorte bevegelser med munnen, de bar i seg en gråt. Vi satt i bilen, tiden jobbet imot oss. Den lille stemmen spurte, hvor skal mamma på ferie? Til et land som heter Irland, svarte jeg, og håpet at hun ikke ville spørre mer.»

Nå er det faren som skal dra:

«Yttergangen smalner, er nær ved å kvele meg. Bagen henger over skulderen. Med sine knappe tre år er hun for liten til å begripe, for henne er dette en alminnelig dag. Pappa ved døra, det knyter seg i magen. Jeg vil kaste opp, lar det være. Stryker henne igjen over ansiktet, tar tak i ørene. Alt ved henne er glatt, jeg vil lære meg kinnene hennes. Det lar seg ikke gjøre, det er ikke som å huske et telefonnummer, en fødselsdag. Jeg vet det så godt, det gjør så vondt. Det er lenge til jeg vil kjenne henne igjen, jeg håper hun vil gjenkjenne meg.»


Jeg likte novellene til Mikkel Vika. Det var en god debutbok med mange sterke historier som gjorde inntrykk på meg.