22. jun. 2018

Helter av Odd Børretzen - fra Min barndoms verden



«Kor e alle helter hen» synger Jan Eggum. Ja, kor e de henne... «Polarskuta Maud klar for heimreis» kan NRK fortelle.  I dag er det andre helter enn Roald Amundsen & co. I dag så jeg fotballkampen mellom Island og Nigeria – heltene for meg i kampen var krigerne fra Island som i dag tapte mot afrikanerne. I går så jeg en film om en av mine største helter: Darkest Hour om Winston Churchill. Jeg kjente historiens sus da jeg besøkte graven hans i 2017.

I Min Barndoms verden av Odd Børretzen er det et kapittel med overskriften «Helter». Han skriver at i hans barndoms verden var det mye heltedyrking. De var av forskjellig type, men bare av et kjønn. Det var skiløpere og skihoppere. Flygere. Fotballspillere. Skøyteløpere. Men de største heltene var polfarerne. Og, det resulterte en ekspedisjon i barndommens verden - historien som alltid gjør meg varm i hjertet å lese. Scenen jeg husker best av filmatiseringen av boken som har tittelen «Da jeg traff Jesus med sprettert»:   

«De største heltene for oss var likevel polfarerne. Far hadde bøker om polfarerne. En av de bøkene het til og med En helt. Utenpå var det bilde av en polfarer med ski og pelsanorakk. Han slet seg fram gjennom snøstormen. Det blåste så voldsomt at ansiktet hans var helt forvridd.

Broren min og Kristian forberedte en ekspedisjon mot Nordpolen. Broren min var Fridtjof Nansen og Kristian var Hjalmar Johansen.

Jeg ville også være med. Jeg ville være Roald Amundsen. Men broren min sa at Roald Amundsen aldri gikk sammen med Nansen. Amundsen gikk aldri til Nordpolen, sa broren min. Han gikk bare til Sydpolen, og det var jo mye lettere, for det var nedoverbakke. Dessuten var det mye varmere på Sydpolen, for det blir varmere og varmere dess lenger syd du kommer. Det var bare Nansen og Johansen som gikk til Nordpolen, sa Kristian også. Aleine.

«De hadde bikkjer,» sa broren min. «Du kan være bikkjene,» sa han.

Og sånn ble det.

Vi la i vei nordover da broren min og Kristian kom fra skolen. Først gikk Nansen. Etter ham kom Hjalmar Johansen. De hadde ryggsekk og matpakke. Jeg gikk bakerst med kjelke og var bikkjene.

Det gikk greit i begynnelsen, nedover jordet, for der var det flatt og nedoverbakke. Men nede ved Grorudbekken traff vi skruisen. Da ble det et blodig slit. Vi kjempet oss fram.

«Gi ikke opp, Johansen,» sa broren min. «Du er vel ingen frøken.»

Egentlig var det verst for bikkjene, for de hadde sleden å dra på i løssnøen, og bikkjer har jo ikke ski.

«Gi ikke opp, Johansen,» stønnet Nansen med sine siste krefter.

Da Nansen hadde sagt «Gi ikke opp, Johansen» enda en gang, ble Johansen sint. «Jeg er vel like god på ski som deg,» sa han.

Da vi nådde 86 grader nord, slo vi leir i isødet, under et tre, og spiste matpakkene våre.

Etter at vi hadde spist, sa Hjalmar Johansen: «Nå må vi slå i hjel bikkjene. Vi kan ikke ta dem med lenger. Det sier Dyrebeskyttelsen.»

Sa han.

Så slo de meg i hjel. Og der la jeg i snøen, mens Nansen og Johansen kjempet seg videre mot 86 grader 14 minutter nord.

Jeg ble liggende og var døde bikkjer ganske lenge, men det ble jo kaldt etter hvert. Så jeg gikk hjem og fikk varm kakao på kjøkkenet.

Det må ha vært en lørdag, for etterpå hørte jeg på Barnetimen med Kallemann og Amandus.»


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar