9. aug. 2025

Å leve med strev av Ole Manus Vik – vi kan ikke forvente å ha det bra hele tiden

 

«Livene våre innrammes av noen eksistensielle grunnvilkår som vi ikke kan endre på. Dersom vi klarer å forsone oss med disse, kan vi forhåpentligvis redusere risikoen for å leve liv der vi kaster bort tid og krefter på å forsøke å få bukt med de tingene som er ment å være der. Ting som uroen for morgendagen, sorgen over alt som har gått tapt, og den dårlige samvittigheten for det vi burde ha gjort annerledes.

Alt dette er naturlige bestanddeler av livene våre, også de livene som er gode. Å leve er så vanskelig at ingen med rimelighet kan forvente å leve helt uten en ubehagelig stor mengde engstelse, sorg og bekymring. Kjenner vi til de eksistensielle grunnvilkårene, blir det dessuten lettere å gjennomskue alle de forenklende og idylliserende forestillingene i samfunnet om hva som utgjør et godt liv, inkludert alle de snusfornuftige og bedrevitende påstandene om «lykken» som til stadighet kastes etter oss.

På mange måter vil denne boken derfor ikke være noe mer enn et forsøk på en utdypende problembeskrivelse av hvorfor det er så vanskelig å leve, for ikke å snakke om hvor vanskelig det er å leve godt. «

Sitatet over er fra boken Å leve med strev med undertittelen Det er ikke meningen at vi skal ha det bra hele tiden. Forfatteren Ole Magnus Vik er filosof og psykolog og praktiserer i eksistensiell terapi, og boken ble utgitt i 2025.

I år fikk jeg endelig sett filmen Manchester by the Sea (2016). Det var Per Petterson som skrev om filmen i en av sine bøker. Filmen gjorde stort inntrykk på meg, og jeg har sett den to ganger. En av scenene som fikk meg til å tenke at det finnes opplevelser i livet man ikke kommer over, og som er årsaken til at valgte å lese boken til Ole Magnus Vik, er der hovedpersonen Lee Chandler (Casey Affleck) svarer nevøen i filmen Patrick Chandler (Lucas Hedges) om årsaken til et valg han tar;  «I can't beat it. I can't beat it. Sorry.»

Jeg har ikke opplevd det Per Petterson har opplevd eller det Lee Chandler i filmen Manchester by the Sea har opplevd. Men som de fleste andre har det vært perioder i livet som har vært vanskelige og som har satt sine negative spor. Som gjør at jeg tidvis opplever livet som strevsomt. Hvordan kan jeg, et privilegert menneske i «lykkelandet» Norge oppleve livet som strevsomt er noe jeg ofte bebreider meg for, uten at det er til noen hjelp.

Det var i Aftenposten i mars at jeg leste om boken:

«– Mange sitter igjen med en følelse av å være helt håpløse. Psykolog advarer mot enkle lykkeråd.

Det finnes ingen enkel oppskrift, mener psykolog og filosof Ole Magnus Vik.»

Boken til Ole Magnus Vik er oppdelt i 18 kapitler. I kapittel 2 Det er ikke meningen at vi skal ha det bra (hel tiden) skriver han:

«Livsforventningen til mange av oss er altså å ha en stabil indre positiv grunnstemning som tidvis avbrytes av forbigående, forutsigbare og forståelige negative fornemmelser. Men det er neimen ikke sikkert at dette er en spesielt god forståelse av konseptet lykke, snarere tvert imot. Faktisk tror jeg denne forståelsen sannsynligvis bidrar til mer livsstrev enn nødvendig. Og det har jo virkelig ingen hensikt. Å leve er tross alt ganske vanskelig i utgangspunktet. Livet er som et dataspill som er mer enn krevende nok på normal vanskelighetsgrad. Så det er virkelig ingen grunn til å skru vanskelighetsgraden opp.»

Det er ingen pessimistisk bok, men en bok som bekrefter at det finnes ingen mirakelkur når livet kjennes kjipt. En må bare stå i det. 

Forlaget om boken:

«Livet er faktisk ikke så lett. Kanskje er meningen med livet rett og slett å erkjenne dette, og lære oss hvordan vi skal leve med livets strev. En klok og innsiktsfull bok fra psykolog og filosof Ole Magnus Vik, uten forenklede oppskrifter på lykke.

Hvordan kan vi leve godt? Dette spørsmålet har vi mennesker stilt oss selv gjennom hele historien. Det finnes ingen enkle svar. Utenom dette ene: Livet er et strev.

Denne livsnære, men samtidig filosofiske boka tar for seg strevet i vennskap, ekteskap, livskriser, grubling og trøst – alle de krevende situasjonene og relasjonene vi står i som mennesker. Med utgangspunkt i eksistensfilosofi og erfaringer fra terapirommet har Ole Magnus Vik skrevet en selvhjelpsbok uten enkle svar. Derfor er dette en bok som virkelig er til hjelp når vi skal finne vår egen vei gjennom livsstrevet.»


28. juli 2025

Ikke mennesker jeg kan regne med - med et litt mindre sideantall hadde Kyrre Andreassens roman blitt en inntertier - igjen

 


«IFØLGE SVEIN VAR DET aldri kjærlighet mellom oss to. Vi var nok venner, vi fikk unger, og det ligna på kjærlighet — i tjue år trodde han at det var det det var — men da han mista følelsene for meg, og ikke fant dem igjen, var det fordi de ikke hadde vært sterke nok i utgangspunktet. Dessuten visste han ikke lenger hvem han selv var, og etter det jeg har forstått er det en komplisert oppgave for en vanlig mann å finne ut av.»

I januar 2017 leste jeg romanen Kyrre Andreassens roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges og lot meg begeistre av den. Derfor har jeg gledet meg til å lese romanen Ikke mennesker jeg kan regne med som ble utgitt i 2024.

Jeg har vært noe undrende underveis i lesingen over at Ikke mennesker jeg kan regne med fikk kresne kritikere ble så begeistret slik at romanen ble vinner av Kritikerprisen for beste voksenbok 2024. Ordtaket «koke suppe på en spiker» dukket opp i begynnelsen. Når skal vi komme til det punkt at hovedpersonen Linda Hansens hevnlyst slo til slik forlagets omtale lover meg. Men det var aldri aktuelt å ikke lese den ferdig. Heldigvis. For avslutningen ble prima og mine reservasjoner i starten var glemt. Samtidig hadde den vært minst like god med litt færre enn 400 sider er min mening.  

Forlagets omtale av romanen:

«Ikke mennesker jeg kan regne med handler om Linda Hansen, tobarnsmor og ansatt i kommunen. Det er en roman om hvordan det er å skjønne at mannen din har lagt seg etter Veronika Hagen, den eneste dama i bygda med glamour. Og om stolthet, skam og en stigende hevnlyst. «

26. juli 2025

Det kommer en pike gående – tre erindringsbøker Inger Hagerup skrev i årene 1965 - 1968


  

«Og nå sier jeg ikke mer,» avslutter Inger Hagerup sin vandring med leseren gjennom barndoms— og ungdomsminner fram til opptakten til det livslange samlivet med filologen Anders Hagerup. Dette ekteskap som hun tidlig i ungdom— men forsverget at hun noen gang skulle inngå, etableres i én setning: «Åtte dager deretter var vi gift.» Vi er kommet fram til 1931. Etter 26 år stenger erindringsforfatteren Inger Hagerup døra for sitt liv og blir gåtefull: «Det er vi fremdeles,» sier hun med en sveip over resten av sitt voksne liv. For her overtok lyrikeren Inger Hagerup.»

Sitatet over er fra etterordet i boken utgitt av Bokklubben i 1985 og som inneholder Inger Hagerups erindringsbøker Det kommer en pike gående (1965), Hva skal du her nede (1966) og Ut og søke tjeneste (1968). Når jeg kjøpte boken, husker jeg ikke. Heller ikke når jeg leste den første gang. Det var etter at jeg leste boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup., en bok som ble utgitt i 2003. Etter det har Inger Hagerup hatt en egen plass i hjertet mitt. 

Det ble et fint gjensyn å lese erindringsbøkene om igjen. Det er lenge siden jeg har gapskrattet så mye. Samtidig som det er mye alvor som ligger mellom linjene. 

Inger Hagerup ble født i 1905. Hun døde i 1985. De første årene av livet bodde hun sammen med moren, faren og en yngre bror i Bergen. Kort tid etter at faren ble forfremmet i firmaet han jobbet og de kan flytte inn i en ny leilighet, så dør han.

«Fem år og noen måneder gammel ble jeg kjent med to helt nye ord, som rimte sørgelig godt på hverandre. Det var enke — innskrenke. Og dessuten noe annet som virket skremmende usikkert: Fremtiden. Mor interesserte seg foreløbig ikke for noen av delene, og første etappe i denne fremtiden var at hun ble sendt hjem til sin far i Nordfjord sammen med de to faderløse.

Bestefar er uten sammenligning det snilleste menneske jeg har møtt i mitt liv. Han var enkemann og bodde sammen med sin ugifte sønn og en «taus» som hushjelpene ble kalt dengang, på et lite gardsbruk i en utbygd. Sitt egentlige levebrød tjente han som snekker, vegg— og rosemaler og grav— steinsinskriptør. Vi hadde jo vært der et par somrer før også, men det hadde bare vært noen korte uker. Familien hadde bestemt at nå skulle vi bo der til Marie kom seg litt - jeg forstod at også min mor var syk, hun led av noe som het sorg.»

Inger oppsummerer det første året hos bestefar slik:

«Et underlig år som liksom svever løst i luften. Antagelig har min bror og jeg aldri hatt det så fritt i vår barndom, verken før eller senere, som denne sommeren. Mor var lam— met, hun ante nesten ikke at hun hadde to barn. I timevis streifet vi omkring overalt omkring bestefars hus, oppe i rabbene, nede i fjæra, over hele hagen, alt var levende, ja, den sommeren opplevde jeg med kropp og sinn at naturen virkelig hadde sjel — fra den minste nikkende tiriltunge til den store gråsteinen ved enden av hagen, den som på underlig vis minte meg om bestefar.»

Seg selv beskriver hun slik:

«Jeg var et radmagert barn med tynt hår, blant mer velnærte slektninger gikk jeg under navnet Blålusa. Jeg var uendelig masete, ufordragelig seig når det gjaldt å holde fast på et emne jeg først var begynt på. Jeg hadde en ustyrtelig trang til å blande meg opp i alt mulig, meddele meg, gjøre meg gjeldende. Men det nyttet bare ikke. Min elskelige bror som aldri stakk seg frem, fikk likevel alle blomstene. Slik var nå engang verden innrettet. Forøvrig var han min beste tilhører og en glimrende villig lekekamerat, det var aldri nei i hans munn, men så var han ikke mer enn tre år heller.»

Det idylliske oppholdet tok slutt for «enken og de faderløse»;

«Utpå vårparten ble det forventet at mors sorg hadde gitt seg litt, så hun kunne ta seg sammen og begynne å tenke på denne fremtiden alle snakket om. Mine to driftige morbrødre var i full sving med å legge planer for henne om hvordan hun på beste måte kunne tjene sitt brød, nå forsørgeren var falt fra. Mor kunne lage god mat, dessuten hadde hun jo den nye leiligheten, som hun ikke hadde sagt fra seg. Den var altfor dyr i hennes stilling, men kanskje kunne den bli en inntektskilde. Stuen kunne jo leies ut. Endeløse diskusjoner, prek og snakk. Mine onkler gikk fram og tilbake, ropte i munnen på hverandre, var uenige om ditt eller datt. De sterke sikre stemmene slo mot hverandre i luften: Slik og slik og slik og slik! — Nei, langtifra! Slik og slik og slik og slik! Mors stemme ble helt borte mellom all denne sterke lyd, dessuten var hun alltid enig med siste ærede taler. Men én ting ble slått fast. Denne fremtiden — hva det nå måtte være — lå i Bergen.»

Vi følger Inger på sin vei i livet der bosted og hva Marie skulle jobbe med ble bestemt av velmenende slektninger. Det er mye et følsomt og trassig barn måtte bite i seg. Følsomheten og trassen en kan kjenne igjen i diktene til Inger Hagerup. Den lille kjernefamilien var med i en storfamilie. Ser en på tiden hun levde i og det at faren forsørgeren døde tidlig, var Inger et privilegert barn. Inger skal oppleve at en tante som det ikke er knyttet så mange gode minner til, skal være den som trekker i trådene for at Inger kan begynne på middelskole og gymnas. Men ingen kan ta fra henne den sårheten hun opplevde i barndommen av å være en av de to «faderløse» i familien. Som var med å forme henne som menneske.

Klaus Hagerup skriver bl a dette i boken Alt er så nær meg om mormoren Marie og Ingers forhold til moren som bodde hjemme hos dem. Han (Helge) var broren til Klaus:

«En gang kom han ut på kjøkkenet mens mormor satt og leste i en bok. Å lese var omtrent det mest unyttige hun kunne tenke seg, og særlig imponert var hun vel heller ikke av dem som skrev alle disse bøkene. Det kom endel av dem på besøk hjem til oss, og de kom med et sus av banning, røyking, klining, krangling og fyll. Mormor var meget tålmodig, og sa ikke stort, men det må ha stormet i henne.

Da Helge kom ut på kjøkkenet var hun som et lyn med boka under forkleet. Hun gikk alltid med forkle over kjolen. Bestandig klar til å gjøre sin plikt Hun visste det var for seint. Helge hadde sett boka. Hun tok den fram og la den på bordet. Det var De dødes tjern av André Bjerke. Mormor rødmet og slapp ut en bølge fra sitt eget hemmelige tjern: «Den er jo så fryktelig spennende!»

For mormor var det en forferdelig, men kanskje også vidunderlig tilståelse.

På Slagnes hadde hun fått tak på en strikkemaskin og arbeidet med den når hun ikke stivet hvitetøy for bygda. Hun hadde en seighet i seg som sikkert ikke ble mindre av at så mye av livet hennes var lagt i hendene på brødrene. Hun skulle gjøre opp for seg. Hun skulle være nyttig. Det lå en trass dypt inne i Marie Halsør. Hun lot seg lede, men aldri drive. Hun mistet aldri selvrespekten.

For mor må det ha sett annerledes ut. Mormor var alt det mor ikke ville være, hun gjorde alt det mor aldri gjøre.

Inger kom til Slagnes fra Askvold, men hun kom ikke fra kafeen i kjelleren. Hun kom fra bøkene i etasjen over, og hun flyttet såvisst ikke til stivetøy og strikkemaskin. Hun var en tiårig jente som langsomt begynte å oppdage seg selv, og på Slagnes begynte hun for alvor å skape seg den drømmen som skulle forfølge henne livet ut: Bort, bort!

Samtidig var mormors tilværelse der hele tida, som en anklage som for alt jeg vet, ikke engang var stum, og Inger begynte å utvikle den trassen og den dårlige samvittigheten som seinere skulle komme til uttrykk som dype motsetninger i diktene hennes.»

Enken og de faderløse; 



14. juli 2025

Sameproblemet av Kathrine Nedrejord – jeg er i spagat etter å ha lest romanen

 

Sameproblemet er den første romanen jeg har lest av Kathrine Nedrejord (f. 1987). Romanen ble utgitt i 2024 og har fått gode kritikker. Og priser og nominering til priser som forfatteren har opplyst om her på hjemmesiden.  

På hjemmesiden beskriver Katrine Nedrejord seg om seg som «samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden høsten 2011». Her i programmet Sommer i P2 fra 2020 forteller hun blant annet at «Forfatteren flyttet fra Finnmark til Nøtterøy, men der ble den samiske identiteten en slags vits. Hun føler seg mer hjemme i det multikulturelle Paris der hun nå bor.»

I Forfatterintervjuet med Kathrine Nedrejord forteller hun at hun har tenkt å skrive om temaet i mange år, men var usikker på hvilken form boken skulle ha.

Jeg strevde ikke med boken underveis. Men jeg strever med å skrive hva jeg synes om den.

Fornorskningspolitikken (1850 – 1950) som ble drevet mot samer og kvener, var brutal. Hvordan dette har påvirket de som ble utsatt for politikken og etterkommerne, får romanen godt frem. Det jeg savner er at det er innimellom er motstemmer til Marie Engmos utestemme. Et eksempel:

«Faren min vokste opp i Seifjord på ei tid da hatet var enda sterkere mot samene enn da vi kom flyttende dit. De var trusselen som kom utover til kysten om sommeren, hadde med seg flokkene med rein for å beite. Folk sa man ikke skulle stole på dem. Man må aldri ta en fjellfinn på ordet. De lurer en. Folk sa de stinka og så ikke ut. Mørke i huden, mørke i håret, sa de, lave og svette og stinkende, sa folk. Faren min fikk høre det som barn. Hold deg unna. Trekk deg vekk. Ikke trå for nær. De var farlige og mystiske på samme tid. De krevde for mye. Du vet dem vil ta over alt vi har her. Det er det dem prøver på med den politikken sin. Det ene øyeblikket fikk faren min høre at samer var slu, det eneste øyeblikket at de var fordrukne, elendige, dumme fattigslamper. Han hørte alt dette, om ikke daglig, så i alle fall ukentlig, i alle fall ofte nok blei han påminna om hva man syntes om samer.

Han spurte mora si en gang om hva det andre språket var som morfaren snakka, og mora hans hysja på han og ba han gå og leke igjen. Han spurte faren sin en gang om hvorfor farmora hadde så mye slekt i Kautokeino, og faren sa at det bare var tilfeldigheter, og faren min spurte hvorfor alle sa at farmora hans hadde samisk etternavn før hun gifta seg, og faren sa at nå var det veldig mange spørsmål, og han fikk spare dem til en annen gang.»

Når Marie og familien flytter til Seifjord møter hun det såkalte hatet mot samer:

«EVEN GLEMTE AT jeg var same.

Det tok tid.

De første åra ropte han jo sammen med Odin at jeg skulle pelle meg tilbake til reinen min. Det nytta ikke å svare at jeg ikke hadde noen rein, og heller aldri hadde hatt det, at reindrifta var gått ut av slekta mi på 1800-tallet, og det visste jeg jo heller ikke at den hadde, jeg hadde ikke orda til å belære han om noe av det samiske, jeg bare sa: Jeg har ikke rein. Og så lo de og herma etter måten jeg sa det på. Jeg har ikke rein, jeg har ikke rein, sa de. Jeg sa jeg, men ikke slik de sa det på TV eller i Oslo. Jeg sa det slik man sier jeg i Márkannjárga, men snart hørte jeg at mora mi sa æ og faren min sa æ og alle ungene i skolegården sa æ, så jeg slutta å si jeg, men de fortsatte å gjenta nesten alt jeg sa i friminutta, til også den márkannjárgaske klangen i alt jeg sa, blei borte.

Etter hvert glemte de at jeg var samisk i friminutta, og kom bare på det på syttende mai eller kirkelige høytider, når de så mora mi, meg og brødrene mine og etter hvert også faren min i kofte. De unngikk meg de dagene, eller stirra litt ekstra, men så glemte de det igjen, til neste visuelle påminnelse kom. De slutta å inkludere meg fjellfinnjævlene som de ofte snakka om.»

En journalist i NRK skriver bl a dette om romanen:

«Denne boka har jeg venta på Endelig kom romanen som lar meg forstå hva samene har båret på.»

Formen Kathrine Nedrejord bruker i romanen gjør at det er lett å tenke at det meste er egne opplevelser. Det kan det ikke være. I Sommer i P2 forteller hun at hun var 9 år da familien flyttet til Nøtterøy. Romanen er derfor ikke tett på eget liv hva angår hat hun har møtt i Finnmark fordi hun er same.

Jeg ble født og vokste opp i Vest Finnmark. Da jeg var 21 år flyttet jeg til Østlandet. Jeg har ingen slekt som tilsier at jeg kan kalle meg same. Samtidig er det vanskelig å vite om slektninger lengre bakover i tiden var samer fordi mange pga fornorskningspolitikken endret fra samiske til norske navn. Jeg hadde uansett ikke kommet inn i samemanntallet.

Det ble, som det kommer frem i romanen, undervist lite på skolene jeg gikk på om samenes historie. At det var noen familier som i fjern eller nær slekt med samer, det var ingen hemmelighet. Men det ble snakket lite om. Fornorskningspolitikken hadde ført til at å være same var skambelagt. Særlig i områder der det var få samer. I det hele tatt var det lite vi så av det samiske livet. Det ble flyttet reinflokker til øya jeg bodde på om sommeren og tilbake på høsten. Men det var sjelden vi så noe til reinen eller samene som eide reinen.

Jeg kan ikke huske samehat under oppveksten. At det kan ha vært skepsis til samer er ikke det samme som hat. Samtidig er det ikke usannsynlig at noen hater samer. 

Ikke kan jeg huske samehat da jeg gikk på videregående skole Alta, som Marie i romanen har gått på. Som innflytter til Østlandet har jeg vært utsatt for nedsettende kommentarer om Finnmark. Selv om det har vært sårende, har nedsettende kommentarer vært i mindretall. Og det har på ingen måte vært hat å spore i kommentarene. Det ville vært en stor overdrivelse.

Mye er forandret etter at jeg flyttet fra Finnmark, bl a opprettelsen av Sametinget. At det er konflikter mellom samer og ikke-samer kjenner jeg til gjennom media. Men også uenigheter mellom ulike grupperinger av samer.

Kathrine Nedrejord sier i forfatterintervjuet med NRK at hun håper at romanen Sameproblemet drar leseren ulike veier. Det er absolutt det som har skjedd med meg. Jeg er pr. nå i en form for spagat. Ikke pga kvalitet, men noe av innholdet. 

Forlaget omtaler romanen slik: 

Marie Engmo har nylig blitt mor for første gang. Hun bor i Frankrike, langt fra røttene sine. Den natta áhkku - mormoren hennes - dør, er Marie den eneste i slekta som ikke kjenner noen forandring. Hun forlater dattera og samboeren og reiser hjem til Finnmark for å delta i begravelsen. På veien til hjembygda bestemmer hun seg for å skrive áhkkus historie. Det blir ei fortelling om kvinnene i familien, om hvordan undertrykkelse har prega livet til oldemor, mormor, mor og Marie sjøl, og om hvordan den samiske bakgrunnen har forma Maries syn på virkeligheta.

"Sameproblemet" er en undersøkelse av hva det vil si å være samisk, kvinne, mor, datter og barnebarn, en sterk roman om samisk kultur, språk og identitet. Samtidig er den et oppgjør med den norske stat, kirke og skole.


6. juli 2025

Svøm med dem som drukner – god roman av Lars Mytting

 

Det er lett å forstå at kritikerne var begeistret over romanen Svøm med dem som drukner da den ble utgitt i 2014. Lars Mytting er en god historieforteller. En bok på 467 sider bruker jeg lang tid på. Derfor var det ikke alltid jeg var like motivert for alle detaljene. Men greit nok. Når man har kunnskap slik Lars Mytting har, har jeg forståelse for at det er vanskelig å forenkle.

Litteraturkritiker i NRK starter sin anmeldelse slik:

«Til tider stor underholdning, og jammen lærte jeg noe nytt på kjøpet. Jeg skulle likevel ønske Lars Mytting hadde større tiltro til at jeg som leser kan tenke selv.»

Forlagets omtale

«Høsten 1971 blir et kjærestepar funnet omkommet i Frankrike, på en avstengt, skogbevokst slagmark fra første verdenskrig. Deres tre år gamle sønn Edvard er sporløst forsvunnet. Fire dager senere dukker han opp på et helt annet sted i Frankrike.

Ingen vet hvor Edvard har vært, og han vokser opp på en fjellgård i Gudbrandsdalen sammen med sin tause bestefar.

Hva gjorde foreldrene i det avstengte skogholtet, og var det en tilfeldighet at de tråkket på en gammel gassgranat fra krigens dager?

Og hvem har, til bestefarens begravelse, sendt dem et praktstykke av en kiste, snekret i et treverk ingen har sett make til?

Letingen etter svar fører 23 år gamle Edvard både til Shetland og tilbake til Frankrike, der han må grave seg inn i de mørkeste krokene i familiens fortid. En fortid som er tett vevd sammen med de store europeiske hendelsene fra forrige århundre, men også lidenskapen til en mestersnekker som søkte lykken i 30-tallets Paris.»


25. juni 2025

Samlede verker av Lydia Sandgren - med litt innstramming hadde romanen vært perfekt


 

«Første gangen han så henne.

Gang på gang prøvde han å skrive ned scenen – puben i Vastastan, den fløyelsmyke blå sigarettrøyken, summingen av vrimmelet, Dylan som skrålte i bakgrunnen – og gang på gang gled det unna. Likevel kunne han se henne tydelig for seg. Lyset fra baren spilte over ansiktet hennes. Bleke fingre ruller en sigarett. Parkasens fold over skuldrene, de opptrukne ermene. Og blikket hennes var festet et sted i det fjerne, fokusert på noe som ingen annen i rommet hadde tilgang til."

Den kritikerroste debutromanen til Lydia Sandgren Samlade verk ble utgitt i 2020 og på norsk i 2021 med tittelen Samlede verker.  For romanen fikk hun Augustprisen.

Det er tilfeldig om jeg leser bøker utgitt i Sverige. Jeg kom over romanen da jeg søkte etter lydbøker å laste ned fra BookBites. For å ha noe å lytte til når jeg våkner midt på natten og ikke får sove. Det jeg hørte var rett og slett for bra til at kunne bruke boken som sovemedisin. Den som lytter til lydbøker: innleser Kai Remlov fantastisk fin å lytte til. Men for meg ble det papirutgaven på 700 sider. Boken er oversatt til norsk av Trude Marstein.

Jeg forstår at romanen er kritikerrost. Det er en god bok. På mange måter. Historien. Karakterene. Oppbygging. Språk. Spenning. Romanen starter slik:

 «MARTIN BERG lå i stua med hendene foldet over magen. Rundt ham var hauger av papirer spredd utover. Ved hodet lå en halvferdig roman, ved føttene hauger av serviettnotater samlet gjennom tjuefem år. Høyre albue berørte en antologi med lovende sekstitallsforfattere, den eneste boka han noen gang hadde blitt publisert i. Inntil venstre albue var flere mindre hauger plassert, hver av dem knyttet sammen med hyssing og merket PARIS med rød penn. Og mellom hodet og albuene, og albuene og føttene, lå papirer og atter papirer. Skrevet med blekk, blyant, på maskin, med kulepennrettelser i margene, datautskrifter med dobbel linjeavstand, kaffeflekkete og krøllete, glatte og blanke, noen stiftet sammen, noen festet sammen med binders, andre bare løse ark. Det var påbegynte noveller, essayer, romansynopsis, flere dramatikkforsøk, notatbøker med slitte omslag etter et liv i innerlomma på blazeren, bunker med brev.

Han hadde flyttet stuebordet for å få plass.»

Allerede her går det motsatt vei av at jeg skal begynne å bli døsig av å lytte. Oppleser fortsetter:

«Det var en sommerettermiddag det året han skulle fylle femti. Heten skalv over byen. Vinduene ut mot gata sto åpne, og han hørte barnelatter, sykkelpling, den fjerne dunkingen fra en låt han ikke kjente igjen, slamringen fra en trikk på vei nedover Karl Johansgatan. I parken utenfor lå folk og solte seg, urørlige som strandede seler. Tidligere hadde Martin fått lyst til å skrike til dem gjennom vinduet, men det kjentes som om all lyd satt fast i halsen. Det kriblet under huden, og i magen var det et konstant sug, et synkehull, og hendene var svette og dirrende.

Han befant seg i en av historiens transportetapper. Overflødig tid mellom to viktigere hendelser. En sånn man hopper over for å få flyt og driv i teksten. Ingenting å gjøre annet enn å vente. På at barna skulle komme hjem. På begravelsen. På å få beskjed. Man fikk lyst til å ta fram den røde pennen og stryke tjukke streker over hele arket. Bort med skiten. Redaktøren til Raymond Carver slaktet store deler av Det vi snakker om når vi snakker om kjærlighet, klippet bort hele sluttpartier — de lykkelige — og se hvor bra det ble. Det kan hende han burde prøvd å opprettholde normaliteten. Treffe noen, spise mat, gå og jobbe noen timer. Han var tross alt fremdeles forlegger, og forlegger Martin Berg hadde alltid noe som måtte gjøres. Men i stedet hadde han begynt å samle sammen papirene sine. Han hadde tilbrakt en lang stund oppe i loftsboden som var fylt til bristepunktet av vinterjakker i barnestørrelse, en sykkel som trengte nytt kjede, Elis' gamle skateboard, Rakels ballkjole fra avslutningsfesten eiter å ha tatt studenten, i prosaisk klespose i plast, soveposer, et telt, plakater som han var nødt til å rulle ut og se på, Cecilias utslitte løpesko. Hvor mange par sko hadde det mennesket slitt ut, og hvorfor hadde hun ikke bare kastet dem? Martin hadde rotet mens svetten rant langs ryggen og lårene, for det var kokvarmt der oppe under takbjelkene. Tll slutt hadde han trukket fram en kasse som det sto Martins tekster på med det som umiskjennelig var hans egen håndskrift.»

Det var bare å glemme, dette var ikke sovemedisin. Jeg ble lysvåken og måtte vite mer. Og nå er romanen lest. |

Romanen beveger seg mellom nåtid og fortid på en uanstrengt måte. Men jeg mener at den hadde vært like god om den var blitt strammet inn. For meg blir mye av handlingen i fortid gjentakelser. Jeg gikk over til skumlesing. Det som beskrives er rett og slett kjedelig. Og da er det lett å overse detaljer som er viktig å ha med seg videre i lesingen. Mulig det har noe å si at jeg aldri har bodd i Sverige. Ikke er kjent i Gøteborg der mye av handlingen foregår. Men selv om jeg mener deler av romanen kunne vært strammet inn angrer jeg ikke på å ha lest den.

Romanen omtales slik av forlaget:

«I Gøteborg forbereder man en stor retrospektiv utstilling av maleren Gustav Beckers verker fra 1980-tallet og fremover. Hvor enn psykologistudenten Rakel vender seg møter hun blikket til moren som forsvant sporløst for mange år siden. Ansiktet hennes pryder utstillingsplakatene som tapetserer byen. Samtidig kastes Rakels far, forleggeren Martin Berg som er Gustavs beste venn, inn i en brutal livskrise.

Samlede verker er en roman om dyp kjærlighet, gammelt vennskap og kunst. I tillegg er det en storslagen skildring av Gøteborg, med klassereisen og fremveksten av det moderne samfunnet som grunnmur.»



11. juni 2025

Søsterklokkene - Lars Mytting er en god historieforteller

 


«Astrid likte stavkirken, men bare i årstidene den var varm. Selve kristendommen gjorde lite inntrykk, men når hun ikke frøs, kunne hun drømme seg bort i alt som måtte ha hendt her inne, og hun fant stadig noe nytt i utskjæringene og dekormalingen, alt som bare var fint og egentlig ikke gjorde nytte, og hun likte å stave seg gjennom de merkelige epitafene i slyngende skrift.

Døren til våpenhuset ble lukket. Kirketjeneren hadde antakelig sprengfyrt etasjeovnene siden klokken fem om morgenen, men varmen greide ikke å feste seg i veggene.

Likevel skulle hun utstå frosten. Dén, og minnet om et svunnet håp som snart kom til syne der framme. Hun skulle utstå det slik hun utsto resten av livet. Dette var de kår hun var tildelt, vær så god. Det ble ikke annerledes. Her satt hun, på den kaldeste dagen i året, i det som måtte være Guds kaldeste hus. Hun ønsket seg varmere klær, men hadde dem ikke, hun ønsket seg en kjæreste, men tvilte på om hun fikk ham. Og hun ønsket seg sommer. Sommeren kom til slutt, den. Til forskjell fra kjærester og klær, og sommeren erstattet egentlig begge. Varmen fra sola, raslingen i ospeløvet, å være renskrubbet, å gå barføtt og fritt.»

Romanen Søsterklokkene av Lars Mytting ble utgitt i 2018 og etterfulgt av Hekneveven (2020) og Skråpånatten (2023). Jeg liker best romaner som har en åpen slutt, og det skulle jeg ønske at Søsterklokkene hadde hatt. For selv om jeg synes Søsterklokkene var fascinerende lesning, gjorde slutten meg ikke nysgjerrig nok til at jeg pr nå tenker at jeg lese oppfølgeren Hekneveven. Jeg skal uansett først lese Lars Myttings roman Svøm med de som drukner.

Lars Mytting er en fantastisk historieforteller. Jeg hørte at Lars Mytting sa i et intervju at handlingen i Søsterklokkene er basert på 10% fakta og 90% diktning. Men for å kunne dikte en historie som i Søsterklokkene må Lars Mytting være kunnskapsrik. Det er som en anmelder skriver; «Forfatteren er på hugget fra første setning og slipper aldri taket på leseren.»

Forlagets omtale av Søsterklokkene:

Så lenge folk kunne huske hadde Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt å vise fremtiden.

I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer.

Søsterklokkene er en rik fortelling om gammel tid som brytes mot nye ideer, om mørkt slit og solvarme steiner, om to kirkeklokker med overjordisk klang og evigheten som horisont.