Feliz Navidad av Selma Lønning Aarø - lettlest og underholdende

 

«Et halvt år fra nå kommer mamma til å snu seg en siste gang i vaskeromsdøren, som for å sjekke om hun har glemt noe, en ren refleks bare – og det har hun.                                                                                              

Hun har glemt alt. « 

Jeg har stått lenge i ventekø for å låne (jule)romanen Feliz Navidad av Selma Lønning Aarø som ble utgitt i 2024. Derfor tok jeg like godt med meg et eksemplar på hurtiglån (10 dager) sist jeg var på biblioteket og innleverte bøker. 

Feliz Navidad er lettlest. Den er ikke spektakulær på noen som helst måte. En familie som reiser til Spania for å feire jul. Foreldre, barn og besteforeldre. Besteforeldrene er en dement mormor og en sliten morfar med pinnekjøtt i kofferten. En roman med hendelser som fikk meg til å le og kjenne på tristhet. Og irritasjon over hovedpersonen Saga. Akkurat som livet. 

Noen smakebiter fra romanen

«Mamma ser seg rundt på flyplassen med store, fuktige øyne. Det kommer stemmer fra alle kanter. Selv om hun hører dårlig, virker det som om stemmene plager henne, gjør henne urolig. Det røde håret er i uorden og ved hårrøttene er det en tjukk grå stripe med ettervekst som sprenger seg gjennom hodebunnen som en grå elv av aske.

Jeg prøver å tenke på hvordan mamma så ut da hun ennå brukte rød leppestift hver gang hun forlot huset, og farget etterveksten hos den faste frisøren som hadde gått i klassen min på barneskolen, hun som alltid sa at mamma var fantastisk, at hun hadde så mye omsorg i seg.

Nå har mamma tydeligvis sluttet å gå til frisøren, og det er bare én av mange forandringer.» 

Det mangler ikke på advarsler, blant annet fra Ingrid som er lege:

«— Du må tenke deg nøye om. Det er et stort ansvar å ha med mammaen din. Hun kan gå inn i akutt delirium, hun kan forsvinne. Det blir veldig mye på deg. Snakk i alle fall med faren din. Bli enig med ham om hvilke regler som gjelder, og sørg for at hun får en sånn GPS! sa hun på telefonen samme kveld som alt ble bestemt.

Jeg sa at jeg hadde tenkt, at mamma skulle få GPS, at dette kanskje var den siste julen vi fikk sammen, den siste julen mamma kom til å huske noe av. At alle ville at hun skulle være med. Ungene — og Knut også.

— Vil ikke Knut være sammen med sine egne foreldre i år, da? Var det ikke det han sa i fjor?

— Det kan jeg ikke huske, sa jeg.

Jeg merket hvor lett jeg kunne lyve for mine nærmeste -e helt uanstrengt. Jeg løy om hva jeg ville og ikke ville, om hvor jeg var og ikke var. Jeg løy for ungene, jeg løy for Knut.

— Vil du at jeg skal skrive ut Sobril, i tilfelle moren din blir psykotisk? Eller i tilfelle du blir det?

Hun lo og jeg takket ja, samtidig som jeg prøvde å avdramatisere.

— Hun er jo ikke så dårlig heller, da, bare litt glemsom. Det kan jo skje alle i den alderen.»

Forlagets omtale:

Saga og familien reiser til Spania med pinnekjøtt og håp om en perfekt julefeiring i kofferten. Allerede ved ankomst melder utfordringene seg. Var det riktig å ta med den demente moren til utlandet, hvor selger de egentlig kålrabi i Spania – og hva driver ektemannen Knut med når han sier han er på løpetur? Etter hvert som julaften nærmer seg, blir det klart for Saga at mangel på kålrabi er det minste av hennes problemer. Livet slik hun kjenner det, faller sammen, samtidig som familien krever sitt.

Feliz Navidad er en sår, men like fullt morsom roman om å være kvinne midt i livet, om hormonelle tenåringsbarn, en svikefull ektemann og en mor som forsvinner. Ikke minst handler den om hvem vi blir når det virkelig røyner på.

Postkortet av Anne Berest – kan ikke unngå å trekke paralleller til vår tid

 

«Myriam var et sånt menneske som trengte å holde avstand til andre. Hun likte ikke at folk kom henne for nær. Jeg husker at hun iblant betraktet oss med uro i blikket. I dag er jeg sikker på at det skyldtes ansiktene våre. En plutselig likhet med fortidens mennesker, en måte å le på, å svare på, det må ha vært tungt for henne.

Iblant følte jeg at hun forholdt seg til oss som til en fosterfamilie.

Hun var glad for å kunne tilbringe en hyggelig stund med oss, for å kunne sitte rundt bordet og spise sammen, men i bunn og grunn gikk hun og ventet på å bli gjenforent med sine egne.»

Romanen Postkortet ble Anne Berest internasjonale gjennombrudd som forfatter. Postkortet er basert på forfatteren familiehistorie og ble av de mest solgte bøkene i Frankrike i 2021, året den ble utgitt. Romanen ble utgitt på norsk i 2025.  Myriam var forfatterens mormor og søsteren til Noémie som er på boken forside.

I 2003 dukket det opp et postkort i postkassen til forfatterens mor:

«Der, blant slike brev man gjerne mottar i begynnelsen av januar, lå det. Postkortet. Stukket inn blant konvoluttene, unnselig, som om det hadde gjemt seg for at ingen skulle legge merke til det.

 

Det som straks vekket mors nysgjerrighet, var skriften:

en besynderlig, klønete skrift hun aldri hadde sett før. Hun leste de fire navnene som sto skrevet under hverandre som en liste.

Ephraim

Emma

Noémie

Jacques

Disse fire fornavnene tilhørte mormoren, morfaren, tanten og onkelen hennes. Alle fire ble deportert to år før hun ble født. De døde i Auschwitz i 1942. Og dukket opp igjen i postkassen vår sekstien år senere. Mandag 6. januar 2003. 

—Hvem i alle dager har sendt meg noe så fælt? lurte Lélia.

Mor ble veldig redd. Det var som om noen truet henne, noen som holdt seg skjult i en mørk og fjern fortid. Hendene hennes begynte å skjelve.

— Se, Pierre, se hva jeg fant i posten!

Far grep tak i postkortet og førte det opp til ansiktet for å granske det på kloss hold, men det var ingen signatur på det, ingen forklaring.

Ingenting. Bare disse navnene.»

 Romanen er på ingen måte gjennomgående dyster. Men i og med at vi først blir kjent med familien Rabinovitsj og valget Eprahim tar om ikke å forlate Europa, blir det som er dystert ekstra vondt å lese. De er ikke bare tall i en statistikk.

«Nachman ber hele familien om å komme til Palestina for å tilbringe sommeren 1939 der. Men Emma og Efraim har de fryktelige ukene med trykkende ukene hete friskt i minne og foretrekker å bli i det svale huset i Normandie. Dessuten tror Efraim at de vil få innvilget statsborgerskap, og en reise til Haifa vil ikke ta seg godt ut i søknadspapirene.»

Tilbake i Paris sommeren 1939:

«En uke senere begynner Noémie og Jacques på skolen. Noémie i tredje gym, Jacques i niende. Myriam pendler til Paris for å følge filosofiundervisningen ved Sorbonne. Emma får fraktet et piano til gården for å kunne øve. På søndagene spiller Efraim sjakk med lærerinnens mann.

— Det er krig, gjentar Rabinovitsjene for hverandre, som om ordenes betydning til slutt vil bli håndgripelig i dette tvers igjennom normale livet.

Enn så lenge er dette bare ord som brukes i radioen, som leses i aviser, som naboer gjentar for hverandre, som høres på kafé.

I et brev til onkel Boris skriver Noémie: «Men jeg har ikke lyst til å dø. Det er så godt å leve når himmelen er blå.»

Sånn forløper ukene, i en merkelig stemning, en type alvorsfull sorgløshet som kjennetegner urolige tider, når krigens uvirkelige gny buldrer i det fjerne og en abstrakt masse av falne hoper seg opp ved fronten.»

Bildet på forsiden av boken er av Noémie – Myriam var den eneste av familien på fem som overlevde:

«— Blant Myriams papirer fant jeg noen sider fra et av Noémies hefter. Hun skriver: «Og resten av verden går sin gang, vi spiser, drikker, sover, dekker våre behov, og det er alt. Jo da, vi vet at det kjempes et eller annet sted. Hvilken rolle spiller vel det for meg, jeg har alt jeg trenger. Nei, men det er sant, de sulter i hjel der borte, sier vi og stapper i oss de forskjelligste retter. Barcelona igjen, men jeg vil ha musikk, det er bare å vri på knappen på radioapparatet, og nyhetsoppleseren erstattes av Tino Rossis herlig smektende stemme. For en suksess. Likegyldige, tvers igjennom likegyldige. Lukke øynene, naive og uskyldige. Vi fortsetter å prate, vi roper og skriker og ryker i tottene på hverandre og blir venner igjen, og imens er det mennesker som dør.»

1940, og familien er fortsatt samlet:

«Familien Rabinovitsj drar ikke hjem til Paris etter at våpenhvilen inngås 22. juni 1940. I stedet følger de flukten vestover før de gjør holdt i noen uker i Le Faouét i Bretagne, i nærheten av Saint-Brieuc. Først synes jentene at strandlukten er underlig, med alt saltet og tangen og taren. Så venner de seg til den. En morgen har havet trukket seg så langt tilbake at det ikke lenger kan skimtes. Jentene har aldri sett noe slikt, de blir stående tause og skue utover.

— Det er som om havet også er redd, sier Noémie.

Det går noen dager da det ikke kommer aviser, og okkupasjonen av Paris blir uvirkelig, spesielt når man ligger på stranden og nyter solens siste stråler. Med lukkede øyne. Og ansiktet vendt mot havet. Lyden av bølger, av barn som bygger sandslott. Mer enn noen gang gir disse siste augustdagene en ubestemmelig følelse av lykke som oppleves for siste gang. Med sorgløse stunder, uvirksomme timer. En ubehagelig fornemmelse av talte dager, av at det livet man har levd, allerede er tapt.»

Forlagets omtale av Postkortet:

Blant alle nyttårshilsningene dukker det opp et mystisk postkort i postkassen til Anne Berests familie. Kortet har ingen avsender, men den som har sendt kortet, ønsker åpenbart å være anonym. På baksiden står det kun fire navn: Efraim, Emma, Noémie, Jacques. Det er navnene på foreldrene til Annes mormor og to av barna deres. Alle fire døde i Auschwitz i 1942. 

Seksten år senere bestemmer Anne seg for å finne ut av hvem som sendte det mystiske postkortet. Undersøkelsene fører henne hundre år tilbake i familiehistorien til de jødiske oldeforeldrene, Efraim og Emma, som reiste fra Russland via Palestina og Latvia og slo seg ned i Paris – før krigen brøt ut og kastet om på hele deres tilværelse.

Ved hjelp av blant andre en privatdetektiv og en håndskriftsekspert dykker Anne ned i historien for å få svar på spørsmålet om hvem som har sendt postkortet, men også hvorfor vedkommende har sendt det. Og hvordan kan det ha seg at mormoren hennes, Myriam, var den eneste som overlevde krigen?