Ikke mennesker jeg kan regne med - med et litt mindre sideantall hadde Kyrre Andreassens roman blitt en inntertier - igjen

 

«IFØLGE SVEIN VAR DET aldri kjærlighet mellom oss to. Vi var nok venner, vi fikk unger, og det ligna på kjærlighet — i tjue år trodde han at det var det det var — men da han mista følelsene for meg, og ikke fant dem igjen, var det fordi de ikke hadde vært sterke nok i utgangspunktet. Dessuten visste han ikke lenger hvem han selv var, og etter det jeg har forstått er det en komplisert oppgave for en vanlig mann å finne ut av.»

I januar 2017 leste jeg romanen Kyrre Andreassens roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges og lot meg begeistre av den. Derfor har jeg gledet meg til å lese romanen Ikke mennesker jeg kan regne med som ble utgitt i 2024.

Jeg har vært noe undrende underveis i lesingen over at Ikke mennesker jeg kan regne med fikk kresne kritikere ble så begeistret slik at romanen ble vinner av Kritikerprisen for beste voksenbok 2024. Ordtaket «koke suppe på en spiker» dukket opp i begynnelsen. Når skal vi komme til det punkt at hovedpersonen Linda Hansens hevnlyst slo til slik forlagets omtale lover meg. Men det var aldri aktuelt å ikke lese den ferdig. Heldigvis. For avslutningen ble prima og mine reservasjoner i starten var glemt. Samtidig hadde den vært minst like god med litt færre enn 400 sider er min mening.  

Forlagets omtale av romanen:

«Ikke mennesker jeg kan regne med handler om Linda Hansen, tobarnsmor og ansatt i kommunen. Det er en roman om hvordan det er å skjønne at mannen din har lagt seg etter Veronika Hagen, den eneste dama i bygda med glamour. Og om stolthet, skam og en stigende hevnlyst. «