«Astrid likte stavkirken, men
bare i årstidene den var varm. Selve kristendommen gjorde lite inntrykk, men
når hun ikke frøs, kunne hun drømme seg bort i alt som måtte ha hendt her inne,
og hun fant stadig noe nytt i utskjæringene og dekormalingen, alt som bare var
fint og egentlig ikke gjorde nytte, og hun likte å stave seg gjennom de
merkelige epitafene i slyngende skrift.
Døren til våpenhuset ble lukket. Kirketjeneren
hadde antakelig sprengfyrt etasjeovnene siden klokken fem om morgenen, men
varmen greide ikke å feste seg i veggene.
Likevel skulle hun utstå frosten.
Dén, og minnet om et svunnet håp som snart kom til syne der framme. Hun skulle
utstå det slik hun utsto resten av livet. Dette var de kår hun var tildelt, vær
så god. Det ble ikke annerledes. Her satt hun, på den kaldeste dagen i året, i
det som måtte være Guds kaldeste hus. Hun ønsket seg varmere klær, men hadde
dem ikke, hun ønsket seg en kjæreste, men tvilte på om hun fikk ham. Og hun
ønsket seg sommer. Sommeren kom til slutt, den. Til forskjell fra kjærester og
klær, og sommeren erstattet egentlig begge. Varmen fra sola, raslingen i
ospeløvet, å være renskrubbet, å gå barføtt og fritt.»
Romanen Søsterklokkene av Lars Mytting ble utgitt i
2018 og etterfulgt av Hekneveven (2020) og Skråpånatten (2023). Jeg
liker best romaner som har en åpen slutt, og det skulle jeg ønske at Søsterklokkene
hadde hatt. For selv om jeg synes Søsterklokkene var fascinerende
lesning, gjorde slutten meg ikke nysgjerrig nok til at jeg pr nå tenker at jeg må
lese oppfølgeren Hekneveven. Jeg skal uansett først lese Lars Myttings roman
Svøm med de som drukner.
Lars Mytting er en fantastisk historieforteller. Jeg hørte at Lars Mytting sa i et intervju at handlingen i Søsterklokkene er basert på 10% fakta og 90% diktning. Men for å kunne dikte en historie som i Søsterklokkene må Lars Mytting være kunnskapsrik. Det er som en anmelder skriver; «Forfatteren er på hugget fra første setning og slipper aldri taket på leseren.»
Forlagets omtale av Søsterklokkene:
Så lenge folk kunne huske hadde
Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og
kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til
minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene
og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de
tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt
å vise fremtiden.
I 1879 flytter en nyutdannet
prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra
Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som
har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå
skiftninger og ubøyelige viljer.
Søsterklokkene er en rik
fortelling om gammel tid som brytes mot nye ideer, om mørkt slit og solvarme
steiner, om to kirkeklokker med overjordisk klang og evigheten som horisont.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar