Den fordømte skamløsheten. Fra moralisme til narsissisme av filosof Kaja Melsom – en bok som er spot on tidsånden

«Mens vi har gått rundt og innbilt oss at vi er frie og franke, har altså skamløshetens ideal fått feste seg som normen vi skammer oss over ikke å leve opp til: Lever jeg spontant og lidenskapelig nok? Greier jeg å styre unna plikten og det nedrige A4-livet? Lykkes jeg med å bryte normer og bli lagt merke til?

 

Det sier seg selv at det skamløse idealet er langt mer krevende å leve opp til enn 50-tallets konformitetskrav: Mens de fleste lykkes godt med å være gjennomsnittlige, er det bare noen få forunt å skille seg ut — i hvert fall på en imponerende eller positiv måte. Derfor er det ikke færre som skammer seg i dag, men flere. «

 

I boken Den fordømte skamløsheten. Fra moralisme til narsissisme stiller filosof Kaja Melsom blant annet spørsmålet om vi har gjort narsissistene til vår tids helter. Boken ble utgitt i 2024 og jeg hørte om den i NRK P2 programmet Verdibørsen 5.10.24:

 

 Skamfullt å ikke være spesiell og synlig nok

 

Jeg kan anbefale radioprogrammet og boken. I boken gir forfatteren oss blant annet en innføring i skamløshetens prototype narsissisten, og dette kapittelet begynner slik:

 

«Hvem er så denne skamløse narsissisten? Mange tenker på ham (ja, forskning viser at det som oftest er en mann) som en brautende, arrogant og uspiselig type, men like ofte er det en ulv i fåreklær, en svigermors drøm, som kun viser sine mørkere sider til den innerste sirkelen. Skjult eller ikke, narsissisten har uansett et oppblåst selvbilde, tror han er bedre enn andre, og føler seg berettiget til særbehandling på alle livets områder. Kun det beste er bra nok for ham, enten det er snakk om jobb, partner eller vennegjeng. Det må skinne og glitre og helst vekke misunnelse hos andre. Han har et umettelig behov for oppmerksomhet, tilbedelse og beundrende blikk, og drømmer derfor konstant om mer makt og status.»

 

Himmel og hav, kjennetegnene på en narsissist burde vært pensum på ungdomsskolen slik at unge mennesker har en mulighet for å kjenne igjen denne type mennesker og unngår dem:

 

«Som oftest er ofrene så preget av narsissistens manipulasjon at de legger skylden på seg selv. Derfor er det så viktig for ofrene å finne noen som anerkjenner forvirringen, og hjelper dem med å forstå at de har vært utsatt for et misbruk som de ikke selv kan klandres for.»

Boken er tankevekkende og treffer tidsånden, og forlaget omtaler den slik: 

«I dagens samfunn oppfordrer vi hverandre til å følge hjertet, bryte med normer og gi blaffen i hva andre synes om oss. Vi skal ikke skamme oss, sånn som tidligere generasjoner har gjort. Hvordan har det seg da at typiske skamlidelser som angst og depresjon øker, særlig blant unge? Har det skamløse idealet – stikk i strid med intensjonen – endt opp med å skape mer skam og ikke mindre? Og har vi gjort narsissistene til vår tids helter?»

I denne skarpe og høyaktuelle boken retter filosof Kaja Melsom et kritisk søkelys mot dagens skamløse ideal, og viser hvordan manipulasjon og skampåføring preger kulturelle praksiser som

barneoppdragelse, arbeidsliv og digitalisering. Med humor og kløkt river hun ned forestillingen om at dagens foreldre, lærere og sjefer oppfører seg mer humant enn på 50-tallet, og maner til nok en kulturkamp – denne gangen mot vår tids skamkultur.

DEN FORDØMTE SKAMLØSHETEN er en tankevekkende, underholdende og overraskende bok for alle samfunnsinteresserte lesere.»

 

Makten og æren av Henrik H. Langeland – jeg håper fortsettelsen blir bedre

 

Rederfamilien Wilhelmsen har vært en inspirasjon til Henrik H. Langelands roman Makten og æren som ble utgitt i 2024. Romanen som skal være den første i en serie:

«For noen år siden ble Langeland kontaktet av personer med innsikt inn i et av Norges mektigste skipsredermiljøer.

Boka, som er den første i en planlagt serie, er resultatet av den unike innsikten forfatteren har fått, og sammenlignes med TV-serien Succession.»

 Jeg har tidligere lest fem bøker av Langeland, herunder Fortellekunst - håndbok i litterære teknikker. Jeg synes at Langeland er en god forfatter. Men underveis i lesingen av Makten og æren har jeg tenkt: ville kritikerne vært like positive til romanen dersom den var skrevet av en ukjent forfatter?

 Handlingen i Makten og æren som foregår i årene 1908 - 1918 fra en rik rederfamilies perspektiv, er i seg selv spennende og interessant nok. Men jeg synes til tider at romanen var kjedelig. Handlingen ble tidvis forutsigbar. For meg hadde det vært like interessant å lese en dokumentarisk bok om Wilhelmsen familiens historie.

Langelands bokprosjekt om Akers historie gikk det dårlig med. Min spekulasjon: Har Langeland begrenset seg for mye hva angår persongalleriet av redsel for kritikk? En god roman er for meg en bok der persongalleriet er interessant. Hovedpersonen Herman, arvingen, bruker ufine metoder for å overta makta i rederiet. Ut ifra valgene han tar og måten han bruker andre mennesker for å nå sine mål, har han psykopatiske trekk. Det øvrige persongalleriet, og særlig kvinnene, blir bare statister for meg. 

Jeg håper at neste bok i serien blir bedre. Frem til da skal jeg sjekke ut om Sven A. Solbergs bok Halfdan Wilhelmsen – Mannen og striden etter han, som Langeland har hentet sosiale scener og relasjoner fra, er interessant lesning. 

Forlagets omtale:

 Makten og æren er et intenst og mangfoldig familiedrama om livet i et norsk skipsrederi.

På sin storslåtte 18-årsfeiring i 1908 arver Herman Lauritzen makten i farens velrenommerte Tønsberg-rederi. Før han kan overta som seniorsjef, må han imidlertid gå i lære i utlandet. Broren Alf skal sendes til sjøs mot sin vilje, mens lillesøsteren Mathilde forsvinner under dramatiske omstendigheter samme ettermiddag. Først flere år senere vender Herman hjem til et rederi i ruiner. Han tyr etter hvert til like kløktige som nådeløse metoder for å gjenreise firmaet og familiens ære. Med de uopprettelige konsekvenser det får.

Makten og æren handler om rikdommens og klassesamfunnets personlige slagsider, men også om velstandsvekst, kvinnefrigjøring og skipsnæringens betydning i det moderne Norge. Og ikke minst om arvens kraft. Kan man unnslippe sine slektsbånd? Eller fanger familien for alltid?

Romanen er inspirert av den virkelige historien til en av landets mest innflytelsesrike shippingfamilier i det forrige århundret.

Hundenetter av Mirja Unge – til tider mørk, men ikke dyster

 

«Hva skal du der oppe å gjøre, sa fattern da jeg var innom og skulle hente nøkkelen. Forresten henger nøkkelen i jordkjelleren som vanlig. Han hadde måkt ferdig han hadde levd sitt bygdeliv og balet med jorda og røttene kjempet med trærne hogd ved og slått med ljå enda naboene sto og lo når han bannet på sin spisse bydialekt.

 

La dem stå og glo, sa fattern de har vel ikke annet å gjøre. Muttern og fatterns utenforskap hadde fortsatt å vokse i søstera mi og meg.» 

Romanen Hundenetter av den svenske forfatteren Mirja Ung, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2024 og på norsk i 2025.

 Jeg har lest mange bøker som Per Petterson har skrevet om i Månen over porten og Mitt Abruzzo. Men det er første gang jeg har lest at han har uttalt seg om en bok på sosiale medier. Når han først har en mening om en bok, blir jeg nysgjerrig. Som jeg ble da jeg 9 mars 2025 leste på Facebook siden til Oktober Forlag at han hadde lest Mirja Unges roman Hundenetter:  

"Jeg har fulgt Mirja Unge helt fra hun debuterte i 1998 med romanen 'Det var ur munnarne orden kom'. Jeg har alltid lest mye svensk litteratur, men så glapp det litt faktisk, og vi glei fra hverandre, Sverige og jeg. Jeg trur det var Mirja Unge som fikk meg til å ta opp tråden. Jeg visste hvem hun skreiv om. Prosaen hennes var så original, setningene så usedvanlige og samtidig så naturlige, som åndedrett, hvis du ikke tenker for hardt på at du faktisk puster. Og den nye romanen hennes 'Hundenetter' overgår det meste.

'Hundenetter' er den kuleste leseopplevelsen jeg har hatt på veldig lenge. Den starter liksom i hundre, og så går den videre derfra. Det fins en slags tilbakeholdenhet i prosaen, men så buldrer og banker det under der, det er steintøft og helt levende. Det er ikke mange som skriver så gode bøker."

Nå er Hundenetter lånt og lest. Romanen er virkelig god. Den er, som det fremgår på bokomslaget, til tider mørk og opprørende. Det ligger en spenning i handlingen som gjør at jeg sjelden kan slappe av. Dessuten ligger det en spenning i å hva som er årsaken til at Nadja har valgt å flytte tilbake til dette gudsforlatte stedet. Det som for meg gjør en roman god, er at forfatteren uanstrengt beveger seg mellom nåtid og fortid. Og det synes jeg Mirja Unge klarer så fint.

Bildene jeg fikk av å lese om landskapet, persongalleriet og oppveksten til hovedpersonen Nadja, fikk meg til tide å tenke på filmatiseringen av Kjerstin Ekmanns roman Hendelser ved vann som ble sendt på NRK forrige år. Den svenske landsbygda med mye natur og gamle hippier:  

«Minusgradene hadde sunkete og stakk nålene sine i nesa da jeg kom ut om morgenen og det glitret av tørre spon i lufta.

Dusjen var i fjøset i det gamle melkerommet. Jeg kvidde meg for å prøve å få i gang vannet der nede jeg husket ikke hvilke kraner man skulle skru på og det var jo den eneste dusjen som fantes glassvattdusjen som fattern kalte den. Ikke hadde jeg noe god vinterjakke heller gikk opp på loftet og bladde gjennom gamle kåper og kjoler som hang på klesstanga der oppe. Det fikk bli mutterns gamle afghanpels jeg gled rett inn i det blanke brune fåret. Jeg hadde dratt ledningen til motorvarmeren fra låven. Volvoen våknet med en gang og vi skrenset ut på hovedveien. Minusgradene knuget alt med sitt stive glitter og veistikkene for forbi.»

Forlagets omtale av romanen:

«Etter mange år i byen vender Nadja tilbake til det forlatte huset på landet. I bygda virker alt som før, de uuttalte maktforholdene og volden har gått i arv. Snart oppdager hun mer enn hun har godt av, og merkelige ting begynner å skje. Noen har spikret opp et gjeddehode på husveggen hennes, en av jentene i bygda blir funnet død - og hvem er det som kjører etter henne i natten?»