26. aug. 2018

Gjensyn med Brideshead (Brideshead Revisited) av Evelyn Waugh




 «Jeg har vært her før», sa jeg; jeg hadde vært der før; først med Sebastian, for mer enn tyve år siden på en skyfri dag i juni, da grøftene var kremhvite av mjødurt, og luften
tung av alle sommerens dufter; det var en særskilt praktfull dag, og selv om jeg hadde vært der så ofte, i så mange sinnsstemninger, var det til dette første besøket at hjertet mitt vendte tilbake ved dette, mitt siste.»

Det har tatt meg over en uke å lese romanen Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh (1903-1966) som avsnittet over er hentet fra. Den ble utgitt i 1945 og utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 2017. Romanen er forfatterens mest kjente roman. Det er laget TV-serie av romanen (1981) og film (2008). Serien var veldig populær og fikk mange priser. Etter at jeg startet på romanen, har jeg kjøpt TV-serien som jeg skal lese i de kalde, mørke og ufyselige vintermånedene som er foran oss.  

I 2017 var jeg i Oxford, og var blant annet inne i Balliol College der Kong Olav fikk sin utdannelse. Til slutt er noen bilder fra Oxford.

Det at jeg har brukt langt tid på å lese Gjensyn med Brideshead, er ikke fordi jeg hadde en dårlig leseopplevelse. Tvert imot – romanen var verdt å bruke lesetid på. Selv om personene er overklassemennesker og en kan kjenne at en brekker seg av og til av å lese om hvor privilegerte de er. Men det er denne stemningen jeg kom i – de klare bildene av menneskene og omgivelsene som forfatteren skaper. Sørgmodigheten er der hele tiden uten at jeg ble trist av å lese den.


«Fortellingen om Charles Ryder, som begynner å studere ved Oxford og raskt blir bestevenn med den uimotståelig sjarmerende og svært velstående Sebastian Flyte, spenner fra 1920-tallet til andre verdenskrigs slutt i 1945. Charles og Sebastian tilbringer mye tid sammen, både hjemme hos Sebastian på Brideshead, i Oxford og på reise til Venezia, og Charles blir en nær venn av hele familien Flyte. Han blir kjent med alle deres mørke hemmeligheter før livet fører dem i hver sin retning. Da han tjenestegjør under 2. verdenskrig, blir han utstasjonert på Brideshead, og minnene strømmer på.»

Fra boken – Charles, som er fortelleren; om den eksentriske Sebastian:  
«Jeg kjente Sebastian av utseende lenge før jeg møtte ham. Det var uunngåelig, for helt fra første uke var han den mest iøynefallende mannen i sitt årskull på grunn av sin skjønnhet, som var slående, og sin eksentriske oppførsel, som ikke syntes å kjenne grenser. Mitt første glimt av ham var i til Germer's, og ved denne anledningen var det som slo meg ikke så mye utseendet hans som det faktum at han bar på en stor teddybjørn.
«Det», sa barbereren idet jeg satte meg i stolen, «var lord Sebastian Flyte. En høyst fornøyelig ung herremann.»
«Tydeligvis», sa jeg kaldt.
«Markien av Marchmains yngste gutt. Broren hans, jarlen av Brideshead, avsluttet studiene sine i fjor. Nå, han var svært annerledes, en svært reservert herre, nesten som en gammel mann. Hva tror De lord Sebastian ønsket? En hårborste til teddybjørnen sin; den måtte ha svært stiv bust, ikke, sa lord Sebastian, fordi han skulle børste ham, men fordi han skulle true ham med pryl når han var gretten. Han kjøpte en svært pen en med bakstykke av elfenben, og han skal få «Aloysius» inngravert - det er navnet på bamsen.»

Charles første møte med søsteren til Sebastian, Julia:

«Hun lignet Sebastian så mye at jeg, der jeg satt ved siden av henne, i det tetnende tussemørket, lot meg forvirre av den doble illusjonen av fortrolighet og fremmedhet. Slik kan man speidende gjennom en skarp kikkert, betrakte en mann nærme seg i det fjerne, studere hver detalj ved ansiktet og klærne hans, tro man bare behøver å strekke ut en hand for å røre ved ham, forundres over at han ikke hører en og ikke ser opp når en beveger seg, og så, når man ser ham med det blotte øye, brått huske at man for ham er en fjern flekk, bare muligens menneskelig. Jeg kjente henne, og hun kjente ikke meg. Det mørke håret hennes var knapt lenger enn Sebastians, og det blåste vekk fra pannen hennes slik hans gjorde; øynene hennes på den mørknende veien var hans, men større; den sminkede munnen hennes var mindre vennlig overfor verden. Hun hadde en armring med charms rundt håndleddet og små gullringer i ørene. Den lyse kåpen hennes avslørte noen tommer med blomstret silke; skjørtene var korte i de dager, og leggene hennes, utstrakt mot pedalene i bilen, var spinkle, slik moten også tilsa. Ettersom kjønnet var den påtagelige forskjellen mellom det fortrolige og det fremmede, lot det til å fylle luften mellom oss, slik at jeg opplevde henne som spesielt kvinnelig, på en måte jeg aldri hadde opplevd noen kvinne før.»

I etterordet står det at fra forfatterens side, var romanen først og fremst en dannelsesroman, en «omvendelsesroman». Waugh konverterte til katolisismen i 1930. I familien Flyte er alle katolikker:

«Ofte nesten daglig, siden jeg ble kjent med Sebastian, hadde jeg kjent et eller annet tilfeldig ord i samtalen som minnet meg om at han var katolikk, men jeg tok det for å være eksentrisitet, som teddybjørnen hans. Vi diskuterte aldri saken før den andre søndagen på Brideshead, da han, etter at fader Phipps hadde forlatt oss, og vi satt i kolonnaden med avisene, overrasket meg ved åsi: «Du store, det er svært vanskelig å være katolikk.»
«Gjør det en stor forskjell for deg?»
«Selvfølgelig. Hele tiden.»
«Vel, jeg kan ikke si at jeg har lagt merke til det. Kjemper du mot fristelsene? Du virker ikke stort mer dydig enn meg.»
«Jeg er mye, mye syndigere», sa Sebastian indignert.
«Og så da?»
«Hvem var det som pleide å be: 'Å, Gud, gjør meg god, men ikke riktig ennå'?»
«Jeg vet ikke. Du, skulle jeg tro.»
«Bevares, ja, jeg gjør det hver dag. Men det er ikke det.» Han vendte tilbake til sidene i News of the World, og sa: «Nok en uskikkelig speiderleder.»
«Jeg antar de forsøker å få deg til å tro en skrekkelig masse tøv?»
«Er det tøv? Jeg skulle ønske det var det. Det høres noen ganger fryktelig fornuftig ut for meg.»
  
Charles og Sebastian møtes igjen etter sommeren:

«Det er typisk Oxford sa jeg, «å starte det nye året om høsten.»
Overalt, på brosten og grus og plen, falt løvet, og i collegehagene sluttet røken fra bålene seg til den våte elvetåken, drev over de grå murene; hellene var oljeglatte under føttene, og etter som lampene en etter en ble tent i vinduene rundt gårdsplassen, skinte de gylne lysene diffuse og fjerne; nye skikkelser i nye kapper vandret gjennom skumringen under buegangene, og de velkjente klokkene talte nå om et års minner.
Den høstlige stemningen grep oss begge, som om junis viltre overstadighet hadde dødd med gyllenlakken, hvis duft i vinduene nå vek for det fuktige løvet som ulmet i et hjørne av gårdsplassen.
Det var den første søndagskvelden i semesteret.
«Jeg foler meg nøyaktig hundre år gammel», sa Sebastian.»
























15. aug. 2018

Levd liv Portretter fra vår nære fortid av Pål Espolin Johnson


Det var tilfeldig boken til Pål Espolin Johnson Levd liv Portretter fra vår nære fortid dukket opp da jeg søkte etter en bok på Bokklubben.no. Det ble til at jeg kjøpte boken og nå er den lest. Den ble utgitt i 2015 på forlaget Cappelen Damm som beskriver den slik:

«LEVD LIV er en overskuddsbok struttende av festlige "kanonportretter" og folkelivsbilder - fortalt med humor, poesi og inngrodd respekt for strenge skjebner og kår.

Med sine særdeles veldreide fortellinger har Pål Espolin Johnson tatt vare på en del av norsk og norsk-amerikansk hverdagshistorie som var i ferd med å gå tapt. LEVD LIV er en ny og lettere revidert utgave av Olsen og tolv til (2013). Forfatteren skilderer også sine venner med kamera.»

Boken inneholder tretten portretter. Innledningsvis portretterer forfatteren seg selv slik:

«Jeg dro mot nord og vest for å
arbeide som dekksgutt,
lensmannsbetjent og lektor.
Jeg endte med å bli fanget inn av
mennesker som hadde lev et annet
liv. Jeg takker dem – hvor enn de
måtte hvile.» 

Den første som portretteres er uteseileren Johannes fra Tønsberg.

«Hvem var Johannes? Hvor kom han fra? Johannes var født utenfor ekteskap, i Skjeberg. Han var «lausunge». Faren døde før gutten kunne gå. Da han var fire år, greide ikke mora å ha han lenger og gav han til moren sin. Guttens bestemor het Eva og kom fra Fjällbacka i Sverige. Mannen hennes var fisker. En uværsdag en vinter frøs han i hjel på sjøen. Da brøt kona opp og flyttet med guttungen til Skjebergkilen. Siden var det bare de to. I 1899 kom de til Nøtterøy. Da var Johannes syv år og viste seg snart å være uvanlig skoleflink. Da bestemor Eva døde, ble hun gravlagt på kirkegården på Nøtterøy.»

Pål Espolin Johnson vokste opp i Tønsberg. Johannes bodde i en værslitt gammel stue ved forfatterens barndoms landhandel, og han lurte på hva Johannes kunne ha opplevd under et langt liv på de syv hav. Johannes sa han ikke hadde noe å fortelle. Så kommer sjøfartsboka på bordet, selveste livloggen til en sjømann. Med den blir det lettere å få Johannes i snakk. Det skal vise seg at Johannes har opplevd mye som en kan lese om i boken til Pål Espolin Johnson.

Et annet portrett er en kvinne som bor i Grense-Jacobselv – et utdrag fra hennes livshistorie:

«Kcenia Mihailovna ble født i Arkhangelsk i 1899, som datter av en sjøkaptein. Faren omkom under et seilskuteforlis da hun var tre år gammel. Moren maktet ikke å sitte med alle ungene. De to eldste ble sendt på barnehjem, på «arbeid-deg-glad-hjem». Kcenia var den ene. Hun blir tenksom da vi kommer til dette punkt, hun lukker øynene - og begynner å mumle et språk jeg ikke forstår - sitt morsmål. Etter en stund er hun tilbake i norsken, åpner de mørke øynene, og sukker. - Det var mange år og mange tårer!

Hun møtte Dmitrij i et kirkekor. Han var åtte år eldre enn henne og født i Korpogori ved Senkursk. Han hadde høyere lærerutdannelse og kom fra et solid intellektuelt miljø i tsarens Russland. De giftet seg i 1916 i Gavrilovo, et avsidesliggende fiskersamfunn øst for Murmansk. Dmitrij var lærer der. Verdenskrigen raste ute i Europa. Det fantes knapt mat, og noen få rubler i måneden var alt de hadde å leve av. Dmitrij måtte drive jakt og fiske for å livberge familien. Og han var pålagt å holde skolen sin med ved. Skolen var liten og hadde bare 16 elever. Han var eneste lærer. Mens han jaktet og fisket og sanket brensel, drev Kcenia skolen for ham.

I 1919 flyttet de til Kildin lenger vest. To år etter landet Dmitrij i Grense-Jakobselv - som flyktning. Det nye regimet ville tvinge ham til å innpode barna den kommunistiske lære. Dmitrij forsto seg ikke på kommunismen, og nektet å etterkomme ordre. Så begynte myndighetene å plage ham. Da var det han reiste, som den første av familien. Kcenia satt igjen med tre små.

Kcenia ble sendt vekk fra Kildin da mannen flyktet. De førte henne til Murmansk og sa hun skulle arbeide. Etter to år greide hun å rømme østover til der hun var vokst opp. Ungene var 8, 4 og 3 år da hun dro avgårde med dem.

Dmitrij, som hadde tatt arbeid på et fiskebruk i Vardø, fikk vite om Kcenias flukt, og sendte en fiskebåt for å hente henne og ungene. En oktobernatt i 1923 kom de velberget frem til Grense-Jakobselv. Siden satte de aldri foten på russisk jord.»

Etter å ha lest boken til Pål Espolin Johnson er min konklusjon at den var verdt å kjøpe og å lese. Det er som en av anmelderne av boken siteres på, jeg kjente at jeg faktisk ble kjent med menneskene som portretteres 



10. aug. 2018

Hundre år av Herbjørg Wassmo




Det er litt over to år siden jeg leste og skrev om en bok av Herrbjørg Wassmo i innlegget:

Ble påminnet om boken Hundre år av Herbjørg Wassmo da den var hovedbok hos Boklubben; her er link til beskrivelsen av boken som innledes slik:

«Hundre år bør leses av alle som elsker Herbjørg Wassmos bøker, men også av dem som ønsker seg en dør inn i et unikt forfatterskap. Her handler det nemlig om kvinnene som ga inspirasjon til Tora og Dina - Herbjørg Wassmos formødre og hennes egen oppvekst i Vesterålen.»

Det eneste jeg kan supplere beskrivelsen med, er at jeg har lest Hundre år, og er enig om at det er en storslagen roman. Jeg har hatt mange gode timer med romanen som er på nesten 500 sider. Den gir et så godt tidsbilde av hvordan det var å være menneske på den tiden personene hun har lagt inn i handlingen. Historien om Sara Susanne, Elida, Hjørdis og Herbjørg kommer jeg til å huske lenge.

7. aug. 2018

Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem



Hvor mange og nøyaktig hvilke bøker jeg har lest av Knut Hamsun husker jeg ikke. Jeg husker bøkene jeg har skrevet blogginnlegg om: Benoni, Rosa og Pan. Benoni og Rosa har jeg lest minst tre ganger. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ikke har lest romanene Sult og Markens grøde. Jeg har heller ikke lest noen biografier om Hamsun før jeg kjøpte og leste Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem utgitt i 1996. Jeg fikk kjøpt den gjennom Finn.no og det var et innlegg her på bloggen Kleppanrova som var inspirasjonskilden. Nå er den lest, og kan oppsummere at det var et supert boktips.

Det at boken til Rottem er Hamsuns liv i bilder, gjør at hans liv naturlig nok ikke gjengis i detalj. Bildene er i fokus. Samtidig er det mye å lese om Hamsuns liv. Selv om jeg ikke har lest biografier om Hamsun, trodde jeg at jeg kunne en del om hans liv. Men ved å lese boken til Rottem fikk jeg innsikt i hvor lite jeg kunne.

Knut Hamsun ble født i 1859 og døde i 1952. Det første kapitlet er om tidsperioden 1859-1879.

«Hamsun ble født i Gudbrandsdalen, men familien flyttet til Hamarøy i Salten da Knut var tre år gammel. De første barneårene var en lykkelig tid. Da han som niåring kom i tjeneste hos en streng morbror, ble idyllen brutt. Men allerede som barn må Hamsun ha vært en steil og motstandsdyktig karakter. Han lot seg ikke knekke selv om den barske måten han ble behandlet på satte dype erindringsspor som kom til å prege han gjennom hele livet. Men uten disse smertelige erfaringene ville han kanskje aldri blitt den store forfatter han ble.»

Kapitlet innledes med dette konfirmasjonsbildet av Hamsun:




Oppholdet hos morbroren Hans Olsen satte varige spor i Knut Hamsuns sinn. I tillegg til at Hamsun jobbet som en slave for han, ble Knut Hamsun tyrannisert med brutale midler. Han var voldelig mot Hamsun og Hamsun ble sultet. Heller ikke søndagen var fridag. Hans Olsen var en streng pietist og på møter ble Knut tvunget til å lese opp fra bibelen og fra religiøse tidsskrifter.

«Det som kanskje plaget Knut mest var ensomheten og det innestengte livet han førte. Så ofte som han kunne stakk han seg vekk- ut i skogen, ned til havstrømmen Glimma eller på kirkegården. Flere ganger forsøkte han å rømme hjem til foreldrene. En gang hogg han seg med vilje i foten for å slippe unna. I 11-årsalderen skal han ha hatt noe som ligner et nervøst sammenbrudd.

Gjennom hele live vender Hamsun tilbake til disse fem årene. Her fant han forklaringen på sin «nevrasteni». Dikterens livslange aversjon mot autoriteter av alle slag kan skyldes tukt».

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilke spor fem år i dette beskrevne helvete satte i et barnesinn og var med å forme han som menneske.

Etter konfirmasjonen fikk han reisepenger av gudfaren som han bodde hos i Lom en periode. Dette var starten på hans landstrykerliv. Det er facinerende å lese hvordan han reiste. Frem til han var 15 år flakket han rundt i Nord-Norge der han hadde mange ulike yrker. Etter dette utvidet han horisonten ved å reise til Amerika. Som Rottem skriver, vagabondlivet til Hamsun er i seg selv en roman. Damene svermet rundt han.

Et bilde som ble tatt da han jobbet som trikkekonduktør i Chicago.



Samtidig kostet vagabondlivet. Danske Edvard Brandes, forfatter, kritiker og redaktør i avisen Politiken, skal han ha skildret sitt møte med Hamsun slik:

«Et mer forkomment menneske har jeg sjelden sett. Ikke bare klærne hans var filler. Men det ansiktet! Som De vet, er jeg ikke sentimental. Men denne mannens ansikt grep meg.»

Men livet han levde ga han inspirasjon til bøkene han skrev. Fra Paris-tiden:

«Peter Egge bodde en stund på samme hotell som Hamsun, og de ble venner selv om Egge var sosialist og Hamsun antidemokrat. I 1890 hadde Egge sendt Hamsun en samling dikt for å høre hans mening om dem. Hamsun hadde gitt ham følgende råd: «Reis ut! Sitt ikke hjemme og pusle med Deres manuskript og bli poetisk stemt bare De ser en potteplante! Ta en tur til sjøs! Kom så hjem og gå manuskriptet gjennom. Og send meg det. Så skal vi se.»

Boken jeg skrev om innlegget


handler om en kvinne som var Knut Hamsuns «stalker». Forresten, Anna Munch, født Dahl, var søster til faren til Ingeborg Køber, Ludvig Dahl, ifølge boken som jeg skrev om for en kort tid siden.

De anonyme brevene Anna Munch spredte i Kristiania, og roman der hun skrev om sitt påståtte forhold til Knut Hamsun, var begeret som fikk det til å flyte over for Hamsun:

«Hun er sindsyg» skriver han i et brev til Bolette. «Jeg har aldrig, aldrig i drømme engang villet have med fru M. Hun har løjet det sted i sin bog. Jeg måtte den nat narre henne ud af mitt værelse, hvor hun var kommet ind og stod og passed mig på Kl. 1 om natten da jeg kom hjem; hun stod i strømpesokkerne. Å, hvad jeg har fått gjennomgå for det liderlige fruentimmers skyld! Aldrig, aldrig Bolette, har jeg søgt at nærme mig hende. Så opråd har jeg ikke været, hun ser ud som en rød, fed flodhest».

Damene svermet rundt Hamsun. Han var gift to ganger. Den første var Bergjlot, den rike prinsessen fra eventyrriket, som han fikk en datter med: Victoria, samme navn som kjærlighetsromanen han skrev da han var gift med Bergljot. I 1906 ble de separert. Han forgudet datteren som han var sammen med så ofte som det var mulig. Hamsun var en barnekjær mann. Han kunne være streng og bestemt mot de fire barna han fikk med sin andre kone Marie, men han skjemte dem likevel bort. Bildet på bokens forside er av Marie og Knut Hamsun. Bildet under viser hele familien samlet på Nørholm, Grimstad.



Selv om Hamsun var en sky person sammenlignet med Trump og hadde skriveferdigheter Trump ikke har, snek det seg inn en Trump-følelse når jeg leste hvordan han uttrykte seg i innlegg han fikk publisert i aviser. I innleggene han skrev i forbindelse med første verdenskrig, glødet han for Tyskland og hatet alt med England:  

«Hamsun utviklet seg i 1914 og 1915 inn i en lengre avisdebatt der han – med relativt lite hell- forsøkte å underbygge sine synspunkter. Innleggene er typiske for hele hans journalistiske praksis. Han overdriver, ironiserer, polemiserer og uttaler seg hemningsløst subjektivt. Hensynet til fakta er det imidlertid så som så med.»

Hamsuns sorti som nazist er trist å lese om:

«På flere punkter hadde han sammenfallende syn med nazistene. Han var antidemokrat og antisosialist på sin hals. Han trodde på den sterke leder, og drømte om et germansk imperium som kunne tukte England og demme opp for den røde fare. Han var glødende nasjonalist, og hans tenkning hadde et visst rasistisk islett. Ikke minst fant han sine egne holdninger igjen i de nazistiske ideologienes forherligelse av bonden.»

Leserne av Hamsuns bøker følte seg sveket av hans opptreden under andre verdenskrig. Etter krigen var han hatet og foraktet. Øystein Rottem skriver at folk kom langveisfra og kastet bøkene hans over stakittet og inn i hagen på Nørholm. Andre sendte bøkene i retur i posten. Men, det verste gled over og det var flere som rykket ut og forsvarte han som dikter.

Øystein Rottems bok var vel verdt å kjøpe og å lese. Boken inspirerer til å lese Ingar Sletten Kolloens to-bind biografi om Hamsun: Svermeren og Erobreren. Men ikke minst å lese flere bøker skrevet av Hamsun.


6. aug. 2018

Så mye hadde jeg av Trude Marstein




«Men jeg tror ikke at hvordan du føler det nå, sier noe om hvordan livet ditt har vært. Og hva du sitter igjen med. Og man lever jo ikke livet for å sitte igjen med en gevinst.»

Helt siden jeg kjøpte boken til Hans Olav Brenner Om å skrive (2011), har planen vært å lese en bok av Trude Marstein, som er en av forfatterne han intervjuer. Sitatet over er fra Trude Marsteins siste roman Så mye hadde jeg som er gitt ut i 2018 på forlaget Gyldendal. Den har fått gode anmeldelser, og det synes jeg er fortjent. Jeg har lest romanen og likte den veldig godt. For meg var den altoppslukende og den beste romanen jeg har lest hittil  i 2018. 

Romanen er på 439 sider.Forlaget omtaler romanen slik:

«Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken. 

Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.»

Til Brenner sier Trude Marstein at i hennes romaner har nåtidsplanet strukket seg over veldig kort tid. På spørsmålet om hun likevel kunne la seg begeistre av et stort episk verk, svarer hun:

«Jeg vet ikke. En av mine favorittbøker er Jonathan Franzens Korrigeringer, men det er vel ikke noe stort episk verk på den måten, den består vel stort sett også av situasjoner. Så jeg tror kanskje at svaret er nei.

Jeg er veldig interessert i relasjoner og halvvridde merkelige konstellasjoner av mennesker, av å sette folk sammen, la de fleste faktorene være helt rolige og normale, men så å vri det litt. Og se hva som skjer, hvor ubehagelig, komisk, uhyggelig, vakkert og rørende noe kan bli mens det er helt innenfor en normalitet. Men jeg har hatt lyst til å skrive en familieroman eller slektsroman over en generasjon, og se om noen har med hverandre å gjøre i større sammenhenger, se om de forandrer seg eller nettopp ikke forandrer seg i løpet av tretti år.»

Romanen starter i august 1973:

«Så varmt det er, så lang denne sommeren har vært. I stua stråler alt, firkanter av sollys ligger over sofaryggen med dirrende skygger fra bladene på lønnetreet, en flue borer mot vindusglasset. Tante Liv sitter og blar i et fotoalbum med fingre røde av bringebær, ytterst på stolsetet, alltid på vei til å reise seg for å gjøre noe annet. Tingene hennes ligger rundt omkring: en neglelakk på telefonbordet, en grønn strikkejakke på en stol. Og pappas avis på stuebordet, skillet mellom lys og skygge skjærer forsiden i to på skrått.

Pappa har snakket med tante Liv om rosene som er fulle av lus og om mamma som ligger til sengs med migrene, og tante Liv har lyttet, i kanskje en halvtime. Bekymret, tankefull, med hånden på hoften. Da jeg var liten, tenkte jeg at tante Liv alltid lytter og tar innover seg alt som har skjedd, uten å trøste, men etter hvert har jeg begynt å skjønne at hun trøster på sin egen måte.»

Monika er 13 år i 1973. Tante Liv, morens søster, er familiens reddende engel når moren er sengeliggende. I tillegg til Monika som er yngst, består familien av far og søstrene Kristin og Elise. Når tante Liv er hos familien, har hun med seg sønnen Halvor. Denne sommeren er det andre gang hun er hos familien.

Inntrykket mitt etter å ha lest første kapittel er at dette er en helt ordinær familie som vi blir kjent med ved nåtidskildring og ting som har skjedd i fortiden. Monica provoserer som en eplekjekk tenåring kan gjøre. Elise sier hun er slitsom når hun ved matbordet ønsker å avsløre hva hun har observert da hun kom inn på rommet til Halvor. Kapitlet avslutter slik:

«En gang skal alt dette tilhøre en annen tid, jeg skal flytte langt vekk, legge alt som er, bak meg, kanskje vil jeg ikke engang ønske å komme på besøk.»

Monica flytter ikke langt vekk. I andre kapittel som er september 1980, er hun flyttet fra Fredrikstad til Oslo for å studere, og der skal hun bo i den tiden i den tiden vi følger henne. I hvert kapittel flyttes handlingen frem i tid helt frem til vår tid, 2018.


«Få kan skrive om ubehaget i det hverdagslige som Trude Marstein. Stilen hennes er usentimental og tilsynelatende enkel: Strippet for store fakter og følelser, full av mikroskopiske detaljer som får det normale til å dirre. Romankarakterene lever udramatiske, gjennomsnittlige liv - gjerne med en viss forakt og avstand både til seg selv og andre.»

Jeg synes det jeg har sitert over er en god og presis beskrivelse av romanen. Det er så uanstrengt å lese den, det er bare å sette seg ned og lese og så sitter jeg på første rad og observerer livet til Monika der hun til tider grådig tar for seg. Oppturer og nedturer. Som forfatteren sier, Monika er en romanfigur som det ikke skjer noe dramatisk og spektakulært med.

«Jeg vil holde karakterene mine innenfor grensene av normalitet, og samtidig presse dem mot grensene slik at de blir utsatte. Hvis de overskrider grensene, synes jeg de blir uinteressante, forteller Marstein, og tar en pause.»

Det at handlingen er troverdig gjør at romanen blir altoppslukende for meg. I tillegg til at Marstein skriver godt. Jeg har sett en del boligprogram på TV der man snakker om at det er en flyt hva angår hvordan et hus er innredet. Det er slik formen romanen Så mye hadde jeg er, den har en god flyt. Jeg kunne bare lene meg tilbake og la meg flyte med. Hvert kapittel, hvert avsnitt, hvert ord må være der. De passer sammen som i et puslespill. Ingenting er unødvendig. Ingen brikker mangler. Samtidig som jeg kan la meg berøre av det som skjer.

Jeg kunne jeg ikke være likegyldig til hovedpersonen Marstein har skapt og til handlingen. Monika vil hele tiden ha noe mere enn det trivielle hun observerer rundt seg. Opp mot grensen til forakt observerer hun familie og venner som har det livet hun ikke vil ha: «hva har de fått ut av livet», tenker hun om foreldrene. Dette tenker Monika i 1980 etter at søsteren Elise har giftet seg:  

«Nå sto Jan Olav halvveis bøyd over oss, med Elises underarm i hånden, tommelen mot huden på håndleddet der blodårene skinte gjennom, den hvite blonden la stramt over huden hennes. Han kunne bare ta henne med. Bryllupsnatt, en ungpikedrøm, jeg hadde aldri hatt den drømmen. Jeg tenkte på alle Elises drømmer og forestillinger og fantasier gjennom hele barndommen og hele ungdommen som nå var lagt inn i Jan Olav og det Jan Olav kunne tilby, og jeg lurte på om det overhodet kunne være mulig for ham å innfri. Om det uansett ville ligge en rekke knuste drømmer og forventninger strødd omkring. Men jeg kunne ikke tro annet enn at de ville holde sammen livet ut, til døden skiller dem ad, nå har de vært gift i to og et halvt år og fått sitt første barn, jeg klarer ikke forestille meg noen lidenskap mellom dem nå, og hva da om ti, femten, tjue år?»

Monika og Elise kommer til å leve ulike liv. Elise velger et liv med trygghet og forutsigbarhet som Monika til tider tenker på med forakt. Samtidig er familien og gode venner, som har skapt trygge rammer rundt seg, grei å ty til når det stormer i livet henne.

Det var noen smakebiter fra romanen.  Mitt «Summa summarum» er at romanen Så mye hadde jeg av Trude Marstein er en veldig god bok som jeg håper mange leser, og lar seg engasjere av Monika og livet hennes. Hun er et tidstypisk menneske som en kan kjenne seg igjen i eller i andre. «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen" husker vi fra barndommens lek med sand. Tittelen til boken passer fint til innholdet.



2. aug. 2018

Bøker lest og skrevet om i juli 2018


«Kraftig nedgang i boksalget « melder NRK 30. juli. Bokbransjen forteller at storleserne mellom 25 og 39 år leser mindre, og en av årsakene antas at disse føler tidspress på grunn av sosiale medier og levende bilder. Folk får velge hvordan de vil leve livet sitt. Men jeg tenker at å bruke mye tid på sosiale medier der glansbildeliv blir presentert, ikke kan være særlig sunt. Håper virkelig at dette ikke er årsaken.
En i bransjen som blir intervjuet knytter nedgangen til at Jo Nesbø ikke har kommet med en ny bok om Harry Hole i 2018. Jøss; tenkte jeg når jeg leste det. Kanskje bokbransjen bør gå i seg selv og tenke litt at det kanskje er litt vel mye fokus på utgivelser av krim- og spenningsbøker. Stakkars Nesbø; han kan vel ikke ha ansvaret for at bokbransjen lykkes. 
Artikkelen avsluttes med:

«– Vi blir smartere av å lese bøker fordi vi bruker hodet og danner bilder og oppfatninger. Derfor er det grunn til å ha et særlig fokus på hvordan dette utvikler seg.»

Håper at vi som leser bøker har denne fordelen.
Jeg leser nå Trude Marsteins siste bok Så mye hadde jeg. Leser også Hundre år av Herbjørg Wassmo. Marstein bok er en nyutgivelse. Wassmos bok ble utgitt for nesten ti år siden. Begge bøkene er veldig gode synes jeg selv om tema er forskjellig. Bøker er ikke ferskvare. Det er det som er en av fordelene ved å lese bøker. Og å blogge om bøker. Blogginnlegg om bøker er ikke ferskvare. 
Når det er sagt, det er ikke billig å kjøpe bøker for storlesere. Noen ganger er det umulig å få kjøpt bøker annet enn brukt. Til og med bøker som jeg må kjøpe gjennom Finn.no, koster penger på grunn av høy porto. Jeg måtte betale 595,- inkl porto for disse to bøkene Hamsuns liv i bilder (1996) og Norske fyr (1999).



Men jeg vet av erfaring at pengene jeg brukte er riktig prioritering.
Så til det egentlige tema for innlegget - bøker lest og skrevet om i juli 2018. Ikke planlagt, men jeg ser nå at det er mange bøker der kvinner er tema for boken. Både fiksjon og fakta. Boken Den fantastiske skogen er allikevel den boken jeg setter mest pris på å ha lest og kunne gå tilbake til. Skogen får gjennomgå i tørken som er her. Men jeg håper skogen overlever selv om det ser skummelt ut. Og, at denne sommeren ikke kommer i reprise. 
Link til innleggene jeg skrev etter å ha lest bøkene: