Summer 1993 (Sommer 1993) – en film du bør få med deg

I tillegg til jeg kommer til å huske sommeren 2018 som en uvirkelig sommer på grunn av været her i sør, kommer jeg til å huske at jeg så filmen Sommer 1993. Det ble en sterk filmopplevelse. Ikke fordi det var en dyster film. Men fordi en fikk denne selvbiografiske historien fra barnets perspektiv.

Det var som å gå inn i virkeligheten på grunn av barna i filmen. Utrolig regi. Jeg har lest bøker der handlingen er fra barns synsvinkel. Det er sjelden dette blir vellykket. Men regissøren for denne filmen, Carla Simón har klart det.

At det kom til å bli en sterk og god filmopplevelse, var jeg forberedt på etter å ha lest disse filmanmeldelsene:

Dagens Næringsliv: «Carla Simón har laget en virkelig bemerkelsesverdig film som ikke begrenser seg til barnets univers, selv om det er der kameraet er; «Sommer 1993» er en mangslungen beretning om sorg, sjokk og følelsen av å være hensatt til et sted man ikke ønsker seg å være, det være seg fysisk eller mentalt. Eller begge deler.»

Erlend Loe – NRK: «Dette er den fineste filmen jeg har sett på en god stund. Da jeg syklet mot kontoret fra Filmens hus, forsøkte jeg å tenke på grunner til ikke å gi den en sekser, men fant ingen som var gode nok.»

Dagsavisen: «Carla Simons selvbiografiske langfilmdebut «Sommer 1993» er sosialrealistisk, saktmodig og totalt blottet for sentimentalisme, men oppriktig rørende.»

Filmmagasinet: «Sommer 1993 lar oss møte førskolejenta Frida som blir sendt fra Barcelona til den sørspanske landsbygda for å bo hos slektninger, en onkel og tante som skal bli hennes nye mor og far. Hun er ikke i stand til å bearbeide sjokket. Her er lite ytre handling, Sommeren 1993 er mest av en nærgående beskrivelse av en tilstand og en sorg, og den nennsomme behandlingen av den.

Det er nydelig, subjektivt filmet, med en ensom Frida i brorparten av bildene. Et solfylt og vakkert landskap er en utmerket kontrast til den dystre tematikken; barn og sorg. Barnas lek skildres fra innsiden, på dokumentarisk vis.»

Jeg tror og håper filmen får et langt liv og at mange ser den. Det eneste jeg hadde glemt var en jakke - det ble kaldt i kinosalen sammenlignet med varmen ute. 

Her er traileren til filmen: