8. jan. 2018

Bokomtale: Fra Alf til Alf av Alf Cranner



«Årets siste brev fra Prøysen begynner med et sitat fra den greske filosofen som morfar i Stavanger kalte «Aristototlass»:
Da Aristoteles engang ble spurt om hva vennskap var, svarte han: Det er en sjel som har tatt bolig i to legemer.»

Året er 1969, året før Alf Prøysen dør. Da har Alf Cranner hatt kontakt med Alf Prøysen fra det første møtet i 1964. De møttes, snakket i telefon. Men ikke minst brevvekslet de.  

Boken Fra Alf til Alf starter slik:

«Tidsskillene, øyeblikkene da noe avgjørende nytt hendte meg i livet, husker jeg for det som kom etterpå. Forandringene. Jeg husker naturligvis ikke alle, men de viktigste skillene ser jeg omtrent som klesklyper på ei tørkesnor. Det er mellom dem det skjer. Fra den ene til den neste strekker historien min seg ut som store og små plagg; noen falmet, andre med tydelige mønstre og farger.

To store flak overlapper hverandre: visesangerlivet mitt etter LP-debuten våren 1964, og vennskapet med Alf Prøysen som oppsto samtidig. Mønsteret i det ene skinner igjennom og kan ses i det andre.

Til tross for at Prøysen var tjueto år eldre enn meg og hadde en fortid i mellomkrigstidens husmannsmiljø på Hedmarken, mens jeg var en inngrodd bygutt fra Oslos vestkant, viste det seg etter hvert at vi var likere enn man skulle tro. Prøysen langt mer urban og jeg mindre vestkantgutt. Vi kom til å påvirke hverandre. Jeg ble viktig for ham både i arbeidet og hverdagen hans, og han endret synet mitt på visekunsten, meg selv og på menneskenes liv i denne verden. Takket være Prøysen skulle jeg med årene velge andre typer sanger og få en annen utsiktsplass enn den jeg hadde første gang jeg møtte ham

Boken ble utgitt i 2016 og er en bok jeg har kjøpt. Det var gjennom klubben Visens venner at Alf Cranner og Alf Prøysen ble kjent. Det var Erik Bye som fikk Alf Cranner inn i klubben. Det var nok av de i den såkalte kultureliten som så ned på Prøysen og nedsnakket han. Men Erik Bye var en av de som hadde stor respekt for Prøysen. En gang Prøysen opptrådte stod Cranner ved siden av Erik Bye:

«Hva er det han gjør? hvisket jeg. – Han er verken gitarist eller sanger, men han tar jo innersvingen på publikum...
-Jo det skal jeg si deg, hvisket Bye tilbake. –Han står der oppe og er bare Alf Prøysen. Bare seg selv.
Han nølte litt:
-Men dét er det bare mennesker med et stort innhold som kan tillate seg.
Da jeg senere fortalte om «Lomnæsvisa», nikket han:
-Du skal være klar over at om femti år kommer noen til å ta doktorgraden på Prøysen.»

Og Prøysen visste å sette pris på Erik Bye:

«Alf Prøysen ga ham en presang til 40-årsdagen: «Visa om Jørgen Hattemaker og Kong Salomo». Et utkast jeg fikk tilsendt, var enda et eksempel på hvordan han jobbet med detaljer. Verset som begynner med «Når dronningen av Saba gjør Salomo visitt ...» blir i utkastet fulgt av «så ser jeg skjøgens datter på stien stevner hit». I den ferdige visa har Prøysen forandret det til «je ser a Lea Lettvint, og hu har tenkt seg hit...». En liten vri ga stor forskjell.
Med presangen sin ville Prøysen takke Erik Bye for at han bøyde seg like dypt for hattemakeren som for kongen.
- Du skjønner, sa han. - Erik er den største av oss. Han er som et univers som har plass til alle.
Og Erik Bye sa en gang dette om Prøysen: «Han er en Jesus på jorda.»

Mest handler boken om forbindelsen mellom Cranner og Prøysen og livene deres de årene de kjente hverandre. I et av brevene skriver Prøysen:

«Dette har jeg aldri sagt til noen, jeg trur nesten ikke at jeg har tenkt det før, men du har en egen evne til å få meg til å se ting klart, jeg blir ofte forbauset over mine egne uttalelser når jeg sitter sammen med deg, og når du kommer med det klassiske «Så klok du er....» er jeg fullstendig enig og like overveldet som du.»

Fra Alf til Alf av Alf Cranner er en varm bok det var verdt å lese og en bok som er verdt å eie. Aschehoug forlag som har gitt ut boken skriver om innholdet:


«Alf Cranner hadde akkurat gitt ut sin første viseplate da han traff visemesteren Alf Prøysen. Vennskapet mellom de to oppsto umiddelbart. Gjennom vennskapet med Prøysen finner Cranner styrke til å konfrontere sin egen fortid, og sammen med Cranner får Prøysen være helt seg selv. De to hadde mer enn sceneskrekk til felles, og vennskapet utvikler seg fra lærergutt - mesterforhold til gjensidig, nært
samarbeid og dyp respekt.

Alf Cranner inviterer leseren inn bak scenen, og boka gir leseren et unikt innblikk i Prøysens store menneskelighet, fra en av dem som stod ham aller nærest.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar