27. okt. 2017

Bokomtale: Ankomst av Gøhril Gabrielsen


Slutten av romanen Ankomst av Gøhril Gabrielsen ble intens og var som sist gang jeg var på Tusenfryd og kjørte Tømmerstupet – like før båten stuper ned: wæh! Trekk pusten! Nå skjer det! Jeg synes det var en god roman og den har fått gode anmeldelser. 

Hovedpersonen er biolog og har reist nordover for å forske:

«Da jeg så lysene fra båten forsvinne i mørket bak odden, var isolasjonen fra omverdenen en uomtvistelig realitet. Nærmeste tettsted er ti mil unna. Sommerstid, til fots, tar turen innover opptil tre-fire døgn, og vinterstid, i alle fall i mørketida, er det direkte uansvarlig å ta seg fram i det umerkede, ulendte terrenget. Vil jeg av en eller annen grunn tilbake, er sjøveien eneste mulighet. Distansen bekymrer meg imidlertid ikke. Gleden over å kunne ta fatt på arbeidet, ja, over endelig å være her, sytti grader, femtiåtte minutter og trettiseks sekunder nord, er rett og slett større enn det foruroligende ved avstanden»

Hun skal fullføre sitt doktorgradsarbeid, vise hvordan endringer i atmosfæriske og klimatiske forhold virker negativt inn på sjøfuglbestanden. 

Det er tidlig i januar og mørketid. Hun bor i en primitiv hytte. Snøscooteren er fremkomstmiddel når hun skal til fuglefjellet for å ta målinger. I tillegg til en båt som skal komme med forsyninger, er den eneste kontakten med omverden en satelittelefon. Den kan hun koble til PC-en. Hun har en avtale om å skype med Jo som hun har et forhold til. Planen er at han skal være sammen med henne under oppholdet. Men han gir beskjed om at han ikke kan reise nordover før han har en klar avtale med Gry om ansvaret for deres felles datter Maria. Hovedpersonen er skilt og har en datter, Lina, som bor hos faren.

«Jo: Jeg kan ikke dra, før jeg vet at ungen min har det bra – sånn er det bare.»

Ungen min. Han sier det så inderlig, så selvfølgelig. Som om hans kjærlighet til Maria er større, mer alvorlig, enn min til Lina. Eller at min evne til omsorg er svakere, av en simplere sort enn hans. Det er kanskje det han vil markere overfor meg. Man tar ikke lett på atskillelsen fra barnet sitt. Eller er det min egen samvittighet jeg kjenner på. En følelse av skyld, som jeg ikke kan, ikke vil, forholde meg til.»

I et lokalhistorisk hefte som hun finner i hytta:

«I siste del fortelles det om en brann om rammet en familie vinteren attenhundre og sytti: bosetterne Olaf Og Borghild Berthelsen, de fem døtrene og den vesle sønnen deres, Niels. Helt avslutningsvis opplyses det kort at brannen var fatal og at ulykken kulminerte i en tragedie året etter, men uten å opplyse hvorfor eller på hvilken måte.»

Historien gir henne sterke bilder – en historie hun tenker mye på og fantaserer om. Er det nærværet av Borghild hun etterhvert kjenner eller er det ensomheten som har gitt henne psykiske problemer? Med tilbakeblikk på livet før hun reiste kommer det frem at det er en tilleggsårsak til at hun har valgt dette oppholdet – det er også en flukt fra den fraskilte ektefellen S.

Etterhvert smyger uhyggen seg inn i hodet til meg som leser – alt kan skje.  Som forsterkes av mørket og uværet som naturlig nok er på denne årtiden. Som meg vokste forfatteren opp i Finnmark, og beskrivelsen av natur og værforhold er gjenkjennelig.

Jeg har lest romanen utgitt i 2017 på eBokBib. Papirutgaven er på 170 sider. 

Forlaget Aschehoug beskriver her innholdet slik:

«En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker.

Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren?

Ankomst er en intens roman om utsatthet. Om å søke en forutsigbar virkelighet, men oppleve nærværet av nye, foruroligende krefter i og utenfor seg selv.»


8 kommentarer:

  1. Ja, hurra for denne romanen. Ordentlig uhyggelig, utmerket psykologisk spenning!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja enig - hurra for den. Håper mange leser den.

      Slett
  2. Meget god anmeldelse med en festlig begynnelse. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk - angående Tusenfryd er det å si at jeg er blitt en pyse. Akkurat som med spenningsbøker - kjente at jeg måtte ta sats da eg leste slutten. Og mer kan vi jo ikke røpe ;)

      Slett
  3. Jeg likte ikke så godt denne boken jeg, synes jeg fikk en halv historie :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg forstår - det er mye som er åpent i boken.

      Slett
  4. Jeg har også lest boka, og deler mye av dine meninger om den. Flere har lest og likt den, ser jeg.

    SvarSlett