25. sep. 2017

Bokomtale: Hvorfor stemmer russerne på Putin? - av Bernhard L. Mohr



Det var samtidig som jeg leste Masha Gessens biografi om Putin, at jeg hørte et intervju med Bernhard L. Mohr på NRK radio om hans bok Hvorfor stemmer russerne på Putin? Nå er den interessante boken lest. Den er utgitt på forlaget Cappelen Damm i 2017, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Bernhard L. Mohr, som er journalist, bodde i Russland i 2006 og 2007 – en av de han ble kjent med i den tiden var Olga:

«Jeg flyttet til Moskva like etter at det norske Schibsted-konsernet hadde kjøpt aksjemajoriteten i gratisavisen Moj raj on («Min bydel»). Avisen hadde på kort tid tatt posisjon som St. Petersburgs mest leste, og nå skulle en ny utgave — forbedret med norsk kapital og vestlig knowhow — erobre hovedstaden. Min jobb var å sy det russiske selskapet inn i den norske konsernhamsen, og samtidig ha ansvar for rekruttering og ansettelser. Olga, som etter skuespillerutdannelsen hadde tatt to universitetsgrader i markedsføring og gjort karriere i forlagsbransjen, skulle lede markedsavdelingen. Tilfeldigvis havnet vi rett ved siden av hverandre i kontorlandskapet. Hun ville bli bedre i engelsk, og var glad over å få en utlending i bekjentskapskretsen. Jeg trengte en Moskva-veiviser, og til forskjell fra mange av kollegene var Olga ektefødt moskovitt. Akkompagnert av klakkene fra de høye hælene hennes ble jeg raskt kjent med sjarmerende parker i vest, georgiske restauranter i ost og klubber i sentrum der du på forhånd måtte vite hvilken dør du skulle banke på.»

Da forfatteren bodde i Russland var det klondyke-stemning i landet – alle var optimistiske for fremtiden. Mange var skeptiske til Putin. Men etter annekteringen av Krim i 2014 opplever han en holdningsendring:

 «Samtidig som jeg satt og leste rapporter om sivilbefolkningens lidelser i Donbas, begynte det å skurre på Facebook. I feeden min dukket det opp tolkninger, forklaringer og meningsutsagn som brøt tvert med det norske og internasjonale mediebildet. «Krim har da alltid vært russisk», leste jeg flere steder. «USA planla krig mellom Russland og Ukraina alt for 15 år siden», lød overskriften på en artikkel. Den var blitt delt av Larisa, som hadde vært administrerende direktør i Moj rajon i St. Petersburg. Oleg — salgsdirektøren som digget A-ha og Duran Duran og helst bare ville snakke om musikk — distribuerte flere saker som diskrediterte Russlands liberale opposisjon og den uavhengige pressen, fordi den stilte spørsmål om Russlands rolle i Ukraina. «Bombene i Lugansk er USAs og vestlige lands forsøk på å tilintetgjøre det slaviske folk», skrev sørrussiske Alina, som jeg husket som en av dem som var mest opptatt av å feriere ved Middelhavet.

Hva i all verden var det som foregikk? Det var nesten sjokkerende å oppleve at disse menneskene som for ti år siden boblet av begeistring over demonstranter som talte makta imot, nå nærmest konkurrerte om å hylle Putins Ukraina-manøvrer, som innebar klare brudd på folkeretten. Hva hadde skjedd med livsanskuelsen til dem som for ti år siden jublet over å få jobbe i et vestlig selskap tuftet på demokratiske og liberale verdier? For ti år siden var vi samstemte om disse verdiene. Nå gjenga folk som hadde lagt sjela si i at Moj rajons lesere skulle få høre sannheten, konstruerte løgner fra det russiske propagandamaskineriet.»

Ti år etter at han jobbet der, er forfatteren tilbake i Russland. Her er noe av det Olga og samboere Sergej sier under en middag:

 «Sterk styring og kontroll har aldri vært noe problem for Russland. Hvis vi prøver oss på vestlig demokrati igjen, blir resultatet anarki slik som på 1990-tallet. Russland har alltid greid seg best når landet har vært styrt av en sterk hånd», sier hun og lister opp Putin, Stalin, Peter den store, Katarina den store og Ivan den grusomme i et og samme åndedrag.

Sergej melder seg på:

«Det med demokrati er egentlig en myte som dere i Vesten lar dere lure av. I USA, for eksempel, er det alt annet enn en åpen kamp om makten. Stort sett veksler de samme gamle klanene på å ha presidenten. Først var det Bush senior, etterpå kom Bush junior.»

Jeg blir paff, og rundt bordet blir det stille. Mener de virkelig det de sier?...

...Jeg bestemte meg for å kombinere et besøk til Moskvas internasjonale bokmesse med middag hos Olga, for å få noen gode svar. Men nå satt hun altså her og lød som et ekko av det de andre eks-kollegene hadde skrevet på Facebook. I løpet av den siste halvtimen hadde hun og Sergej servert det jeg oppfattet som løgner og overdrivelser hentet fra Første kanal, den statlige tv-kanalen vi prøvde å si imot og korrigere for ti år siden da vi var kolleger.

Jeg gjorde et siste forsøk på å snakke Olga og Sergej til fornuft ved å legge frem lovene som Vladimir Putin hadde fått vedtatt siden han ble president igjen i 2012 — som i klartekst innskrenket ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten. Var de ikke bekymret over retningen på den politiske utviklingen? Så de ikke at Putin var i ferd med å bringe Russland inn på en kurs som på mange måter minnet illevarslende om Sovjetunionen?

«Styret i Kreml er kanskje ikke ideelt. Men bedre med et sterkt og kontrollerende regime enn at en revolusjonær bevegelse river ned alt. For da kommer 1990-årene tilbake», parerte Olga.

1990-årene, 1990-årene, 1990-årene. Hvorfor var de plutselig blitt så opphengt i 1990-årene? 1990-årene var jo 1990-årene også i 2006, den gang Olga jobbet for et åpnere og mer liberalt Russland. Minnene fra den kaotiske Jeltsin-tiden må ha vært enda mer fryktinngytende da enn nå. Og hvorfor var Olga og Sergej helt overbevist om at 1990-tallet automatisk ville gjenoppstå dersom Putin løsnet litt på grepet og slapp til andre partier og liberale medier? Her måtte det ha vært sterke påvirkningskrefter i sving, mekanismer som hadde snudd opp ned på hvordan middelklasserusserne oppfattet landet sitt og verden utenfor.

«Du får ta deg en runde og snakke med flere av de gamle kollegene våre. Jeg er helt sikker på at det er mange som mener det samme som Sergej og jeg. Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss.»

Forfatteren skal få seg mange overraskelser under møter med tidligere kolleger. Selv om ikke alle er like Putin-vennlige som Olga og Sergej, har mange endret syn på Putin. Putin er nå en garantist for stabilitet i en kaotisk verden. Han har fått Russland tilbake på den globale arenaen som en stormakt. Reelle alternativer finnes ikke. 

I tillegg til å fortelle om samtalene han har hatt med tidligere kolleger, får vi et innblikk i det russiske samfunn og historie. Fakta koblet opp mot enkeltmennesker gjør faktabøker langt mere interessante. Boken Hvorfor stemmer russerne på Putin? Av Bernhard L. Mohr på 255 sider inklusive register er en interessant bok. Selv om det er rimelig heftig å lese om det russiske samfunnet under Putin, gjør den verden litt mindre kaotisk for meg. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar