30. sep. 2017

Det hvite badehuset av Thorvald Steen



«Stillhet kan være like vondt som slag eller spark, mor. Det kan gjøre stor skade.»

Setningene fra romanen Det hvite badehuset av Thorvald Steen synes jeg rommer mye av innholdet. Jeg likte den veldig, veldig godt.

Samme dag som den ble utgitt, 11. september 2017, var det et intervju med forfatter Thorvald Steen  her i Dagsavisen med overskriften: «Har funnet helheten i livet - For fire år siden ringte Thorvalds Steens telefon. Da måtte Steen skrive livshistorien sin om igjen.» Thorvald Steen sier blant annet dette:

«– Men det er viktig å understreke at det er en roman og ikke en selvbiografi. Jeg tror ikke at biografier er mer korrekte og virkelige. Virkeligheten er mangefasettert. Det er mange innganger til den. Jeg har tidligere jobbet med hvem jeg er via å forstå ideene og tankene jeg har vokst opp med. Så hadde jeg en lang fase der jeg ikke ville gå inn i det mest nærliggende: selvforakten og forholdet til den syke kroppen. Gjennom litteraturen, gjennom å lese forfattere som Amalie Skram, Inger Elisabeth Hansen, Pia Taftrup og andre som skriver forståelsesfullt og forsonende om kroppens styrker og svakheter, har jeg akseptert kroppen. Nå forholder jeg meg til at jeg fortrengte min egen fortid.»

Hovedpersonen i romanen blir oppringt av en kvinne som forteller at hun har forsøkt å få tak i moren hans, men moren tar ikke telefonen. Kvinnen forteller at hun heter Eline, er kusinen hans, og at hun ringer for å fortelle at broren til moren er død. Kusinen er ukjent for han, men han er ikke ukjent for kusinen. Da hun var tolv år møtte hun og faren hovedpersonen og bestemoren. Men Eline fikk ikke snakke med den fem år yngre fetteren fordi guttens foreldre ikke ville vite av dem. Enda mer overrasket blir han når Eline kan fortelle at han har samme sykdom som hennes far hadde, og at faren visste det.

«Under samtalen vår slo det meg at jeg ikke hadde møtt onkelen og kusinen under bestemors bisettelse. I flere begravelser har jeg sett familier la konflikter ligge i den timen seremonien varer. Det virker som om døden kan få samvittigheten til å slipe hardhet ned til noe som minner om tilgivelse.»

Eline kan fortelle at bestemorens død aldri ble nevnt etter at hun hadde sett farens reaksjon da han leste dødsannonsen i avisen om at bisettelsen hadde funnet sted i stillhet.

«Jeg hørte Elines stemme i det høyre øret. Jeg tenkte på mor, som aldri ville snakke om sin egen far. De gangene jeg har spurt, har hun svart at jeg aldri måtte spørre igjen fordi det gjorde så vondt. Hun har ikke villet fortelle navnet hans, hvor han kom fra eller hvor han bodde.»

Hovedpersonen var femten år da han fikk vite at han hadde en muskelsvinnsykdom. Hans drøm om å hoppe i Holmenkollen var over. Nå førti år etter har han vært avhengig av rullestolen et år.

Første søndag i advent besøker han moren. Han har gruet seg til besøket, og har veid for og imot om han skal fortelle henne om telefonsamtalen. Moren er lite villig til å svare på spørsmålene hans.

«Hun sitter der foran meg, og sloss. Jeg tror det er det hun gjør. Hun sloss for hele verdien av det livet hun har levd. Tenker hun på en helt annen måte enn det jeg kan forstå? Kanskje hun ikke har ord for det? Kanskje fortielsene er et overlevelsesinstinkt? At om hun røpet seg, ville hun miste sin posisjon og stilling overfor far og meg og resten av familien? Jeg forstår meg ikke på henne.»

Det var noen smakebiter fra romanen på 178 sider som jeg har lest på eBokBib. Ikke mange sider, men innholdet er stort, tankevekkende og tidsaktuelt.

Kritikerne likte den også. Det kan en lese her hos forlaget Oktober, som beskriver innholdet slik:

«Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint. 


Det hvite badehuset er en roman om skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig.»

27. sep. 2017

Catfulness – Kattens oppskrift på et lykkelig liv - av Paolo Valentino:


Bokelsker og katteelsker; da måtte den herlige boken til Paolo Valentino: Catfulness – Kattens oppskrift på et lykkelig liv, leses. Utgitt i 2016 og på norsk i 2017 av Font forlag som jeg har fått et leseeksemplar fra.

Litt fra forlagets presentasjon av boken her:

«Katten behersker kunsten å leve bevisst, og har alltid gjort det. I Catfulness byr katten på et syv ukers mindfulness-program for mennesker, illustrert med en rekke sjarmerende fotografier fra dens lykksalige hverdag. Denne inspirerende og bedårende lille boken er blitt en internasjonal bestselger.»

I boken er det katten som har hovedrollen og snakker til oss – fra innledningen:

«Mennesker elsker å skape problemer for seg selv. Jeg ser det hver eneste dag, og det samme gjør alle mine kattevenner. En av menneskets favorittsysler er å finne på mer å sysle med. De er alltid på jakt etter noe annet, som om livet de har ikke er nok. De sier at de leter etter lykke, men vet de hva lykke er?»

Nå er ikke jeg spesielt opptatt av denne flyktige lykken – men det er mange råd fra katten en kan ta med seg. Et råd er ikke å la seg forføre av travelhet:

«Den som har en full avtalebok, som reiser og deltar på tusen sosiale arrangementer, kan virke facinerende, jeg vet det. Til sammenligning kan ditt eget liv – som kanskje ikke er fullt så spennende – virke temmelig kjedelig. Men sannheten er at travelhet egentlig ikke er så interessant. Jeg har få avtaler, alltid de sammen, og lever godt med det.»

Burde vært oppslått på alle kaffemaskiner på arbeidsplasser, der mandag morgen er en konkurranse forkledd som vennlig dialog om alt enkelte har drevet med i helgen.


Jeg hadde katter i mange år – før det ble påvist at datteren min hadde astma. Men jeg har ikke oppgitt å kunne skaffe meg en katt igjen – transportkasser mv står på loftet og venter på den neste. Her er noen bilder av kattene jeg hadde: 





25. sep. 2017

Hvorfor stemmer russerne på Putin? - av Bernhard L. Mohr



Det var samtidig som jeg leste Masha Gessens biografi om Putin, at jeg hørte et intervju med Bernhard L. Mohr på NRK radio om hans bok Hvorfor stemmer russerne på Putin? Nå er den interessante boken lest. Den er utgitt på forlaget Cappelen Damm i 2017, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Bernhard L. Mohr, som er journalist, bodde i Russland i 2006 og 2007 – en av de han ble kjent med i den tiden var Olga:

«Jeg flyttet til Moskva like etter at det norske Schibsted-konsernet hadde kjøpt aksjemajoriteten i gratisavisen Moj raj on («Min bydel»). Avisen hadde på kort tid tatt posisjon som St. Petersburgs mest leste, og nå skulle en ny utgave — forbedret med norsk kapital og vestlig knowhow — erobre hovedstaden. Min jobb var å sy det russiske selskapet inn i den norske konsernhamsen, og samtidig ha ansvar for rekruttering og ansettelser. Olga, som etter skuespillerutdannelsen hadde tatt to universitetsgrader i markedsføring og gjort karriere i forlagsbransjen, skulle lede markedsavdelingen. Tilfeldigvis havnet vi rett ved siden av hverandre i kontorlandskapet. Hun ville bli bedre i engelsk, og var glad over å få en utlending i bekjentskapskretsen. Jeg trengte en Moskva-veiviser, og til forskjell fra mange av kollegene var Olga ektefødt moskovitt. Akkompagnert av klakkene fra de høye hælene hennes ble jeg raskt kjent med sjarmerende parker i vest, georgiske restauranter i ost og klubber i sentrum der du på forhånd måtte vite hvilken dør du skulle banke på.»

Da forfatteren bodde i Russland var det klondyke-stemning i landet – alle var optimistiske for fremtiden. Mange var skeptiske til Putin. Men etter annekteringen av Krim i 2014 opplever han en holdningsendring:

 «Samtidig som jeg satt og leste rapporter om sivilbefolkningens lidelser i Donbas, begynte det å skurre på Facebook. I feeden min dukket det opp tolkninger, forklaringer og meningsutsagn som brøt tvert med det norske og internasjonale mediebildet. «Krim har da alltid vært russisk», leste jeg flere steder. «USA planla krig mellom Russland og Ukraina alt for 15 år siden», lød overskriften på en artikkel. Den var blitt delt av Larisa, som hadde vært administrerende direktør i Moj rajon i St. Petersburg. Oleg — salgsdirektøren som digget A-ha og Duran Duran og helst bare ville snakke om musikk — distribuerte flere saker som diskrediterte Russlands liberale opposisjon og den uavhengige pressen, fordi den stilte spørsmål om Russlands rolle i Ukraina. «Bombene i Lugansk er USAs og vestlige lands forsøk på å tilintetgjøre det slaviske folk», skrev sørrussiske Alina, som jeg husket som en av dem som var mest opptatt av å feriere ved Middelhavet.

Hva i all verden var det som foregikk? Det var nesten sjokkerende å oppleve at disse menneskene som for ti år siden boblet av begeistring over demonstranter som talte makta imot, nå nærmest konkurrerte om å hylle Putins Ukraina-manøvrer, som innebar klare brudd på folkeretten. Hva hadde skjedd med livsanskuelsen til dem som for ti år siden jublet over å få jobbe i et vestlig selskap tuftet på demokratiske og liberale verdier? For ti år siden var vi samstemte om disse verdiene. Nå gjenga folk som hadde lagt sjela si i at Moj rajons lesere skulle få høre sannheten, konstruerte løgner fra det russiske propagandamaskineriet.»

Ti år etter at han jobbet der, er forfatteren tilbake i Russland. Her er noe av det Olga og samboere Sergej sier under en middag:

 «Sterk styring og kontroll har aldri vært noe problem for Russland. Hvis vi prøver oss på vestlig demokrati igjen, blir resultatet anarki slik som på 1990-tallet. Russland har alltid greid seg best når landet har vært styrt av en sterk hånd», sier hun og lister opp Putin, Stalin, Peter den store, Katarina den store og Ivan den grusomme i et og samme åndedrag.

Sergej melder seg på:

«Det med demokrati er egentlig en myte som dere i Vesten lar dere lure av. I USA, for eksempel, er det alt annet enn en åpen kamp om makten. Stort sett veksler de samme gamle klanene på å ha presidenten. Først var det Bush senior, etterpå kom Bush junior.»

Jeg blir paff, og rundt bordet blir det stille. Mener de virkelig det de sier?...

...Jeg bestemte meg for å kombinere et besøk til Moskvas internasjonale bokmesse med middag hos Olga, for å få noen gode svar. Men nå satt hun altså her og lød som et ekko av det de andre eks-kollegene hadde skrevet på Facebook. I løpet av den siste halvtimen hadde hun og Sergej servert det jeg oppfattet som løgner og overdrivelser hentet fra Første kanal, den statlige tv-kanalen vi prøvde å si imot og korrigere for ti år siden da vi var kolleger.

Jeg gjorde et siste forsøk på å snakke Olga og Sergej til fornuft ved å legge frem lovene som Vladimir Putin hadde fått vedtatt siden han ble president igjen i 2012 — som i klartekst innskrenket ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten. Var de ikke bekymret over retningen på den politiske utviklingen? Så de ikke at Putin var i ferd med å bringe Russland inn på en kurs som på mange måter minnet illevarslende om Sovjetunionen?

«Styret i Kreml er kanskje ikke ideelt. Men bedre med et sterkt og kontrollerende regime enn at en revolusjonær bevegelse river ned alt. For da kommer 1990-årene tilbake», parerte Olga.

1990-årene, 1990-årene, 1990-årene. Hvorfor var de plutselig blitt så opphengt i 1990-årene? 1990-årene var jo 1990-årene også i 2006, den gang Olga jobbet for et åpnere og mer liberalt Russland. Minnene fra den kaotiske Jeltsin-tiden må ha vært enda mer fryktinngytende da enn nå. Og hvorfor var Olga og Sergej helt overbevist om at 1990-tallet automatisk ville gjenoppstå dersom Putin løsnet litt på grepet og slapp til andre partier og liberale medier? Her måtte det ha vært sterke påvirkningskrefter i sving, mekanismer som hadde snudd opp ned på hvordan middelklasserusserne oppfattet landet sitt og verden utenfor.

«Du får ta deg en runde og snakke med flere av de gamle kollegene våre. Jeg er helt sikker på at det er mange som mener det samme som Sergej og jeg. Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss.»

Forfatteren skal få seg mange overraskelser under møter med tidligere kolleger. Selv om ikke alle er like Putin-vennlige som Olga og Sergej, har mange endret syn på Putin. Putin er nå en garantist for stabilitet i en kaotisk verden. Han har fått Russland tilbake på den globale arenaen som en stormakt. Reelle alternativer finnes ikke. 

I tillegg til å fortelle om samtalene han har hatt med tidligere kolleger, får vi et innblikk i det russiske samfunn og historie. Fakta koblet opp mot enkeltmennesker gjør faktabøker langt mere interessante. Boken Hvorfor stemmer russerne på Putin? Av Bernhard L. Mohr på 255 sider inklusive register er en interessant bok. Selv om det er rimelig heftig å lese om det russiske samfunnet under Putin, gjør den verden litt mindre kaotisk for meg. 

17. sep. 2017

Alle disse dagene av Tove Braathen

«Da vaktmesteren kommer opp for å hente mer, ser han hoderystende på mengden som skal ut, og så kaster han et langt blikk på Evy og sier at folk samler på så altfor mye skrot som de tror kan gi dem tilbake tida som er borte...En skulle ikke tru at det var noe som hette fremtid, sier vaktmesteren. Folk er snåle.»

Sitatet over er fra debutromanen til Tove Braathen: Alle disse dagene. Det var etter å ha lest dette intervjuet i Aftenposten at jeg bestemte meg for å lese romanen. Intervjuet har overskriften: «– Mange foreldre er umodne, rastløse mennesker. De unge blir forsømt.» Tove Braathen er adjunkt, har undervist i 36 år i Oslo-skolen. For tiden underviser hun i tysk og norsk ved Edvard Munch videregående skole.

Det er ikke sjelden at et eller flere intervju med en forfatter inspirerer meg til å lese bøker. Etter å ha lest romanen, fant jeg et intervju med Tove Braathen her på Groruddalen.no  Hva angår sjanger mener hun den kan kan plasseres et sted mellom feelgood og krim.

Jeg er enig i at det ikke er enkelt å plassere romanen sjangermessig. Men det har liten betydning for min leseopplevelse – jeg likte romanen. Språket er godt. Et godt og variert persongalleri. Tittelen passer til innholdet - alle disse dagene som ikke alltid er enkle å leve. Det eneste jeg skulle ønske forfatteren kunne bruke mer av, er humor. Sitatet over er fra da en av hovedpersonene Evy rydder leiligheten og får hjelp av vaktmesteren. Dialogen mellom dem var morsom og der får forfatteren virkelig frem personligheten til Evy.

Handlingen foregår i Oslo. Motoren i historien er et drap. Men like interessant å få vite hvem som har begått drapet, er å få vite hvordan livet til hovedpersonene Evy, Sara og politietterforskeren Sigurd Huse utvikler seg. 

De lever og har levd helt ulike liv, men alle står nå ved et veiskille i livet.  Evy har levd et hektisk liv som flyvertinne. Som pensjonist strever hun med å fylle livet sitt med innhold. Hun har omgitt seg med overfladiske mennesker som har snakket henne etter munnen. Sara har vært konemor til advokaten Svein. Det sosiale livet har vært styrt av hans overfladiske venner og deres koner. Datteren er student og har flyttet hjemmefra. Kontakten med fosterdatteren svinner hen. Sigurd Huse er flyttet ut av hjemmet der han har bodd med kone og to barn. Nå bor han hos den gamle faren sin i hans nedslitte leilighet. Den energiske interiørinteresserte kona har nå funnet seg en ny mann.  

Romanen Alle disse dagene er utgitt i 2017 og er på 366 sider. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar. Vil du lese mer om forfatteren og romanen kan du lese et intervju her på bakbokomslaget.no der forfatteren blant annet forteller hvem som er hennes favorittforfatter.

Forlaget Vigmostad og Bjørke som har gitt ut romanen, beskriver den slik:

«En original og hjertevarm roman om mennesker du sent vil glemme.

Møt Evy, pensjonert og lettere nevrotisk flyvertinne som føler at livet har seilt forbi uten at hun helt fikk det med seg. Etter utallige mislykkede forhold har hun truffet en mann som kanskje kan være den rette. Han har invitert henne hjem til seg, men da hun ringer på en regnvåt forsommerkveld, åpner han ikke.

Og Sara. Som ikke helt vet hva hun driver med, eller hvorfor hun fortsatt er gift med en mann hun innerst inne ikke liker. Som føler at fosterdatteren Em glir lenger og lenger unna. Fosterdatteren som har bilder fra politietterforskningen av en pågående drapssak på pc-en sin.

Og Sigurd Huse. Etterforsker og tobarnsfar og eksmann, ettersom kona har bestemt at han skal flytte ut. Hun har andre planer for hvem som skal utgjøre familien i rekkehuset i Ullevål Hageby. Rekkehuset etter Sigurd Huses bestemor.


Tove Braathen er lektor og underviser ved Edvard Munch videregående skole i Oslo. Hun har to voksne barn og bor på Grorud i Oslo med ektemannen. «Alle disse dagene» er hennes første roman.»

16. sep. 2017

Dikt: Jeg vil gi deg mitt hjerte av Hans Børli - fra diktsamlingen Likevel må du leve (1952)


Jeg vil ikke skrive vers!
Jeg vil ikke klimpre
på stemningens sprø banjo.


Jeg vil gripe mitt hjerte 
med grådige hender.

Jeg vil kjenne det skjelve som 
        en naken fuglunge 
under frosthimmelens stål.



Jeg vil ikke gi deg 
vemod 
og valne tårer.
Jeg vil gi deg mitt hjerte, bror! 

10. sep. 2017

Lyset bak øynene (Lopotti) av Tommi Kinnunen


«Det er to slags mennesker, de som drar, og de som blir. De som dro, lengter alltid tilbake til det de har revet seg løs fra. De kommer på besøk, forteller om livets merkverdigheter og håper samtidig at de som ble igjen, aldri må forandre seg. At de forblir akkurat sånne som en kan komme tilbake til for å minnes de gamle uskyldstidene. De som er blitt igjen, forandrer seg så langsomt at de ikke ser bevegelsen selv. Bare de som dro, merker når de kommer på besøk at det ikke fins noen barndom lenger. Tapetet har falmet i stuene, foreldrene er blitt grå ved tinningene, ordene er også andre enn da de var barn. Noen drar og noen blir, og begge parter misunner den andre. Alle lengter etter det som var.»

Jeg var kommet langt over halvveis i romanen til Lyset bak øynene  av Tommi Kinnunen da jeg leste at romanen er en frittstående fortsettelse av romanen Der fire veier møtes. Dette fremgår ikke av bokomslaget. Der fire veier møtes har ikke jeg lest, og det kan forklare at jeg sleit med å få sammenheng i begynnelsen av Lyset bak øynene som ble utgitt i 2016 og på norsk i 2017. 

Etterhvert som jeg fikk sammenheng i historien, ble romanen bedre og bedre.  Språkrikdommen til Tommi Kinnunen minnet meg om den islandske forfatteren  Jón Kalman Stefánsson.

Det er to hovedpersoner i romanen. Vekselvis får vi innblikk i livet til Helena og Tuomas. Sistnevnte er yngste sønn til Helenas bror Johannes. Forlaget Pax som har utgitt romanen på norsk beskriver innholdet slik:

«Helena er bare ni år gammel da hun blir sendt fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Der venner hun seg gradvis til storbyens lukter og lyder, og lærer seg å beregne avstand ut fra antall skritt. Men savnet etter familien er stort.

Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover for å studere. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men drømmer om å stifte en egen familie, og bærer på en hemmelighet. I Helsingfors treffer han tanten og blir kjent med nye sider ved henne. Hvordan er det å leve hele livet som en som må stå utenfor? Går det an å bli akseptert som den man er?

Lyset bak øynene er en ny, sterk roman fra forfatteren av den kritikerroste Der fire veier møtes. Tommi Kinnunen skriver med innsikt og innlevelse om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og om kunsten å være forelder.»

Jeg kan ikke huske noengang å ha lest en roman der en hovedperson er blind. Å lese om Helenas liv var sterkt å lese om. Det samme gjelder Tuomas liv som homofil. Deres forhold til familien. Jeg likte romanen Lyset bak øynene og er spent på om forfatteren vil utgi flere romaner og i så fall om den neste vil spinne videre rundt denne familien. I og med at Der fire veier møtes ble tatt godt i mot av kritikerne mv, vil jeg anbefale at man leser den før Lyset bak øynene. Jeg tror jeg hadde hatt en lettere inngang til historien ved å lese den først. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fra forlaget.

Så pass kan jeg røpe at i romanen dør moren til Helena og Johannes, og jeg skal avslutte med et sitat som tyder på at forfatteren kan ha planlagt en fortsettelse. Eller at det mørket som har vært over familien nå er borte. Og at dette er slutten på historien. Det er Helena som forteller etter at moren er død:


«Mor avskydde svigerdattera fordi hun lot til å oppnå alt i livet som hun selv ville ha. En mann helt for seg selv. Friske barn. Latter. Er Kaarina klar over at hun blir den neste matriarken i slekten? Anna vil ikke, og jeg kan ikke. De som venter utenfor, trenger noe som forener dem. Vi vil alle ha noen som er bedre enn oss selv, noen å sammenlikne oss med, få aksept av, tilgivelse også. Den rollen velger en ikke, den kommer ubedt og uspurt. Mor bandt slekten sammen, det er sant nok, om enn ikke med kjærlighet. Hun var den vi i fellesskap omgikk og unngikk. Kaarina blir en de iler til rett fra fødselsklinikken. De nye skuddene på slektsstammen blir satt i fanget på henne, og gruppebildet tatt. Hun kommer aldri til å bli som var mor, for hun likner allerede sin egen milde mamma.»

5. sep. 2017

Putin - Mannen uten ansikt ( The man without a face) av Masha Gessen


Å lese boken skrevet av Masha Gessen, som har fått den norske tittelen Putin – Mannen uten ansikt, er skremmende lesing. Hvordan han er driveren i et system basert på makt og vold. Det som er mest skremmende er at boken som jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2012, og at Putin fortsatt sitter med makten i Russland.

Det er mye jeg kunne skrevet om boken. Det jeg har lest vil helt sikkert få meg til å følge bedre med når Putin er tema på TV, radio og i aviser fremover. Men jeg er trøtt, og velger å skrive et Lea-lettvint - innlegg om boken, og heller bruke tiden til å dovne meg foran TV i kveld. Overlater til forlaget Gyldendal å presentere den:

«PUTIN er en skarp og avslørende fortelling om hvordan en anonym, lavtstående KGB-offiser på rekordtid ble den ubestridte leder i verdens største land.

Vladimir Putin har i manges øyne bragt politisk stabilitet og lov og orden til Russland, og har fått den russiske økonomien ut av krisen den befant seg i. Men Putin er også beryktet for å være en beinhard makthaver og en brutal forfølger av kritiske røster, og for å føre en aggressiv linje overfor tidligere sovjetstater.

I denne kritiske og veldokumenterte biografien belyser Masha Gessen Putins mange sider ved hjelp av flere nye kilder: de sterke båndene til FSB (tidligere KGB), behandlingen av terroren og opprørene i Tsjetsjenia, korrupsjonen i valgsystemet og ikke minst hans mye omdiskuterte medskyldighet i drapene på flere kritiske journalister.


PUTIN er et flengende oppgjør med en iskald maktpolitikers metoder og et rystende innblikk i de brennaktuelle forholdene i stormakten Russland.»

3. sep. 2017

London - av Tor Åge Bringsværd - en personlig reiseguide




Ikke noe underlig i at mange bøker går meg «hus forbi». Men at boken London av Tor Åge Bringsværd er forsvunnet i mengden, er mer enn underlig for en som elsker England og London spesielt. Ja da, boken som er en personlig reiseguide begynner å dra på årene, utgitt i 2003. Men det meste han skriver om er fortsatt relevant. Et av tipsene er et besøk på British Library – han skriver at dette er stedet for de håpløs bokgale, en kategori jeg kjenner meg igjen i. Boken er fri for shopping-tips og det passer meg bra. En herlig bok – som skal leses om igjen før neste besøk i London.

Forfatteren starter boken med et sitat fra Richard Herrmanns «Mine gleders by» i kapitlet London er en elefant - wow! – jeg er solgt fra første side, kapitlet avslutter han slik:

«Derfor er dette ingen vanlig guidebok. Bare enda et «blindt» og personlig forsøk på å beskrive det umulige.

Så la det være sagt med en gang: Den som lurer på hvem som tegnet varemagasinet Harrods, hva som er de ytre målene på kuppelen til St. Paul's-katedralen, hvilken konge som regjerte gudene vet når eller hva som er åpningstidene hos Madame Tussaud, bør kanskje heller lete etter svarene et annet sted.

Dette er mer en bok for mennesker som liker digresjoner og tankesprang - og som synes det er spennende med elefanter.»

Elvevandringen langs Themsen foreslår han med oppstart ved Hammersmith og dit tar han T-banen:

«Og så er vi endelig fremme ved elven. Vi står ved Hammersmith Bridge – en bro akkurat så grønn og vakker som noen gammel bro kan være. Nesten uforståelig at IRA hele tre ganger har forsøkt å sprenge den — heldigvis uten hell. Og hvis du synes del er noe kjent ved broen, kan det muligens komme av at du har sett den på kino. Hammersmith Bridge har vært «location» i mange britiske filmer opp gjennom årene.»

I boken er det mange puber som er omtalt - en av dem er The Blue Ancor:

«Themsen renner bred og rolig i dag. Vi følger gangveien vestover. Steinmuren er akkurat så høy at det er vanskelig å se over den, men heldigvis er det små trappetrinn her og der. Selv om det regner, er det mange robåter ute. Singelscullere, toere, firere og åttere med styrmann. Og følgebåter med instruktører, som roper med høye, pedagogiske stemmer. Snart kommer vi til roklubben. Båter bæres ut og inn av klubbhuset. Og vegg i veg ligger det en utmerket pub: Blue Ancor (13 Lower Mall). Her er det nok mange som prøver å få plass under den store, vårlige rokonkurransen mellom Oxford og Cambridge. I dag er det mer stille her. Et godt sted å skrive, tenker jeg (for ofte er det slik jeg bedømmer steder), og slår meg ned i hjørnet til venstre, like innenfor døren, og med god utsikt til den lange og innbydende bardisken. I taket er det padleårer og en sculler som måtte kappes i to for å få plass.»

Gjett om jeg skal ta samme tur og gå innom puben – link til pubens hjemmeside og et bilde derfra:



Boken har mange temaer – det som er nevnt over er kun en smakebit - forlaget Spartacus beskriver innholdet slik:


"Slik skal London oppleves!" skrev Aftenpostens Per Haddal om den nye byguiden til Tor Åge Bringsværd. Boken er en varm, medrivende og underholdende kjærlighetserklæring til nordmenns andre hovedstad. Er du glad i London? Kanskje ikke helt sikker? Les denne boken!!

Bringsværd er nominert til årets Bragepris for denne boken: "Her sprudler fantasien og boken er drivende og upretensiøs i ordets beste betydning. En overskuddsbok som gir reiselyst og gjennomsyres av fortellerglede... En fest av en bok" (Fra juryens begrunnelse).

Dette er en bok om hvordan etterkommere fra det stolte Troya kommer til et England befolket med kjemper, om kjøttetende planter rundt Big Ben, om hvordan man kan oppleve Tower ved hjelp av klassisk krim, om en idyllisk kanaltur fra Little Venice, om de “hengende hager” i Kensington, om hyggelige puber, tett tåke, bøker høyt og lavt, fotball, en pilegrimsreise til Hundremeterskogen, om strøk det kan være interessant å rusle rundt i, og om tilfeldighetene eller Den store hunden i City...
Illustrert med fotografier av Asbjørn Jensen.

Myter, personlige opplevelser, praktiske opplysninger og hendelser fra litteraturen og Londons nære og fjerne historie veves sammen i forfatterens tanker og refleksjoner rundt det han ser og opplever på sine vandringer gjennom London.»