22. mai 2017

Dikt: «Ordene» av Hans Børli fra diktsamlingen «Men støtt kom nye vårer» (1949)


Ordene - Hans Børli

Angsten for ordene
den har jeg kjent.
Vers har jeg skrevet
og vers har jeg brent.

Tvilen i hjertet mitt
kvisket i hån:
«Fattigpilt er du
som dikter på lån.

Arket er vakrest
når det er kvitt.
Spar det for ordet

som ikke er ditt.»

21. mai 2017

Malerens muse (The Strawberry Girl ) av Lisa Strømme - med Edvard Munch i en romanens hovedroller

«Munch var ikke noe særlig til å småprate. Han var enten taus
eller lot tankene velte frem i en endeløs strøm, som om han
hadde samlet dem opp over tid. Denne flommen av tanker var
som en åndelig blødning, en katarsis det var umulig a ta del i .
Det eneste jeg kunne gjøre, var å lytte.

«Den er ikke ferdig ennå», sa han og rakte meg skissen. «Men
jeg maler heller tusen gode uferdige malerier en ett fullført som
ikke er bra. Tenker ikke du det samme? Det er så mange kunstnere
for tiden som mener at et bilde ikke er ferdig før de har
fylt inn så mange detaljer som overhodet mulig, og alt sammen
er pent og blankt, dekket av en sauselignende brun glasur. Men
ett penselstrøk kan anses som et fullført kunstverk hvis det er
utført med følelse. Flere detaljer, som blir tilført for å gjøre noe
mer realistisk, gjør bare bildet til noe falskt. Hva kan være mer
ekte enn en følelse? Det finnes da ikke noe mer realistisk enn
det?»

Den lave stemmen hans ble opphisset og lidenskapelig mens
han snakket, og han beveget hendene som om han make, selv
om han verken hadde pensel eller lerret, bare visjonene inni hodet sitt.

«En må male sanne observasjoner — de sanne følelsene i det
som blir malt. Du ser ting med ulikt blikk på ulike tidspunkter
— ting er forskjellige om morgenen og om kvelden. Måten du
ser på, er vel også avhengig av sinnsstemningen din?»

Jeg visste at spørsmålene ikke var rettet mot meg, men mot
ham selv, så jeg sluttet å lete etter svar, og lyttet i stedet bare til
tankerekken hans.

«Sinnsstemninger forandrer seg. Tanker forandrer seg.
Livet utenfor og det indre liv henger sammen. Den ytre verden
forandrer seg i tråd med følelsene i vårt indre. Det er dette jeg
må formidle. Slik Dostojevskij trenger inn i sjelens rike gjennom
ordene sine, må jeg trenge inn i det samme riket gjennom
kunsten min.»

Sitatet over er fra romanen The Strawberry Girl som på norsk har fått tittelen Malerens muse. Forfatteren Lisa Strømme er britisk og har bodd i Norge i 17 år. Malerens muse er hennes debutroman.

Her i radioprogrammet Kulturreportasjen på NRK fra 7. mai, forteller forfatteren bl a hva som inspirerte henne til skrive romanen. Det kan man også lese i romanens etterord. Romanen er solgt til 13 land.

Historien i Malerens muse er en blanding av fiksjon og fakta. Handlingen foregår en sommer i Åsgårdstrand i 1893. Hovedpersonen er fattigjenta Johanne som blir den del av et kjærlighetsdrama der maleren Edvard Munch er involvert. Om sommeren kommer både kunstnere og overklassen til stedet. En av de som leier hus i Åsgårdstrand er maleren Hans Heyerdahl. I romanen er Johanne «Jordbærpiken» som han malte i 1886:



«Om vinteren, når det ikke var noen gjester, så hun meg slik jeg hadde vært den gangen: ti år gammel, enkel og til nytte. Men som sekstenåring begynte det å bli vanskelig å være Jordbærpiken. Merkelappen hadde erstattet meg, gjemt meg helt. Fra det øyeblikket Maleriet var ferdig og ble utstilt på Grand Hotell slik at alle gjestene fra Kristiania kunne beundre det, stivnet tittelen min som lakk. Som barn bar jeg merkelappen med påtvunget stolthet. Nå bar den meg, men fernissen hadde begynt å krakelere og flasse av som gammel maling.

Mor lå på knærne ved komfyren og skylte vaskefilla i bøtta som om hun badet et lite barn. Da hun så meg, vred hun den opp med en heftig bevegelse, som om den hadde prøvd å si henne imot.

«Få opp farten, Johanne», sa hun skarpt. «Hvorfor somler du sånn når det er så mye å gjøre? For himmelens skyld, sommersesongen starter nå! Familien Heyerdahl kommer i ettermiddag.»

Maleren Heyerdahl skal leie huset til Johanne og familien, og selv skal de flytte inn i en fiskehytte for sommeren. Moren til Johanne er besatt av rengjøring og styrer Johanne med jernhånd. Den største trusselen moren ser er Edvard Munch:

«Og ikke heng rundt huset til den andre maleren. Den syndige mannen. Fru Jørgensen sa at han kom i går kveld. Han har kommet tilbake med ondskapen sin. Den mannen er ikke helt god», fortsatte hun mens hun slo fingeren mot tinningen. «Ikke som vår herr Heyerdahl. Ikke god i hodet. Bare gå rett forbi huset hans. Ikke se inn i hagen engang. Du vet at han lar de redselsfulle bildene sine stå ute for å tørke. Syndige, det er det de er. Han viser frem sin moralske fordervelse i all offentlighet, som om han er stolt av den. Sørg for å holde blikket vendt mot bakken, Johanne Lien. Tenk på familiens gode navn og rykte. Nå går du og finner bær til familien Heyerdahl.»

Det moren ikke vet, er at Johanne har vært i samtale med Munch, og han har sett talentet henne i noen skisser hun har laget. Han har gitt henne Goethes Fargelære. Moren har i samarbeid med sin venninne Fru Berg bestemt at Johanne skal begynne å jobbe som hushjelp hos admiral Ihlen og hans familie i Borre, der også Fru Berg jobber. En av døtrene til admiralen er Regine eller Tullik som hun kalles. Johanne og Tullik blir venner. Hun får med seg Johanne til Åsgårdstrand for å komme i kontakt med Munch – her er fra det første møtet:

«Dette er frøken Ihlen», sa jeg, for å komme ham til unnsetning. «Hun tilbringer sommeren i Borre. Jeg jobber som hushjelp for familien. Mor skaffet meg jobben. Det var derfor jeg ikke kunne komme til deg for å male. Jeg beklager. Tullik, dette er Munch.»
Han holdt ut hånden, og Tullik tok fornøyd imot den.
«Det er meg en stor glede å hilse på deg, herr Munch», sa hun. Hun la hodet på skakke og smilte et søtt, skøyeraktig smil.
Så sa hun noe særdeles overraskende. «Jeg tror du kjenner søsteren min, Milly.»
Munch gransket veien foran seg som om han lette etter et svar.
«Ja», mumlet han til slutt. «Fru Thaulow og jeg kjente hverandre for noen år siden.»
«Hun heter fru Bergh nå», sa Tullik.
«Selvfølgelig, jeg har hørt det.»
«Vi var på vei opp for a hilse på herr Heyerdahl», sa jeg, og la merke til at hånden til Munch skalv.
«Hans har fienden på besøk. Jeg måtte komme meg vekk», sa han.
Tullik lo den smittende latteren sin.
«Fienden? Du sikter vel ikke tilfeldigvis til alle de kjedelige gjestene fra Kristiania?»
Munchs øyne lyste opp da hun forsto referansen.
«Kjedelige og selvhøytidelige», sa han.
«Selvopptatte og intetsigende», sa Tullik. «Kjedsomheten driver meg tidvis til vanvidd.»
Munch tok et trekk av sigaretten og så på henne som om hun var en gjenstand utstilt på et museum. Denne skapningen med det flammende røde håret gjorde ham forvirret, som om hun var et mytisk vesen, som en havfrue eller nymfe.»

Tullik blir besatt av Munch, og Johanne vikles inn i et  kjærlighetsdrama mellom Tullik og Munch. Lisa Strømme har også med denne romanen diktet opp sin egen versjon av maleriet Skrik. Johannes rolle blir å hjelpe til at affæren holdes skjult og det ved hjelp av løgner og fortielser. Det er særlig viktig fordi søsteren til Tullik, Milly, tidligere har hatt en kjærlighetshistorie med Munch. Samtidig er Johanne på vei ut i voksenverden. 

Både Johanne og Tullik er frustrert over de strenge rammene som samfunnet setter for livet deres selv om de kommer fra ulike samfunnslag. Dette gir romanen en ekstra dimensjon. De lengter begge etter å gi livet det innhold som er viktig for dem – de lengter etter frihet.

Jeg synes Malerens muse var en drivende god fortelling. Selv om jeg var klar over at det meste av handlingen er fiksjon, trekkes jeg inn i handlingen slik at jeg tenker at dette er virkelighet når jeg leser. Jeg får lyst til å lese mer om Munch selv om jeg har lest flere bøker om han tidligere, bl. a denne som jeg har kjøpt og skrev om i juli 2015:


Under et bilde fra Munch utstillingen på Alby (Moss) sommeren 2016. Romanen Malerens muse har gitt meg ekstra lyst til å se utstillingen Mot skogen – Knausgård om Munch på Munchmuseet.


20. mai 2017

Norske byer fra A til Å – en let og finn ABC

Norske byer fra A til Å – en let og finn ABC ble utgitt på Ficenshou forlag i 2017. Målgruppen for boken er i alderen 2 -10.


«Lær ALFABETET fra A – Å! Besøk * Arendal * Bergen * Drammen * KongsbErg * Fredrikstad * TønsberG * Hamar * Kristiansand * Lillehammer * Molde * Oslo * TRomsø * Stavanger * Trondheim * BodØ * Ålesund *

Hver illustratør kommer fra og elsker den byen han eller hun har tegnet og vil være ambassadør for boka i sin by! Bli kjent med * Ole F. Hvidsten * Åshild Kanstad Johnsen * Bjørn Rune Lie * Magnus Lunde Engen * Haakon Lie * Cecilie Maurud Barstad * Ingunn Dybendal * Janne Christensen * Sandra Blikås * Kristoffer Kjølberg * Endre Skandfer * Anette Moi * Tora Marie Norberg * Robin & Rudi * Kristina Bjerkek *»

Den nærmeste byen der jeg bor er Fredrikstad, der den flotte Gamlebyen alene gjør at byen er verdt et besøk. Fredrikstad beskrives slik:

«Norges lengste elv Glomma renner gjennom Fredrikstad. Byen har også et gammelt sendtrum med vakre bygninger og koselige gater. Dit er det mange som vil komme på besøk. Haakon Lie elsker byen sin. Når han tegner den, blir den slik du ser på neste side. Let etter ting på F:»

Ting barna kan lete etter er f eks hvor mange flodhester det er på bildet,

Bakerst i boken er illustratørene presentert og Haakon Lie presenterer seg slik:


«Jeg bor i Fredrikstad, hvor jeg jobber som tegner og barnebokforfatter. Når jeg ikke tegner tigre og drager, er jeg på sjøen og jakter på flyndre med harpun eller flyr rundt i byen som superhelt med hammeren min. Og det kjennes ille bra! Se om du finner meg i Fredrikstad.»


9. mai 2017

Elizabeth 1. - av Linn T. Sunne - en bok for unge lesere



Boken Elizabeth 1. av Linn T. Sunne har unge lesere som målgruppe. I innledningen til boken utgitt i 2016 skriver forfatteren at det var på ungdomsskolen hun begynte å interessere seg for det spesielle livet til Elizabeth. Boken handler om Elizabeth ( f. 1533) da hun var barn og ungdom, og er en blanding av fiksjon og fakta. Boken er på 64 sider og tegningene er av Jenny Jordahl.

Boken som er utgitt her på forlaget Gyldendal begynner slik i kapitlet «Audiens hos mamma og pappa»:

«Lille Elizabeth våkner i hestevognen. Lyden av hesteskoene som slår mot veien, gyngingen i vognen, og en skarp sol som glimter inn mellom vinduene, vekker henne. Hun ligger i fanget til barnepiken Muggie, og nå setter hun seg opp og ser nysgjerrig rundt. Hun er litt over et år, har små skarpe tenner som klør, rødt hår, og hun ler lett når noen tuller med henne. I vognen sitter også David, mannen til Muggie, og en tjener som ordner med mat og drikke på turen. De er på vei til Hampton Court i London, der Kong Henrik 8 og dronning Anne av England har hoffet sitt.»

Selv om jeg har lest mange bøker om historien rundt Henrik 8, Anne Boleyn og Elizabeth, var det gøy å lese denne boken tilrettelagt for unge lesere. Det er alltid noen fakta som en ikke har fått med seg tidligere. Boken tar for seg historien frem til Elizabeth blir kronet som dronning. Jeg har lest boken på eBokBib.

Akkurat nå leser jeg Under Big Ben av Richard Herrmann utgitt i 1972. I kapitlet «Da Parlamentet nesten gikk til himmels» skriver han bl a dette om fortsettelsen på historien etter at han har skrevet om Henriks forhold til troen :

«Under Elizabeth I, den mannhaftige datteren hans som styrte England med fast hånd i annen halvdel av det 16. århundre, ble det annerledes. Med henne kom rettroenheten inn i britisk politikk.

Den rødhårete, fregnete Elizabeth ble skremt for livet av alle komplottene som hun — ofte med god grunn — trodde katolikkene fikk i stand for å vippe henne av tronen.

Den politiske og religiøse kampen ble blandet opp med kjønn og kvinnelig sjalusi også, og den ble ikke mindre bitter av den grunn — for dronning Elizabeths katolske rivalinne til tronen var Maria Stuart, like mørk og myk og skjønn og mannekjær som Elizabeth selv var benet og barsk og mannevond — eller mannfolkredd, som moderne psykologi vil ha det til.

Og da kampen mellom de to kvinnene var endt med Marias vakre hode på blokken, ble det som en besettelse for dronning Elizabeth å finne katolske intriger i alt som gikk imot henne og hennes kongerike.

Det var som om hun prøvde å rettferdiggjøre sin udåd på den måten, og jo eldre og striere og mer mistenksom og dødsredd hun ble, desto hardere gikk hun fram mot katolikkene i landet.

De fikk ikke lenger lov til å ha offentlige stillinger, de slapp ikke inn på universitetene, de måtte betale bøter på tyve pund i måneden når de ikke møtte fram til de protestantiske gudstjenestene i den eneste sanne engelske kirken. Det ville svare til en bot på tusen kroner i måneden etter vår tids pengeverdi. Denne spesielle kirkeboten ble faktisk en av statens, dvs. dronningens, beste inntektskilder i disse tidene.

Det viser også hvor sterkt katolikkene holdt fast ved sin tro.

Etter som forfølgelsene økte, måtte tusener av dem flykte fra landet. Mange endte som leiesoldater i hæren til den katolske kong Philip av Spania som herjet omkring på kontinentet, helt opp til Nederlandene, mot slutten av Elizabeths mange mektige år på tronen.


De katolikkene som ble igjen på De britiske øyer og holdt fast ved sin tro i all hemmelighet, satte sitt håp til James I som overtok makten da Elizabeth omsider vandret bort i sin rette protestantiske tro i 1603.»

7. mai 2017

Vi var aldri brødre av Pia Edvardsen

«Det er sånn jeg husker det, men det er ikke sikkert det er sånn det var. Vi var helt andre mennesker da, i en annen tid og på et annet sted. Vi visste ingenting... Som voksen er man den samme man var som barn. Man forandrer seg aldri, kan aldri bli en annen, men er alltid den samme. Det er bare tida som forandrer seg.»

Sitatene over er fra debutromanen til Pia Edvardsen: Vi var aldri brødre. Utgitt i 2017. Jeg har lest boken på eBokBib. Anmelderne er positive til romanen, de er sitert her hos forlaget Aschehoug.

Fortelleren er nå 30 år. Hun og faren treffes i det gamle sommerhuset nordpå. Farmoren ligger for døden. Til begravelsen kommer den yngste søsteren og moren.

«Moren og faren min hadde vært sammen i nesten ti år da de fikk meg. Seks år seinere fikk de søstera mi. Fem år etter det igjen flytta far ut. Det var ikke mora mi sin skyld at de skilte seg. Det var far som fant en annen og sa det til mora mi. Derfor måtte han flytte ut. Da jeg kom hjem fra skolen, sto far på grusen foran rekkehuset vårt. Først i ettertid fikk jeg vite at det var mora mi som tvang ham til å fortelle det til meg. Søstera mi var for liten til å bli fortalt noe som helst.»

Nåtid og fortid gir oss et innblikk i relasjonene mellom familiemedlemmene i fortid og nåtid. Fra livet de levde i Oslo og fra sommerferiene nordpå. Kun et innblikk, men nok til at vi forstår at det engang var tette bånd mellom søstrene som ikke er der nå. En kontant og ordknapp far. Som de etter skilsmissen kun var sammen med hver torsdag. En mor som i historien er i bakgrunnen. Selv om begge savnet faren, er det den eldste som savnet han mest. Som opplevde den største forandringen:

«Men etter at far flytta ut, fikk jeg ikke gjort de tinga jeg likte. Jeg ville løpe, sykle, svømme. Jeg ville at han skulle ta tida, og at jeg skulle slå nye rekorder. Jeg klarte ikke å sette opp håret i en liten topp midt oppå huet, sånn som både mora mi og søstera mi bestandig har gjort. Jeg greide ikke å gå på den lette måten de går på, med den ene armen svingende langs sida, hele tida. Jeg har aldri klart det. Jeg greier det ikke nå heller.»

Det ligger en sårhet i romanen som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i selv om leseren ikke har en identisk familiehistorie. Jeg likte den. Den ga meg mye å reflektere over – både historien og eget liv. Ingen dramatikk – en stillferdig historie der det meste ikke er fortalt. Der leseren må bruke kraften som jeg viste til i innlegget:


I innlegget siterer jeg bl a Jan Kjærstad:

«Jeg tror man diskuterer på feil plan når man etterlyser troverdige romanpersoner. Det er jo det man alltid jobber med som forfatter, du forsøker hele tiden å gjøre personene dine voluminøse, som jeg har kalt det, heller enn å gjøre dem flate eller runde. Men alle vet at enhver romanfigur er og blir steindød. Zadie Smith skrev en dobbeltkronikk i The Guardian som jeg er veldig fan av. Hun skrev at vi må tørre å si at forfatteren bare gjør femti prosent av arbeidet, og de siste femti må gjøres av leseren. Og det er det mange lesere som ikke vil høre. De vil bare legge seg på ryggen og bli feid over historien og karakterene. Jeg tror at når en karakter får liv i en roman eller en novelle, skyldes det som oftest leserens meddikteriske kraft. «



6. mai 2017

Dikt: Den dag kjem aldri av Aasmund Olavsson Vinje (Tobben & Ero fra Tromsø)



Hvordan jeg i utgangspunktet tenkte tanken på å lese Ferdaminne frå sumaren 1860 av Aasmund Olavsson Vinje husker jeg ikke. Men jeg vet hvorfor jeg endelig bestemte meg for å kjøpe den.  Uansett; den er kjøpt, utgave fra 2010.

Jeg har såvidt startet å lese boken, og i innledningen skrevet av Kjartan Fløgstad er ordet kjærleik viet oppmerksomhet. Han skriver bl a dette:

«Den dag i dag er kjærleiken fremleis forboden i den statsfinansierte hovudstadpressa. Det hjelper ikkje at lesarene har kåra kjærleik til det vakreste ordet på norsk, og at kjærleiken blømer like uutryddeleg vidare utenfor avisspaltene. Då programposten Ønskediktet  i NRK radio i si tid skulle stemma fram det vakreste kjærleiksdiktet på norsk, vann «Den dag kjem aldri» frå Storegut av A.O.Vinje.»

Ah, tenkte jeg: Tobben & Ero fra Tromsø. Ser at det er mange som har tonsatt diktet av Vinje. Oppvokst nordpå blir det aldri noen andre enn Tromsø versjonen. Her er teksten og deretter link til en video der Tobben & Ero fremfører det nydelige diktet av Aasmund Olavsson Vinje:

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer, 

for om eg søver, eg om deg drøymer. 
Om natt og dag er du like nær, 
og best eg ser deg når mørkt det er.


Du leikar kringom meg der eg vankar, 

eg høyrer deg når mitt hjarta bankar. 
Du støtt meg følgjer på ferdi mi, 
som skuggen gjeng etter soli si.


Når nokon kjem og i klinka rykkjer, 

de er du som kjem inn til meg, eg tykkjer; 
eg sprett frå stolen og vil meg te, 
men snart eg sig atter ende ned.


Når vinden lint uti lauvet ruslar, 

eg trur de er du som gjeng der og tuslar; 
når somt der borte eg ser seg snu, 
eg kvekk og trur det må vera du.



I kvar som gjeng og som rid og køyrer, 

de er deg eg ser, deg i alt eg høyrer: 
i song og fløyte- og felelåt, 
men endå best i min eigen gråt. 



4. mai 2017

Noveller: En enda større ensomhet av Odd Klippenvåg


Boken En enda større ensomhet av Odd Klippenvåg utgitt i 2016 inneholder åtte noveller. Boken som jeg har lest på eBokBib var en positiv overraskelse.


«Hvor godt kjenner vi hverandre? En ektemann kjøper roser til bryllupsdagen, mens tankene er hos elskeren. En gammel mann mister sin søster. Etter hennes død skjønner han at hun var uendelig mye mer enn det han kjente til. En enda større ensomhet inneholder stilsikre noveller om hvor mye som er skjult for andre, og ensomheten og undringen det bringer med seg»

Forfatteren var helt ukjent for meg før jeg leste boken, og her i dette intervjuet med forfatteren leser jeg bl a dette:

«Klippenvåg blir ofte omtalt som en «forfatternes forfatter». Anmeldelsene er gode, men for få. Av Odd Karsten Krogh blir han kalt «Norges mest underkjente forfatter». Selv er han litt lei av dette fokuset, og synes han får en stadig bredere leserkrets. Viktigst er det at litteraturen inneholder et alvor, eller som han har uttalt i et tidligere intervju med Kristine Kleppo – at litteraturen handler om «hva det betyr å være menneske».

– Jeg er veldig opptatt av at skjønnlitteraturen skal være et eget, alvorlig rom. Jeg synes ikke den bare skal være en del av den store underholdningsbransjen. Jeg blir nok oppfattet som en alvorsmann. Men jeg vil skrive om ting som er viktige.»


Novellene har et alvor hos seg, men jeg opplevde ikke at det var noe dystert over dem. Det er som forfatteren sier: de handler om det å være menneske. En utrolig ro over historiene. Jeg har allerede sjekket ut flere bøker av forfatteren – novellesamlingen ga mersmak. Og sjekk bokomslaget; vakkert, og gir et bilde av den første novellen Alle hestene. 


1. mai 2017

Noe skal skje av Therese Aasvik


Romanen Noe skal skje av Therese Aasvik utgitt i 2017 har stått på min liste over bøker jeg ønsker å lese. Årsaken er at jeg har lest mange positive omtaler av boken. Etter å ha lest denne anmeldelsen på Litteraturkritikk.no 27.4.2017 havnet den fremst i køen. Ikke for at anmeldelsen var positiv. Tvert imot; overskriften på anmeldelsen er «Overfladisk fortellerkunst - Hvordan kan en såpass velskrevet og velformet roman allikevel være mislykket?»

Spennet mellom gode og dårlige omtaler/anmeldelser synes jeg er interessant og gjør meg nysgjerrig. Det ligger også et håp om at jeg som er en amatør på bokomtaler skal kunne lære noe. Romanen har jeg nå lest – en bok jeg lånte på eBokBib.


«Fred gjør sjelden noe uventa. Han sitter ute på den faste odden sin og fisker, han oversetter tekniske brosjyrer og besøker søsteren sin en gang i uka. Noe i fortiden holder ham fast i dette evige gjentagende mønsteret, noe som har med Kai å gjøre, noe han ikke helt klarer å huske. Så han slenger ut snøret og kikker over sundet på hun som bor der i det hyggelige, gamle huset, og lar bare dagene flyte forbi.

En dag finner Fred en lapp under vindusviskeren på bilen. En håndskrevet lapp med en underlig beskjed. Noe rører seg i ham. Flere foruroligende beskjeder dukker opp. Noe skjer, noen vil ham noe – men hva?

Noe skal skje er en roman om liv og død, om fortrengning og forsoning.»

I tillegg til de årsaker jeg nevner ovenfor, er det også ekstra interessant at kritikeren viser til Per Pettersons bøker og boken til Langeland Fortellerkunst. Jeg har lest alle bøkene Per Petterson har skrevet og han er helt klart en av mine favorittforfattere. Og; jeg har også kjøpt og lest boken til Langeland. Romanen Ut å stjæle hester av Petterson som blir analysert i boken til Langeland har jeg lest to ganger.

Jeg ser også likheten med bøkene til Petterson, og da tenker jeg på språket, f eks a-endingene som en del lesere ikke liker i Pettersons bøker.   
Anmelder skriver at om handlingens manglende troverdighet, personenes manglende dybde og at handlingen er oppkonstruert. Konklusjonen er at forfatteren antas ikke å ha hatt noe særlig på hjertet – at romanen bare er en skriveøvelse.


Som leser blir jeg påvirket av omtaler og anmeldelser av bøker, positive og negative. Men til syvende og sist er det min leseopplevelser som bestemmer om jeg liker en bok eller ikke. 

Jeg synes at anmelder har gode poeng selv om jeg ikke kan konkludere med at romanen var mislykket. Hadde jeg ikke hatt en brukbar leseopplevelse underveis hadde jeg avbrutt lesingen. De underlige beskjedene Fred får skaper en nysgjerrighet og spenning underveis i lesingen. Drivkraften i historien. Om dette vil påvirke livet til Fred i positiv retning, kommer i andre rekke. Det at enkelte hendelser fikk meg til å le, f. eks turen til Danmark, gir den noen ekstra poeng.

Testen på om bøker har gjort inntrykk er om jeg tenker på det en har lest etterpå. Nå er det et par dager siden jeg leste den, og den forsvant fort ut av tankene mine. Min konklusjon er at romanen Noe skal skje av Therese Aasvik var lesverdig, men den kommer helt klart ikke på toppen av lista over de beste leseopplevelsene så langt i år. 

Privat foto