I 1968 ble det utgitt 44 kortnoveller.
Mer om boken i innlegget:
Kortnovellen
A Flårens Naitingæl
som ble utgitt 17. august 1968:
«Det hendte en gong iblæintt at a
mor fortalte om store
skikkelser. Det var itte stort hu
hadde lesi, men hu hadde
evnen tel å «fange inn et levnedsløp
og gjengi det i korte
drag», som det hette så fint.
Hu fortelte om a Kristina Nilsson
som sang viser og spelte
to-rader på marten i Sverige. Og hu
sang så pent at hu «vart
påkoste». Fekk opplæring og vart så flink
at hu sang i fra en
høg veranda i Stockholm så folk
rygge bakover og datt i vatnet
og drokne.
Det likeste hu fortælte om var a
Florense Nittingale . Hu
som var ta slik fin familie og enda
syntes a synd på folk som
låg og var
dausjuke. Hu hadde ei lita lampe som hu gikk og
lyste med
om natta og såg om dom som hadde det vondt .
Sleke fattige
stakkarer som itte hadde no hem, sleke som var
utkommandert
i krigen og som ingen tenkte på. Hele natta
låg dom og
vente på a Florense og når hu kom med den vesle
lampa si og bøygde seg over dom og
strauk dom på kjækan da
vart dom så gla så dom græt. Det var
itte mye finheta med’n
Florense skulle je tru, hu brydde
seg itte om prismekroner og
slottssalonger, sjølve navnet var så
mjukt og godt, «Florense»,
det var som et tynt, svalt flor som
hu la over skæillen tel folk
som hadde vondt i hugu , «Nittingale»,
det betydde at hu var
oppe midt på natta for hanan begynte
å gala.
«Florense Nittingale» -.
Æilt som fæinns ta drøm , oppofrelse
og trøst bodde i det
navnet.
Je sa navnet hennes på skulen en
gong da vi skulle nevne
folk som hadde ofre seg for å hjelpe
andre.
- Flårens Naitingæl, sa lærer'n og
lo, og de andre lo med.
Og navnet hennes Florense Nittingale
dalte ned ifrå himmelens
høyder og hørdes ut som navnet på ei
ny slåmaskin.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar