31. mar. 2017

Bøker lest og skrevet om i mars 2017

Mars; det ble tre faktabøker om sjøfart. Så gode faktabøker gjør at det ble en nedtur da jeg skulle gå over til fiksjon. Resultat: to bøker lånt av biblioteket ble levert tilbake etter å ha lest noen sider. Fenger ikke de første sidene i en bok, gidder jeg ikke bruke lesetid på den. Heldigvis er det bedre treff med romanen Jeg heter Lucy Barton av Elisabeth Strout som jeg leser nå.
I tillegg leser jeg flere bøker. Prøysen-boka, her er jeg kommet over halvveis. I tillegg leser jeg en fotobok og en biografi om Olav H. Hauge. Også disse bøkene må jeg ta inn i «små porsjoner».

Link til bøkene jeg leste ferdig i mars og har skrevet innlegg:


29. mar. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Om katter (1962)

Privat foto

Hittil denne uken har jeg lest 30 kortnoveller utgitt i 1962. Mer om boken i innlegget:

Kortnovellen Om katter fra 28. juli 1962  - novellen starter slik:

«Katter er fine dyr.  V i hadde ei gåte om katta. Kæin du skrive «lævandes musefelle» med fire bokstaver. Det var KATT sjølsagt. Men ei katte kæin brukes tel mye mer enn å fange mus. Je trur forsørje meg itte det er så mange katter som fange mus, je! Vi hadde katte heme støtt når je var smågutt, men fange mus? Det gjorde æiller katta.

Hu var familiemedlem, hu hadde såmma rettigheter som vi andre, og slik var det itte bære heme. I andre stuguer var det og katter, dom satt late og gode og vaske seg og brau seg søtten om at ei mus pilte forbi snuten doms. Forresten var det itte så mye mus i husmæinnsstuguom. Vi åt opp skorpa og æsle itte att noe.

Det var en gong en liten gutt som skulle skrive stil om katta. Hæin gikk bære i andre klasse, og så fæinn lærinna på at onga skulle prøve seg på å skrive stil.
- Katter kjinne vi  æille, sa lærinna, - og nå ska vi skrive det vi veit om katta.
Og onga skreiv så godt dom kunne at «Katten er et rovdyr i slekt med løven og den ernærer seg ved å fange mus, og den har øyne som lyser i mørke».

Men så var det den vesle gutten om je tala på i stad da. Veit du å hæin skreiv?
Jo.
«Katta våres er glad i fiskeboller og søt mjølk og ligg i sengen med meg om natta.»
Så skulle frøken læsa opp stilen da. Og hu stusse nok litt da hu fekk sjå å hæin hadde skrivi.  

-Nei, men kæin det vara riktig detti da, Jon? Sa hu blidt. –Katta skal vara ute om natta, den, da ska katta gå på jakt den, hvis du vil låne ei bok med mange kattebilder, og der ser du åssen katta ska vara.-Katta våres kæin itte læsa hu, sa gutten, og så måtte’n sitta att for hæin hadde vørig obsternasig. Men hæin hadde forsvart et lite liv som itte oppførte seg etter videnskapens iakttgelser...»


28. mar. 2017

Penger i paradis - Historien om Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer


«Hos Statsarkivet i Kongsberg står restene etter jakten på utenlandsformuen til en av norgeshistoriens aller største skipsredere og mest beryktede skatteunnasluntrere, Anders Jahre. Her finner vi nesten 150 hyllemeter med dokumentmapper. Det vil si rundt 500 000 dokumenter som oppsummerer hvordan en formue på rundt 90 millioner dollar ble gjemt - og funnet igjen. Det er et viktig stykke norsk økonomisk historie Dette er de opprinnelige Panama-papirene. Ved å følge papirsporet rundt omkring i verden, klarte en pågående journalist, og deretter noen utrettelige advokater i Jahre-saken, å bekrefte eksistensen av og å spore opp en skjult formue i utlandet, plassert i skatteparadisenes skattevennlige havner.

Jahre var ikke den eneste. Bergensrederen Hilmar Reksten bedrev samme praksis, og metoden var den samme: Ved hjelp av stråmenn og stråselskaper gjemte han en betydelig formue i utenlandske skatteparadis for å unndra beskatning i Norge - ogved hjelp av samme metode avdekket journalister og advokater som jaktet på formuen det samme mønsteret. Dokumentmengden var også her enorm. Rundt 100 000 dokumenter avslørte på den ene siden hvordan Reksten-familien gjemte pengene sine, og også hvilke brikker som hjalp advokatene i jakten på pengene til å pusle sammen et bilde av hvor og hvordan pengene var gjemt.»

Sitatet over er fra kapittelet Introduksjon i boken Penger i paradis – Historien om Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer av Trond Gram. Boken handler om hvordan rederne opparbeidet og skjulte formuen i utlandet. Men aller mest jakten på formuen som foregikk lenge etter at de var død. De som bidro til å skjule formuen var banker i utlandet og advokater. Et kobbel av hvitsnippforbrytere. I Rekstens tilfeller fikk han hjelp av deler av familien. I Jahres tilfelle som ikke hadde barn, begynte hvitsnippforbryterne å «spise av lasset» etter at han var død.

Boken på 271 sider inkl. register som ble utgitt i 2017 av Pax forlag er spennende; for meg mer spennende enn en krimbok. Jeg kjente ikke til detaljene slik de fremstilles i boken, og det er hoderystende å lese hvor langt mange gikk for å skjulte sannheten og å lyve. Dette gjelder særlig etter at rederne var døde. Grådigheten synes ikke å ha grenser for mange av dem.
Jahre og Reksten ønsket selv å bestemme hvor mye skatt de ville betale. Å plassere formue i utlandet var også en måte å forsikre seg mot kriser som kunne komme. Reserver til dårlige tider. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om de hadde fått opplevd hva etterkommere og medhjelpere gjorde med formuen etter at de var døde.

Boken omfatter deler av redernes liv. To redere som har betydd mye for det norske samfunnet. To sterke personligheter. Det er viktig å ha med seg når en leser boken. Denne historien kan sikkert fortelles på flere ulike måter. Trond Gram har fortalt den på sin måte. En god og spennende bok var min leseopplevelse.


«To av landets mest legendariske skipsredere var også to av landets mest beryktede skatteunndragere. Jakten på de skjulte formuene til Anders Jahre og Hilmar Reksten har gått som føljetonger i norsk media i flere tiår. De to var på mange måter pionerer i å skjule sine inntekter for norske myndigheter ved å opprette selskaper i skatteparadiser, deriblant Panama. Sakene har nå fått en endelig slutt i rettssystemet, og kan fortelles i sin helhet, selv om det gjenstår ubesvarte spørsmål: Fant man alt? Er det deler av formuene som ikke ble hentet hjem?


I denne boken gir Trond Gram en velskrevet, spennende og opplysende fremstilling av kampen mellom skipsrederne og de norske myndighetene i et økonomisk, politisk og juridisk spill av enorme dimensjoner. Det var en jakt som kostet flere hundre millioner kroner, men som la grunnlaget for norske myndigheters arbeid med å avdekke bruken av skatteparadiser. Historien er tidvis fortalt som en thriller, og gir en unik inngang til å forstå det globale systemet av pengetransaksjoner som de nylige avsløringene av Panamapapirene har lagt for dagen.» 

25. mar. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Opplevelsen (1961)

Privat foto - fra Rhodos

Nå ligger jeg foran planen, som er et år pr uke,  denne uken har jeg lest kortnoveller som ble utgitt i 1960 og 1961.  Jeg har så mange «leseprosjekt» foran meg at jeg bare må gasse på.
I 1961 ble det utgitt 20 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget:


I boken Skipsfartseventyret står det at de første norske charterturistene  lettet fra Fornebu til Mallorca i 1959. Kortnovellen Opplevelsen fra 21. januar 1961 har sydenreise som tema:

«Nå har’n far utvide horisonten! Det ska je bære fortælje deg! Nå har 'n vøri på Mallorca (uttales Maljorka. – Itte for å vara overlegen, men det skade itte med litt opplysning, som reiseleder'n sa).

Og turen var billig.
Og onga var med. Dom bade i Middelhavet fysstedag jul og plukke appelsiner rett ifra treet, hu mor hadde med seg fargefotografiapparat.

Og så var dom i dryppsteinshuler.
Og så var dom i katerdralen om julkvelden.
Og så var dom i et kloster der dom fekk kjøpt rosenkræinser og der sto tolv munker og sang «Glade jul».
Og så fekk dom kjøpt prospektkort ifra hotellet.
Og så fekk dom sjå en sigøynerleir der folk hadde det mye verre enn i Norge...
Og så plukke dom mimosa ... og mandelblomster...
Og på gata sto hestedrosjen ferdig med raue hjull og kusk og svøpe hele tia.

Og når guten kom på skulen etter juleferia  ropte'n så det  ljoma over hele skulen:

-Nå har je gjort noe som itte dekk ha gjort! Je har kjørt med hæst!»


Skipsfartseventyret – en fotografisk fortelling 1875-1975 av Silje Een de Amoriza og Ingrid Myrstad



 «I denne boken har vi samlet bilder av livet på havet fra 1875 til 1975, og satt dem sammen til en historie om den perioden som kan kalles gullalderen i norsk skipsfart. Til tross for mange større og mindre kriser var det i disse årene Norge utviklet seg til en av verdens største skipsfartsnasjoner, og antallet norske sjøfolk var på sitt høyeste. Samtidig var det i andre halvdel av 1800-tallet at fotografering begynte å bli vanlig, og utover i etterkrigstiden ble fotoapparatet allemannseie i norske hjem. Ideen fikk vi da vi arbeidet med et prosjekt om Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet sin historie. Under dette arbeidet fikk vi innblikk i det mangfoldige fotomaterialet som er bevart fra norsk skipsfart og sjømannsliv, både i Sjømannskirkens arkiver, ved maritime museer og i privat eie. Bildene fra det som fortonet seg som en fjern og fascinerende fortid på de syv hav, gjorde oss nysgjerrige, og vi ønsket å bruke fotografiene til å få mer kunnskap om fortidens sjømannsliv.»

Sitatet over er fra forordet til boken Skipsfartseventyret – en fotografisk fortelling 1875-1975. Forlaget Vigmostad & Bjørke presenterer boken slik:

«Silje Een de Amoriza (f. 1983) og Ingrid Myrstad (f. 1985) er historikere. Sammen driver de bedriften Historikarverksemda, og har skrevet flere bøker. I Skipsfartseventyret forener de sin interesse for historiske fotografier og skipsfartshistorie.»

Boken er midt i blinken for meg. Jeg er interessert i fotografi og historie. I tillegg har jeg de siste årene hatt arbeidsoppgaver som retter seg inn mot skipsfartsnæringen. Boken som ble utgitt i 2015 har jeg kjøpt for noen uker siden på mammut-utsalg.  Jeg tenker at dette må være en bok å gi i gave til de som har interesse for bokens innhold. Å finne en slik bok jeg ikke var klar over eksisterte, oppleves som et scoop.

I innledningen beskrives utviklingen innen skipsfarten og fotografiets utvikling i korte trekk og innledningen begynner slik:

«Det moderne norske skipsfartseventyret» er historien om hvordan et lite, fattig land langt mot nord vokste fram som en global leverandør av frakttjenester og ble en av verdens aller største sjøfartsnasjoner. Norske skipseiere gikk inn på nye fraktmarkeder i tiårene etter 1850, og den norske handelsflåten rykket opp fra åttende til tredje største på verdensbasis, regnet etter tonnasje. I norsk sjøfartshistorie har ordet eventyr blitt brukt for å skildre næringens og flåtens utrolige utvikling på denne tiden og i det følgende århundret. Men «det moderne norske skipsfartseventyret» var jo først og fremst sjøfolkenes eventyr.»

Det er det denne omhandler: livet til sjøfolkene. Bilder med tekst til. Om forsidebildet står det: 

«M/S Temeraire har lagt til kai i en asiatisk havneby en gang i 1958. Det finnes mange fotografier av sjøfolk som står ved skipsrekka og kikker ned på livet i havnen de er ankommet, men her har sjømannen Thomas Egli-Zehnder valgt et annet perspektiv. Han har gått av skipet og rettet linsen mot sine egne arbeidskamerater, sett fra lokalbefolkningens synsvinkel.

Egli-Zehnder hadde teft for gode motiver. Her kan det virke som om han har latt seg inspirere av fransk eller amerikansk street photography – en sjanger der fotografene er opptatt av å dokumentere det virkelige livet. Slike bilder er ofte tatt på offentlige steder som her på havnen, og uten at de som er avbildet, er klar over at de blir fotografert.

Bildet får fram kontrasten mellom to verdener. Hva tenkte menneskene på kaien om de unge sjøfolkene på det nyankomne skipet? Og motsatt, hvordan betraktet sjøfolkene samfunnet de var kommet til?»

En smakebit til fra boken – fotografen på bildet under er ukjent:

«Mannskapet på fullriggeren Manx King Samlet seg på baugspydet og klyverbommen for å bli fotografert en gang i 1917. De danner en fin komposisjon mot horisonten. I alt var nitten mann om bord på den store fullriggeren. Tyskland hadde erklært uinnskrenket ubåtkrig, og «Manx King» kunne når som helst bli senket - av en drivende mine eller et ubåtangrep.

8. juli 1918 ble de angrepet. Fullriggeren var på vei fra New York til Rio de Janeiro med lasterommet fullt av jern, bomull, soda og olje da de plutselig ble beskutt av en tysk ubåt i Nord-Atlanteren. Tyske soldater bordet skipet, hugget opp lukene og plasserte bomber i lasterommet. Skipperen og mannskapet fikk ordre om å gå i redningsbåtene og ro vekk. Det var disig og høy sjø, og mannskapet så aldri skipet synke. Etter 27 timer i livbåtene ble de plukket opp av et britisk seilskip og brakt i land i New York.»


24. mar. 2017

Fabelaktige Fiff og Fam - "slutt er slutt"


Fabelaktige Fiff og Fam er en dokumentar som jeg så på NRK for noen år siden og som jeg så igjen på Filmbib. Den ligger også ute på internett.  

Filmen ble produsert i 2009, er på under 30 minutter og innholdet er:

«En skikkelig feelgood-dokumentar om to venner på 90 år som har kjent hverandre siden de var fem. En fin historie om å være mye eldre på utsiden enn innsiden.»

Jeg synes det er en vidunderlig film – en film som gjør meg optimistisk. Fiff og Fam reiser til et sted som de tydeligvis er hvert år, Hotell Borge.

Fiff og Fam er ulike personligheter, har levd og lever forskjellige liv. Allikevel er de fortsatt venner. De samtaler, men kan også være stille sammen. De snakker om livet i dag, fortiden og fremtiden. Hvordan de oppfattes av yngre mennesker, hvordan livet har vært og døden er noe av temaene. De nyter livet. Det oser sommer av filmen, ikke bare sol, men det vidunderlige sommerregnet. Ordet «venner» får en verdi ved denne filmen.

Til slutt leser den ene diktet som betyr mye for meg og som jeg har skrevet om i innlegget – et dikt som får en ekstra dimensjon ved å se filmen:


Å se Fabelaktige Fiff og Fam er for meg som et pusterom i livet.



22. mar. 2017

Norsk sokkel av Heidi Linde

Romanen Norsk Sokkel (2015) av Heidi Linde fikk meg til å tenke på boken jeg skrev om i innlegget:


Da tenker jeg på komposisjonen. At det er flere hverdagshistorier med link til hverandre ved at en biperson, nesten ikke det engang, i en fortelling, blir hovedperson i neste fortelling. Den første historien omhandler livet til Ragnhild, i nåtid, med tilbakeblikk på livet før ektefellen valgte å legge seg inn på avrusingsklinikk. I neste historie er hovedpersonen svigersønnen Kristian.  Jeg syntes det funket veldig bra, og synes Norsk sokkel var en god roman. 293 sider og boken har jeg kjøpt.



«På et hotell i Skien sitter en familiefar og forsøker å glede seg over at han ikke har kreft. Tretti mil lenger nord, på Lillehammer, forsøker svigermoren hans å finne ut av hvem hun skal bli nå som hennes alkoholiserte ektemann omsider har bestemt seg for å slutte å drikke. I Sogndal prøver en voksen sønn å få plass til mora si på sykehjem. I Trondheim strever en sju år gammel jente med å finne seg til rette i et nytt fosterhjem. Et gravid par på Jessheim får et rutinemessig tilbud om fosterdiagnostikk, mens en NAV-arbeider på tur til Kreta ikke klarer å nyte ferien fordi hun synes så synd på alle.»

21. mar. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Forsinket reportasje (1960)


I 1960 ble det utgitt 24 kortnoveller.  Etter å ha lest disse er jeg kommer over halvveis i boken. Mer om den i innlegget:

Her er utdrag fra kortnovellen Forsinket reportasje fra 14. mai 1960:  

«Så du ikke brølløpet?
Så synd
Det var virkelig noe å se på, det får 'n si. Om vi har fått fjernsyn? Er du gæln du a, nei vi var hos Andersen, og det var virkelig noe å se på. Men tenk at han gikk foran henne inn i bilen da dom skulle hjem fra kjerkja, jo da, det gjorde’, og det er blitt kritisert i flere aviser har jeg sett i Publikums røst og sånn. Og du verden som a Elizabeth hadde tapt seg du, hu gråt, det gjorde a, hu tenkte nok ikke på at det var fjernsyn.»

Det er ikke et hvilket som helst bryllup de ser på:

«Han Philip? Jo da, vi så’n da, det var han som førte a Margaret oppover golvet da, han var like stiv som han bruker å væra han, stram kar bevares, men han ser litt mellomfornøyd ut synes jeg, det æ’kke noe sus over’n. Jeg synes han kunne væra gla tel jeg, han går der og gjør ikke det skapte grann, det er hu som jobber! Nei, jeg må le a’n Olaf, han dreiv og reparerte mopeden sin og så kom’n inn etter ei pussefille akkurat da biskopen spurte brudgommen.

-Sett deg og se litt på du óg nå Olaf, sa jeg og la ei avis i sofaen. – Ville du hatt a Margaret du a Olaf, sa jeg sånn på gøy, og veit du å’n svarte?- Jeg ville ikke hatt a over ryggen min for ei regnskur, sa’n og dura ut igjen...»


20. mar. 2017

Glade jul av Rune Johansen


Glade jul av Rune Johansen er en liten fotobok om den norske julen. Julen vi alle har et forhold til på en eller annen måte. En bok jeg fikk da jeg tegnet ett års abonnement på magasinet Fotografi.


«Glade jul var en stor suksess da den kom ut i november 2010. Rune Johansens julealbum dokumenterte den norske juletradisjonen på en varm og personlig måte – og ble en gavebok som lå under veldig mange juletrær det året.

Førsteopplaget solgte ut raskt, og dette har ført til at Rune ønsker å gjøre Glade jul til en gave for enda flere. Boken blir derfor nå relansert i en ny utgave. I nytt og mindre format, med postkort i klaffene og nye bilder.»

Boken er et eksempel på at med litt kreativitet og et kamera kan man få til mye.


Nå er den noen måneder siden jula ble satt opp på loftet her i huset. Men; det var en nisse som var planlagt for søpla, i beste fall for loppemarkedet. Så har det vært slik at hver gang jeg har tenkt å ta den ut i dunken, får jeg dårlig samvittighet. Den ser så gruelig stygt på meg...Inntil videre står den i rotkroken. Mulig den vinner og havner opp på loftet sammen med det andre julestæsjet og kommer ned igjen i desember...


19. mar. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Debatt (1959)


Denne uken har jeg lest 31 kortnoveller utgitt i 1959. Mer om boken i innlegget: 

Her er utdrag fra kortnovellen Debatt fra 13. juni 1959:

«Tredjeklassingen følje godt  med i avisen. I dag sitt han og læs et innlegg om  kvinnelige  prester.
- Je lyt flire, sier'n . – Nåvil kvinnfolka bli prester! Å da skulle je fryde meg!
- Det ska vara likt for både kvinnfolk og mæinnfolk, sier a mor.-Kvinnfolka kæin gjøra arbe like godt som mæinnfolk det har du da sett mange gonger.
- Å ner da?
-Tja, du kæin bære tenkje på a tante Ernma. Hu kæin både å mure grunnmur og bygge hus hu.
- Men hu kæin itte å laga mat , det har du sagt mange gonger.
- Hu behøv itte a laga mat hu som om arbe ått andre. Og tenkj på æille jiinten  som æ drosjesjåffører og trikkekonduktører.  Når dom kæin det, sa kæin dom da likesåvel bli prester.»

Diskusjonen fortsetter og mor blir irritert på poden, men poden får det siste ordet:

«-Åssen e det du tala da gutt?
-Hå hå, Det sku je fryde meg, hu ha glømt no der a tante Emma om hu æ æiller så klok og ha søtti i æiller så mange komiteer.
-Men åssen?

-Men trur du a tante Emma og slike som henni vil gå i fotsid kjole slik som presten du da? Æiller i væl’n. Det tør dom itte. «


18. mar. 2017

Jakten på Thunder - av Eskil Engdal og Kjetil Sæter




Gode bøker fortjener gode omtaler. Derfor opplever jeg det som mer krevende å omtale bøker jeg liker ekstra godt. Som boken til Eskil Engdal og Kjetil Sæter: Jakten på Thunder.

For meg er boken midt i blinken: interessant, lærerik, spennende, nedslående og sjokkerende lesning. Samtidig ligger det et håp i det jeg leser. At det finnes mange engasjerte og flinke mennesker som jobber mot miljøkriminalitet. Mennesker av typen «leve Toten, skit i Norge» må holdes utenfor maktapparatet. For å bekjempe miljøkriminalitet av denne typen må det et internasjonalt samarbeid til. I det samarbeidet må også miljøorganisasjoner inn. Jeg håper mange, mange leser denne boken. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Jakten på Thunder er en faktabok utgitt i 2017 av forlaget Vigmostad & Bjørke. Den handler om ulovlig fiske som grådige redere står bak. Som utnytter smutthull i lovverket. Som får hjelp av at de kan flagge skipene i røverstater, gjemmer eierselskapene i skatteparadiser. Får hjelp av skipsagenter, havnemyndigheter, banker og forsikringsselskaper. Store deler av den enorme profitten holdes utenfor beskatning. I hjemlandet brukes profitten til å bygge opp forretningsimperium som i tillegg subsidieres av EU og spanske myndigheter. Det er mafiatilstander som er skremmende å lese om.

Thunder var et av seks piratskip kalt «The bandit 6» ble jaktet på i fire måneder blant annet av Sea Shepherd. Skipet ble brukt til ulovlig fiske av patagonisk tannfisk i Antarktisk. Hoveddelen av boken handler om jakten på fartøyet som endte med at rederen, som ikke var enkel å oppspore, ved hjelp av offiserene ombord i skipet valgte å senke skipet for å skjule den ulovlige lasten. Men boken gir også et helhetsbilde av problemområdet.

Slik var starten for skipet:  

«Den 23. mars 1969. Det var en håpefull vårdag i Ulsteinvik på den norske vestkysten.

Ved utskipningskaien på Hatlo Mekaniske Verksted lå en skinnende nybygd hekktråler med det siste innen filetmaskiner, avskinningsmaskiner, et veldig fryserom og innredning for et mannskap på 47. Skipet hadde også aircondition, som skulle gjøre det svalt selv i tropiske farvann.

Det var den mest avanserte fabrikktråleren som noen gang var bygd i den tradisjonsrike verftsbygda. Fartøyet skulle til Færøyene, der det skulle lede færøysk fiskeri inn i den moderne tid.

«Voner du navnet høyt vil bære. Vesturvon skal navnet ditt være», leste gudmoren før hun lot champagneflasken smelle inn i siden på skipet som mange år senere skal bli kjent som Thunder. Deretter ba verftets disponent gudmoren om å følge båten med gode tanker resten av sin levetid.

På Færøyene ble tråleren mottatt av et hornorkester og en jublende folkemasse.Den første skipperen, den tause og myndige Davor Poulsen, holdt andakt i salongen hver søndag, uansett hvor godt fisket var. I flere år fisket de på bankene rundt Grønland, to ganger fikk skipet et motorhavari og måtte slepes sørover. Men Vesturvon var en overlever, mens stormen blåste takene av husene på Færøyene og slepetrossen røyk, kom tråleren seg mirakuløst til et verft i Danmark.

Etter 17 års tjeneste i torskefisket rundt Grønland og Færøyene ble Vesturvon solgt til det tradisjonsrike engelske familierederiet Boyd Line. Da skipet i 1986 seilte inn til den engelske havnebyen Hull, fikk det navnet Arctic Ranger.»

Som det står i boken, under navnet Thunder skulle skipet etterhvert forsvinne  «inn i en malstrøm av fordekte eierselskaper, bisarre skipsregistre og lyssky ekspedisjoner.»

Skipet fikk en tragisk slutt – her er det som mannskapet på skipet til Sea Shepherd, Bob Barker, som observerer at skipet synker 6. april 2015 – kjenner at jeg bare blir trist av å lese dette:

«Så kommer mannskapet opp på broen for å ta et siste farvel med skipet de har fulgt i 110 døgn. Klokken 12.52 legger Thunder seg ned i havet. Det er akkurat som om skroget steiler. Først flommer vannet over bakerste del av akterdekket, snart slår det inn mot rutene på styrbord side av styrehuset, kjølen reiser seg 80, så 90 grader. Ikke lenge etter er bare de to ankerklyssene synlig som to øyne som tar en siste titt på himmelen for de takker av etter 46 års tjeneste. Luften som presses ut av skipets indre, reiser en flere meter høy vannsøyle, som en geysir. Idet den forreste delen av baugen slukes, farges sjøen turkis. Så lukker havet seg stiller rundt Thunder og forsegler skipets 3,8 kilometer lange reise i graven.»


Her er en video på You Tube fra der skipet går ned: 


12. mar. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Konversasjon (1958)

Privat foto

Denne uken har jeg lest 43 kortnoveller utgitt i 1958. Mer om boken i innlegget: 

Her er novellen Konversasjon fra 1. november 1958:

«Hu Eva sitt ved bordet og et meddagsmat.
- Du ska itte sitta og bøye deg framover når du et, sier mor hennes. - For det fysste så æ det stygt, og for det andre så e du såpass vaksin at du kæin sitta rett i rygga, og for det tredje kæin du få brøstsjukdom. Du såg åssen det gikk med a Gunvor.
- Ja, det var hu det, sier a Eva.
- Og så slik som du svara mor din. Du tru visst du kainn gjøra som du vil nå du har fått en skarve jobb og tene penger sjøl. Je veit nok åssen du flyg på idrettsplassen og skrik og dæinse rock. Såg du det sto i avisen at det var noen ungdommer som hadde vørti helt tulleruske på Gjøvikmarten?
- Ja, det var der det, sier a Eva.
- Det kunne fell likegodt ha vori andre stann óg det. Og så denna stygge motorsykkelkjøringa.
- Je har nå fell ingen motorsykkel?
- Nei, men je kjæm nok hau åssen du satt på bak på denna Bakkomsgutten hår kveld i hele fjorsammar.
- Ja, det var da det. Og det vart da slutt.
- Ja, takk og lov for det. Je trudde du skulle ha lært je, da du såg assen hæin bar seg at.
- Ja, det var hæin det.
- Å dom æ ittno likare dom andre. Je kjæm haug meg sjøl, je i din æilder. Det var itte å flyge etter gutttom om kvelda. Je greide avdrag på både symaskin og livsforsikring, je før je fylte tjue.
- Ja, det var du det.
- Men du må da væta å du vil du óg, Eva?
- Je vil vara meg sjøl. Og så vil jeg ha litt sjokoladepudding. «


10. mar. 2017

Hjertet er en ensom jeger (The Heart is a Lonely Hunter) av Carson McCuller


Romanen Hjertet er en ensom jeger (The Heart is a Lonely Hunter) av Carson McCuller (f. 1917 – d.1967) ble utgitt i 1940. Første gang utgitt på norsk i 1945, igjen i 1971 og utgaven jeg har lest ble utgitt i 2016. Jeg lånte boken av biblioteket, først som papirutgave og deretter på eBokBib.

Jeg skal gjøre det enkelt for meg selv - Om handlingen fra aschehoug.no:

«Døvstumme Singer blir en slags skriftefar, eller klagemur, for en fargerik samling mennesker i en liten sørstatsby på 1930-tallet. Alle som én betror de seg til han: Ungpiken som elsker musikk, den sorte doktor Copeland, den godhjertede barkeeperen og den krakilske kommunisten. Singer er der for alle, mens han lengter intenst etter sin greske venn Antonapulos som ble lagt inn på asylet i en annen by.»

Handlingen som strekker seg over et år gjorde inntrykk. Selv om flere av hovedpersonene i handlingen ikke er av de aller fattigste i samfunnet, er det kort vei før de også er der. Fattigdommen og raseskillet; det er ikke fritt for at jeg tenker på dagens USA. Ordet frihet; et fint ord for de som har frihet. Fattigdom er ufrihet, særlig når det er få muligheter for å komme seg ut av fattigdommen. Hjertet er en ensom jeger er en bok jeg ikke kommer til å glemme. Tankevekkende på mange måter.

Mange har skrevet om boken. Det er interessant å lese anmeldelsen her på VG.no, både om boken og forfatteren. Men også her på dagsavisen.no og på dagbladet.no.


En ting jeg ikke var klar over, er at boken er filmatisert. Filmen fra 1968, finner en på YouTube fordelt i fire deler. Jeg har begynt å se første del. Noe annerledes handling enn i boken, men Antonapulos og Singer er slik jeg tenkte de var. Filmen er absolutt verdt å se selv om jeg vil anbefale at en leser boken først.  Her er første del: 


4. mar. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Minda Menneskje (1957)

Privat foto

I dag har jeg lest 42 kortnoveller utgitt i 1957. Mer om boken i innlegget:

Her er en smakebit fra novellen Minda Menneskje fra 19. januar 1957:

«- Det er riktig livat her i kveld, sier a Minda, hu står ved døra og tala ved a Lovise Kaffekoker. – Det er slik dæinsing så du sku itte tru det.
- Men du dæinse da itte du, sier a Lovise.
- Nei itte nå, je står og høll væska hennes Borgny, hu svinge seg så stakken flakse både hit og dit . – Høll veska mi a, Minda sa a da'n Leif kom og angasjerte a,-det ska bære vara ei lita stund, sa a, og nå har dom drivi på og dæinse en hælv time, nå ska je erte a godt når a kjem for å hente veska si. Je sa det når vi kom hit i kveld : - Nå får du nok dæins me’n Leif, sa je. - Æiller i væl'n, sa a Borgny, dom har vøri uvenner nå ei stund, men jamen kom 'n og tok a med seg, så nå ska jr erte a godt når hu kjæm og ska hente veska si.
- Men det er ittno moro for deg å stå slik hele kvelden, je ska ta veska hennes je, så får du svingt deg litt du óg.»
Nei, Minda har både golfjakka hennes Eva og medaljongen til Tora. Men nå venter hun at de skal komme og hente tingene sine. 

«- Du skal gå åleine du nå da? sier a Lovise. – Nå har di sti her som en klæshenger i hele kveld, og du får itte takk for det engong. Je synes jamen du kunne fått følje med dom.
- Uff nei,det er da itt  no morosamt for dom det, dom vil gå par om par når dom ska hematt,veit du.
- Men du ska gå åleine -!

- Je? Åleine? Å langtifra! Je har sparkstøtting je!»


Bøker lest og skrevet om i februar 2017

Vips, så var februar over og i dag er vi allerede 4 dager inn i mars. Jeg opplever at dagene bare flyr avgårde i et nærmest heseblesende tempo. Det er så godt når helga kommer, men den er over før jeg vet ordet av det.  
Det ble fem bøker denne måneden, og når to av bøkene er fra egen bokhylle er jeg i utgangspunktet fornøyd. Allikevel skulle jeg ønske det var flere. Det kommer flere inn i bokhylla enn jeg rekker å lese. Jeg er ikke noen shopper, men når det gjelder bøker er jeg litt for impulsiv. Det er så enkelt å kjøpe gjennom Bokklubben, det er bare noe tastetrykk og så de på vei. Hadde det vært et døgns angrefrist, hadde jeg nok slettet en del av bestillingene. Men å sende en bok i retur er mye mere plunder og heft. Derfor er det noe jeg sjelden gjør.
Nå leser jeg Hjertet er en ensom jeger av Carson McCuller i tillegg til at jeg Prøysens stubber fra 1957. Boken til McCuller lover bra. Her om ensomheten til den døvstumme John Singer:

«Ingenting annet føltes virkelig enn de ti årene med Antonapoulos. I halvdrømmene sine så han vennen helt tydelig, og når han våknet, ble han fylt av en altoverskyggende, verkende ensomhet. Nå og da sendte han en pakke til Antonapoulos, men han fikk aldri noe svar. Og slik gikk månedene, tomme og drømmende.»
Men jeg har erfaring med at en bok som jeg har likt godt i begynnelsen har dabbet av og jeg har avbrutt lesingen. En av dem var Stoner av John Wlliams. Det bare stoppet seg for meg. Og da hadde jeg lest over hundre sider. Den er å finne på eBokBib, mulig jeg fortsetter å lese den der en gang det passer seg slik.
Tror heller ikke jeg rekker å lese ferdig boken til McCuller før innleveringsfristen 7. mars, da må jeg fortsette å lese den på eBokBib.
Link til innleggene:

3. mar. 2017

Krim: Er du med på leken (Liar, Liar) av M.J. Arlidge

Jeg er på leting etter go-følelsen ved å lese krim. Slik jeg hadde det da jeg var fan av og leste mange engelske krimbøker. Derfor har jeg nå lest Er du med på leken (Liar, Liar) av M.J. Arlidge. 

Romanen ble gitt ut i 2015 og på norsk i 2017 av forlaget Vigmostad & Bjørke, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar. Blodfersk altså, men heldigvis var det lite blod og gørr i handlingen. Det er jeg ikke fan av. Spenning er det derimot nok av.

Romanen er den fjerde boken i Helen Grace-serien. Den har fått gode kritikker i engelsk presse. Tidligere bøker i serien er Elle Melle (2014), Bro, bro, brille (2015) og Dukkehuset (2016). 

Helen Grace er en høyt respektert politietterforsker i Southampton med god høy oppklaringsprosent. Men ingen som gjør noe er fri fra å ha fiender. En av Helens fiender er en journalist. Det kommer hun til å merke når Southampton brenner:

«Da hun kom frem til motorsykkelen, stanset hun for å nyte utsikten. Fra toppen av Abbey Hill kunne man se hele Southampton, og synet fikk henne alltid i godt humør, særlig på kvelder når lysene fra byen tindret og strålte, breddfulle av løfter og hemmeligheter.

Men ikke i kveld. Idet Helen speidet utover byen som hadde vært hjemstedet hennes så lenge, snappet hun etter pusten. Fra denne høyden så hun ikke en, ikke to, men hele tre store branner, med digre, oransje ildtunger som slikket høyt mot himmelen.

Southampton sto i brann.»

Det viser seg raskt at det er snakk om en eller flere ildspåsettelser. To forretningsbygg og en bolig brenner. Dette skal bli mønstret fremover, og det er vanskelig å se en sammenheng. Når brannene får sine dødsofre er tragedien et faktum. Helen som leder etterforskningen og kollegene har ingen enkel jobb. Presset som hviler på dem om å finne gjerningspersonen (e) er enormt. Når mistanken rettes mot ansatte på brannstasjonen, blir Helen særdeles upopulær hos lederen på brannstasjonen. Og hva er det med Helens nye leder, hun forstår ikke hans interesse for henne.


Hendelsesforløpet skal jeg ikke røpe, spenning er det viktigste elementet i krimbøker. Dette elementet er fra første til siste side i romanen Er du med på leken. Allikevel falt mitt engasjement noe mot slutten av romanen på 433 sider. I tillegg liker jeg krim som har en solid sidehistorie. Sidehistorier hadde denne også, men jeg synes at forfatteren kunne ha vektlagt dette elementet mer. Litt mer om livet til Helen Grace og kollegene så hadde jeg likt boken bedre. Men slutten gjør meg nysgjerrig. Hva har forfatteren tenkt på i neste bok tro?