28. feb. 2017

Hver morgen kryper jeg opp fra havet - kortprosa av Frøydis Sollid Simonsen


«Om morgenen- tidlig, fortsatt i mørke-våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klær og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefylt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter og drukket kaffe.»

Sitatet over er begynnelsen på boken Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen, Utgitt i 2013 og inneholder prosastykker fordelt på 88 sider. Jeg lånte boken på eBokBib.

Begynte å lese boken mandag morgen. Før trening og jobb. Sov helt til vekkeklokken ringte. Bråvåknet ikke midt på natten og havnet i «hamsterhjulet» slik det dessverre har vært for mange netter av det siste året.

Det er så sjeldent at jeg kommer over bøker som boken Hver morgen kryper jeg opp av havet. Jeg blir her i sofaen, tenkte jeg. Men; det var bare å pakke sammen, starte bilen, sette på NRK P2 og så var jeg inne i loopen...

Boken til Frøydis Sollid Simonsen er lest. Men. Hvordan beskrive en bok en liker godt. Som en tenker at en ikke har avsluttet, at det er en begynnelse på noe mer. Min erfaring er at dette er nærmest umulig fordi bøker oppleves forskjellig. Må tenke på boken jeg skrev om i innlegget:
En bok  som jeg min leseopplevelse var at den kun er en begynnelse på noe. Der skriver Erling Kagge om Claus Helberg som leder av turgrupper – sitat fra boken:


«Helberg hadde etter et langt liv på fjellet, og voldsomme tak med okkupasjonsmakten, forstått hvordan ordene setter grenser for hva vi opplever. Han ønsket å unngå at alle i følget skulle fortelle hverandre gjennom dagen at dette er fantastisk, fremfor å konsentrere seg om det fantastiske. Ordene kan ødelegge en stemning. De strekker ikke til. Ja, det er vidunderlig å dele store opplevelser, men praten kan også fjerne oss fra dem. Til tider har det slått meg at det er de enkle gledene, som å studere den grønne mosen på en stein, det er vanskeligst å sette ord på. Helberg ville at alle skulle se, tenke og undre seg over fjellene, himmelen, mosen og plantene som forsiktig begynte å blomstre enda en vår.»


Privat foto

25. feb. 2017

Dokumentarfilmen Brødre (2015) - regissør og manus Aslaug Holm

I dag har jeg sett dokumentarfilmen Brødre (2015) som jeg fant her på Filmbib.

Jeg synes det var en nydelig film. Regissøren og moren til brødrene Markus og Lukas, Aslaug Holm, sier innledningsvis at hun tenkte da hun fikk barn: 

Nå starter det. Det her er begynnelsen. Mens hun var ute i verden og dokumenterte viktige begivenheter med filmkamera, så oppdaget hun at det som lå rett foran henne var det mest interessante å filme. At de små øyeblikkene rommet egentlig alt. Og nå ser hun det så klart. Hele verden ligger innenfor dette universet. En elv, en skole, en kiosk, en fotballbane, en bakgård. Små steder som rommer en hel barndom. Og imens tiden når en er liten er uendelig, så opplever hun som mor at det går alt for fort.

Det kan jeg si amen til. Sett av et par timer til denne filmen – anbefales.

Filmen beskrives slik, og etter beskrivelsen er traileren til filmen:


«Brødrene Markus og Lukas bor i en gammel bygård på Sagene i Oslo, rett ved Akerselva, den lille grusbanen, kiosken og skolen. I mer enn åtte år har deres mor, regissør og fotograf Aslaug Holm, fulgt dem med sitt kamera i oppveksten i deres nærmiljø, med et bakteppe av sin egen oppvekst i fiskersamfunnet på øya Smøla på Nordmøre. Brødre en en nær skildring av barndommens univers og betrakter oppvekstens små sjelsettende øyeblikk som mange kan kjenne seg igjen i og som kan fortelle noe større om oss selv. Brødre ble i 2015 den første dokumentarfilmen som har vunnet Amanda for beste regi, i Amandas historie. Fimen ble også den første norske dokumentaren som har vunnet hovedprisen under prestisjetunge Hot Docs Internasjonal Film Festival, i Toronto i 2016.»


Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle I dag har a Eva reist (1956)


I dag har jeg lest 41 kortnoveller utgitt i 1956. Mer om boken i dette innlegget:

Her er novellen I dag har Eva reist fra 27. oktober 1956

«Hu har mast i hele sammar, hu vil tel byn og arbe på såmmå kafeen som a Nancy Nysveen. Både far hennes og mor hennes sa nei, og hu Eva har greti  klare tårer mer enn en gong. Og mor og far hennes har itte fått blund på aua, dom har lagt seg og sett uti natta med rådlause auer. Dom er så gla i a Eva, dom kan ha vøri uvenner i mangt og mye, men en ting har dom vøri enige. Hu Eva ska vara heme.

Så var det om manda'n, da far hennes skulle på jobben, at han fekk sjå åssen a Eva sto ved glaset og såg på dom som gikk jobben, men hu Eva sa itte et eneste ord, hu gikk ut i gangen etter filla og bytta og langkosten og begynte å vaske golvet. Og litt seinere på dagen spurte han noen på jobben åssen kafeen var der hu Nancy arbe. Og det var en bra kafe.

Far hennes nevnte det om tisdasmårån før han gikk på jobben. Mor hennes vart sint med en gong. - Å er det du tulle med? Vil du ha jinta ut i gæliheta? Og så vart det et helvetes spetakkel. Hu Eva var itte inne, hu dreiv og vaske klær.

Da far hennes hadde gått på jobben, gikk mor hennes nedi Brumunddal'n og kjøpte en kuffert som hu gjømte på loftet.

Men den fekk far hennes sjå om onsdasmaran, og da han kom hematt om tosdaskvelden, hadde han vøri innom stasjon og fått den nye togruta.

Men mor hennes vant. I går var hu på stasjon og kjøpte billett.


Og i dag reiste a Eva.»


24. feb. 2017

Falkejakt (Bring Up the Bodies) av Hilary Mantel



"Thomas Cromwell er nå omtrent femti. Han har kropp som en arbeider, undersetsig, anvendelig, litt tykkfallen etter hvert. Han har svart hår, lett grånende nå, og på grunn av den bleke, ugjennomtrengelige huden, som later til  å tåle regn likeså godt som sol, pleier folk å flire hånlig og si at faren hans var irsk, selv om han i virkeligheten var smed i Putney; dessuten saueklipper, en mann med et bein i mange leire, en slåsskjempe og kranglefant, fyllesvin og tyrann, en mann som hyppig ble stilt for dommerbenken etter å ha banket opp folk eller svindlet noen. Hvordan sønnen til en slik mann kan ha fått en så fremstående posisjon, er spørsmålet hele Europa stiller seg. Noen hevder at det var dronningens familie, Boleynene, som førte ham til maktens tinder. Andre sier det utelukkende skyldes avdøde kardinal Wolsey; Cromwell hadde hans tillit, tjente penger for ham, kjente alle kardinalens hemmeligheter. Andre påstår at han pleier omgang med trollmenn. Han reiste fra landet da han var unggutt, og har vært leiesoldat, ullhandler, bankier. Ingen vet hvor han har vært og hvem han har møtt, og selv har han ingen bråhast med å fortelle. Han sparer seg aldri i kongens tjeneste, han vet hva han er verd, hva han er god for, og han sørger for å få sin belønning: Embeter, privilegier, skjøter, gods og gårder. Han har det med å få viljen sin, han har sine metoder – han kan sjarmere eller bestikke, lokke eller true, han kan forklare en mann hvor hans virkelige interesser ligger, og presentere ham for sider ved ham selv som mannen ikke ante fantes. Hver dag må kongens private sekretær forholde seg til storkarer som ville knust ham som en flue med et hevngjerrig smekk - hvis de hadde kunnet. Vel vitende om dette utmerker han seg med sine høflige former, sin ro og sin utrettelige dedikasjon til Englands ve og vel. Han har ikke for vane å forklare seg. Han har ikke for vane å diskutere sin egen suksess. Men hver gang fru Fortuna har oppsøkt ham, har han stått parat på dørstokken, klar til å slenge døren opp når hun skraper sjenert på plankene.»


I Hilary Mantels Ulvetid og Falkejakt er det Thomas Cromwell som er hovedpersonen – vi opplever begivenhetene gjennom «han».

«Jeg er spent om jeg kommer til å like Falkejakt like godt.» skrev jeg i innlegget:


Det gjorde jeg. Fra bokomslaget:

«Falkejakt utforsker en av mest skremmende og hemmelighetsfulle episodene i engelsk historie: Anne Boleyns plutselige undergang. Hilary Mantels nye roman er som et oljemaleri som plutselig begynner å snakke, et modig og urovekkende bilde av Tudortidens England – og en enestående tekst fra en stor forfatter på høyden av sin makt. Boken utkommer på engelsk i mai, og den norske utgaven vil være den første utenfor Storbritannia.  

Han er sønn av en smed. Han er Englands nest mektigste mann. Året er 1535, og Thomas Cromwell har kommet langt i verden. Akkurat som Anne Boleyn, Henrik den 8.s andre kone – hun som fikk kongen til å bryte med Roma. Men en arving har hun ikke klart å gi ham. Nå begynner Henrik å se stadig mer på den stille og vanlige Jane Seymour fra Wolf Hall. Thomas skjønner at det ikke bare kongens lykke som står på spill, men også Englands sikkerhet. Det gjenstår å forhandle seg fram til en «sannhet» som både kan tilfredsstille Henrik og sikre Cromwells videre karriere.  Men verken ministeren eller kongen vil komme uskadet fra det blodige teateret som er Anne Boleyns siste dager."   

«Et oljemaleri som plutselig begynner å snakke»; god beskrivelse og passer med min leseopplevelse. Jeg har brukt lang tid. Selv om jeg har lest en del om denne historien før, ble det mye sterkere å lese den i Falkejakt. Det er umulig for meg å rusje gjennom boken. Det er sjelden jeg tenker at jeg ikke vil at en bok skal ta slutt, men slik var det med Falkejakt. Helt til slutten når de «skyldige» tas av dage; da var jeg glad for at det var over. At jeg bare hadde vært tilskuer til dramaet. Fra etterordet til boken:

«Omstendighetene rundt Anne Boleyns fall har vært omstridt i mange århundrer. Bevismaterialene er komplekse og til tider motstridende, kildene er ofte tvetydige og påvirket av hendelser i ettertid. Det finnes ingen offisielle rettsnotater, og vi kan bare rekonstruere hennes siste dager i fragmenter ved hjelp av samtidige skrifter som kan være unøyaktige, tendensiøse, glemsomme eller skrevet i en annen tid, eller de kan skjule seg bak et pseudonym. Velformulerte og lange taler som er lagt i munnen på Anne under rettssaken og på skafottet, bør leses med en viss skepsis, det samme gjelder dokumentet som ofte omtales som hennes «siste brev», og som man nesten helt sikkert kan si er forfalskninger eller (mildt sagt) ren fiksjon. Anne var en flyktig, uforutsigelig kvinne mens hun levde, og hun endrer seg fremdeles mange århundrer etter sin død, idet hun bærer med seg projeksjonene til dem som leser og skriver om henne.

I denne boken forsøker jeg å vise hvordan et par avgjørende uker kan ha sett ut fra Thomas Cromwells ståsted. Jeg hevder ikke at min versjon av hendelsene skal være autoritativ. Jeg fremmer kun et forslag for leseren, et tilbud ...»

Det er som å se det engelske landskapet:

«Høsten gir seg allerede til kjenne. Alle vet at det ikke kommer mange dager som denne; la oss bli stående litt med stallguttene på Wolf Hall stimende rundt oss, med Wiltshire og de vestlige grevskapene utstrakt mot en blålig dis; la oss stå her med kongens hånd på skulderen, mens Henrik er åpen og ærlig i ansiktet og snakker seg tilbake gjennom dagens landskap, gjennom grønt kratt og sildrende bekker, orene ved bredden, morgendisen som lettet i nitiden, den korte regnskuren, den lille vinden som la seg og døde ut, stillheten, ettermiddagsheten.»

Kongen er på reise:

«Kongen forlot Whitehall uken etter Thomas Mores død, en miserabel, dryppende  våt uke i juli da hovavtrykkene etter det kongelige reisefølge lagde dype spor i gjørmen der de kjempet seg over til Windsor. Siden det har det kongelige følge gjort en sveip gjennom de vestlige grevskapene. Cromwells folk ble igjen i London for å avrunde de kongelige affærer og sluttet seg til følget i midten av august. Kongen og hans ledsagere har sovet godt i nye hus av rosenrød murstein, i gamle hus med forsvarsverker som hadde rast sammen eller blitt revet, og i fantasifestninger som mest likner leketøy, festninger som aldri ville tålt forsvarsverker, med murer som en kanonkule ville veltet som papp. England har nytt femti år med fred. Dette er Tudorenes pakt: Fred er hva de har å tilby. Hvert hus strever med å vise seg fra sin beste side for kongen, og vi har sett en del panikkpreget murerarbeid de siste ukene, litt steinhuggerarbeid i all hast der kongens vertskap har fatt det travelt med å få opp Tudor-rosen ved siden av sine egne skjoldfigurer. De har lett opp og utslettet alle spor av Katarina, den tidligere dronningen, har knust med slegge Aragons granatepler med sine mange segmenter, sine moste og fykende frø. I stedet - om tiden har vært for knapp til steinhugging - blir Anne Boleyns falk malt med grove strøk på treskjold.»

Her betrakter Cromwell Jane Seymour:

«Han ser på Jane Seymour, slik faren hennes pålegger ham. Han kjenner henne godt fra hoffet. Hun var nemlig hoffpike hos Katarina, den forrige dronningen, og hos Anne, den nåværende. Hun er en nokså alminnelig utseende, ung kvinne med ren, blek hud, hun har for vane å være taus, og hun behersker knepet å se på menn som om de representerer en ubehagelig overraskelse. Hun bærer perler og er kledd i hvit brokade på brodert små knopper av nellik. Han konstaterer en betydelig kostnad, selv uten perlene; hun kan ikke utstyres slik for mye under tretti pund. Ikke rart hun beveger seg forsiktig og småbekymret, som et barn som har fått streng beskjed om ikke å skitne seg til.»

 Og kongen:

«Han, Cromwell, sitter og ser på mens Henrik begynner å tippe på stolen. Først forover, som om han vil hvile pannen på bordet. Så, med et rykk, retter han seg opp. Det renner en liten stripe sikkel nedover skjegget.

Dette ville vært Harry Norris' øyeblikk: Nestoren blant kongens nærmeste kammerherrer, Harry, med sine lydløse skritt og myke, ufordømmende hender, som varsomt mumler sin konge våken. Men Norris har ridd av gårde med kongens kjærlighetsbrev til Anne. Hva gjør man da? Henrik ser ikke ut som noe sovende, lite barn, slik han kunne gjort for fem år siden. Han ser ut som en hvilken som helst middelaldrende mann som har latt seg sløve av et altfor kraftig måltid. Han ser oppblåst og pløsete ut; et og annet blodkar er sprengt, og selv i det svake lyset ser han at det svinnende håret begynner å gråne. «

En konge som kan være fryktinngytende med klør som også Cromwell skal oppleve:

«Du kan godt være munter omkring kongen, du kan slå av en spøk med ham. Men som Thomas More pleide å si; Det er som å leke med en temmet løve. Du kan ruske den i manen og dra den i ørene, men hele tiden går du og tenker; for noen klør...»

Om Anne:

«Forholdet hans til dronningen, nå mens sommeren nærmer sin offisielle slutt, er forsiktig, uvisst og fylt av mistillit. Anne Boleyn er nå fireogtredve år gammel, en mørk kvinne som nå er blitt så raffinert at ren skjønnhet føles overflødig. Tidligere var hun senet, nå er hun blitt kantete. Hun har sin funklende mørkhet i behold, litt blankskrubbet, litt avskallet her og der. De utstående øynene bruker hun meget virkningsfullt: Hun skotter bort på en manns ansikt blikket smetter unna, hun er uinteressert, likegyldig. En liten pause, kanskje bare et åndedrag. Så, langsomt, som om hun bare må, vender hun blikket tilbake på ham. Hennes øyne hviler på hans ansikt. Hun gransker denne mannen. Hun undersøker ham som om han er den eneste mannen i hele verden. Hun ser på ham som om hun ser ham for aller første gang og vurderer hvilken nytte hun kan ha av ham, ser for seg alle slags muligheter som han ikke engang har tenkt på selv. For offeret føles det som om dette øyeblikket varer en evighet, mens det går kaldt oppetter ryggen på ham. Selv om dette trikset i virkeligheten er enkelt, billig,  virkningsfullt og stadig blir gjentatt, føler den stakkars karen at han utmerker seg blant menn. Han smiler tilgjort. Han brisker seg. Han blir litt høyere. Han blir litt mer toskete.

Han har sett Anne bruke dette knepet på herre og menigmann, på kongen selv. Han kan se mannen åpne munnen litt og bli hennes skapning. Det fungerer nesten alltid - men aldri på ham. Han er ikke ufølsom for kvinner, det skal gudene vite, bare ufølsom for Anne Boleyn. Det ergrer henne - han burde latt som. Han har gjort henne til dronning, hun har gjort ham til minister, men nå er de utrygge på hverandre, de er begge på vakt, de vokter på hverandre for å oppdage det ene lille glippet som roper ekte følelser og kan gi et lite overtak på den  andre: Det er som om bare forstillelse kan gi dem trygghet. Men Anne er ikke flink til å gjemme seg; hun er kongens søte, omskiftelige lille pike, som glir ut og inn av sinne og latter. Denne sommeren har det hendt at hun har smilt i skjul bak kongens rygg eller skåret en grimase for å advare ham om at Henrik er i dårlig humør. Andre ganger har hun ignorert ham, gitt ham en kald skulder, latt det svarte blikket feie over rommet og lande et annet sted.»

Cromwell møter den tidligere dronningen:

«Katarina sitter ved peisen innhyllet i en kappe av meget fin hermelin. Kongen vil nok ha den tilbake, tenker han, hvis hun dør. Hun kikker opp, rekker fram en hånd han kan kysse: Motvillig, men mest fordi det er kjølig der inne, tenker han, ikke fordi nekter å hilse på ham. Hun er gulblek, og i rommet lukter det sykelig og vondt - en svak dyrisk eim fra peisen, en planteaktig stank fra gammelt kokevann, og en sur dunst fra en bolle som en pike skynder seg å ta vekk: Antakelig rommer den det oppkastede innholdet fra enkeprinsessens magesekk. Hvis hun ligger syk om natten, drømmer hun kanskje om hagene Allhambra, der hun vokste opp: de marmorlagte gangstiene, det sprudlende, krystallklare vannet i fontener, en hvit, slepende påfuglhale og duften av av sitroner. Jeg kunne stukket en sitron i saltasken og tatt med til henne, tenker han.»

Intrigene, maktkampene og ryktemakerne står i kø. Henrik vil ha en sønn, og ser muligheten til å kvitte seg med Anne. Planen er først å sette henne i kloster, men det ender med halshugging. Regien har Cromwell. Med seg i dragsuget tar Anne flere menn, deriblant kammertjeneren Harry Norris.
Romanen er på 435 sider og boken har jeg kjøpt.


20. feb. 2017

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Krig og fred (1955)


Privat foto

Forrige uke leste jeg 42 kortnoveller utgitt i 1955. En smakebit fra novellen Krig og fred fra 17. desember 1955:

«Veit du å han Bjarne Sundersen gjorde i dag, mor? Spør veslejenta, hu sitt og støer handa imot haka og er trøtt etter dagen. - Han kaste harde snøballer på den nye gutten i Svendsen-huset, dom som har fløtt opp i an' etasje veit du mor, som har en liten gutt dom, skjønne du, og den gutten kaller vi den nye gutten i Svendsen-huset», for vi veit itte navnet på’n. Og den gutten kaste han Bjarne snø på!

Ja, det er helt sant, sier han Lillebror og står med arma rett til værs så hu mor ska trekke cowboy-trøya over hugu.

Det var stygt gjort, sier a mor. - Men å gjorde de da?»

Veslejenta forteller at hun fulgte gutten hjem, om den pene mora hans og så pent de hadde det. Navnet på gutten hadde hun ikke fått vite, for hun gikk da moren hans spurte om det var noen flere som hadde kastet snøballer. For hun måtte innrømme at hun også hadde kastet noen løse snøballer.

«- Je veit navnet hass je, sier han Lillebror. – Han hette Geir. Je var inni stugua der je, det var grammofon som han Geir og je fekk lov å spelle på. Og såvar det leketog og trekkoppbiler.

- Var du der du og da? spør a mor forundre. – Det har du itte nevnt noe om? sier hu og ser litt strengt på veslejenta.

- Han lurte seg etter da je leide gutten oppover trappa, fræser veslejenta. - Han fekk vara med inn fordi han er en liten drittonge!

-Han fekk vara med inn fordi han itte kaste snø, sier a mor.
- Å nei da, skrik veslejenta,-han Lillebror kaste snø han óg!
- Er det sant? spør a mor.

Han Lillebror svara itte.
-Var du så slem du og da? Sier a mor og ser djupt inn i aua hass.

Han Lillebror møter blikket.
- Je var snillest allikevæl je mor, for je bomme hår eineste gong.»
 Mer om boken her;



19. feb. 2017

Biografi om Cristiano Ronaldo: Gullgutten av Luca Caioli


Jeg deltok i 2016, men falt ut på slutten av året. Ambisjonene i 2017 er derfor senket; jeg deltar når det passer seg slik. Det avhenger bl a om jeg finner en biografi som passer inn i kategorien.

Det ble en biografi om fotballspilleren Cristiano Ronaldo dos Santos Aveiro. Han vokste opp under fattige kår på Madeira. Ronaldo spiller i dag på det spanske fotballaget Real Madrid og er flere ganger kåret til verdens beste fotballspiller. Ronaldo er elsket og hatet og mange har en mening om han. Han har et kroppsspråk som gjør at han virker arrogant og selvopptatt. De som har møtt Ronaldo har bare positivt å si om han. 

På biblioteket peilet meg inn på biografien som var rangert høyest på Bokelskere.no: Alt om Ronaldo skrevet av Peter Banke. Men den fant jeg ikke. Rygge bibliotek flyttet inn i nye og fancy lokaler høsten 2016, og en del av innkjøringsproblemene jeg har opplevd er at bøker ikke ikke alltid er der jeg forventer de skal være. Så da ble det en biografi av Luca Caiolo: Cristiano Ronaldo- Gullgutt.

«Den 5. februar 1985 klokka 10.20 blir Ronaldo født på sykehuset Cruz de Carvalho. Gullklumpen veier 3,62 kilo og er 52 centimeter lang. Hugo, Elma og Catia har fått en lillebror.

Faren til Ronaldo jobber som gartner i byens kommunale parker og hjelper til i Andorinha. Moren hans strever over grytene, blant annet på et hotell, for å forsørge barna.

Ronaldo vokser opp i kvarteret Quinta do Falcao. Det er et av Santo Antonios fattigste strøk, og består av en klynge småhus som ligger oppe i en fjellside.
Her hvor Ronaldos barndomshjem lå, i enden av en liten, smal gate, er det nå en byggeplass full av ugress, en håndballbane og en bar.
Byggeplassen er nærmest blitt et pilegrimsmål for fotballfans og nysgjerrige turister.

«Jeg har ikke tall på hvor mange turister jeg har kjørt opp hit. De vil se hvor han bodde. Tjener gode penger på det,» sier taxisjåføren Carlos og gnir tommel og pekefinger mot hverandre.»

Andorinha er klubben som fostret Ronaldo der også faren bruker det meste av fritiden sin på å hjelpe til. Faren døde i 2005 på et sykehus i London dit Ronaldo hadde fått han overført i et forsøk på å redde han. Faren ble 51 år. Det var alkoholen som ga faren en tidlig død. Ronaldo som er svært knyttet til familien ble knust av dødsfallet:

«Ifølge Ronaldos gudfar Fernao Sousa var det en vanskelig tid for Ronaldo. «Han var vanvittig glad i faren sin, og det plaget ham å se ham syk. Han visste at faren var døende, og var svært lei seg og opprørt i begravelsen. Men han visste også at han måtte være sterk hvis han skulle følge fotballdrømmene sine,» sier Fernao Sousa.

Dinis var verken opptatt av rampelyset eller kameraene. Han foretrakk å holde seg i bakgrunnen, men i forholdet mellom far og sønn strakte han seg alltid langt.

De var uatskillelige før Ronaldo dro til fastlandet og Sporting Lisboa. Og de var det fortsatt i Manchester. Dinis besøkte ham ofte der. Han fulgte ham, hjalp ham og oppmuntret ham, helt til sykdommen ikke tillot det lenger.
Ronaldo forsøkte noen ganger å overtale faren til å la seg innlegge på en klinikk for å bli behandlet for alkoholmisbruket, men han klarte ikke å redde ham.
Dinis fortsatte å drikke. Legene på de beste engelske sykehusene kunne ikke gjøre noe.

Hans død ble begynnelsen på en vanskelig periode for Manchester Uniteds nummer 7.»

Ronaldo var langt fra den beste i klassen på skolen, men huskes som en veloppdragen elev, en gøyal og god venn for klassekameratene. Han huskes også for sin medfødte lidenskap for fotball:

«Fra første dag han kom inn døra, var fotball yndlingssporten hans. Han var med på andre aktiviteter, lærte seg sanger og gjorde lekser, men han likte aller best å ha tid for seg selv og spille fotball. Når det ikke var en ball i nærheten, og det var ikke så sjelden, lagde han en ball av noen sokker. Jeg aner ikke hvordan han klarte det.»

Da Ronaldo var 12 år reiser han til fastlandet for å begynne på Sportings ungdomsakademi. Det var vanskelig å takle både for han og familien han måtte forlate. Dagene er detaljstyrte skole til kl. 17 og etter det trening med ungdomsakademiets A-lag. Han blir et mobbeoffer og føler seg som en klovn. Ringer hjem flere ganger i uka og moren Dolores må oppmuntre han om ikke å bry seg om de andre guttene. Etter ferien hjemme måtte han overbevises om at det er riktig for han å fortsette på akademiet. Litt etter litt tilpasser Ronaldo seg livet på akademiet, ambisjonene overskygget ensomheten og hjemlengselen. Han jobber hardt med å bli en god fotballspiller.

«Han gjør det som kreves for å bli en god fotballspiller, og påtar seg også på en måte familiens problemer. Som 14-åring er Ronaldo klar over at faren Dinis er alkoholiker og at broren Hugo er stoffmisbruker. Det gjør ham redd, men han rømmer ikke for det.

Storebroren blir innlagt på en avvenningsklinikk i Lisboa. Det er bare takket være lønnen til Ronaldo at familien har råd til å betale for behandlingen. Hugo får flere tilbakefall, men klarer til slutt å komme seg ut av det.
Det samme kan ikke sies om faren. Her hjelper det ikke med innsatsen til Ronaldo.

På fotballakademiet begynner det riktignok å gå bedre for Christiano.
«På grunn av hans enestående talent og utrettelige arbeidsinnsats tilpasset han seg litt etter litt den nye hverdagen, og han ble et inn midtpunkt på laget. De andre spillerne sentret til ham, for de visste at han var den beste,» har Ronaldos skolelærer Leo Pontes fortalt.

Ronaldo framstår som en leder både på og utenfor banen.»

I dag er Ronaldo 32 år. Da han ble kjøpt av Real Madrid i 2009 for 94 millioner euro fra Manchester United, var han historiens dyreste spiller. I Manchester United hadde han vært siden han kom til klubben som 18 åring i 2003.
Boken på 200 sider som kategoriseres som en faktabok for barn, ble utgitt i 2012. Den forteller om oppturer og nedturer for Ronaldo i fotballens verden og litt fra privatlivet. Helt sikkert ikke den beste biografien om han. Men i og med at det meste jeg leste var ukjent for meg, var det en grei bok for formålet. Jeg hadde neppe lest en mer omfattende biografi om han; så interessert er jeg verken i fotball eller Ronaldo. Men min erfaring etter å ha lest biografier, er at jeg er det oppslag i media blir det mer interessant å følge med på det som skrives mv om personen.


«Gullgutt kommer helt tett på en av de beste fotballspillerne noensinne, portugiseren Cristiano Ronaldo. I boka er det eksklusive intervjuer med Ronaldos familie og gamle trenere, som forteller historien om oppveksten hans på Madeira, hvor han allerede som gutt har en drøm om å bli profesjonell fotballspiller. Cristianos far drikker seg ihjel, og broren er stoffmisbruker, men hver gang Ronaldo møter utfordringer og motgang, vender han sterkere tilbake. Med sitt spektakulære fotballspill og den åpenlyse forfengeligheten er Ronaldo både elsket og hatet. Han har allerede vunnet Gullballen, men som boka avslører er gullgutten fra Madeira langt fra mett ennå.»


18. feb. 2017

Nå for tiden har sannheten det med å krype under låste dører og sige ned pipene.


Fra Falkejakt av Hilary Mantel

«Men man må være varsom med hva man ler av. Master Sexton, kongens narr, har hånet Anne og kalt henne slibrig. Han trodde det sto ham fritt å si slikt, men Henrik trampet tvers over salen og lappet til ham, smelte hodet hans i panelet og forviste ham fra hoffet. Det sies at Nicholas Carew ga mannen et fristed av medlidenhet.


Anthony er opprørt over det som skjedde med Sexton. En narr liker ikke å høre om en annen narrs ulykke; spesielt ikke, sier Anthony, når hans eneste feiltrinn var å være forutseende. Å, sier han, du har lyttet til sladder på kjøkkenet. Men narrer svarer: «Henrik sparket ut sannheten, og master Sexton med den. Men nå for tiden har sannheten det med å krype under låste dører og sige ned pipene. En vakker dag kommer kongen til å gi etter og invitere den til å komme inn og varme seg ved peisen.»


15. feb. 2017

Hvordan arter grensen mellom sannheter og løgner seg egentlig?



Privat foto
Fra Falkejakt av HilaryMantel: 

"Hvordan arter grensen mellom sannheter og løgner seg egentlig? Den er gjennomtrengelig og utvisket fordi den er gjengrodd med rykter, snakk. misforståelser og forvrengte fortellinger. Sannheten kan sprenge porter, sannheten kan gå gatelangs og ule, men dersom sannheten ikke er tiltalende, attraktiv og lett og like, er den dømt til å stå utenfor bakdøren og klynke."

11. feb. 2017

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Svart løgn (1954)

Privat foto

Mer om boken jeg skal gi en smakebit fra her;
Denne uken har jeg lest 50 kortnoveller utgitt i 1954. Det er flere av novellene der «bygdedyret» er tema og smakebiten er fra novellen Svart løgn som ble publisert 3. april 1954:
 «Dommen og rettferdigheta sitt på en taburett ved døra i Nerlykkjen. Dommen og rettferdigheta er a Klara Moa.

Nå ska dom få att, alle dom som har sett ut rykter om a Klara! Hu veit åkke det er. Den stygge smeden som går der og har så løst på kvinnfolk at 'n står og koper tel jønnet blir kaldt bære 'n ser ei jente som svinger forbi glaset. Og så bakerkjærringa! Den tispa! Hu skulle nå fell ha nok med seg sjøl slik som hu legg seg uti med både emmisærer og kuffertkræmer. Dom ska få ta det telbars att i avisen under fullt navn, hu Klara vil itte ha noe slikt sittandes på seg.

- Å er det dom har sagt da? sier Nerlykkje-kjærringa og nesten gjømmer seg bak ovnen. Men da får a svar.

- Gjør deg itte dommere hell du er! Glefser a Klara. – Det har fell itte gått forbi døra her hell! Hu Klara skubber seg godt rette på taburetten. - Du har nok hørt at je har vøri i hop med enkjæmannen i Svea, men det eneste je har gjort er å vaske klæa hass, og det spør je ingen om.»

Det er Nerlykkje-kjærringa enig i og skjule fliret. Inne på kammerset sitter mannen og Lille Dina som klistrer i glansbildeboka si og forstår ikke noe av det som foregår på kjøkkenet. Nerlykkje-kjærringa fritter ut Klara til Klara blir så rasende at hun slår hånda i bordet så kaffekoppene hopper:

«- Ja, hvis itte je er så uskyldig som barn i mors liv, så ska je itte reise meg oppatt ifra stolen je sitt på!
Og dermed  reiser hu Klara seg. Og stolen føljer med. Hu Klara står oppreist med taburetten bak på stakken.
Nerlykkje- kjærringa blir redd. Hu skrik.
Og så skrik hu Klara.
Og så kjem mannen inn ifra kammerset. Og så detter taburetten i golvet. Men bak på stakken hennes Klara glitrer det tre glansbilde-engler med lim på.»


10. feb. 2017

Nyryddinga av Sigmund Løvåsen



Å lese Nyryddinga av Sigmund Løvåsen har gitt meg klump i halsen og fått meg til å le. Romanen ble utgitt i 2003. Forfatteren ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris og P2 lytternes romanpris. 180 sider. 

Nyryddinga er en oppvekstskildring over en kort periode. Fortellerstemmen er Geir på elleve år. Han bor sammen med foreldrene og broren på en gård der de driver med sau. Geir ønsker å bli bonde og trives å være sammen med faren når han jobber på gården.

«Eg gledde meg til sommarferien. To lange månader som kom til å gå så altfor fort. Alt her heime, leik og bading og kanskje ein liten ferie om vi fekk tid.
- Vi får sjå på slåttveret, sa far.

Eg var van med å vera heime i lag med far og mor. Hadde aldri gått i barnehage. Den var nede i bygda. Bygderamp kalla ho bæssmor dei som hadde gått der. Hadde vore i bursdag til fleire av dei no etter at eg hadde begynt på skulen. Dei hadde krig med kaker og brus, og ein kasta øks etter bror sin. Ville ikkje bli slik. Ville heller vera med mor og far, eller bestekameraten min, Finn.

I dag skulle eg vera heime med far. Han jobba sjølv om han var heime, plukka stein, kjørde møkk, fóra og klypte sauene, sette opp hesjer og kjørde høy. Og mykje meir. Det var nok å vera med på, og han trong nokon til å hjelpe seg. Eg kunne det, alt det far gjorde. Sjølv om eg var for liten til å ta dei tyngste steinane, for liten til å klyppe sauene og for liten til å bera så mange hesjestaur som han, sa visste eg korleis ein skulle gjera det. Og om noko skulle skje med far, sa visste eg og kva eg skulle gjera. Viss han lag og pusta tungt og heldt seg på bringa.  Ingen hadde sagt det, men eg visste det, hadde tenkt det ut sjølv. Eg visste eg kunne springe fort opp att frå jordet, og at eg kunne det korte telefonnummeret utanat. Og eg visste kva slags pedal eg skulle trykke ned, og kva slags spak eg skulle skyve på for å flytte traktoren, viss den tunge tilhengaren fylt med stein sto oppa bringa til far. Og eg visste at eg skulle legge genseren min under hovudet hans og seie det skal gå bra, og eg visste at eg kunne springe raskt opp att til huset, trena på det kvar gong vi hadde pause, og eg visste kva eg skulle seie i telefonen, kvar vi budde, og at dei måtte hjelpe far. Alt skulle gå bra. Hadde tenkt det ut sjølv. Og eg skulle trøyste mor, slik ho trøysta meg.»

Geir har gode relasjoner til foreldrene. Lillebroren er han tidvis flau over. Finn er kameraten som også kommer fra gård. De holder samme mot bygderampen. Finn er tøffere enn Geir og har sagt opp kontrakten med Gud, og bruker sterkere ord enn Geir. Begge skal bli bonde og skihopper. De er som gutter flest. Usikkerheten for Geir er farens helse.

 Å lese Nyryddinga ga meg en god leseopplevelse. Jeg startet å lese den rett etter at jeg hadde sett siste episode i NRK programmet Tid til å leve. Derfor var jeg nok i et spesielt modus til å ta til meg romanen til Sigmund Løvåsen. I tillegg har jeg vokst opp med sau; helt til faren min fikk hjerteproblemer. Derfor ble denne romanen litt min historie også.


Bilde fra et besøk i Irland høsten 2016. Fra sauebonden Brandons flokk. Disse hadde han for ullen som var som silke. Jeg husker vi hadde en sau som fikk navnet Silke på grunn av ulla - ulik de andre sauene vi hadde. Mulig en slektning til denne rasen. 


7. feb. 2017

Krim: Det siste barnet (The Last Child) av John Hart.


Jøss som tida flyr. Allerede 7. februar, og Det siste barnet av den amerikanske forfatteren John Hart er den første boken jeg har lest denne måneden. En krimbok fra egen bokhylle på 394 sider med spenning fra første til siste side. Ukjent forfatter før jeg leste all omtale av den siste av John Hart utgitt på norsk i 2016: Syndenes forlatelse. Det siste barnet ble utgitt i 2009, og den norske utgaven jeg har lest ble utgitt i 2010.

Jeg gjør dette enkelt for meg selv; handlingen er fra forlaget Fonts omtale av boken her:

«Tretten år gamle Johnny Merrimon hadde et perfekt liv: et godt hjem og kjærlige foreldre, og tvillingsøsteren Alyssa som han var sterkt knyttet til. Han visste ingenting om tap og svik – før den dagen Alyssa forsvant inn i en fremmed bil. Nå, et år senere, er Johnny ensom og alene, forlatt av alle han var blitt opplært til å stole på: Faren dro sin vei like etter at datteren ble borte, og moren har forskanset seg i en tåkeverden av alkohol, dop og mishandling. Ingen andre enn Johnny tror at Alyssa fremdeles er i live, og han bestemmer seg for å finne henne og redde familien. Så forsvinner enda en liten jente, og Johnny må oppsøke miljøer og mennesker som ingen barn burde bli kjent med.»

For den som liker krim som aldri gir leseren grunnlag for å slappe av, er dette boken. For denne leser litt i overkant intens. Særlig fordi romanen er på nesten fire hundre sider og at den er så mørk. Men den holder på spenningen helt til siste side og med stadig overraskende vendinger. Det er enkelt å leve seg inn i den vanskelige livssituasjonen til Johnnny og moren. Og derved blir en revet med og håper aller mest at Alyssa skal finnes i levende live. I det minste at familien skal få et svar på hva som har skjedd.   

Romanen starter når det er gått et år siden Alyssa er forsvunnet.  I tillegg til Johnny og moren er en av hovedpersonene politietterforskeren Hunt. Hunt som ledet etterforskningen kjenner skyld fordi han ikke har klart å finne ut av hva som skjedde med Alyssa. Han er bekymret for Johnny og moren, og ikke så lite betatt av den vakre kvinnen. Sjefen til Hunt er igjen bekymret for at Hunt har involvert seg for mye i saken. Hunt er en etterforsker som går egne veier, og det samme gjelder Johnny som setter i gang dramaet som vi følger i mange akter. Mer skal ikke røpes fra handlingen.


Jeg har en bok til av John Hart i bokhylla: Ved elven. Den skal leses etterhvert. Men nå må jeg lese noe mindre intenst. Rett og slett «slækkern»...

Privat foto


4. feb. 2017

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle To egg om pinsekvelden (1953)

Privat foto

Planen er at jeg skal lese et års kortnoveller pr uke. Det klarte jeg ikke forrige uke, men en plan er en plan – ikke noe annet. Mer om denne boken kan du lese i dette innlegget:
 Denne uken har jeg lest stubbene som ble utgitt i 1953, 50 kortnoveller, og smakebiten er fra 23. mai 1953: To egg om pinsekvelden:

«Det ligg to smågutter og rænske tuneps en pinskveld.
Matklokkene begynner å ringe bortover i gardom. Fysst høre
dom Lein-klokka, lita og tynn og singlete.
- Nå er det kveldsvor'n pa Leine, sier den eine guten
- Hadde v i rænske tuneps på Leine nå så hadde vi vøri ferdig
for dagen.
- Ja, sier den andre. Og så godt som det er å vara på Leine.
- Det er fordi det er en liten gard det, seie 'n far. Dom sitt ved
samma matbordet både sjølvefolket og tenera der.
- I kveld ville je itte vara på Leine, i kveld vil je vara her.
Det er bære her på Skarstad en får to egg om pinskvelden.»

Det er forskjellig fra gård til gård hvordan det er med matstellet for de som plukker turnips. På Skarstad er maten vanligvis ikke av den beste; det er «svart kaku og vond pultost og drekke skvalasur mjølk. «

«Men i kveld får vi to egg har oss fordi det er pinskvelden.
Det får dom ingen annen stann. Men det har vøri skikken på
Skarstad i æille år det, sa 'n far.

Nå begynner det å ringe i mange stabburstårn på en gong,
Smågutta reiser seg når dom hører Skarstadklokka og be-
gynner  å gå bortover etter åkerkanten. I kveld er det kvelden
doms. Nå er det ingen som slår Skarstad-gården, endelig kan
onga på de andre åkrom misunne doml  Når dom kjæm inn nå
så står det en kvit bolle med varme egg i midt på langbordet.

Men det jorde itte det. Sjølvefolket hadde reist bort, og
kokka hadde fønni ut at det greide seg med ett egg tel manns.
Så kunne dom få rull og syltetøy og geitost! Og det var da mye
bedre!

For kokka ja!

Men itte for de to smågutta som hadde én ting å vekse på
Og sjå frem imot.


To egg om pinskvelden.»


2. feb. 2017

Bøker lest og skrevet om i januar 2017

Privat foto

«Asfalten skar gjennom landet som et arr, et langt og mattsvart brannsår. Ennå sitret ikke luften, men sjåføren visste at det ikke var lenge igjen: Det sviende lyset, heteflimmeret langt der fremme, hvor den blå himmelen hamret ned på jorden. Han rettet på solbrillene og kastet et blikk i det store speilet over frontruten. Der så han hele bussen og alle passasjerene. I tretti år hadde han sett alle slags folk i det speilet: de søte jentene og de nedbrutte mennene, fyllikene og gærningene, de storbrystede kvinnene med røde, rynkete spedbarn. Sjåføren kunne lukte trøbbel på en mils avstand; han visste hvem som hadde det greit og hvem som var på rømmen.

Sjåføren så på guttungen.
  Han så ut som en rømling.»

Sitatet over er første avsnitt i boken jeg skal begynne å lese – en krimbok fra egen bokhylle. Veldig god sier han som nettopp har lest den.
Selv om lyset er på vei tilbake, er ikke energien på topp til å lese bøker om ettermiddagene og kveldene. Enda noen måneder til det er vår. Lengter...


Januar forsvant før jeg hadde fått sukk for meg. Hjernecellene har fått svingt seg på jobben denne måneden også, og hjernen har behov for hvile når jeg er hjemme. I tillegg til å lese i Alf Prøysens Lørdagsstubber ble det bare fem leste bøker i januar. Det viktige er at fire av bøkene er fra egen bokhylle.

Link til innlegg om bøkene jeg leste i januar: