24. apr. 2017

Overtalelse (Persuasion) av Jane Austen


«Hvis dette høres ut som kiosklitteratur, skyldes det først og fremst at forfatterne av «romantikk» har lært av Jane Austen, enten de vet det eller ikke. Det betyr ikke at hennes kunst er billig, men at hun representerer et gjennombrudd i litteraturhistorien: Det ble skrevet store romaner før henne (tenk på Cervantes’ og Henry Fieldings mesterverk), men ingen med slik sans for hverdagsliv. Personene er stort sett «alminnelige» folk fra middelklassen, de strever med helt alminnelige problemer for sin aldersgruppe, vi møter dem i landsbyer og byer, hus og hotell, som er skildret med fine avskygninger og plassert presist i et geografisk og kulturelt landskap vi kan kjenne igjen. Fra linje til linje beveger fortellingen seg med langt større frihet enn før mellom det private og det offentlige, mellom intime rapporter fra sjeleliv og skildringer av store tablåer. Helt nye muligheter er skapt for gjennomsnittsleseren opplever en verden som det er lett å identifisere seg med i stort og smått.»

Sitatet er fra etterord skrevet av Bjørn Tysdahl i boken jeg har lest ferdig i går: romanen Overtalelse (Persuasion) av Jane Austen. Jane Austen døde i 1817 og romanen ble utgitt i 1818, etter at hun var død. Boken jeg har lest er en utgave på eBokBib – 241 sider inkludert etterord.

Ekspertene kan mene det de vil, men Jane Austen leses fortsatt – 200 år etter at hun døde. Og det lages filmer om henne og filmer med grunnlag i bøkene hun skrev. Jeg har sett mange filmer, og har bl a kjøpt en filmboks med fem filmer produsert av BBC der en av filmene er Persuasion produsert i 2007.

Det var en bekjent av meg som fortalte at hun synes Overtalelse er den beste romanen Austen skrev. I og med at jeg kun har lest Stolthet og fordom, en bok jeg leste i 2013, 200 år etter at den ble utgitt, og skrev om i innlegget:


er det vanskelig å ha noe mening om jeg synes Overtalelse er den beste. Men jeg synes romanen var minst like god som Stolthet og fordom. Jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer til å lese de andre romanene hun har utgitt, men ikke minst finne en biografi om henne. Det siste ser ikke ut til å være enkelt med mindre jeg må lese den på engelsk.

Hovedpersonen i Overtalelse er Anne Elliot, 27 år og ugift. Hun bor på Kellynch Hall sammen med faren sir William Walter Elliot og søsteren Elizabeth. Den yngste datteren Mary er gift. Gudmoren Lady Russel har vært Annes støtte og venninne etter at moren døde. For åtte år siden ble Anne overtalt av faren og Lady Russel til å bryte forlovelsen med sjøoffiseren Frederick Wentworth fordi han ikke hadde formue eller familieforbindelser som gjorde at han var fin nok for familien.

Den snobbete faren som er baronett har levd over evne, og nå må eiendommen Kellynch Hall leies ut for at han skal få økonomien på fote igjen. Inntil videre skal familien Elliot leie bolig i Bath. Dit reiser faren sammen med Elizabeth, som er like snobbete som faren. Det er ingen som betviler at Elizabeth skal bli godt gift. Anne derimot er det ingen som tror skal bli gift. Enken og venninnen til Elizabeth, Mrs Clay, har større verdi enn Anne, noe Elizabeth uttrykker i klare ordelag. Når Mary ytrer behov for støtte fra familien, er det Anne som får i oppgave å reise til henne i Uppercross Cottage. Det passer henne fint – Anne har ikke noe ønske om å flytte til Bath. Planen er at hun etterhvert skal reise til Bath sammen med Lady Russel.

Leietakeren til Kellynch Hall er admiral Croft og ektefellen. Heller ikke de er fine nok for familien Elliot. Fru Croft er søsteren til Frederick Wentworth som nå er blitt en formuende sjøkaptein. Han er fortsatt ugift og Anne møter han under oppholdet hos søsteren. Anne har fortsatt følelser for Frederick, men han tilkjennegir at han ikke har tilgitt at hun brøt forlovelsen. Frederick ytrer at han er klar for å gifte seg, men det er andre kvinner han har i tankene. Han sikter seg inn på Louisa, en av søstrene til Marys ektefelle Charles.

Sir William Walter Elliot har ingen sønner og uten sønner arves eiendommen av en nevø. En nevø familien tidligere har hatt liten kontakt med. Nå viser han interesse for familien og ser ut til å ha pekt seg ut et koneemne: Anne Elliot.

Overtalelse er i utgangspunktet en historie med et enkelt tema. Men der en forfatter av kiosklitteratur ville ha laget en serie på 12 bøker, har Jane Austen komprimert ned historien til litt over 200 sider. Allikevel får hun frem helt klare bilder av de involverte og miljøet. I tillegg skriver hun om noe som er observert og/eller selvopplevd. Selv om Jane Austen ikke var noen rødstrømpe, må hun som et intelligent menneske ha kjent tvangstrøyen et kvinneliv kunne være dengang. Det gir meg et ekstra grunnlag for å leve meg inn i historien. Anne Elliot skiller seg fra søstrene som begge er snobbete. Hun ser andre verdier i livet og møter derfor mennesker på en helt annen måte. For henne er å leve innestengt i Bath der alt har gjøre med å se og bli sett, å være en del av sosieteten, som å flytte inn i et fengsel. Hun trives på landet sammen med dem jordnære svigerfamilien til Mary, selv om oppholdet også innebærer å måtte overbære den sutrete Mary som også har snobbefakter. Derfor blir denne historien også morsom i tillegg til at det er en kjærlighetshistorie der en som leser håper og håper at Anne skal finne kjærligheten. Og; snobbete mennesker er ikke mindre komiske i dag enn de var på Jane Austens tid.


Etter at jeg hadde lest ferdig boken så jeg om igjen filmatiseringen fra 2007. Selv om historien er ytterligere komprimert i filmen og litt annerledes enn boken, synes jeg filmen får frem innholdet på en god måte. Jeg har sett filmen tidligere, men kan ikke huske at jeg dengang ble så engasjert i handlingen. Skuespillerne i rollen som Anne Elliot og Frederick Wentworth er Sally Hawkins og Rupert Penry-Jones. Sally Hawkins husker jeg fra filmene Blue Jasmine og Happy Go Lucky, men da hadde hun mer gøyale roller. Nå spiller hun den sarte Anne Elliot som er mer eller mindre duknakket og overkjørt av familien. Rupert Penry-Jones har jeg sett tidligere i serien Whitechapel, og som Frederick Wentworth var han kjempekjekk. Wow! 


22. apr. 2017

Krim: Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli


Det er et enormt utvalg av krimbøker. Når den norske kongen av krim utgir bøker, opplever jeg det nesten som spam. Istedenfor å revet med, har det motsatt effekt på meg, jeg blir unødvendig skeptisk. Det var jeg også da jeg fikk spørsmål fra Liv Forlag om å motta et leseeksemplar av romanen Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli. En ukjent forfatter og et ukjent forlag før jeg leste romanen. 

Lille Linerle var en positiv overraskelse. Jeg ble revet med fra første til siste side av handlingen i romanen på 383 sider utgitt i 2017. Det som jeg hang med opp i som jeg opplevde trakk ned var lite i den store sammenheng. Jeg tenkte på det der og da, men når jeg leste videre var det glemt. Romanen Lille Linerle bør fenge mange lesere.

Handlingen foregår i Vestfold. Mari er syv år og bor sammen med moren Sissel i en sommerhytte ved sjøen. Det er over to år siden Mari har hatt kontakt med faren. Moren har et forhold til Petter som er advokat. Det var på restauranten hun jobber at hun første gang møtte Petter. Han ga henne rikelig med tips og et visittkort. Sissel kontaktet han og de har innledet et forhold. Mari liker ikke Petter.

Den dagen Mari forsvinner har Sissel og Petter seg en hyrdestund på soverommet. Mari er kledd for å være ute. De sovner og når de våkner er Mari forsvunnet. Når de ikke finner henne blir politiet kontaktet. Det er grunnlag for å anta at hun er druknet. Det de ikke vet er at Mari er blitt med en mann som hun først tror er faren. En person som har vonde hensikter.

Det er skremmende å lese denne romanen. Samtidig synes jeg forfatteren klarer å ikke gjøre det for mørkt og dystert ved at hun ikke er for detaljert. For mange detaljer kunne lett gjort denne romanen for rå, og slike bøker er ikke noe for meg. Handlingen er vond nok å forholde seg til som den er. Troverdig? Absolutt! Med de kriminalsaker som har vært opp gjennom årene overgår virkeligheten fiksjonen. Og som i slike saker stiller jeg meg spørsmål under lesingen rundt hvordan Sissel håndterer forsvinningen, hvor lett hun lar seg påvirke av Petter og politiets etterforskning. At jeg synes denne romanen er skremmende har også å gjøre med sistnevnte. Lille Linerle er en roman som jeg kommer til å huske.  



«Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes - som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet - en dag skal komme på besøk.

– Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke

stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.

– Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.


Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?»

21. apr. 2017

Barnebok: Dagen da Jørgen ble spist og en annen historie (The Day Louise Got Eaten / Jeremiah Jellyfish Flies High) - John Fardell


Jeg har dessverre ingen barn i aldersgruppen 4-8 år å teste interessen for boken Da Jørgen ble spist og en annen historie på. Den andre historien er Mats Manet blir rakettpilot. En bok av John Fardell som Peter Kihlman, innehaver av bloggen Pappahjerte, har gjendiktet på norsk og er utgitt på Figenschou forlag i 2017.

Men selv om jeg ikke har barn i aldersgruppen som boken til John Fardell er tiltenkt, leste jeg mange barnebøker for datteren min og var selv en ivrig bokleser som barn. Derfor vet jeg at spennende bøker er bøker barn leser og vil bli lest for om og om igjen. «E gang til», sa datteren min da vi leste for henne før hun kunne snakke rent. Det tror jeg at hun også ville sagt om denne boken.

Den første historien handler om Jørgen og storesøster Sara som er ute i skogen. Der møter de et monster, en Glefser som glefser i seg Jørgen. Sara holder hodet kaldt, hun vet at Glefsere vanligvis svelger maten hel, og derfor kan hun få Jørgen ut igjen. Hun følger etter Glefseren. Men før hun får gjort noe blir Glefseren slukt av et større monster, en Glefsenapper... Om noen skulle være i tvil; historien om Jørgen, Sara og monstrene har en lykkelig slutt.

Da Jørgen ble spist og en annen har akkurat nok tekst til å fortelle historiene. Store, fargerike og beskrivende tegninger setter fantasien i gang. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av Figenscou forlag.

Angående barn og spennende bøker: Tove Jansson som jeg har hatt mange innlegg om på bloggen og skrev mange bøker for barn, er sitert slik i biografien om tema:


«Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst. Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»

18. apr. 2017

Fryktens makt – Frihet eller taushet i terrorens tid av Vebjørn Kroll Selbekk


«Våre samfunn er langt fra perfekte her i Vesten. Men det at
vi har bygget opp demokratier der alle har rett til å si, tenke, tro,
mene, skrive og tegne det de vil, det er ingenting a skamme seg
over. Tvert imot. Disse verdiene, som særpreger våre samfunn,
har gjort Vesten til det «stedet» som folk fra hele verden søker
seg til.

For drøyt femti år siden gjorde min egen familie det. Flyktet
fra tanke- og meningskontrollen. Grunnen til at jeg i det hele tatt
eksisterer, er faktisk frihetslengselen som min bestemor hadde
den gangen i 1957, og det motet hun viste da hun trosset farene,
forlot alt hun eide og skaffet seg og sine etterkommere en ny
fremtid i den frie verden.

Vi har grunn til å være stolte av frihetsverdiene våre. De er
verdt å eksportere. Og de er verdt å forsvare. Uansett hvor mye
man brenner flagg og ambassader i Midtøsten. Og uansett hvor
mye man truer med terror. Eller utøver terror.»

Sitatet over er fra Vebjørn Kroll Sellbekks bok Fryktens makt – Frihet eller taushet i terrorens tid, en bok utgitt på forlaget Aschehoug forlag i 2016. 238 sider inkl register. En bok jeg har lånt av biblioteket. Tankevekkende bok på mange måter. Meningene om en del av temaene kan være ulike, men det viktigste er at den blir lest mener jeg.



«Vebjørn Selbekk er flyktningesønnen som siden 2006 har vært det norske symbolet på karikaturstriden, en konflikt som toppet seg med de blodige terroraksjonene i Paris og København vinteren 2015.

Selbekk tar oss med tilbake til sine egne barne- og ungdomsopplevelser i morens hjemland DDR. Han forteller om sin dramatiske familiehistorie fra et Tyskland preget av undertrykkende ideologier som kommunisme og nazisme - en tilværelse der det var en selvfølge at folk ikke sa sin mening fordi fryktens makt var for stor.

Med dette som bakteppe trekker Selbekk, som høsten 2015 ble tildelt Fritt Ords Honnørpris for sitt «prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid», linjene til vår tid der frihetsverdier vi lenge har tatt som en selvfølge, nå kommer under økende press.

"Fryktens makt" er en bok om karikaturstrid og terror, men også om veien videre - om kampen mellom frihet og frykt i terrortrusselens tidsalder.»

15. apr. 2017

Varsjøen av Thomas Marco Blatt


«Broren min hadde vært død i over tjue år da Tommy Lystad ringte meg den kvelden.

Guttene var lagt, og Ragnhild og jeg sto på kjøkkenet og snakket om «situasjonen vår», rettere sagt, Ragnhild snakket om «situasjonen vår». Kort oppsummert levde vi på en inntekt, hennes inntekt, siden jeg hadde gått hjemme i over et år, etter at jeg fikk sparken fra Møller Bil. Det siste likte ingen av oss å snakke om, så Ragnhild konsentrerte seg om det vi kunne gjøre noe med, nemlig å skaffe meg en jobb igjen. Det var aldri meninga at hun alene skulle forsørge en familie på fire, i alle fall ikke over så lang tid, var det ikke bare rett og rimelig at jeg også bidro til husholdningen? Eller var jeg kanskje blitt lat, var det derfor jeg ikke engang klarte å komme meg til NAV Bjerke og melde meg arbeidsledig?»

Fortellerstemmen i romanen Varsjøen av Thomas Marco Blatt er Morten Bodrum, tobarnsfar og gift med Ragnhild. Romanen ble utgitt i 2016 på Kolon Forlag, og eksemplaret jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.

Sitatet over er fra begynnelsen av romanen og sitatet under er fra slutten av første kapittel:

«I farten kunne jeg ikke huske når jeg sist så Tommy Lystad, men jeg hadde i hvert fall ikke sett ham siden jeg flyttet hjemmefra, og nå ringte han altså meg, om den fatale sommerdagen ved Varsjøen. Det var klart jeg visste hva som skjedde den dagen for over tjue år siden, sa Tommy; Markus falt fra en fjellskrent, slo hodet og druknet i Varsjøen. Det visste vi alle, men han, Tommy Lystad, visste hva som virkelig skjedde den sommerdagen. Vi burde møtes, sa Tommy Lystad og hostet hult, som om hosten satt dypt i lungene. Kunne jeg ringe ham tilbake?...

...Utenfor var det mørkt, med unntak av lysene fra rekkehusene i Selvbyggerveien og månen som glødet som et hvitt stempelmerke på den svarte himmelen.
«Morten, hva er det?» sa Ragnhild, og jeg frøys og jeg svettet, og jeg klarte ikke å slutte å skjelve. Det eneste jeg tenkte på var broren min, der han la med bakhodet stikkende opp av det mørke vannet. Bare det. Bare krusningene som skvulper mot hodeskallen, og det våte håret, spredt utover som solstråler, i ett med vannflaten.»

Forfatteren klarer allerede i første kapittel å skape stor nysgjerrighet om hva som skjedde den sommerdagen da broren druknet. Hva er det Tommy Lystad har å fortelle. Men også; hva har skjedd i livet til Morten etterpå og hva vil skje fremover. Litt etter litt får vi vite om barndommen til Morten og livet han lever i dag. Uten å drukne historien i detaljer. Uten at det blir en tristesse. Elegant veksling mellom nåtid og fortid. Romanen på 182 sider var rett og slett en innholdsrik sluke-roman. Den gjorde inntrykk å lese. 

Romanen har fått gode anmeldelser; det er sitert fra disse her på Kolon Forlag. Det fortjener den synes jeg. Og bokomslaget; det beskriver innholdet så bra. Jeg ser virkelig frem til å lese flere bøker av Thomas Marco Blatt som forlaget presenterer slik:


«Thomas Marco Blatt, født 1980 i Pusan, Sør-Korea, oppvokst i Oslo og på Sørumsand. Han har gått Skrivekunstakademiet i Bergen og forfatterstudiet Litterär gestaltning ved Göteborgs universitet. For diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden (2006) mottok han Tarjei Vesaas’ debutantpris, og har siden utgitt to diktsamlinger og en ungdomsbok. Varsjøen er hans første roman. 

14. apr. 2017

Krim: Romanen Filledokka (Ragdoll) av Daniel Cole


Krimromanen Filledokka (Ragdoll) av Daniel Cole starter med siste dag i en rettssak i rettsbygningen Old Bailey i London i 2010. Media har gitt saken til «Kremasjonsmorderen» stor oppmerksomhet. På publikumsgalleriet sitter William Oliver Layton-Fawkes med tilnavnet Wolf, politimannen som har fått den tiltalte seriemorderen arrestert. Samantha, et av jurymedlemmene, observerer:

«Wolf hadde vært til stede hver bidige dag av den førtiseks dager lange rettssaken. Han tilbrakte de endeløse timene med å stirre uttrykksløst mot tiltaleboksen fra sin unnselige plass ved utgangen. Han var en tettbygd mann med værbitt fjes og dyptsittende blå øyne, og så ut som om han var i begynnelsen av førtiårene. Samantha tenkte at han kunne ha vært en ganske tiltrekkende mann, om han ikke hadde sett ut som om han hadde vært sammenhengende våken i månedsvis og at all verdens tyngde hvilte på hans skuldre - men det gjorde han altså.»

Seriemorderen som er tiltalt for å ha drept tjuesju kvinnelige prostituerte i alderen fjorten til atten år blir frikjent – en flertallskjennelse ti mot to. Wolf reagerer på frikjennelsen med å gå til angrep på tiltalte.

I 2014 - fire år etter møter vi Wolf igjen. Kremasjonsmorderen er nå fengslet, han begikk et nytt drap etter at han ble frikjent og løslatt. Wolf er tilbake i Met Police i London som politietterforsker. Nå kjent som Fawkes fra «rettsalmassakren». Med utsikt til hans egen leilighet har politiet gjort et makabert likfunn som pressen etterhvert kaller Filledokka. Funnet som kollegaen Emily Baxter introduserer Wolf for er en torso der morderen har sydd på hode, armer og ben. Kroppsdelene er fra seks forskjellige ofre. Den første delen som blir identifisert er hodet til Kremasjonsmorderen.

Media gir også denne saken stor oppmerksomhet, og en disse er ekskona til Wolf, Andrea. Hun kontakter Wolf og viser han bilder av liket hun har fått fra morderen. Men i tillegg har hun fått en liste med navn over seks nye ofre og dato for når de skal drepes. Borgermesteren Turnble er den første på lista og han skal morderen ta livet av samme dag. Det blir en kamp mot klokka. 

Filledokka er utgitt i februar 2017 og er Daniel Coles debutroman. På bokomslaget er det opplyst at boken er solgt for oversettelse til 33 land. Ifølge theguardian.com er også rettighetene til å filmatisere boken solgt. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fra forlaget Vigmostad & Bjørke som har utgitt boken på norsk.

Filledokka er en bok med mye fart og spenning. Mange overraskelser underveis. Gode karakterer og forholdet og samspillet mellom dem gir en egen dynamikk til handlingen. Humor er her også. Det jeg likte særlig godt er at handlingen er konsentrert rundt politietterforskerne. Derfor er det åpent rundt hvem som står bak de grusomme handlingene og hva som er motivet. Handlingen foregår i London – det er et ekstra pluss for denne leser. Så ja, skulle det bli film av Filledokka har jeg store forventninger.



Daniel Cole (f. 1983) har skapt furore med krimdebuten Filledokka, utgitt i Storbritannia i februar 2017. Lenge før romanen ble publisert, var den allerede solgt for oversettelse i 33 land. Daniel Cole bor i Bournemouth. Han har jobbet som ambulansesjåfør og vært ansatt i dyrevelferdsorganisasjonen RSPCA, samt i sjølivredningsorganisasjonen RNLI.

11. apr. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Forkjølelsen hass Gunnar (1970) og en kort oppsummering



Da har jeg også lest novellene utgitt i 1970 og etterordet av Jan Erik Vold. Lørdagsstubber som jeg har kjøpt, inneholder kortnoveller Alf Prøysen skrev og som ble publisert i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) fra oktober 1951 til september 1970. Den siste ble utgitt 5. september 1970. Alf Prøysen døde kort tid etter: 23. november 1970.

Totalt ble det utgitt 753 noveller eller stubber som de ble kalt. Boken er på 1183 sider inklusive register. Jeg har lest alle novellene og gitt en smakebit fra hvert år, noen ganger deler av og noen ganger en hel novelle. Det første innlegget skrev jeg i desember 2016.

Alf Prøysen ble født 23. juli 1914. Som mange andre på den tiden, vokste han opp i materiell fattigdom.  Som husmannsgutt og etterhvert griskokk var han nederst på stigen i det klassedelte hedemarksamfunnet. Stua der han vokste opp:



Hans skaperkraft viser at oppveksten ikke skapte mental fattigdom hos Prøysen. Tvert imot. Etterordet viser den store og varierte produksjonen han etterlot seg. Temaene i novellene er også varierte selv om han stort sett holder seg i et kjent miljø for han – grågrenda og området rundt. Hans observasjonsevne og lettbente fremstilling av det han observerer er unik. Han så det store i det lille. Erik Byes sang til Alf Prøysen ,Alf, beskriver han så fint der første verset er:

Det gikk en kjempe igjennom landet
og hæin var ydmyk og hæin var stor.
Hæin trådte varsomt på væg og vidde
og hæin for itte med store ord
og itte veit je, men jamen trur je –
at hæin var redd for å setta spor




Noen ganger er Prøysen indirekte bitende mot Bygdedyret gjennom novellens tema, men det gjøres på en humoristisk måte. Humor er et fantastisk verktøy for å avkle snobberi og annet idioti og det behersket Prøysen. Selv om novellenes tema er over et bredt spekter viser de med stor tydelighet at Prøysen hadde et stort hjerte for barn.

Hvordan hadde Prøysen vært om han skulle levd i dag er noe jeg har tenkt på. Han hadde neppe skrevet innlegg på nettet med store bokstaver. Men Prøysen var ikke bare en koselig fyr som skrev koselige tekster. Han var mye mer enn det, og det var et budskap bak mye av det Prøysen skrev.

Da er det slutt for denne gangen. Jeg har kjøpt boken til Alf Cranner Fra Alf til Alf som jeg ser frem til å lese. Her er en smakebit fra året 1970 – dette året ble det tilsammen 27 kortnoveller – novellen Forkjølelsen hass Gunnar fra 23. mai 1970:
 «Hæin Gunnar har vørti riktig stussli å sjå på i vinter. Ja,
litt snufsete slik vår og haust har 'n nå vori i æille år, men nå
sette det seg helt fast.
- Ta deg en real dram, sa dokter'n.
- Å nei, sa 'n Gunnar, det var glasruter overæilt i bygden
og det var itte verdt noen såg at'n Gunnar hente firkæinte
pakker som sa «Klokk» ved rutebilen.
- For noe tull, sa naboa hass. - Det skulle bære mangle at
du itte fekk ta deg de medisina som du ska ha, detti er da et
ekstra tilfelle!

Ja, så reiste 'n Gunnar inn og kom hematt gla og blid, og
med god samvittighet. Og forkjølelsen gikk over.
Men like etterpå fekk a Johanne Moa forkjølelsen. Og da
var det slutt på medisinom hass Gunnar, så det vart tel det
at dom skulle slå seg i hopes så dom hadde litt på lur, det er
ingen som veit å ner en kæin bli forkjøle.

Det gikk bra ei stund, men da blekkræmer'n i Bakka begynte
å harke og hoste visste dom itte si arme råd folk i grenna.
Men hæin Juger-Fredrik vrei i hop rør og slanger og fekk tak
i tomkæinner og spæinn, det var riktig ei livat natt da dom
skulle «laga medisiner». Det var slutt på kjekl og slæidderprat,
æille var like gode, det var et aksjeselskap detti her, kom med
ei ny flaske og sett under, vi svir det to gonger så blir det sterkt.
- Og så blir vi freske ta forkjølelsen, sa 'n Gunnar der hæin
satt på en tomsekk ved døra og holdt vakt.

- Akkurat, sa de andre, og hoste på kommando.»

9. apr. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Raublomen (1969)

Privat foto

I 1969 ble det utgitt 41 kortnoveller.  Det var det nest siste året Alf Prøysen skrev for Arbeiderbladet.  Det betyr at jeg nærmer meg slutten på det som må kalles en form for leseprosjekt. Jeg har 1970 og etterordet å lese. Derfor kommer det et innlegg til fra denne boken med en oppsummering.
Mer om boken i innlegget:

Kortnovellen Raublommen ble utgitt 29. november 1969:

«Hvis du går oppover Stugulykkjevegen en gong vil du få
sjå noen rare blommer du itte har sett før. Dom står i rad og
rekke i glaskarmen med kreppapir rundt fiskebollbokser.
Overæilt. Og så er den så pen i farjen, den er rau, men itte slik
som andre blommer. Den er så klar og skjør i stælken, men det
gjør ittno om du bryt av en avlegger når du er inne i ei stugu
og kvile etter butikkvegen. Bære putt den i forklelommen,
den visne itte, hu Klara Moa gikk med en avlegger i lommen
i flere daer hu, og den var helt tørr og grå i bladverket da a
Klara fæinn att'n. Men hu bære sett 'n i ei blomsterpotte ved
sia ta en æinn blomme, og det varte itte lenge før avlegger'n
skaut opp og ville ha potta for seg sjøl. Og den store blommen
som sto ved sia ta, visne helt bort. Det nytte itte a ha andre
blommer ved sia ta den. Da døy dom, og blommen trekke att
seg farjer og luft og smak, dom er nesten lei hele blomstasen
folk etter Stugulykkje-vega, ja hu Johanne Asa tok og heiv ut
blommen tel slutt hu, for småjinta hennes fekk såre auer og
dokter'n sa det kunne kamma ta blommer og slikt.

Men trur du blommen visne for det? Å nei, den skaut rot og
grodde utover hele fjøsdynga og langt nedpå jordet.

Så nå veit dom itte si arme råd folk etter Stugulykkjevega
åssen dom ska få bli kvitt detta spetaklet.

Og når dom sitt og tala på det så lyt dom tenkje på den
fysste gongen blommen kom tel bygda. Det var hæin Johan
Bakka som skulle ha ny hushaulder. Så fekk 'n tak i ei fjåme
langveges unna, det var ingen som kjinte a. Og ingen brydde
seg om å bli kjint med a hell for den del. Lita og hælvrar som
hu var, ja dom var like rare både hu og 'n Johan, og når 'n
Johan døydde utpa våren visste a itte å hu skulle gjøra ta seg.
Så fæinn dom a under lavbjelken en måra, tauet hadde røki
av, men gjerninga var fullgjort og fattigkassa koste begravelse
etter fysst å ha ringt og herje rundt i æille kommuner som
fæintes for å få dom tel å ta omkostninga. Så vart stugua hass
Johan solgt og det kom orntlige folk dit. Flinke folk, og da den
nye kjærringa vaske rundt fekk hu sjå denna blommen som
sto bortgjømt i kammerset. Hu var gla i blommer, nykjærringa,
og plæinte om blommen og ga den god jord å slå rot i.

Og så begynte eventyret om raublommen etter Stugulykkjivega.»

8. apr. 2017

Krim: Ikke død ennå (Not Dead Yet) av Peter James


I krimromanen Ikke død ennå av den engelske forfatteren Peter James er hovedpersonen politietterforsker Roy Grace,  og den er i samme serie som romanen jeg leste og skrev om i dette innlegget i desember 2016:


Romanen ble utgitt i 2012 og på norsk i 2017 av forlaget Vigmostad og Bjørke. Forlaget beskrivelse av bokens innhold kan leses her. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Privat er Roy Grace fortsatt sammen med Cleo og de venter barn sammen. Tidligere ektefelle Sandy har etter ti år fortsatt ikke gitt seg til kjenne overfor han. Dette er et av spenningselementene i boken: vil hun, eventuelt når og på hvilken måte informere Roy Grace om at hun lever. 

Det som er hovedhistorien i romanen, er at superstjernen Gaia kommer fra Los Angeles for å spille inn en film i Brighton. En besatt stalker forfølger Gaia, og Roy Grace får ansvaret for sikkerhetsopplegget rundt henne. Samtidig er det funnet et lik uten hode, armer og ben. Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom liket som er funnet og stalkeren som forfølger Gaia.


Ikke død ennå er en god roman og jeg synes Peter James skriver godt. Samtidig skulle jeg ønske at den hadde flere spenningselementer. Særlig fordi romanen er på på 532 sider. Dette utelukker ikke at jeg ønsker å følge Roy Grace fremover. Slutten på romanen skaper stor spenning for fortsettelsen. 

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle A Flårens Naitingæl (1968)


I 1968 ble det utgitt 44 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget:


Kortnovellen A Flårens Naitingæl som ble utgitt 17. august 1968:

«Det hendte en gong iblæintt at a mor fortalte om store
skikkelser. Det var itte stort hu hadde lesi, men hu hadde
evnen tel å «fange inn et levnedsløp og gjengi det i korte
drag», som det hette så fint.

Hu fortelte om a Kristina Nilsson som sang viser og spelte
to-rader på marten i Sverige. Og hu sang så pent at hu «vart
påkoste». Fekk opplæring og vart så flink at hu sang i fra en
høg veranda i Stockholm så folk rygge bakover og datt i vatnet
og drokne.

Det likeste hu fortælte om var a Florense  Nittingale . Hu
som var ta slik fin familie og enda syntes a synd på folk som
låg og var dausjuke. Hu hadde ei lita lampe som hu  gikk og
lyste med om natta og såg om dom som hadde det vondt .
Sleke fattige stakkarer som itte hadde no hem, sleke som var
utkommandert  i  krigen og som ingen tenkte på. Hele  natta
låg dom og vente på a Florense og når hu kom med den vesle
lampa si og bøygde seg over dom og strauk dom på kjækan da
vart dom så gla så dom græt. Det var itte mye finheta med’n
Florense skulle je tru, hu brydde seg itte om prismekroner og
slottssalonger, sjølve navnet var så mjukt og godt, «Florense»,
det var som et tynt, svalt flor som hu la over skæillen tel folk
som hadde vondt i hugu , «Nittingale», det betydde at hu var
oppe midt på natta for hanan begynte å gala.
«Florense Nittingale» -.
Æilt som fæinns ta drøm , oppofrelse og trøst bodde i det
navnet.

Je sa navnet hennes på skulen en gong da vi skulle nevne
folk som hadde ofre seg for å hjelpe andre.
- Flårens Naitingæl, sa lærer'n og lo, og de andre lo med.
Og navnet hennes Florense Nittingale dalte ned ifrå himmelens

høyder og hørdes ut som navnet på ei ny slåmaskin.»


7. apr. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Fattigdom (1967)


I 1967 ble det utgitt 42 kortnoveller. Mer om boken i innlegget:


Kortnovellen Fattigdom som ble utgitt 25. februar 1967:

Det er to slags fattigdom.

Den eine fattigdommen er god. Det er den dom har, dessa
som tæk jobb i skuleferien, gjenne på brygga, hell som dasstømmer,
det er nesten likere enda, for kresne er dom itte. Dom
er kvikke og livate, ser dom noen dom kjinne ifra sitt eget
miljø når dom driv med grisarbe og er møkkete og telklint
så gjømme dom seg itte unna. Nei, dom helse, hoje og helse
og vifte og vinke. Sjå på meg! Ser je itte ut som en ekte dasstømmer?
Hæ? Dasstømmer med framdrift! Når je er ferdig
med jobben ska je en tur tel Nederland hadde je tenkt, sjå på
van Gogh og andre store malerisamlinger. Om je har peing
nok tel det? Det veit da fåglerna! Det går an å haike, og så får
je stotre litt skuleengelsk så kjæm je nok fram. Je er itte den
fysste i slekten som har gitt seg ut på langreise uten å ha så
mye som en femøring. Tippoldefar min kom læinnvegen ifra
Tyskland en gong i tien, hæintværkersvenn, gessel, så slo
‘n seg ned i Norge, så nå er navnet vårt som norsk å regne, så
vælkjent som det er.

Så var det den andre fattigdommen.

Den er vond. Det er den dom har dessa som gjømme seg
bort og servere på små kafeer, og er livredde for å møte kjenns
folk når dom går som ekstrahjelp, viserpike, hell visergutt,
dom har slutte  skulen, dom var itte flinke nok, og nå lyt dom
ta seg arbe der det er noe å få. Dom er reine i klæom, der dom
går forbi folk etter stasjonsvegen og nesten itte helse. Ja dom
er nesten litt for fine, dom har itte hensiktsmessige plagg,
og finklæa dom går i er kænskje det eneste dom har på
seg. Det er dom som legg to brødskiver i lag så ingen ska sjå
å dom har på maten. Og blir det prat om slekta gjømme dom
unna slike individer som itte nådde opp tel å æinna hell
arbesfolk, dom klamre seg tel en tremenning i en by langt
unna, en som har vørti lege og skriv etternavnet på  en æinn
måte, men det er samma navnet, dom er i slekt. Sjøl har dom
både z og tøddel over e-en.
Slik fattigdom er vond. For den ska gi inntrykk ta rikdom.

Den andre ska gi inntrykk ta fattigdom. Så rik er den.»


6. apr. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Fyssteklassinger (1966)

Privat foto

I 1966 ble det utgitt 44 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget: 

Fra starten på kortnovellen Fyssteklassinger som ble utgitt 17. september 1966:

«-Nå syng vi litt før vi begynne dagen, seie lærerinna. - Nå
tæk vi « Alle fugler små de er».
-Je såg en dompapp i går je, seie ' n Geir.
-Tullbokken, det va itte en dompapp, svara’n Kjell kvikt.
-Va itte det dompapp kæin du kæille meg en krakk.
-Krakken! Krakken! Nå ska vi byne å kaeille ' n Geir krakken.
Krakken Syversen!

-Så da, seie lærerinna. - Ingen ska setta klengenavn på
Noen. Nå ska vi synge.
-Æilletre versa? spør a Turid.
-Vi har bære lært et vers ennå, seie lærerinna.
-Je kæin æille tre je, seie a Turid.
-Hu bære jug. Itte hør på a. Dom skryte og juge støtt dessa
Skroprud-folka.
-Kæin itte je æille versa. Å jo da. Alle fugler små de er, og
Blomster røde hvite blå, og Lille søster lille bror ... Bæ da!

-Je kæin hele «Jeg er så gla hver julekveld» je, seie a Nora.
-Åffer sang du itte på juletrefesten da a? Du bære satt og surve.
-Je hadde tæinnverken. Du va itte på juletrefesten du, så
du veit ittno om det. Var a Nora på juletrefesten?

-Nei! Nei! rope lærerinna.
-Det kæein du høre, lærerinna seie nei. Du va itte der du.
-Nei, nå sett de dekk stille aille!...»


5. apr. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Fine bekjentskaper (1965)

Privat foto

I 1965 ble det utgitt 39 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget: 

En smakebit fra kortnovellen Fine bekjentskaper  utgitt 17. juli 1965:

«Hæin Bjørn og ‘n Per-Ivar ligg og græv i sæinnhauen.
Dom lage bilbane og skøytebane og er brone som dom skulle
vøri pusse med skokrem. Hæin Per-Ivar vil helst laga skøyte-
bane, hæin.  Men så seie’ n Bjørn at det er ingen som går på
skøyter om sammar’n.

-Du er så kry for at du hette Per-Ivar, du. Slik som’n Per-
Ivar-Moe, men det er mange som hette det. Veit du å far min
hette da? Hain hette Hjalmer akkurat som han Hjallis hæin.»

Guttene kjekler om kjendisene til Bjørn får siste ordet – det var han som kjente Berte Lykkjen først og de går for å spørre henne hva klokken er:

«Så går dom børrføtte bortover vegen og svinge inn ei lita
kvit grinn.  Dom tæk enæinn i hæinna og går pent og alvorlig
bortover grusgangen.
Så banke’n Bjørn på døra, og ut titte det er skrukkete blidt
æinsikt.
- Å mye æ klokka? spør dom i kor etter at dom har bukke
pent.
- Je ska sjå etter, svara a Berte og går inn .

Om ei stund kjæm hu ut att med ei mugge saft og to kopper
og fire smultringer.
- Klokka æ fem på fire. De får få litt tystedrekke i dag da.
- Tusen takk, og så et nytt bukk mye djupere enn det fysste.
Dom sett mugga på en stubbe og skjenker saft i koppa sine.
Og så et dom smultringer.

Å, dom kæin kjinne både’n Per-Ivar Moe og'n Harald Grønningen
og kongen og kronprinsen og for den del, det er
ingenting mot a Berte Lykkjen og gå dit fire gonger
om dagen og spørja å mye klokka er.«