12. des. 2017

Julehefte jula 2017: Jul Der ingen skulle tru at nokon kunne bu - av Oddgeir Bruaset




«For å seie det som det er - eg er eit julemenneske. Kall meg gjerne ein romantikar, ein nostalgikar, på grensa til det sentimentale, ein drøymar om barndommens lukkelege år, deriblant alle julegledene.

I vaksen alder kjenner eg det på same vis. Julestova er pynta, treet er pynta, vi gler oss. Borna kjem, barneborna kjem, alle er glade og forventningsfulle. Vi står på trappa og tek imot, med tende lys i lyktene, med tende lys i sinnet. Vi blir sjølve som born igjen. Frydefulle juletid.

Men altfor vel veit eg at ikkje alle kjenner det på same vis. Mange kvir seg for dagane som er i vente - for uvenskapen, uhyggja, krangelen, redsla. Derfor skriv eg desse orda med blanda kjensler...»

Sitatet over er fra forordet til juleheftet for jula 2017: Jul Der ingen skulle tru av nokon kunne bu av Oddgeir Bruaset. Akkurat som juleheftet som ble utgitt for jula 2016, inneholder heftet gode historier og er illustrert med nydelige bilder. Juleheftet er utgitt på forlaget Vigmostad og Bjørke.

Den første historien Bygda der jula begynte ein time for tidleg, handler om Torger Torgersen Flekken født i 1844. Han var en fattig husmann på Flekken i Nord-Fron. I tillegg var han kirketjener i Kvikne kirke. Etter at han var hadde ringt julen inn, et tungt arbeid, var det en lang og strevsom vei hjem til husmannsplassen. Å lese om hvordan mange hadde det dengang, er viktig tenker jeg, vi som bor i et samfunn der de fleste har det som grever sammenlignet med Torger og familien hans.

En annen historie er fra Kjeåsen i Eidfjord,  en gård som var den mest utilgjengelige i landet. Der bodde blant annet Margrete Aasen. Dit flyttet en niese for å bo sammen med tanten slik at hun kunne få bo på gården resten av livet.

Historien som for meg ble som "rosinen i pølsa, er om Trygve Hoff som blant annet var visesanger, komponist og tekstforfatter. Har en drøm er den mest kjente han skrev, men for meg er det så mange, mange andre fine tekster han skrev. Historien om Trygve Hoff var for meg ukjent før jeg leste juleheftet. Helt ukjent var også fire adventsprogram på NRK fra 1985 Lyset i mørketida, der Trygve Hoff synger og forteller. Link til programmene her.  Koselig...med flotte illustrasjoner av Karl Erik Harr.



«I dette juleheftet fortel Oddgeir Bruaset fleire historier om korleis jula artar seg på avsidesliggjande stader. Samnemnaren for historiene er den lange og vanskelege vegen og dei spesielle stadene menneska levde og lever på.

Du kan lese om:
- ringjaren i Kvikne i Nord-Fron og kvifor kyrkjeklokkene der i nærare eit hundreår ringde jula inn ein time for tidleg
- den folkekjære trubaduren Trygve Hoff og korleis «Nordnorsk julesalme» vart til
- den nøysame julefeiringa på den veglause fjellhyllegarden Kjeåsen presten i Årdal som i romjula la ut på strabasiøse fotturar til Vetti for å halde julegudsteneste for folket langt der inne
- buskerudjenta som fann paradiset sitt i det fråflytta fiskeværet Nyksund, og som seinare søkte ro på eit avsidesliggjande småbruk på» Andøya, der ho no skipar til julegolv på «Loven»
- og det unge paret i Jordalsgrenda som høgg ein eine til juletre, flettar kunstferdige korger og bakar opp til 14 slag før jula kan komme



9. des. 2017

Bokomtale: The Hills av Matias Faldbakken

«Restauranten The Hills er fra en tid da gris var gris og svin var svin, pleier Hovmester å si, med andre ord midten av 1800-tallet. Jeg står her, stramt, i kelnerdrakten, og kunne like gjerne stått slik for hundre år siden eller mer. Hver dag foretas ekstreme handlinger av voksne mennesker, men ikke av meg.

Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder. På The Hills kan folk meske seg i tradisjonsrike omgivelser. De skal føle seg velkomne, men ikke så hjemme at de glemmer hvor de er. Med noen unntak, vel å merke - enkelte av de besøkende kan benytte stedet som sin storstue. Grisen, en av stamgjestene, apropos gris, har sin faste plass ved bord 10, ved vinduet, klokken halv to alle hverdager. Grisen pleier å være presis, men nå er klokken 13.41, og han har ikke innfunnet seg. Jeg slår en sløyfe ut i entreen, men ingen Gris.»

Grisen er Graham, en av stamgjestene på The Hills. Som en av de andre blant det faste eksentriske klientellet sier:

«Grunnen til at jeg sitter her inne på The Hills til stadighet, er at dette stedet minner mest om Plantijn-Moretus». «Det er kanskje å ta hardt i,» sa jeg. «Nei, det er det ikke sa enkefru Knipschild. «Det er slik det er. Dette er stedet for de lange linjene.»

Det er ikke alltid jeg klarer å skape meg bilder hvordan jeg tenker personene i en bok ser ut. Men denne gangen tok det ikke lang tid før jeg skapte meg dette bildet av hovedpersonen og fortellerstemmen i romanen:



Det er bartenderen Boldt (Per Pallesen), som på Jernbanerestauranten serverer øl og dagens rett til stamgjestene i den danske TV- serien Matador. I TV-serien fant jeg mye å le av – det gjorde jeg også ved å lese The Hills av Matias Faldbakken. En roman som skiller seg ut på en positiv måte fra andre bøker jeg har lest. Den har fått gode anmeldelser, nominert til Brageprisen og er solgt til mange land.

Romanen ble utgitt i 2017, 232 sider og jeg har lånt eksemplaret jeg har lest av biblioteket. Forlaget Oktober som har utgitt romanen beskriver den slik:

«Restauranten The Hills i Oslo sentrum er midtpunkt i Matias Faldbakkens nye roman, fylt av servitører og stamgjester, lysekrone og garderobevakt,  mesanin, varekjeller, barsjef og huspianist. Det er et kontinentalt interiør med nedtråkket mosaikk i konsentriske ringer på gulvet og vegger fulle av portretter, tegninger, malerier og klistremerker. Han som fører ordet har vært stedets kelner i 13 år. Med diskresjon og full oversikt over alt som foregår i lokalet er han romanens øyne og ører. Ideen om det gamle Europa holdes i hevd på den noe nedslitte restauranten. Der hersker en velprøvd orden, hvor alt har sin plass og lite eller ingenting trenger inn utenfra. Trusselen om uro og forandring kommer likevel, først i form av en pur ung kvinne som presser seg inn blant det faste klientellet på The Hills.


The Hills er en overraskende, skarp og underholdende roman om vaklende strukturer og en kultur i drift mellom flid og forfall. Forfatteren skriver med en sjelden observasjonsevne og sterk sans for detaljer og komikk, og forfølger romanens forestillinger henimot det absurde på en måte som fremkaller et underliggende ubehag og alvor.»

3. des. 2017

Bokomtale: Verda er ein skandale - Ei lita bok om livet på landet - av Agnes Ravatn



«Men mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså på kva haken kunne vere.

Ja da, snart kjem hausten mørk og våt og ufyseleg, men det vil jo ikkje kome som noka overrasking. Me har ikkje bil og er temmeleg fastlåste dersom me vil nokon stad. Men det vil me jo ikkje. Og det er kanskje få barn på same alder som guten vår i strøket. Men det hastar ikkje. Enn så lenge er han fornøgd med å bite på øyra til Nasse Nøff-dokka si. Derimot kan eg godt vedgå at eg ber på ein snev av frykt for å bli «gløymd». Det har alltid skine gjennom at om ein skal kunne overleve slik halvegs som kunstnar, iallfall når talentet berre er slik passeleg, så er ein heilt nøydd til å vere ein del av miljøet. Gå på festane, knyte kontaktar, innsmigre seg hos journalistar som vil løfte ein fram, heile tida sørge for å halde namnet sitt varmt. No som eg har flytta, er eg død. Og dei som var så heldige å treffe meg mens eg levde, og som likte meg, vil for lengst ha funne seg ei ny: eit nytt friskt pust frå Vestlandet, med enda skråare blikk enn mitt, yngre, med finare klede og meir naturleg sminke. Det er ingen frøkensport å tilhøyre kultureliten.»

På slutten av boken som sitatet over er hentet fra: Verda er ein skandale – Ei lita bok om livet på landet av Agnes Ravatn, står det at innholdet i boken er lett omarbeidde tekster som tidligere har vært trykt i avisen Dag og Tid. Boken er på 95 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg er fan av Agnes Ravatn og vil lese bøker og tekster hun skriver uansett hvor hun bor. Og jeg synes selvsagt at boken var herlig å lese.

 De som vil se Agnes Ravatn i levende live der Einar Økland sier at han ser likheten mellom Agnes Ravatn og Sigrid Undset, kan klikke seg inn på dette innslaget i Norge Rundt – Forfattervenner – anbefales.



 «Etter eit hektisk tiår i hovudstaden tek Agnes Ravatn mann og baby med seg frå Frogner og flyttar til den vesle vestlandsbygda Valevåg for å roe ned i permisjonstida. I eit forfalle småbruk utan Internett, omkransa av skog, fjell og sauer, milevis unna kulturandedammen i hovudstaden, snirklar dagane seg sakte forbi for den vesle familien. Kveldane går med til å drikke vin og samtale med den næraste naboen: vennen og forfattarkollegaen Einar Økland.

Verda er ein skandale er stasjonære reisebrev frå eit halvår på bygda. Det handlar om lykke, skriving, det enkle livet og jakta på det perfekte knekkebrødet. Tekstane er lett omarbeidde versjonar av essay som har stått på trykk i Dag og Tid.»

Bøker lest og skrevet om i oktober og november 2017 - og en Vendela-genser



Da julemåneden desember her, og det er tid med et lite tilbakeblikk på oktober og november.
Kun fire bøker i oktober har sin årsak i en oppussings-prosjekt. Men bøkene jeg leste likte jeg veldig godt.
I november leste jeg biografien om Vendela Kirsebom. Ramla inn på bloggen hennes, og der så jeg genseren hun og Sandnes garn har samarbeidet om. Vips var garn og oppskrift kjøpt og etter tre uker var genseren på bildet ferdig. Det ene tar det andre, og nå er en Tirilgenser i produksjon. Det går helt klart ut over tida jeg har til å lese bøker. Men sånn er det – noen ganger får en dilla. Og for tiden er det strikke-dilla som herjer.
Men til tross for at jeg har strikket i november, ble det åtte bøker. Gjensyn med Sigrid Undset  som Kristin Brantsegg Johansens bok inspirerte til. Flott prosjekt at hun skrev boken synes jeg.
Oktober  2017 – bøker lest og skrevet om






November 2017 - bøker lest og skrevet om












27. nov. 2017

Bokomtale: Resten av dagen (The Remains of the Day) av Kazuo Ishiguro



«Hva kan vi, når det kommer til stykket, få ut av alltid å se tilbake og klandre oss selv hvis livet ikke er blitt slik vi kunne ønske?...Hvilken hensikt har det å spekulere for meget på hva man kunne eller ikke kunne ha gjort for å styre den kurs livet slo inn på?»

Forfatteren Kazuo Ishiguro var totalt ukjent for meg inntil han fikk Nobelprisen i litteratur i 2017.  Det var også ukjent for meg at en av mine favorittfilmer «all time», The Remains of the Day (1993), har sitt grunnlag i en bok han har skrevet. Jeg har filmen flere ganger og nå er den kjøpt.

Boken ble utgitt i 1988 står det i utgaven jeg har lest. En pocketutgave lånt av biblioteket med knøttliten skrift; det var det eneste negative ved å lese den. I det store og hele er boken slik jeg husker filmen. Hele tiden så jeg for meg Anthony Hopkins og Emma Thompson. Jeg gleder meg til å se filmen etter å ha lest boken.

Kazuo Ishiguros bok Never Let Me Go er også filmatisert. Filmen så jeg på Netflix for en uke siden. Selv om filmen isolert sett ikke var dårlig, kommer jeg ikke til å lese boken. Handlingen er ikke en sjanger som jeg liker.  

The Remain of the Day har en helt annerledes handling enn Never Let Me Go. Jeg overlater til forlaget  Cappelen Damm til å beskrive innholdet:

«Butleren Stevens har så å si gått i arv på lord Darlingtons gods. Faren hans var butler før ham og tjente lorden på samme selvutslettende og inntil døden lojale måte. Nå har en amerikaner, overtatt godset, og tilbyr Stevens noen dagers ferie. Målløs tar ham imot tilbudet og legger ut i retning Miss Kenton, den gamle husholdersken som hadde forlatt dem så brått. Mens han kjører, tenker han tilbake på sitt butlerliv. Det hadde aldri falt ham inn å stille spørsmål ved tilværelsens prinsipper; hans kall var å pusse og polere, og administrere andres lydløse, knirkefrie og spørsmålsløse flid. Ut av bokens lavmælte, fortettede handlingsløp, stiger et bilde av imperiet England fram. Båret opp av klasseskiller, maktbrynde og pene manerer styrte det mot forfall og oppsmuldring.


Mens Steven begynner å tvile på sin egen uklanderlige holdningsløshet, nærmer han seg gjensynet med Miss Kenton, og samtidig trenger plagsomme tanker seg på: lojalitet, verdighet, plikttroskap... ligger det likevel noe annet i begrepene enn han alltid har forestilt seg? Og kanskje han likevel ikke skulle ha avvist Miss Kentons forsiktige tilnærmelse en gang for lenge siden.» 

25. nov. 2017

Bokomtale: Min venn Sigrid Undset av Nini Roll Anker


«Det annet jeg minnes var et selskap Svarstads holdt på Sinsen på nyåret 1919. Collett Vogt og Johan Ellefsen var der blandt andre — den store spisestuen og lille dagligstuen var festlige med lamper og mange lys, sammen med julematen og vinen skapte de stemning og samtalen gikk fra første stund i friske bølger. Som alltid blev fru Charlotte Undset midtpunktet og mennene moret sig kongelig over de treffsikre, vittige replikkene hennes — nydelig var hun også å se på med det sølvgrå håret høit på det lille hodet og med de lysende øinene; likevel gjorde Sigrid Undsets stille nærvær det blivende inn trykk på oss alle — hennes rolige, ofte sarkastiske innlegg i diskusjonen, hennes kjærlige omsorg som vertinne for oss, det dype, blanke blikket som stadig hvilte på moren med en pussig blanding av underfundig glede og ømhet.

Da vi gikk nedover mot trikken om natten, husker jeg at Johan Ellefsen stanset og rettet op den spede skikkelsen sin som for en innskytelse — han pekte op mot himmelen og sa: «En av disse stjernene er Sigrid Undsets, slik vil hennes genius komme til å stå en gang, lysende over Norden.» — Han fikk rett.»

Sitatet over er fra boken Min venn Sigrid Undset av Nini Roll Anker utgitt i 1946. Nini Roll Anker skriver at forbindelsen mellom dem startet ved at Sigrid Undset skrev et brev til henne fra «Rom» i 1910 etter at hun hadde lest boken til Roll Anker: Benedicte Stendal. Fra 1911 begynte de å brevveksle og treffe hverandre.



«Sigrid Undsets skikkelse og vesen gjorde fra første øieblikk et sterkt inntrykk på mig — inntrykk av et menneske så helt utenfor det almindelige; alt hos henne satte fantasien i bevegelse: de store øinene med det merkelige blikket, som syntes å se like meget innover som utover, men som likevel fanget hver småting i omgivelsene med det skarpsynet bøkene hennes røper; de nydelige, smale hendene, som en sjelden gang rørte sig fulle av uttrykk når samtalen tok henne; den dovne, enstonige røsten med et aldri så lite dansk tonefall på enkelte ord. Hun var også på fallende vakker, slank som en gutt, noe klassisk over hodet, som hun nesten ikke beveget, noe litt søvngjengeraktig over den forsiktige, trippende gangen. Men hele hennes fysikk lot også ane den legemlige kraft og utholdenhet hun siden i livet fikk så god bruk for.»

Da de ble kjent, bodde Sigrid Undset fortsatt sammen med sin mor og to søstre. Hun forteller at mottakelsen av romanen Jenny i 1911skulle det «rygg til å bære». Det ble rast over den i avisene. Under et møte i en kvinneklubb Undset og hun var blitt invitert til haglet angrepene mot Undset.

«Den eneste som bevarte sin ro urokket hele kvelden var Sigrid Undset. Hun satt stille med et lite smil, og da klubbens formann, fru Pylle Horst, spurte henne om hun var forarget og skuffet, svarte hun med sitt uutgrunneligste blikk: «Nei, tvertimot, jeg hadde ikke ventet mig noe annet.»

«Jenny» fikk en ilddåp. Men motstandere som beundrere visste efter denne bokens fremkomst at Norge hadde fått en kvinnelig forfatter vi herefter vilde komme til å regne med blandt de store.»

I 1912 giftet Sigrid Undset seg med maleren Anders Svarstad. De reiste fra Norge og oppholdt seg blant annet i London. Brevene forteller om en sorgløs tid. Ferden gikk videre reiste paret til Roma og i 1913 reiste hun tilbake til Norge med sønnen Anders – noe som mest sannsynlig reddet sønnens liv. Vi følger Sigrid Undset videre i livet, oppturer og nedturer, fortalt av Ninni Roll Anker med sitater fra brev og møter. Selv om jeg har lest mye om Sigrid Undset tidligere, var det mye som var ukjent for meg. Litt morsomt at når den arbeidsomme Sigrid Undset skulle «hvile» da hun bodde på Bjerkebæk, leste hun detektivromaner. Men hvile gjorde hun nok sjelden – her fra da Sigrid Undset ennå bodde i Oslo:

«Jeg husker en aprildag, jeg var oppe hos dem; Svarstad var da bortreist og Sigrid Undset satt med hushjelp og barn ved spisebordet, i et stort, lyst forklæ; på fanget hadde hun vesle Mosse, pyntet med røde perler; klar av tretthet, men stille og verdig som alltid svarte hun på barnespørsmålene, sørget for alle, hadde sigaretter og vin til mig. På skrivebordet hennes lå mange ark dekket med den fine, sirlige skriften — kladden hennes så alltid ut som det ferdigste manuskript. Og på bordet ved vinduet et halvferdig heklearbeide, på stolen ved siden av mange strømper til stopping.»

Boken skrevet av Ninni Roll Anker er på 77 sider og jeg har lest den på Nasjonalbiblioteket.no. En siste smakebit fra boken:

«Vi som har oplevd hennes ubegrensede gjestfrihet, har ofte delt forlagets bekymring: hvordan tid og helse skulde strekke til for henne? Og vi har ikke hatt vanskelig for å protesterte når vi har møtt den vel kjente beskyldningen, bl. a. fra journalisthold, at Sigrid Undset er det uelskverdigste, hovmodigste og utilnærmeligste menneske en kan komme ut for. Hun kan være det også; men vi som vet hvor hun har vært overrent og plaget av intervjuere, bestirret og genert av turister, og til og med har måttet se en privat samtale offentliggjort av en smart journalist — vi forstår at det ikke bare er hjemmet på Bjerkebækk hun er nødt til å verne med sinte bikkjer og piggtråd.


Til å begynne med åpnet hun både døren og sig selv elskverdig for farende folk. Men de misvisende «intervjuene» som fulgte, skremte henne for bestandig — hun er sikkert idag en av de forfattere som er vanskeligst å få i tale av avisfolk — liksom hun fremdeles er den mest fortryllende vertinne for slekt og venner.»

21. nov. 2017

Bokomtale: Nortons filosofiske memoarer av Håkan Nesser



I boken Nortons filosofiske memoarer gir Håkon Nesser fortellerstemmen til hunden han hadde i årene 2004 – 2014. En Rhodesian Ridgeback. Jeg liker hunder, er hundeeier og synes det var en fornøyelig bok. Den er annerledes sammenlignet med tidligere bøker jeg har lest av Håkan Nesser. 

Lesere som har lest Håkan Nessers bøker kan gjenkjenne stedene de bodde sammen i bøker han har utgitt: Uppsala, New York, London, Exmoor, Gotland og Stockholm. I den siste boken jeg har lest av Nesser før boken om Norton, og som jeg skrev om i innlegget:

har hovedpersonen en Rhodesian Ridgeback, Castor, en rolle i handlingen.

Nortons filosofiske memoarer er på 96 sider inklusive illustrasjoner av Karin Hagen. Å finne boken på biblioteket minnet meg på at det er mange bøker av Nesser jeg ikke har lest.

Boken ble utgitt i 2017 og på norsk samme år. Gyldendal som har utgitt boken på norsk beskriver innholdet slik:

«Norton er en av Sveriges mest bereiste hunder. Han har lekt med ball i Central Park, tigget kjøttboller i Stockholm, spanet på tisper i Kensington Gardens og reddet en kvinne i nød på Gotland. Alt under oppsyn av husfar Håkan Nesser. Til sammen fikk de elleve år med eventyr og vennskap.

I denne boken forteller (hunde)filosofen Norton Kierkegaard om sine tallrike reiser, sine beste tips for livsnytelse og andre innsikter han har fått gjennom livet sammen med tobeinte.

Med kjærlighet og underfundig humor har Håkan Nesser skrevet en ettertenksom bok, som hyllest til sin elskede hund Norton. En bok som passer for alle hundeelskere, og for alle som noen gang har lurt på hvordan menneskelig oppførsel ter seg for en hund.»

17. nov. 2017

Terrasse du café le soir (Vincent van Gogh)



«Sommeren 1888 malte van Gogh mange nattbilder hvor både det kunstige lyset fra gasslyktene og den klare nattehimmelen interesserte ham. Den intime stemningen på nattkafeer og bordeller hadde han gjengitt i interiørbilder (side 37), hvor figurene synes å gå i ett med rommene i det gule lampelyset. Nå dro han dem ut i den varme sommernatten for å fange inn spesielle naturinntrykk under den blå stjernehimmelen. Om natten satte han opp staffeliet sitt på Place du Forum for å male terrassen til Grand Café clu Forum i sentrum av byen. Ved små runde bord sitter anonyme, mørke figurer under gasslampene på kafeens terrasse. Det kunstige lyset får veggene til å lyse i sjatteringer fra gult og oransje til fiolett og brer seg utover brolegningen i brune og oransje fargetoner. Rue du Palais går forbi kafeen og inn i mørket i bakgrunnen, hvor bare noen få vinduer er svakt opplyst. Som en kontrast over det hele ligger den klare, nattblå himmelen med stjerner som synes å eksplodere som i et fyrverkeri. «

Sitatet over er fra Dieter Beaujeans bok som på norsk har fått tittelen Vincent van Gogh Liv og virke. En bok jeg nettopp har kjøpt. Årsaken til at jeg kjøpte den, var at jeg fant igjen et sitat fra biografien om Kafka av Ernst Pawel, og kom til å tenke på bildet til van Gogh, Terrasse du café le soir, som jeg har et papirtrykk av på kjøkkenveggen.



Ideer til bøker kan komme på de merkeligste måter. Både van Gogh og Kafka hadde problemer med sine autoritære fedre, og uttrykte det i brev.  

Franz Kafka trivdes med å gå på kafé: 

«Kafeen var en helt annerledes og betydelig eldre institusjon enn Lesehalle. Kafkas eventyr om kafeens opphav, som han senere fortalte til Baum, men sannsynligvis aldri fikk ned på papiret, forteller hvor glad han var for dette «forsøk på å overvinne menneskenes ensomhet», ved å la dem «komme sammen uten å være formelt invitert, bare for å treffe andre, snakke med dem, observere dem uten å bli innblandet i noe nært forhold. Enhver kan komme og gå som han vil, uten forpliktelser, og likevel føler han seg velkommen, uten det minste hykleri».







“Starry

Starry night
Paint your palette blue and grey

Look out on a summer's day
With eyes that know the
Darkness in my soul.
Shadows on the hills
Sketch the trees and the daffodils

Catch the breeze and the winter chills

In colors on the snowy linen land.
And now I understand what you tried to say to me...


16. nov. 2017

Bokomtale: Moster Sigrid - Et familieportrett av Sigrid Undset - av Charlotte Blindheim




«For et par år siden ble jeg under et opphold i London bedt om å holde et foredrag i Anglo-Norse Society om «Sigrid Undset – slik jeg kjente henne.» Jeg sa ja til det. Mens jeg holdt på med tilretteleggelsen av manuskriptet, ble jeg klar over at mine to søstre Sigrid Braatøy, Signe Ollendorff og jeg sitter inne med stoff som belyser en side av Sigrid Undset, som bare de færreste kjenner: hennes utfoldelse i familiekretsen. Der var hun like åpen og spontan som hun i sitt utadvendte liv var tilknappet, utilnærmelig.

Ut fra dette kom jeg til at det kunne være riktig også å la familiens røst bli hørt ved 100-årsjubileet for hennes fødsel.

Det jeg søker å tegne i denne lille erindringsboken er altså et billede av Sigrid Undset som familie-menneske. Hun var familiekjær og slektsrotet i en uvanlig grad. Derfor øste hun våkent og interessert, men så forsiktig at vi først i voksen alder fullt ut forsto det, over oss av sitt svimlende rike intellekt, sitt enorme kunnskapsforråd og sitt brennende varme hjerte.

Hva vi suget inn under disse dagliglivets samvær med henne - det vil vi aldri kunne måle. Og vi fikk aldri takket henne for det, ---«

Sigrid Undset var tante til Charlotte Blindheim, forfatteren av boken Moster Sigrid – et familieportrett av Sigrid Undset. Charlotte Blindheim var datteren til Sigrid Undsets søster Signe. I boken står det at på spørsmål fra Charlotte Blindheim om hvordan Kristin Lavransdatter så ut, svarte Undset: «Som din mor da hun var ung, tenker jeg.»
Boken ble utgitt i 1982. Jeg fikk den av en kollega for noen år siden. Hun hadde kjøpt den i et antikvariat eller loppemarked. Den er på ca 100 sider og inneholder mange bilder. Det som har inspirert meg til å lese den nå, er boken jeg skrev om i innlegget:

Mye av det som fortelles i boken til Charlotte Blindheim, har jeg lest i biografier om Sigrid Undset. Men boken til Blindheim har naturlig nok en annen vinkling. Ikke fordi boken til Blindheim er en skjønnmaling av Sigrid Undset. Sigrid Undset var raus mot familien. Men hun var også krevende. Jeg tenker at den hun krevde mest av, var seg selv.
Om den sterkt handicappede datteren Maren Charlotte (Mosse) som døde i 1939:
«Bare til mor åpnet hun seg for denne tragedien. Bare mor kom opp da Mosse sovnet inn i januar 1939. Hun lå så vakker, hvitkledd i peisestuen den siste natten. Og de to søstre satt sammen hos henne. At hun var gått bort da krigen kom til oss i 1940, så vi alle som en styrelse.»Nå har hun banet vei for meg til Amerika, sa moster Sigrid selv. I et brev umiddelbart etter Mosses begravelse, sier hun: ---Jeg savner henne svært, men på en måte er jeg glad også fordi jeg vet nu kommer hun aldrig til å bli overlatt til fremmede.» Og så legger hun til»--det var for dette pikebarnets skyld jeg aldrig var vel til mode når jeg var hjemmefra og alltid lei meg når en reise trakk ut for lenge.»

Det jeg ikke husket å ha lest om tidligere, er at Sigrid Undset ga størsteparten av pengene hun fikk av Nobelprisen til de handicappedes sak.

Om Bjerkebæk, som i dag er åpent for publikum, skriver Charlotte Blindheim bl a dette:   
«Derfor er Bjerkebæk uten Sigrid Undset bare et tomt skall, som aldri kan fylles. Men som rammen om en stor dikters og et stort menneskes liv har det kanskje sin interesse å bevare det, fordi det i så uvanlig sterk grad var preget av henne som levet der fra 1919 til sin død i 1949. Men hun har aldri selv ønsket at det skulle bevares. «Efter meg skal det aldri komme glanere»; sa hun.

Lurer på hva Sigrid Undseth hadde tenkt om «glaningen» vi kan bedrive ved å lese biografier mv om hennes liv. Charlotte Blindheim skriver:
«Det at vi oppfatter hennes bøker som så realistiske, så skrevet ut fra noe selvopplevet eller selviakttatt, gjør at vi som har kjent henne, leser bøkene hennes på en egen måte, vi leter hele tiden etter henne bak personene. Det som forbauser oss er at de fleste Undset-forskere fortrinnsvis er opptatt av hennes romaner og fortellinger, men det essayistiske forfatterskap så ofte blir oversett. «
Interessant er det å lese morens (søsteren til Sigrid Undset) reaksjoner på hvordan deres mor ble beskrevet i boken Elleve år, Sigrid Undsets barndomserindringer fra oppveksten i Kristiania. Uten sammenligning for øvrig; søstrene Sigrid og Signe hadde et godt og nært forhold; reaksjonen som beskrives her, fikk meg til å tenke virkelighetslitteratur-debatten som har rast pga boken til Vigdis Hjorth, og ulike oppfatninger i en familie om hva som er sannhet:

«På det ytre plan var mors reaksjon (mormor levet ennå da boken kom ut): «Gud bevare alle litteraturhistoriens mødre.»

Hennes egentlige reaksjon, som svarer til vår egen, kommer frem i et brev lenge etter mormors død:

«Den fortegning av barndomshjemmet, nærmere bestemt vår 'myndige og rådelystne' mors rolle, som er gått over i historien, er jo helt og holdent regisert av Sigrid selv. Jeg kan vanskelig tenke meg noen annen mor som i samme grad hadde evnet å forholde seg passivt iakttagende og forsiktig overfor et så eiendommelig og vanskelig barn. Ikke vanskelig i betydning slem - men i betydning 'anderledes', og totalt uimottagelig for motforestillinger. Følge opp når hun ville snakke - svært meget av hva jeg kan og vet har jeg lært av å høre på de to's diskusjoner om historie og litteratur og annet - og så respektere hennes timelange taushet når hun sa at det var slik hun trengte det nå. Tie stille og skjule sin angst når dette rare halvvoksne barnet gikk ut om morgenen uten å si hvorhen, og kom hjem mot kveld med den grønne botaniserkassen full av alt mulig rart. Særlig husker jeg en diger huggorm hun hadde slått, og henrykt kastet bort på sengen til mama som lå i influenza, og forlangte at vi andre skulle beundre dens vidunderlige og fullkomne kroppsbygning og tannset. Og så mamas og vår alles angst og kvide da hun fikk de første manuskriptene refusert, og vi spurte oss selv: kan hun bære det, hvis dette ikke går? Så gikk det jo, hun fikk success og fikk luft under vingerne, og alt så lyst og godt ut - og så kom hun hjem og fortalte at hun ville gifte seg med en mann som var gått fra kone og tre barn, men enda ikke var lovlig skilt, og som var meget eldre, og hadde en lunge. Og mama knydde ikke, sa ikke engang til oss andre hva hun følte, enda hun vel som mor var fortvilet. Bare tok smilende og elskverdig imot svigersønnen. Hun ble forresten meget snart personlig gla i ham, og han elsket og beundret henne, akkurat som hennes andre svigersønner. Vennskapet mellom henne og Svarstad, og mellom meg og Svarstad ble jo livsvarig, enda vi så at som ektemann var han umulig fordi han intet forsto av sin kone, og at hun ville gå til grunne om det skulle fortsatt. Det høres vel rart og selvmotsigende ut, men slik var det nå. Og for barna betydde det meget at det var et nøytralt felt hvor de kunne møte sin far. Det var vi klar over. Og Sigrid vel også.»


Det var noen smakebiter fra boken. Etter NRK-programmet i går, Brenners bokhylle, der Gro Nylander snakker om sitt forhold til bøkene Kristin Lavransdatter, tenker jeg at det er flere enn meg som ønsker å lese trilogien om igjen.  

12. nov. 2017

Bokomtale: Jeg har har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. av Kristin Brandtsegg Johansen





«Hele denne sommeren har jeg sittet på Bjerkebæk og lest og skrevet, men mest lest, mens jeg har grunnet over den enorme kraften i det omfangsrike forfatterskapet hun etterlot seg...Dette skulle jo ikke bli en lang og omfattende bok, og det var vanskelig å skrive kort om det store forfatterskapet. Men det var det som var mandatet, å skrive kort om noe som er så omfangsrikt. Så mye stoff måtte jeg la ligge, mens jeg strengt prioriterte enkelte innganger og dypere dykk. Både for leser som ikke kjenner forfatterskapet så godt og for lesere som kjenner det godt fra før.»

Sitatet over er fra etterordet i boken Jeg har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. Boken er skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen og handler om Sigrid Undsets forfatterskap. 

Jeg har lest boken på eBokBib. Papirutgaven er på 190 sider og boken ble utgitt i 2017 på Kagge Forlag. Bokklubben har kategorisert boken under Litteraturvitenskap. Jeg likte boken, veldig, veldig godt.

Boken til Kristin Brandtsegg Johansen er for meg en «teaser» - jeg får lyst til forkaste alle planer om bøker jeg skal lese, og kaste meg over biografiene om Sigrid Undset som står i bokhylla – både leste og uleste. Lese bøkene Sigrid Undset har skrevet. I første omgang romanene som står i bokhylla, Jenny og Våren, som jeg har lest flere ganger. Jeg har lånt og lest trilogien om Kristina Lavransdatter og Fru Marta Oulie år tilbake, og før jeg startet med bokbloggen. Den eneste boken som jeg har lest og skrevet om på bloggen, en bok som indirekte handler om Undset, er boken om mannen hun var gift med og skilte seg fra:

Jeg likte boken til Slapgard, og ble kjempebegeistret over boken til Kristin Brandtsegg Johansen. Ser ikke bort i fra at jeg kjøper den. Jeg velger å avslutte omtalen med et sitat fra boken til Brandtsegg knyttet til romanen Jenny;

«Etter at Jenny kommer ut, blir hun invitert til å delta i en spalte om hva forfattere mener om sine egne bøker. Sigrid Undset takker ja, men tar forbehold om at hun ikke vil svare på anmodningen om å komme med en anvisning for hvordan boken bør leses. Hun tilføyer ganske skarpt at hvis en forfatter ikke har lyktes med å skrive inn de tankene hun som kunstner ønsker å dele med leseren, så er boken mislykket, og da hjelper det ikke å komme med tillegg og fortolkninger. Hvis en bok blir misforstått, ikke fordi den er uklar, men fordi leseren er fremmed for bokens forestillingsverden, nytter det ikke at forfatteren løper etter og forklarer, utenfor boken ramme, for å komme til forståelse med leseren. Bokens forestillingsverden er forfatterens, og han eller hun kan bare tale ut fra den.

Likevel vil hun si noe om den følelsen boken er skrevet ut fra, og det var en følelse av «at det er en deilig og farlig tid vi lever i. De bånd som tidligere tiders sosiale vedtekter, nedarvede religiøse forestillinger og offisielle moral la på det enkelte individ, er redusert til et minimum.» Så gjentar hun den samme devisen: »Man kan i alle fall vanskelig skyte skylden for sine ulykker på dem, og hvert menneske bærer i vår tid selv ansvaret for sitt liv, dets ære og dets skam, i så høy grad som ikke har været tilfelle i mange generasjoner.»


Hva er det med Kristin Lavransdatter som aldri slipper taket i oss? Og hva er det som gjør at en amerikansk kulturjournalist utroper Sigrid Undset til den nye Elena Ferrante? Med denne boka introduserer Kristin B. Johansen oss til Undsets liv og forfatterskap med en egen lekenhet og letthet som vil åpne forfatterskapet for et bredt publikum.  

Med utgangspunkt i den unge Undsets søken etter den store kjærligheten tar boka oss inn i Undsets vidunderlige og kraftfulle verden, og leder leseren gjennom romaner og romanser, besettelser, seirer, kamper og tap. Jeg har levd i dette landet i tusen år er både en introduksjon, en veiviser og en kjærlighetserklæring til en forfatter og et forfatterskap.

Kristin Brandtsegg Johansen er forfatter og sitter i styret for Sigrid Undset Selskapet, hvor hun også er redaktør for tidskriftet Gymnadenia. Kristin Brandtsegg Johansen har utgitt bøkene Hvis kvinner ville være kvinner – Sigrid Undset, hennes samtid og kvinnespørsmålet (1998) og Maria Magdalena – disippelen Jesus elsket (2014). Hun har tidligere jobbet som redaktør og sjefredaktør i Kagge Forlag.