24. jun. 2017

Oppskrift på rundstykker med variasjonsmuligheter


Det er ikke bare innenfor bok-kategorier jeg har behov for å variere, det gjelder også mat. Selv om det er enklest å holde seg til oppskrifter en har brukt i mange år – da går det meste på autopilot.

På nettstedet godt.no har jeg funnet mange oppskrifter jeg har prøvd ut. En av dem er oppskrift på rundstykker. Oppskriften Fine oppskrifter er ikke så forskjellig fra oppskriften jeg har brukt i mange år. Men den ga meg inspirasjon til endringer. 

Jeg har lagt inn følgende endringer:

  • ·         Redusert smørmengden fra 125 til 100
  • ·         Redusert antall ss sukker fra 4 til 2
  • ·         byttet ut deler av hvetemelet med 200 gram grovt mel, f. eks sammalt  hvete grov

Jeg blander smeltet smør, melk og sammenvispet egg og varmer det til temperaturen som gjæren tåler, og jeg bruker tørrgjær. Jeg har tørrgjæren, salt og sukker i bollen og tilsetter væsken. Deretter melet litt etter litt som det står  i oppskriften. Min erfaring er at dette gir bedre heving enn om man har melet i bollen iblandet tørrgjær og deretter har i væske.

I tillegg har jeg sesamfrø, solsikkefrø og gresskarkjerner på toppen før steking. Jeg lager en blanding, dypper rundstykkene i sammenvispet egg og deretter i frøblandingen. Dypper man i vann, faller de lett av etter steking

Rundstykkene er populære her i huset, og jeg har alltid noen i fryseren som kan tas opp og tines i micro’n. 




21. jun. 2017

1917 Petrograd. Fanget i den russiske revolusjonen av Helen Rappaport



«Mellom den første revolusjonen i februar 1917 og Lenins bolsjevik-kupp i oktober samme år var Petrograd (tidligere St. Petersburg) i opprør. Midt i dramaet befant det seg en stor og sammensatt gruppe utlendinger – diplomater, journalister, forretningsmenn, bankierer, guvernanter, frivillige sykepleiere og selskapsløver i utlendighet. Mange skrev dagbok og sendte brev hjem – blant dem en engelsk sykepleier som hadde overlevd «Titanic» og den amerikanske ambassadørens svarte kammertjener. «

Selv om jeg anser meg for å være i interessegruppen for innholdet i boken, skulle jeg ønske at forfatteren hadde konsentrert seg om færre stemmer. Med så mye fakta og så mange utlendinger som er omtalt i en bok på 352 sider, ble det i overkant mye og for fragmentert selv om forfatteren beveger seg tidsmessig gjennom året 1917. Jeg leste boken på eBokBib, og jeg tror jeg hadde fått mer ut av boken ved å lese en papirutgave.

Menneskene som gis stemme i denne boken er privilegerte mennesker sammenlignet den store andelen av byens lokalbefolkning som kjente vanstyret på kroppen. De som hadde dårlige levevilkår, herunder stod i matkøene dagen lang. De som jobbet på fabrikkene eid av utlendinger, på hotellene, hushjelpene osv. Jeg hadde forventet at det var referert fra samtaler som f eks journalister hadde med disse for å gi situasjonen et mer helhetlig bilde. Uansett, jeg har fått et større bilde av russisk historie ved å lese denne boken.

Jeg har tidligere lest og skrevet om disse bøkene som inneholder denne delen av russisk historie, både fiksjon og fakta – link til innleggene:






16. jun. 2017

Krim: Ved elven (Down River) av John Hart



Utgaven jeg har lest er en pocket. Hvorfor i huleste forlag velger så små skrifttyper er for meg en gåte. Det påvirket helt klart min leseopplevelse i negativ retning. Jeg blir irritert. Grrrr...... %¤#» Mest på meg selv som aldri lærer at jeg må sjekke skrifttypene før jeg kjøper pocket. Uansett; dette skal bli kort. Merker at det lett kan bli litt for mye syting. 

Jeg liker best krimbøker med kontraster. Det vil si at ikke alt er traurig i livet til de som er deltakere. Samtidig forstår jeg at det blir slik når handlingen, som i dette tilfellet, foregår over en relativ kort periode selv om ondskapen i denne romanen har røtter tilbake i tid.

Forlaget Font har linket til anmeldelsene – gode. Les de. Jeg mislikte ikke romanen, men den fenget meg ikke helt. For meg ble det litt for mange «transportetapper» der det skjedde lite, eller det som hadde skjedd tidligere ble gjentatt.


«Fem år etter at han ble frikjent for drap, vender Adam Chase tilbake til sin barndoms by, men der møter han en utbredt mistanke om at han likevel var skyldig i forbrytelsen. Han forsøker å gjenoppta kontakt med familie, kjæreste og venner, men kort tid etter hjemkomsten blir han antastet og banket opp.


Når nye lik begynner å dukke opp, vender hele byen seg mot ham. Han oppdager gradvis at menneskene han har kjent hele livet, bærer på uhyggelige hemmeligheter – og at sannheten om drapet han ble tiltalt for, er mer skremmende enn han kunne ha forestilt seg.»

10. jun. 2017

Dikt: Draum og røynd av Olav H Hauge – fra diktsamlingen Glør i oska (1946)



Jeg leser en biografi om Olav H. Hauge (f.1908 - d. 1994) skrevet av Knut Olav Åmås. Jeg er kommet til perioden 1958 – 1962; det var i 1962 han fikk sitt gjennombrudd med diktsamlingen På ørnetuva.
Olav H. Hauge hadde flere opphold på Valen psykiatrisk sykehus – den gangen ble det kalt sinnssykeasyl. 1. oktober 1946 ble han utskrevet etter et nytt opphold der – samme året som den første diktsamlingen hans ble utgitt: Glør i oska. Fra biografien til Åmås:

«Endeleg, den 20. desember 1946, får Olav H . Hauge sjølv den første boka si i
hendene. Han reknar ikkje med at det er byrjinga på noko som helst, skal vi
ta han på ordet. Han er ikkje nøgd: «Ja, i dag fekk eg sjå diktsamlingi mi som
Noregs Boklag hev gjeve ut. Boki er ven. Korrekturfeili ikkje nemnande,
papiret nokso bra. Ho er 127 sidor og kostar kr. 6,72 ser eg det stend i Norsk
Tidend. Ja, diverre vart ikkje utvalet so godt som eg vilde. Ting er komne med
som ikkje burde vore i boki. Eg hadde da havt mange gode ting som heller
burde vore med. Men det er so når helsa svik ein. (...) Ja, det vert korkje gull
eller ære å vinna, men det venta eg no ikkje heller. Men boki hev kosta meg
mykje stræv, det skal vera visst, so eg tenkjer det er både fyrste og siste gongen at eg gjev ut nokor bok. Og ikkje legg nokon merke til henne heller — det slepp eg syta for. Bokstraumen er so stor at ho druknar. Gudskjelov.»

I et portrett her på NRK TV portrett 25.7.83 får Hauge spørsmål om han aldri har tenkt å skrive et prosaverk. Han svarer at det har han ikke, og det skyldes delvis at det ikke har høvd seg slik sammen med arbeidet som gartner og fruktdyrker. Versene han har skrevet er tanker han har tenkt under arbeidet – han har aldri satt seg ned for å dikte.
Livet ble ikke slik han hadde tenkt – han ønsket seg en akademisk utdannelse. Det er til tider sårt å lese om livet hans. Diktsamlingen Glør i oska ble ikke hans siste – heldigvis. Et av diktene er Draum og røynd – slik det er i diktsamlingen.

Eg fæler denne kalde verd,

med klang av jarn og stål-
den nakne røynd som mot meg skjer
og bod um kvardags plikter ber
forutan tid og tol.


Ein drøymar sett i ståk og jag,

ubudd til storm og strid,
er hjelpelaus i livsens slag
og dømd til blodig nederlag,
fyrr han til slutt er fri.


Men kvar stend skrive-kven hev sagt,

at denne røyndi her,
som nådelaus med grådig makt
hev alt i jarn og lekkjor lagt,
meir enn ein draum er verd?



Drøym draumen din, lev livet rikt!

Og kva som mest er sant:
ein spikar eller dette dikt,
det kann vel verta ser um likt,
set frå den rette kant.


8. jun. 2017

Berlinhistorier: kald krig i den delte byen av Astrid Sverresdotter Dypvik

Det var etter å ha sett de to første episodene av dramaserien The same sky som har gått på NRK at jeg bestemte meg for å lese faktaboken Berlinhistorier: kald krig i den delte byen av Astrid Sverresdotter Dypvik. Det var en smart tanke. Boken gjorde TV serien mer interessant og motsatt. Kan anbefale både serien og boken som jeg leste på eBokBib.  Papirutgaven er på 192 sider.


 «I 1945 var Tyskland knust både militært, politisk og moralsk. Berlin låg i ruinar. Frå 1949 var landet delt i to, i eit kapitalistisk Vest-Tyskland og eit kommunistisk Aust-Tyskland. Berlin blei liggjande inne i Aust-Tyskland, og blei også delt i aust og vest. I 1961 blei byen fysisk delt av den 45 kilometer lange Berlinmuren. Berlin blei ein front i den kalde krigen fram til muren fall i 1989.

Journalist og historikar Astrid Sverresdotter Dypvik har møtt menneske som fortel om korleis det var å leve i Berlin i dei vel 40 åra då Berlin låg i skvis mellom supermaktene. Ho har valt historier som går rett inn i dei mest brennbare konfliktane. Det handlar om hemmelege fangeleirar, spionasje, grenselaust svik, om muren, flukt og stort personleg mot. Mange historier handlar om å byte side.


Vi møter blant andre Hartmut Richter, som ei augustnatt i 1966 hoppa uti Teltowkanalen i Berlin, rømte frå aust til vest og seinare blei menneskesmuglar eller flukthjelpar. Vi møter Peter Brandt, sonen til Willy Brandt, som deltok i det vesttyske 68-opprøret, og vi råkøyrer med Werner Stiller, i dag Peter Fischer, eks-Stasi-agent som ei tid var mellom dei mest ettersøkte i DDR. Dette er historia om den kalde krigen i Berlin fortald gjennom einskildmenneske.»

5. jun. 2017

Hjemkomsten (The return) av Hisham Matar



«Libya herjes av en konflikt mellom to rivaliserende regjeringer med hver sin væpnede styrke. Terrorgruppen IS har også fotfeste i deler av landet i det maktvakumet som oppsto etter at Muammar Gaddafi ble styrtet i 2011.»

Boken jeg nå har lest: Hjemkomsten har sitt grunnlag i regimet til Gaddafi. Etter et statskupp i 1969 styrte diktatoren landet i 42 år. Boken er skrevet av Hisham Matar.

«I all libysk politisk historie er 1980-tallet et særdeles grufullt kapittel. Regimekritikere ble hengt på torg og stadioner. Dissidenter som flyktet fra landet, ble forfulgt – noen ganger kidnappet eller snikmyrdet. Det var også på åttitallet det for første gang oppsto væpnet og målbevisst motstand mot diktaturet i Libya. Far var en av opposisjonens mest markante skikkelser. Organisasjonen han tilhørte hadde en treningsleir i Tcad, sør for den libyske grensen, og flere undergrunnsceller inne i landet. Fars militære karriere, hans erfaring fra diplomatiet og den private formuen han hadde skaffet seg på 1970 tallet, da han var en fremgangsrik forretningsmann – og importerte så mangeartede  produkter som Mitsubishi-biler og Converce-sko til Midtøsten – gjorde ham til en farlig fiende. Diktatorregimet hadde prøvd å kjøpe han vekk og forsøkt å skremme ham. Jeg husker en ettermiddag da jeg i ti-elleveårsalderen satt ved siden av han i leiligheten vår i Kairo, og kjente vekten av armen hans om skuldrene. I stolen vis-à-vis satt en av mennene jeg kalte ‘onkel’ – menn jeg på en eller annen måte visste var hans allierte eller tilhengere. Jeg hørte ordet ‘kompromiss’ bli sagt, og far svarte: «Jeg forhandler ikke. Ikke med kriminelle».





«Hisham Matar ble født i New York i 1970. Foreldrene kom fra Libya og Matar vokste opp i Tripoli og Cairo. Siden 1986 har han bodd i London. Matar ble nominert til Booker-prisen for Ingen i verden (2007), som er hans første roman»

Familien flyktet fra Libya i 1973. Året etter etablerte de seg i Kairo – i eksil på ubestemt tid. Hisham Matar dro til London for å fullførte utdannelsen sin som femtenåring. Etter to år i Paris flyttet han tilbake tilbake til London der han nå bor.

I mars 1990 blir faren Jaballa Matar kidnappet i leiligheten i Kairo av det egyptiske hemmelige politiet og overlevert Gaddafi. Faren ble ført til Abu Salim-fengselet i Tripoli, kjent som «siste stopp» - dit folk i regimet ville glemme, ble sendt. Ut fra bl a brev han klarte å smugle ut av fengselet, vet de at faren vari Abu Salim-fengselet ihvertfall fra mars 1990 – april 1996. Hva som skjedde, om han etter det enten ble plassert i en hemmelig fløy i samme fengsel, overført til et annet fengsel eller henrettet, er spørsmålet familien ikke har klart å få svar på og som var grunnlag for reisen tilbake til Libya i 2012.

«Fire dager før mor, Diana og jeg skulle reise til Benghazi, fløy jeg fra London til Kairo. Underveis fant jeg svaret på et gammelt spørsmål. Jeg forstod plutselig hvorfor vennene mine alltid har regnet med at jeg etter å ha bodd mer enn et kvart århundre i England, før eller senere vil flytte til et annet land. Noe ved meg eller ved livet jeg har skapt meg i London, virker midlertidig. Denne formodningen om at jeg når som helst kan komme til å forlate England, har vært uroende og beroligende. Jeg blir ofte frustrert av eksilboere jeg møter, som i likhet med meg bor i London, men i motsetning til meg har forsonet seg med byen og situasjonen og derfor har en aura av resignert ro som jeg mangler. Jeg har alltid følt at det er noe ydmykende i det å legge seg til de innfødtes manerer eller den lokale dialekten. Men samtidig har jeg som en sjalu elsker ment at jeg kjente Londons hemmeligheter bedre enn de fleste innfødte. Da medlemmer av Gaddafis indre krets etter statsminister Tony Blairs besøk i Libya i 2003 begynte å kjøpe eiendommer i den engelske hovedstaden, noen ganger i mitt nabolag, sa jeg til meg selv at mitt London ikke var deres. Jeg ble takknemlig for at jeg hadde slått meg ned i en by hvor en av de vesentligste kvaliteter er diskresjon. På flyet fra London til Kairo forsto jeg logikken i disse motsetningene, de var ikke bestemt av London, men av ventetilstanden. Helt siden jeg var åtte år, da familien forlot Libya, har jeg faktisk tilbrakt tiden med å vente. Min tause fordømmelse av disse med-eksilbeboerne som ønsket å bli integrert – det vil si min trassige investering på å være rotløs – var mitt spede uttrykk for troskap mot mitt gamle land, eller kanskje ikke engang mot Libya, men mot den unge gutten som jeg var da jeg dro derfra.»

For det første var Hjemkomsten av Hisham Matar lærerik– jeg kunne lite om Libya før jeg leste denne boken. Den er tankevekkende på mange måter. En sterk historie - særlig fordi den er tidsaktuell. I tillegg var den godt skrevet. Absolutt en bok det var verdt å bruke tid på å lese. Boken har jeg lest på eBokBib. Papirutgaven er på 222 sider.


«En usedvanlig sterk fortelling om en sønns leting etter sin far og om hjemkomsten til et land han trodde han hadde forlatt for alltid.

I 1990 da Hisham Matar bodde i London, ble faren hans, Jaballa Matar, som var politisk dissident, kidnappet i Kairo av Gadaffis sikkerhetspoliti brakt tilbake til Libya hvor han ble satt i fengsel. Hisham skulle aldri se faren sin igjen.

Tjue år senere, i 2012, kan Hisham Matar vende tilbake til Libya for første gang på 22 år. I denne rørende og rystende boken beskriver han letingen etter faren, den uutslokkelige tørsten etter å få vite hva som har skjedd. Hisham var 19 år da Jaballa forsvant. Det har preget hele voksenlivet hans. Samtidig har han levd et liv i utlendighet. I boken forteller han om hvordan det er å vende tilbake til et land som er revet i filler. Å treffe igjen onkler og tanter han ikke har sett siden han var liten gutt. Han skriver om hva som rører seg politisk og kulturelt i et land der hele fundamentet er forsvunnet.


Hjemkomsten er en på samme tid universell og dypt personlig fortelling om tap. Matar skriver glimrende om historie, politikk og kunst. Dette er en fortelling om hva det vil si å være menneske. Det er en bok vi trenger å lese akkurat nå – i den tiden vi lever i.»

4. jun. 2017

Under Big Ben av Richard Herrmann





Omslaget på boken til Richard Herrmann (f. 1919 - d. 2010) er så anonymt at jeg ikke tar meg tid til å ta et bilde av den. Istedenfor kan bildet jeg tok i mai av deler av utsiden av Salisbury Cathedral presentere boken Under Big Ben. 

I katadralen er av Magna Carta eksemplarene oppbevart. Fra kapitlet Kongelige diamanter i hverdagens vadmel som han innleder slik:

«Det aller helligste i britisk politikk, selve konstitusjonen, eksisterer ikke i det hele tatt. Det er i hvert fall ingen som kan ta den fram, holde den opp og si «her er den» — ikke engang dronningen eller statsministeren. For Storbritannia er et av de få land i verden som ikke har noen skreven grunnlov.

Det fins riktignok en mengde viktige historiske dokumenter — lover og erklæringer — som har bidradd til å gi det britiske samfunn form opp gjennom århundrene. Og det har vært hevdet at de tilsammen er en konstitusjon så god som noen og kanskje bedre enn de fleste.

Men det er uråd å si hvor man skal begynne og slutte blant alle statspapirene. Det veldige Victoria-tårnet som er enda større enn klokketårnet med Big Ben, er som sagt fullt av pergamenter fra parlamentets eldste tider — de ligger i stabler fra den nederste kjeller til det øverste tak, i en samlet høyde av over 500 fot.

Og svært mange av dokumentene, de aller fleste av dem, er håpløst foreldet, uten noen praktisk betydning for vår egen virkelighet. Det gjelder ikke minst selve hjørnesteinen i britenes politiske bevissthet, Magna Carta, den stolte menneskerettserklæringen fra 1215. Den var jo egentlig en avtale bare mellom de engelske baronene og kongen og hadde svært lite med den alminnelige manns frihet å gjøre.

Man kommer nærmere den egentlige sannhet om man sier at britenes konstitusjon — deres statsforfatning i videste forstand — er summen av det som er blitt skikk og bruk i styre og stell opp gjennom tidene.»

Eksemplaret jeg har lest, kjøpte jeg for få år tilbake. Noen av bøkene til Richard Herrmann har jeg lest flere ganger. Denne har jeg aldri lest tidligere. Den kan leses på Nasjonalbiblioteket.no.

Boken er på 198 sider og omhandler det som skjer og har skjedd i Palace of Westminster som huser Det britiske parlamentet i London. I og med at Under Big Ben ble utgitt i 1972, er det meste historisk. Men skrevet av Richard Herrmann er boken for meg uansett interessant.

Boken er oppdelt i 14 kapitler, og det første handler om selveste Big Ben – den mektige klokken over parlamentet – bl a dette:

«Den er blitt klokken med det mest kjente fjes i verden. Mer enn det, den er blitt symbolet på det britiske folkestyret og parlamentet ved Themsen – og på britenes kamp mot undertrykkelse og vold i hundre år, hjemme og ute.»

Det andre kapitlet Om å bukke ved døren handler om speakeren i parlamentet:

«Det hender aldri nå til dags — men han kan, om han vil. Han er det eneste menneske i det britiske kongerike, utenom dronningen selv, som har rett til å stanse all trafikk på egen hånd mellom parlamentet og Buckingham Palace. Han kan til og med kreve en kongelig livvakt til eskorte når han skal snakke med Hennes Majestet og har det travelt.

Speakeren i parlamentet er rikets fremste mann hva autoritet angår. Om all makt er samlet i Underhuset, er det Speakeren som bestemmer hva de 630 folkevalgte representantene på de grønne skinnbenkene kan si og gjøre.

Hans ord er lov for høy og lav. Han kan refse og utvise tingmenn som er ulydige mot hans bestemmelser og ordrer. Han kan kalle inn hvem det skal være i landet, som måtte ha vist ringeakt for parlamentet — og dømme dem foran skranken i Underhuset, til den straff han måtte finne passende, det være seg en ydmyk unnskyldning, løfte om bot og bedring, mulkt eller fengsel.

Speakeren har et helt hjørne av parlamentet for seg selv. Han lever i en herskapelig residens med over femti saler og rom og med en egen rosehage, gjemt for all verden — hvor andre klager over plassmangel.»

Jeg vet ikke om alt Richard Herrmann skriver her stemmer i dag. Men det siste jeg har lest om Speakeren, er fra 2017 om at han vil nekte Trump å tale i Underhuset. Her skriver NRK om dette bl a:

«– Vi set pris på forholdet vårt til USA, og det er ikkje opp til meg å avgjere om invitasjon til eit statsbesøk. Men når det gjeld dette huset, så meiner eg svært sterkt at vår motstand mot rasisme og sexisme, og trua vår på likskap for lova og for uavhengige domstolar, er svært viktige verdiar for Underhuset, sa John Bercow.»

Det er mange temaer i boken. Det siste kapitlet er kalt Hvorfor ikke dra på landet, og der skriver han bl a om hvor langsomt utviklingen i parlamentet har vært fra det første parlamentet kom sammen i 1265, herunder hvor sent det gikk med stemmeretten.

«Kort sagt, politisk demokrati er et nokså ferskt fenomen selv blant britene, hvor parlament og folkestyre har sterkere røtter enn i noe annet land.

Det beviser bare enda en gang at toleranse og frisinn – kjernen i demokratiet – er noe som ikke kommer av seg selv. Demokrati er bare levedyktig når det vokser selvfølgelig fram av menneskes erfaringer og folkets liv – og sånt tar tid.»

Britene – er de selv fornøyde med parlamentet – her skriver han:

«De mest mistrøstige påstår at parlamentet har utspilt sin rolle som forkjemper og beskytter for den lille mann — at det er statsministeren og regjeringen og de store partiene som bestemmer når det kommer til stykket. Det er en altfor absolutt påstand, livet og dets verdier er mer relative enn som så.

Og her kunne man være fristet til å sitere Winston Churchill som engang sa at britenes styreform var den verste som tenkes kunne, inntil man sammenlignet den med andre lands — da ble den plutselig den beste i verden.»

Det ville vært umulig å skrive om britisk historie uten å være innom Churchill. Ikke minst gis han plass i det siste kapitlet der humor er et av temaene - et tema Richard Herrmann kunne i sine bøker:

«Det er i alle tilfelle ikke bygningene, men menneskene inne i dem som har gjort parlamentet til det selvfølgelige midtpunkt i det britiske samfunn. Og det er med livet inne under Big Ben som med livet utenfor — det kan være tragisk i det store, men ofte komisk i det små.

Det sies at fransk humor er spennende som en frøken på Montmartre, at tysk humor er omstendelig som en doktorgrad og at britisk humor er empirisk, dvs. praktisk, menneskelig og virkelighetsnær.

Stanley Baldwin, britenes statsminister først i 30-årene hadde nesten femti piper. «Det eneste han ga vår stolte historie var surklet i snadden,» sa hans politiske rival, arbeiderpartiets leder Ramsay MacDonald.

Men Baldwin tok igjen. MacDonald var så veltalende at han kunne gå seg vill i sine egne ord. «Man snakker om å bære en sten rundt halsen. Det er ingen ting mot en fjærdyne over hodet,» sa Baldwin om ham.

Humor er åndelige kruttkjerringer, slengt inn mellom benene på all verdens gravalvorlige, høytidelige, selvopptatte mennesker — og inn under institusjoner, autoriteter, begreper og ideer når de blir for store på det og ikke har plass ti annet enn seg selv.

Derfor er humor også en del av den menneskelige frihet, det demokratiske sinnelag om man vil.

Fanatikere og diktatorer er aldri morsomme, som regel er det rett og slett forbudt å le av dem og det de foretar seg.

En våt kveld under krigen, mens tyske bomber regnet ned over strøket rundt parlamentet, skulle Winston Churchill følge Anthony Eden, utenriksministeren, ut på trappen i Downing Street etter et regjeringsmøte. Churchill så opp mot alt spetakkelet på himmelen og sa: «Jeg tror nesten du får låne paraplyen min.»


På turen i England i var jeg også på gravstedet til Churchill,  St Martin's Church, Bladon. Ikke langt fra Blenheim Palace der han ble født. Det var han selv som valgte dette familiegravstedet. 


2. jun. 2017

Bøker lest og skrevet om i april og mai 2017


Da er vi kommet til juni, og pinsen er siste langfrihelga for denne gangen. Er blitt helt bortskjemt med fridager fra jobben. 
I april var det påske, og da fikk jeg leste en del bøker. I mai derimot ble det ikke så mange selv om det var mange fridager. Var til og med en ferietur til England en uke. Hadde med meg både Ipad med eBokBib og papirbøker. Men leste ikke ferdig en eneste bok på turen.
Problemet med eBokBib og denne leser er at jeg blir rastløs. Jeg har startet på mange bøker uten å lese de ferdig. Det må skjerpings til – helt klart.
Under er bilde av bokomslagene og link til innlegg om bøker jeg leste ferdig i april og mai:




April 2017














Mai 2017




 

Ada - en roman skrevet av Odd Klippenvåg



28. mai 2017

Sommerregn av Marguerite Duras


Sommerregn; en nydelig tittel på en roman og en forfatter som jeg har lest så mye bra om: Marguerite Duras. Men så feil kunne jeg ta. 

Jeg er tydeligvis ikke i målgruppen for denne romanen. Eneste årsak til at jeg leste den ferdig var at den kun var på 150 sider og mange dialoger. Derfor blir dette en kort omtale.


«I en forstad til Paris bor Ernesto sammen med familien sin. Han vet ikke helt hvor gammel han er – mellom tolv og tyve et sted. Men han vet hva han heter. Og hva alle småsøsknene heter. Sammen med søsteren Jeanne tar han hånd om dem. Mellom Ernesto og Jeanne finnes en sterk, nesten farlig kjærlighet. Foreldrene ser kjærligheten, men griper ikke inn. De legger seg aldri opp i barnas liv. Forundret står de utenfor samfunnet og ser på. 
Ernesto begynner på skolen, men slutter etter få dager og lærer seg alt på sin egen måte. Kunnskapen hans og den vise og naive forklaringen på hvorfor han ikke vil fortsette på skolen, blir kjent over hele Frankrike. Men så faller sommerregnet. Barndommens tid er forbi.»

For meg var romanen kun bånntrist å lese – skivebom. Forlaget har sitert en anmeldelse i Aftenposten, men kun den delen der anmelder er positiv til romanen. Han skriver også:

«Sommerregn er likevel ikke blant hennes beste. Den er for iscenesatt og teatralsk til at jeg helt lar meg forføre. Det er flere bøker jeg ville lest først (se sidesak), men alt Duras skriver er enormt leseverdig, også denne.»

For meg var ikke dette lesverdig i det hele tatt. Verken form eller innhold.

Eksemplaret jeg har lest er lånt av biblioteket. 

25. mai 2017

Vi fem i annen etasje (1949) av Helge Hagerup – en bok med Inger Hagerup i en av rollene



For mange er nok det å stå opp klokka fem på en fridag, som jeg har gjort idag, en form for galskap. Det samme som å være interessert i bøker at en bruker timevis i uka på en blogg. På den annen side; jeg mener det er galskap å reise til London for å shoppe når det er så mye annet å oppleve der. Komme hjem med 13 par nye sko som jeg en gang hørte en dame fortalte på radio'n. Men sånn er det, vi er forskjellige. Også hva angår hvilke bøker vi liker å lese.

Nå for tiden leser jeg boken Leseren: en samtale med Henning Hagerup av Alf van der Hagen. Henning Hagerup er barnebarn av Inger Hagerup. Nysgjerrig som jeg er på alt som handler om Inger Hagerup, er det ekstra interessant å lese dette Henning Hagerup forteller om faren Helge Hagerup:

«Din far er på sin side mest kjent som dramatiker?

Far skrev på sitt første drama som nittenåring, Havfesten. Han skrev for scenen, han skrev for Radioteatret og for Fjernsynsteatret. Mange av tv-dramaene hans ligger nå ute på nrks nettsider. Men han debuterte allerede som sekstenåring med en bok som het Vi fem i annen etasje, en søt liten bok som handler om livet på Haugerud for farmor og farfar, Helge, Klaus og hunden deres Finn. Den er nummer fem i familien. Han gir snapshots av hverdagen der, man merker at det er en overlitterær sekstenåring som har skrevet dette, samtidig er det lettsindig og nydelig. Klaus spurte om jeg ville lese i fars begravelse, og da leste jeg slutten av den boken Vi sluttet der han begynte: «Dette er det siste og veldig alvorlige kapitlet hvor alt brenner og er rart». Der sto jeg i krematoriet og leste «alt brenner og er rart», det var nesten for sterkt. Men jeg er glad for at vi fikk avsluttet med den unge far.»

Livet på Haugerud; det har jeg leste om i boken jeg skrev om i innlegget:

Nå jeg også lest boken Vi fem i annen etasje Nasjonalbiblioteket.no . Utgitt i 1949 på Tiden, 61 sider med tegninger av forfatteren. Den starter slik:

«Nesten hver dag sitter mor og skriver anmeldelser hun skulle ha skrevet for en måned siden. Da blir hun veldig opphisset fordi hun har ventet så lenge med å skrive, og så låser hun døren så ikke Pål kommer inn og forstyrrer henne. Pål er broren min, og han er bare tre år. På tross av at mor låser døren, får hun nesten ikke skrevet noe, enda hun skriver veldig mye, men det er nesten bare x-er.

Når vi låser døren blir Pål også opphisset og vil ned til Børresens, som bor i første etasje. Noen ganger får han komme inn, men andre ganger låser Børresen døren, fordi de også blir opphisset når Pål kommer inn og vil «ølegge» noe.

Når Pål ikke får komme in, går han opp i annen etasje igjen og kaster møbler i gulvet. Fru Børresen svarer med å banke langkosten i taket.

Da blir far opphisset, fordi han er lektor og ikke tåler bråk, og så banner han og sier at det er fan til bråk hos Børresen. Mor har ikke tid til å banne hun, for hun må ha anmeldelsen ferdig til i morgen.

Det ender bestandig med at Pål får komme inn til Børresen. En har liksom større slagkraft fra annen etasje.»

 Det er «snaphots» en sekstenåring sine tanker om familielivet og annet.  Det er lenge før Knausgårds tid, og den unge forfatterens har gitt både familien og andre fiktive navn. Med unntak av hunden – den heter Finn. Ifølge forfatteren er den en råtass som biter.  Særlig er Høyre-folk utsatt for grinebiteren. Her er en liten smakebit til fra dikterinnens hverdag:

«Hver dag kommer det bøker med posten til mor som hun skal anmelde. Hvis det kommer tykke bøker, blir mor sint og sier hun ikke har noen interesse av tykker bøker som hun ikke har skrevet selv, men far sier det er fint med tykke bøker i bokhyllene fordi de ser så litterære ut. Da sier mor at det kan han si som ikke behøver å lese bøkene, men da svarer far at litteratur er litteratur enten den leses eller ikke.

Slik går dagene. Små problemer blir store problemer, og store problemer blir små. På denne måten blir det en slags likevekt, så en ikke blir helt knust av altfor store problemer.

Når en skriver, skriver en ofte ting som ikke har noe med det en har skrevet før å gjøre, men som en skriver fordi det faller en inn. På den måten kan mye en skriver virke helt idiotisk på lesere som helst vil han en orden i en bok eller en historie. Men i virkeligheten er det en sammenheng i alt, fordi alt er tanker og fordi tanker aldri er helt uten tilknytning til hverandre.

Men allikevel vil jeg si med Peer Gynt, at kvinnen – ja, det er en skrøpelig slekt.»


Klaus Hagerup skriver i boken Alt er så nær meg bl a dette om livet på Haugerud – et sted Inger Hagerup elsket ifølge sønnen:

«Av alle steder er det Haugerud jeg forbinder med Inger og Anders.
Det kommer nok av at jeg selv vokste opp i det hvite toetasjes
huset, med den store hagen, den lille dammen med vannliljene og
den stygge dammen med grønsken og det ukjente dypet. Gårdsplassen
med krokketspillene, bocciaturneringene som utspant seg
over den flere mål store tomta, det fineste epletreet nede på plenen
ved den lille dammen, det med de saftige, grønne eplene som vi
fikk lov å plukke fra bakken. Stikkelsbærbuskene, ripsbuskene,
utedoen der jeg som sjuåring holdt på å miste min klassekamerat
Gunnar Bjertnes ned i hullet fordi vi ville prøve om vi kunne
henge i armene over all dritten som lå og ventet et par meter
lenger nede. Soluret, den store treporten med postkassene, uthuset
med de to rommene, der det ene var «vart» med koks og ved
og gamle Donald-blader. Ingers og Anders' lille soverom foran
badet, det som siden ble mors arbeidsrom. Det store soverommet
som jeg delte med mormor mens hun levde og Helge ennå bodde
på det lille kvistrommet med de skrå veggene og «lykkens
kalosjer» i vinduskarmen. Loftet ved siden av, der vi lekte
mørkegjemsel og spøkelsestog, kista med brevene, skapene med
de gamle klæme. Den bratte trappa fra loftet som nesten var en
stige, men en ordentlig trapp likevel, og den andre trappa ned til
første etasje og Ruth og Erling Tveter som bodde der med sin
datter Elsa. Er det noen som virkelig skulle hatt sine navn skrevet
med gullskrift i denne boka, er det Ruth og Erling Tveter. Hva fant
de seg ikke i? Hvor underlig må de ikke ha følt dette livet som
utspilte seg i annen etasje og i hagen deres med festing, roping,
skriking og et og annet slagsmål. Med forundret overbærenhet må
de ha betraktet de kulturradikale, ubehøvlete, selvopptatte, gudløse
menneskene som kom og gikk, bannet og drakk, trampet på
plenen deres og dunket rasende og blindt i gulvet over soveværelset
deres klokka fire om natta.

Både Ruth og Erling Tveter var dypt kristne mennesker, men
deres kristendom var generøs, vidsynt og vakker. Deres vennskap
med Inger og Anders var inderlig, men samtidig merkelig formelt.
Jeg tror de kalte hverandre herr og fru Tveter og herr og fru
Hagerup i alle de førti årene de bodde i samme hus. Når det ble for
voldsomt i annen etasje, banket fru Tveter i taket med langkosten.
Gjestene ga nok ofte faen, men vi som bodde der hadde en enorm
respekt for langkosten. Selv i dag føler jeg en slags prikkende
redsel for å rope høyt innendørs. Støtet ble ikke satt inn så ofte,
men når folk som fant seg i så mye protesterte, visste vi at det var alvor.»