28. nov. 2016

Monica Isakstuen: Vær snill med dyrene


Kort innpå en mandag kveld:

Fint til jul er budskapet fra Kid Interiør. Det blir ikke jul uten sirupssnipper er reklamen fra Melange. I reklamepausen imens jeg ser på Hus til salgs Australia. Mørket utenfor er knugende selv om vi forsøker å lyse opp med lys inne og ute. I Australia skinner solen alltid eller... Uansett, det riktige programmet å se på etter å ha hatt et dypdykk i Monika Isakstuens roman Vær snill med dyrene. Vondt å tenke på at noen har det så tungt som romanen beskriver. 

Romanen er på 208 sider med korte kapitler utgitt i 2016. Monika Isakstuen fikk nettopp Brageprisen for romanen og jeg har sitert juryens begrunnelse nedenfor:

«Med et presist språk  og en leken form løftes et aktuelt tema opp i lyset med Monica Isakstuens bok. Vær snill med dyrene er en bok om Karen, hennes datter, en skilsmisse og livet med barnefordelingen som følger i kjølvannet. For det er her, i tiden etter oppløsningen, Isakstuen finner drivkraften til sin bok. «Hvordan skrur man av og hvordan skrur man på «, spør Karen seg i møte med den nye hverdagen, der hun bare halve tiden får være mor til sin datter – noe som hittil har vært hele hennes identitet. Med en språklig utforskning som nærmer seg punktromanen, får vi innblikk i et rikholdig spill av sinnsstemninger og erfaringer som ofte strider mot både forventning og fornuft. Ved hjelp av ironi og en språklig formidlet sviktende logikk utvider hun vår forståelse av hvordan en slik oppsplittende situasjon kan erfares. Isakstuens overraskende sammenstillinger og usammenhengende resonnement får leseren til å undres over morens situasjon. Den språklige fremstillingen utvider historien, løfter det opp fra hverdagen og viser det frem for oss gjennom en linse av korthugde formuleringer og insisterende gjentagelser. Forfatteren lykkes med å åpne opp til større rom og nye måter å snakke på om erfaringer av oppbrudd og splittelse med sin finskårne, undrende og overraskende prosa.»

Jeg synes romanen var god, men vond å lese. Trist. Bra at noen skriver bøker om et vanskelig tema. 

Boken har jeg har jeg lånt biblioteket, og det er flere som står i kø for å låne den. Den skal derfor leveres tilbake i morgen etter jobb. Nå skal jeg forlyste meg med en mer lystbetont aktivitet – 71 grader Nord. Før det blir boms i loppekassa.


«En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg.

Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?


Vær snill med dyrene er en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest - annenhver uke.»

27. nov. 2016

Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord. Familiefortelling



«Man kan fylle koffertene, tømme hyllene, vaske seg ut av huset, la nøkkelen stå i døren og synke stille inn i natten. Men vil det ikke alltid være noe som blir igjen? Et avtrykk, om aldri så lett, ordene du har sagt, plassen kroppen din har opptatt, bildet du har vært i en annens øyne. Ingen blir helt borte, med mindre minnene om dem er blitt fordrevet av dem som ble igjen.»

Forfatteren Ivo de Figueiredo var helt ukjent for meg til jeg hørte han fortelle om boken utgitt i 2016 i bokprogrammet til Brenner på NRK. Nå er boken lest, lånt av biblioteket, og for meg var leseopplevelsen en innertier. Interessant, spennende og tankevekkende. En bok som tok meg med til ukjente deler av verden. En bok som vekker følelser. Som også tok meg med til de mer nærliggende områder: mitt eget liv.

Innimellom under lesingen har jeg ofte tenkt på boken jeg skrev om i innlegget:

Spørsmålet som både forfatteren og jeg som leser gjør meg, er om hjemløshet er med på å forme farens skjebne.

«De fleste trenger å høre hjemme et sted. Fitz de Sousza er kanskje et unntak i så måte. Da jeg forlot villaen hans, tenkte jeg at jeg hadde møtt en mann som har overvunnet savnet etter et hjemland, som har funnet tilhørighet i sine idealer og gjort selve livsreisen til sitt hjem.

Motsatsen hans er i tilfelle slektningen min, Savio, hvis hjem er uløselig forbundet med slekten, jorden og tradisjonen i Goa. Jeg forstår Savios sinne mot dem som har vendt hjemlandet ryggen, jeg sympatiserer med hans fortvilelse foran utslettelsen. Men det stanser der. Selv om det er lett å føle med en minoritet som kjemper for å bevare sin livsform, ættesamfunnet, stammefellesskapet og forpliktelsen til jorden, så forutsetter denne livsformen en renhet, en tilhørighet man har eller ikke har.»

«Å gjøre livsreisen til sitt hjem»; er det ikke slik vi er når vi er unge – da alt er fremover. Men et sted i livet begynner en å tenke på fortiden. Det var en form for midtlivskrise som fikk Ivo de Figueiredo til å sette i gang prosjektet som har resultert i denne boken. Men i en verden som hele tiden er i forandring, tenker jeg at det kan være smart å gjøre livsreisen til sitt hjem.

Som det står på bokomslaget handler boken om Ivo de Figueiredo, eller Ivo Bjarne de Figueiredo, om en Bamble-indianers leting etter farens historie, og denne letingen ender med at forfatteren må omskrive sin egen historie.

«Sommeren 2011 bestemte jeg meg for å reise i fars liv og samle alt jeg kom over. Besøket hos tantene mine i Boston var første etappe, nå har jeg tatt fatt på andre etappe, fars barndomsrike i Øst-Afrika. Ikke et øyeblikk under den lange reisen klarer jeg å fortrenge ironien som hviler over hele ekspedisjonen — at jeg ikke simpelthen reiser til Spania, finner huset der han bor og ringer på. Men jeg kjenner ham ikke lenger, og gjorde det neppe som barn heller. Hvilke følelser ville et gjensyn nå ha vakt? Jeg tror jeg ville ha sett ham med mitt eget barneblikk, og jeg er redd for hva disse øynene vil se. Jeg må betrakte ham fra avstand, se ham uten at han ser meg. Eller like gjerne, lete etter ham et annet sted, finne ham i en annen tid. Derfor har jeg reist til dette øyriket utenfor Afrikas kyst, så lang er veien min tilbake til far»

Ivo de Figueiredo ble født i 1966 og vokste opp i Bamble i Telemark, og det var dit faren flyttet for å gifte seg med moren til Ivo, Marit. Foreldrene møttes i London der moren var au pair og faren studerte. Faren var av indisk-portugisisk opprinnelse, født på Zanzibar. Forfedrenes land var Goa. Noen år etter at foreldrene ble skilt og faren flyttet fra Norge, mistet han kontakt med faren. En far som gjorde barndommen utrygg:  

«Var friheten for grenseløs? Ingen røtter til å holde ham igjen, ingen bånd som kunne binde de sterke armene hans. Ingen stemme i hjertekammeret som sa at nok var nok. Samtidig, de blå brevene fra familien han hadde forlatt, fra dem som fortsatt levde innesperret, eskene med mat, fotografiene, smalfilmene. For far kan ikke currytrianglets forsendelser bare ha brakt med seg trøst, men også en følelse av maktesløshet. I alle fall minnet de ham igjen og igjen om alt han hadde mistet, om familien han lengtet etter, som han skyldte alt og som nå levde i desperasjon.

Hvorfor han i denne tilstanden av savn og sorg ikke tok bedre vare på den familien han selv hadde skapt, på mor, meg og brødrene mine, er mer enn jeg noensinne kan forstå.

Han hadde fått alt han ønsket seg, livet lå foran ham som en blank, norsk sommerdag.

Likevel var det ikke nok. Vi var ikke nok.»

Faren kom fra en familie der utdanning og oppdrift betydde alt. Det var slik han havnet i London. Men aller mest var årsaken at imperiene falt fra hverandre. Verden var i bevegelse. Faren var den første som forlot storfamilien som dengang bodde i Nairobi. Moren til faren, Hermina, måtte se barna sine, den ene etter den andre, forsvinne ute av livet sitt til andre verdensdeler. Hjemløsheten fulgte henne hele livet.

Ivo de Figueiredo er i tillegg til å være forfatter utdannet historiker. Å få historiske hendelser beskrevet og knyttet til mennesker og deres skjebne slik han gjør i denne boken, gjør at jeg husker de bedre i ettertid. Slike bøker skaper bilder som kalde faktabøker ikke klarer.


«Hvor begynner fars historie? Hvor begynner min?» Da Ivo de Figueiredo i en alder av 45 år stilte seg disse spørsmålene, åpnet han samtidig døren til en ukjent familiehistorie som spenner over fire kontinenter, fem århundrer og to imperiers vekst og fall. 

Farens familie emigrerte fra den portugisiske kolonien Goa på vestkysten av India til britisk Øst-Afrika. De var indere med europeiske vaner og verdier, koloniherrenes betrodde tjenere. Da koloniveldet brøt sammen, ble de tvunget til å kjempe seg videre vestover. Noen kom seg til USA og England, men én kom bort fra de andre og endte i Bamble, ved kysten av Telemark i Norge.

Dette er fortellingen om en slekt som ble skapt av de europeiske imperiene, og som ble hjemløse i deres fall. Det er historien om en familie som aldri blir ferdig med å miste hverandre, men som alltid klarer å finne hverandre igjen. Aller mest handler det om en sønn som leter etter fars historie, og som ender med å omskrive sin egen. «





«Ivo de Figueiredo er født i Langesund i 1966. Han er cand.philol. med hovedfag i historie og har publisert en rekke fagartikler om okkupasjonstiden, Nasjonal Samling og det norske rettsoppgjøret. Ivo de Figueiredo har også skrevet bind 6 av Fredrikstad bys historie, "Mot et nytt årtusen" (1999).

Sitt gjennombrudd fikk han i 2002 med biografien "Fri mann. Johan Bernhard Hjort - en dannelseshistorie", som han ble tildelt Brageprisen for. Etter dette gikk de Figueiredo i gang med sin stort anlagte Ibsen-biografi som består av to bind: "Henrik Ibsen. Mennesket" (2006) og "Henrik Ibsen. Masken" (2007).

De Figueiredo er dessuten forfatter av "Slipp meg" (2006) - en prisbelønnet bok om Henrik Ibsen i tekst og bilder, skrevet for ungdom - og "Støv. En bok om Henrik Wergeland", som han har fått Kirke- og kulturdepartementets fagbokpris 2008 for.

I 2010 ga han ut den kritikerroste "Mysteriet Ingeborg Køber", og I 2014 "Ord/kjøtt: Norsk scenedramatikk 1890-2000". Høsten 2016 er han aktuell med slektshistorien "En fremmed ved mitt bord". Boka har fått strålende kritikker, i sin anmeldelse i Klassekampen skriver blant annet Tom Egil Hverven: "Med 'En fremmed ved mitt bord' utvider Ivo de Figueiredo forståelsen av hva sakprosa kan være på norsk. (...) Et av samtidas mest betydelige norske forfatterskap".

20. nov. 2016

Tore Renberg: Du er så lys

Det var etter at jeg så bokprogrammet til Brenner på NRK der den alltid energiske, engasjerte og utadvendte Tore Renberg fortalte om sin nye roman Du er så lys, at jeg bestemt meg for å lese den. Jeg har lånt romanen på 268 sider av biblioteket.

Jeg lurer alltid på, og særlig etter de diskusjonene som har vært i media den siste tiden, om det er noe selvbiografisk i romanene jeg leser. Steinar, som er grunnlaget for historiens eksistens, er som Tore Renberg energisk og utadvendt. Men i dette intervjuet med Dagbladet om romanen, som han beskriver som en skikkelig vond bok om mistenksomhet, svarer Renberg på spørsmålet «Det er mye mørke der og. Hvor har du hentet det fra?»:

«Fra et ubehagelig nært sted. Jeg dikter nesten aldri opp kompliserte ting å skrive om, denne gangen er det mennesker jeg må beskytte som gjør at jeg ikke vil snakke om det.»

Jeg opplevde ikke Du er så lys som en dyster bok selv om den har en alvorlig undertone. Den var spennende og det var fornøyelig bl a når familiene til ekteparet Jørgen og Vibeke ble beskrevet. Mange ulike mennesketyper. Men vi ser mennesket utenfra, som den nye naboen til Jørgen og Vibeke, Steinar, er et typisk eksempel på.

Jeg avslutter med å sitere fra første side i romanen – det synes jeg er beskrivende for romanens innhold:

«HAN KOM HARDT inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det
var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje
vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile
begynte.

Han hadde eit gneistrande blikk og eit smittande humør, den
eldste son min kalla han ein gong eit stjerneskot, det har eg aldri
gløymt. Han var eit av desse vakne menneska som spreidde latter
rundt seg og ei kjensle av at alt kunne hende. Du fekk liksom
trong til å gjere noko etter at du hadde vore i lag med han. Male
ein vegg, grave ei grøft, ta i eit tak.

Han fekk arbeid som fastlege på denne litle plassen vår, han
var i slutten av 30-åra, slank og godt trena. Han blei fødd på den
andre kanten av landet, i ein mellomstor by eit par timar sørvest
for hovudstaden, og han brukte å seie, med eit smil, at det var
kjærleiken som flaug han til bygda; kva elles skulle få ein mann
til å dra så langt vekk heimanfra?

Han heitte Steinar og blei naboen vår 13. mars 2014. Først var
det ei glede, det kjende vi alle, som om ein god og forbløffande
varme hadde slått rot like ved huset vårt, sa gjekk det over i ei bølgande

uro, for det falda seg ut ein forbanna katastrofe.»


Privat foto


18. nov. 2016

Dikt av Hans Børli: Brystbeinet til et rådyr / Bo Kaspers: Vi kommer aldrig att dö


Låten til Bo Kaspers Vi kommer aldrig att dö innledes med «skriv en bok som alla läser» og avsluttes med «eller sätt en värld i brand». De har låter som jeg alltid kommer tilbake til. 

Hans Børli skriver i diktet Brystbeinet av et rådyr at han vil så inderlig at det skulle bli noe igjen etter han. Det er det definitivt blitt – så ufattelig mange flotte dikt. 


Jeg ville så inderlig gjerne at
det skulle bli noe igjen etter meg.
Noen ord, helst.
Noen gyldige ord, en tanke, et uttrykk. Noe
som mennesker i kommende år
skulle ta opp i seg
i glimt av gjenkjennelse.
Slik en bærplukker i skogen
brått kan komme over
 en værbleik beinknoke i måsan.
Ta den opp
snu og vende på den
og tenke: Dette
er brystbeinet

av et rådyr

Bo Kaspers:



13. nov. 2016

Sigrun Slapgard: Maleren - en roman om Anders C. Svarstad


Helt tilfeldig ble jeg gjort oppmerksom på romanen til Sigrun Slapgard: Maleren. En veldig god bok synes jeg etter å ha lest den. 

Romanens tema er livet til maleren Anders Castus Svarstad (1869 – 1943).
Svarstad ble kjent med Sigrid Undset under et opphold i Roma i 1909. Han var på dette tidspunktet gift og hadde tre små barn. Svarstad og Undset innledet et forhold som medførte at han skilte seg fra Ragna og giftet seg med Undset som han fikk tre barn med. Undset flyttet fra Svarstad da hun var gravid med deres tredje barn, og hun skilte seg fra han i 1924 etter at hun ble katolikk. Sitat fra boken – det er 1928 og Undset har fått Nobelprisen i litteratur:

«Det sto svart på hvitt og lyste mot ham i avisen. Hvordan hun hadde beskrevet sitt liv med ham.

I 1912 ble jeg i Belgia gift med den norske maler A.C.
Svarstad. Da jeg i 1924 ble opptatt i den katolske kirke,
måtte imidlertid dette ekteskap oppløses idet han tidligere
var skilt fra en dame som enda er i live. Vi har tre barn. Siden
1919 bar jeg vært bosatt på Lillebammer.
Så kort kan det sies.»

Jeg har vært helt oppslukt under lesingen av romanen som ble utgitt i 2015 og som jeg har lånt av biblioteket. Og hele tiden har jeg tenkt på biografiene jeg har lest om Sigrid Undset og som står i bokhyllen, bl a en biografi skrevet av Sigrun Slapgard. 

Jeg kjente til hovedtrekkene av Undsets forhold til Svarstad, men det å lese om dette med Svarstad i fokus, gir historien en ny dimensjon.


«I arbeidet med Maleren har Sigrun Slapgard fått tilgang til hittil ukjente brev, og hun har snakket med nå avdøde kilder som sto nær både Svarstad og Undset.
— Brevene og kildene viser en annen Svarstad enn det som er fremstilt gjennom de ulike Undset-biografiene, inkludert min egen, sier forfatteren. - Han havnet veldig i skyggen av den store forfatteren. Og det er nok riktig å si at han ble demonisert av enkelte.

Slapgard skriver om en far som sørger dypt og som føler seg enda mer skjøvet til side da først datteren Maren Charlotte dør av sykdom i 1939 og så den 27 år gamle sønnen Anders, som har meldt seg til de norske styrkene, blir drept av tyskerne ved Segalstad bro 27. april 1940.

Svarstad var i Stockholm og stilte ut bilder da Sigrid Undset ankom byen tre uker etter at sønnen var død og fikk den grufulle beskjeden. De svenske avisene skrev om den store forfatterens store tap, men ingen registrerte at den unge soldaten hadde en far, en billedkunstner som faktisk også var i Stockholm på denne tiden.

— Jeg tror det tok livet av ham. Han døde av lungebetennelse to år etter. Jeg tror han døde av sorg. Jeg må si jeg ble veldig grepet av den ensomme mannen som sto der til slutt.»

Det er både interessant og tankevekkende å lese om livet til den fattige husmannsgutten som arbeider seg frem til det han mest av alt ønsker å bli og har evner til: å bli kunstmaler. Hans oppturer og nedturer og det samfunn han var en del av. Ikke minst kunstnermiljøet. Det er også interessant og tankevekkende å lese om Sigrid Undset fra dette perspektivet. Jeg har aldri forstått hva det er med katolisismen hun ble så tiltrukket av at hun tok slike drastiske valg som hun gjorde. Enda mindre forstår jeg det etter å ha lest romanen Maleren av Sigrun Slapgard.



«Anders Castus Svarstad, født 1869, kom fra små kår, men ble en anerkjent maler med en markant rolle i kunstmiljøet. Da Svarstad møtte dikteren Sigrid Undset, en kjærlighetshistorie som brøt alle regler, tok malerens liv en ny vending. Det ble triumfer, men også personlige nederlag.

Svarstad og Undset var et skandaleomsust par da de satte kursen for Roma og sin felles kunstnerdrøm: Male, skrive, elske. Maleren er historien om en kjærlighet som inspirerte dikteren av Kristin Lavransdatter, en av verdenslitteraturen store kjærlighetsskildringer. Det er også historien om hvordan en maler havner i kamp med seg selv og tiden.»

12. nov. 2016

Dikt: Bønn for drømmen av Hans Børli



Bønn for drømmen

Jeg frykter den kalde,
altfor kloke tanken.
Den som borer så presist,
roper så høgt på sannhet -.


Jeg ber for Drømmen:
det gåteblå sløret
som skjuler sannhetens
arrete ansikt.


Ja, jeg ber for Drømmen!


La meg lenge få tro
at suset i skogen er noe mer
enn et fysisk fenomen:
Grenenes friksjon
mot strømmende luft -.

Hans Børli

10. nov. 2016

Nora Szentiványi: Leiligheten


«Hva skal jeg gjøre uten henne? Hun skal finnes. Hun har alltid funnes. Hun skal være der. Der, i leiligheten. Slik at vi kan besøke henne av og til. Altfor sjelden og altfor kort. I det landet der ingen av oss liker å være.»

«Hun» er mormor til fortelleren i romanen Leiligheten av Nora Szentiványi. «Vi» er fortelleren og fortellerens familie. «Landet» er Ungarn. Leiligheten er mormorens knøttlille leilighet i Budapest.

Romanen Leiligheten ble utgitt i 2016 på Forlaget Oktober og boken jeg har lest er et lesereksemplar. En roman som gjorde et stort inntrykk på meg. Den fikk frem i meg både såre grunnleggende følelser om det å forlate og bli forlatt. I tillegg er den tankevekkende fordi den har et tema som jeg har lest lite om: de som valgte å flykte fra Ungarn da landet var i kommunismens jerngrep. Men også på et mer generelt grunnlag: hva som skjer i et familieforhold når mennesker velger å flykte fra et diktatur, og familiemedlemmer som en er knyttet til, blir igjen. I en verden der mange mennesker ikke ser annet valg enn få flykte er den særlig aktuell mener jeg.  

Nora Szentiványi er født i 1969 i Budapest og oppvokst i Gøteborg. Hun har bodd i Norge siden 1997.


Foto: Pernille Marie Walvikkilde Forlaget Oktober


«I en liten leilighet i Budapest i 1970 pakker et ungt par livet sitt sammen. Alt de får med seg er spedbarnet sitt og en koffert. De flykter fra hjemlandet Ungarn, fra et system bygget på redsel. Barnets mormor blir igjen alene.
Leiligheten er mormorens historie, fortalt med sorg og avstand av det voksne barnebarnet, hvor det man vet og det man ikke kan vite om henne føyes sammen. Det er en roman om å leve adskilt fra de aller nærmeste, og om en flukt som for alltid vil prege livet til dem som dro – og til den som ble igjen.

Fortellerteknisk er romanen slik jeg liker at en historie fortelles. Fortelleren søker å forstå sine foreldre og mormor ved å tenke tilbake til det hun vet om dem. On de valg de har tatt i livet. Vi blir tatt med til fortid og nåtid uten at dette fortelles i kronologisk rekkefølge. Det gjør en fortelling mer levende for meg fordi det er nettopp slik det er for et menneske – vi tenker ikke kronologisk – tankene beveger seg frem og tilbake.

«Å forlate et menneske. Sin nærmeste. Å forlate henne så hun blir helt alene. Henne som har født en og tatt hånd om en hele livet. Henne som man er den eneste for.

Men man er ung. Man er tjuetre år. Man har et lite barn. Noe annet har man ikke. Man har ingen egen leilighet og ingen utsikter til å få en. Det er i denne leiligheten man kommer å måtte bo i all overskuelig fremtid. Man har en utdanning, man er syerske og man har ingen utsikter til å kunne bli noe
Annet noen gang. Man har flere ganger søkt om å få komme inn på universitetet for å studere biologi, men man har fall avslag ettersom man ikke er medlem av kommunistpartiet. Man tenker at man kanskje vil ha flere barn en gang. Hvordan skal man kunne få plass til flere barn i denne leiligheten. Kanskje man holder på å eksplodere av irritasjon over moren sin. Kanskje hun går en på nervene. Kanskje man aldri har kommet særlig godt overens med moren sin. Kanskje man er sint. Kanskje man ikke vet hvorfor man er sint. Kanskje det er alt sammen, innestengtheten, håpløsheten, fastlåstheten, fremtidsløsheten. Gråheten.

Ingen kan forstå hvordan det er å leve i et diktatur, har jeg hørt dem si. Ingen som ikke har opplevd det. Det er historien jeg har vokst opp med. At man kan ikke leve i et diktatur.

Men jeg tenker på dem som valgte å bli. Hvis det nå var et valg. Valget ikke å ta et valg. Å bli, holde ut, gjøre det beste ut av situasjonen. Å bli i tryggheten.

Tryggheten, utryggheten. Det er en slags trygghet og en slags utrygghet. Ingen er trygg. Ingen er trygg i et diktatur.»

Mormoren valgte å bli selv om hun etterhvert hadde kunnet flyttet etter familien til Sverige:

«Hun gjorde et valg. Man kan begynne der. Et valg som hun gjorde, som var hennes. Hun valgte å bli. Å fortsette på det livet som hun kjente, som var hennes liv. Hennes leilighet, hennes arbeid, hennes venner og bekjente, hennes slektninger, hennes språk, hennes hjemland. Alt som omgir et menneske, alt man kjenner, alt man vet hvordan fungerer. Tryggheten i alt som man kjenner til.  Bare hvordan gateskiltene ser ut, eller regningene, eller hvordan man hilser når man møter naboen, eller hvordan man handler på torget. Slikt som gjør en usikker når man er utenlands. Slikt som er spennende når man er turist, særlig når man er ung, men som føles mer og mer besværlig med alderen. Med alderen og vanene. Med alderen vil man at alt skal være som det alltid har vært. Det blir viktigere for en. Men blir det det viktigste? Viktigere enn frihet? Er det sånn de står, vektskålene? I den ene er friheten, i den andre tryggheten.»

Etterhvert kommer mormor på besøk til Sverige, og familien besøker henne. Men ingen trives i det landet de forlot:

«Det er kanskje like greit at jeg sier det med det samme: Jeg liker ikke å være her. Jeg liker ikke dette landet. Jeg liker ikke menneskene, det landet har gjort med dem. Det landet har gjort dem til. Og det de har gjort med landet. Kan man si det på den måten? Det finnes et land. Mennesker har bodd her i uminnelige tider. Det enorme slettelandskapet som er så fruktbart. Det gunstige klimaet. Den eneste trusselen er tørken. De milevide slettene som skifter i gult og brunt.

I de varmeste timene på sensommeren forlater hun ikke leiligheten. Hun sitter i leiligheten i varmen og holder ut. Ærendene sine gjør hun tidlig på morgenen.» Allerede ved syvtiden tar hun på seg skoene, tar av seg forklekjolen som hun går med over klærne når hun er hjemme, tar handlenettet sitt og går mot sentrum.»

Leiligheten av Nora Szentiványi håper jeg blir godt mottatt og lest av mange.

Her fra litteraturkritikk.no: Leiligheten er en vond og klok beretning om de som blir igjen:


«Hvor mye kan en liten leilighet romme, ikke av ting, men av minner, følelser, av sorg og savn? Hvor mye kan den skjule eller berette? Hva blir værende når noen har reist, hva setter seg i veggene og hva gjemmer seg i krokene? Nora Szentiványis debutroman, sirkler rundt en liten leilighet i Budapest. Den forteller om hva som skjer når kvinnen som bor der blir forlatt, blir værende alene igjen i de tomme rommene.»

5. nov. 2016

Tomm Kristiansen: Mørk safari - Beretningen om Henry M. Stanley


Jeg fant boken til Tomm Kristiansen om Henry M. Stanley (1841 – 1904) på et loppemarked i sommer. Interessant å lese om Stanley som jeg kunne lite om. Men det er også en brutal historie.

Stanley hadde en brutal oppvekst. Avvist av moren og etter bestefarens død ble han plassert på fattighuset. Det var først etter at Stanley var blitt berømt og pengene strømmet inn at familien viste interesse for han. Brutalt å lese det han opplevde på reisene og den brutale atferden han viste. Men det er en del av historien, og verden er ikke blitt mindre brutal. Uansett, boken var vel verdt å lese. 

Boken er på 300 sider og ble utgitt i 1998. Fra bokomslaget:  

«Forfatteren forteller om den plagede og avviste fattighusgutten John Rowlands, som under navnet Stanley blir en av verdens største oppdagelsesreisende. Han deltok i borgerkrigen i USA, gikk og padlet Afrika på tvers, fant dr. Livingstone, grunnla fristaten Congo og fylte de hvite feltene på Afrika-kartet. Men det kostet. Han deltok i stammekriger, lot venner i stikken, lurte og løy. Vi møter en avvikende og uhyggelig personlighet. Men hans brutale galskap og vilje til å overleve fascinerer.»

Den store boken om Knerten; inneholder alle åtte bøker om Lillebror og Knerten skrevet av Anne-Cath. Vestly

Det er en del år siden jeg kjøpte og leste Den store boken om Knerten for datteren min. Boken inneholder åtte bøker om Lillebror og Knerten skrevet av Anne-Cath. Vestly. Etter at jeg hadde lest boken for henne, måtte faren lese den om igjen. Boken er å anbefale for de som ønsker gode lesestunder sammen med barn og barnebarn.
I boken leste jeg og skrev om i innlegget:

Skriver Kaja Nordengen under temaet Den kreative hjernen:

«Knerten? Det var et fint navn! Det er akkurat det du heter. Du skal være kameraten min, for det er ikke noen andre her. Jeg og deg, vi er venner», sa Lillebror da han fant en rot som så akkurat ut som et lite menneske. I Anne-Cath. Vestlis barnefortellinger kommer flere millioner år med evolusjon av den menneskelige hjernen til uttrykk. Det er nemlig akkurat kreativitet og forestillingsevne som skiller oss fra alle andre arter. Sjimpansene finner ingen pinne som likner en sjimpanse og begynner å leke med den, og delfiner finner ikke steiner på havbunnen som blir deres fantasivenn. Vi er mennesker fordi vi har fantasi.

Når du finner på noe nytt på egen hånd, er du kreativ. For å være kreativ, må du være kritisk, selektiv og generelt intelligent. Du behøver imidlertid ikke å ha skolens høyeste IQ for å lykkes kunstnerisk; det holder lenge å ha en gjennomsnittlig menneskelig hjerne. Det er popartens far, Andy Warhol, med en IQ på 86, et levende eksempel på. Hjernen var hjelper oss, som jeg har vært inne på, med å filtrere vekk en masse inntrykk som vi blir bombardert med, for det når bevisstheten var. Å fokusere på umiddelbare oppgaver er avgjørende i dagliglivet, men for å bli kreativ, må du åpne opp for inntrykk og minner som ikke umiddelbart ser nyttige ut. Denne prosessen hjelper deg med a kople sammen ting som ellers ikke har noe med hverandre å gjøre.»

I boken om Lillebror og Knerten er en del av tegningene fargelagt. Her er Lillebror hos den andre kameraten sin, den gamle snekkeren. Knerten er med og gir klar beskjed om at han ikke vil lakkes slik storebror Philip mener han skal. Den gamle snekkeren er enig med Knerten, han foreslår at Knerten kan oljes, for da er de helt sikker på at Knerten vil holde seg. Og slik blir det;


I flere år flere ganger om dagen har jeg gått forbi naboens garasje der disse stubbene står. Plutselig en da så jeg Knerten eller en slektning til Knerten.




Bokklubben, der jeg kjøpte boken – beskriver den slik:


«Alt om Knerten og Lillebror Knerten har både armer og ben og hode og ser akkurat ut som et lite menneske. Han er fin å ha for Lillebror, og Lillebrors fantasi får hjelp av Knerten hele tiden. Knerten er en av Anne-Cath. Vestlys mest elskede figurer. Til sammen er det blitt 8 bøker om ham og Lillebror. I denne vakre gaveboka finner du alle fortellingene om dem. Tegningene av Knerten er fargelagt for første gang. Vi møter Lillebror utenfor det nye huset sitt ved landeveien og heldigvis fant han Knerten. Det er så mange slags kamerater bare man får øye på dem og alle går ikke nødvendigvis på to eller fire ben og er såkalt levende. Knerten er fin å ha for Lillebror, men når storebror Phillip er hjemme, da kommer Knerten ofte bort i huset sitt. På Gampetreff blir Lillebror kjent med Vesla - også kalt Prinsessen - og Lille-Bjørn, han som også dukker opp i Guro-bøkene og bøkene om Ellen Andrea. I Bessby kjenner han Magnus og Ivar, og det er de tre som lager Knertenklubben.Den store boken om Knerten inviterer til lesestunder for små og store!