24. aug. 2016

Linn Ullmann: De urolige - en av de beste romanene jeg har lest

I tilfelle mine skriblerier skulle skape noen tvil: den selvbiografiske romanen De urolige av Linn Ullmann har gitt meg en av de beste leseopplevelsene noen sinne. Jeg kan ikke analysere romanen slik litteraturkritikerne med utdannelse på området kan, og som er sitert her hos forlaget Oktober. Som alltid er det egen leseopplevelse jeg skal forsøke å beskrive.

Jeg fant ingen dødpunkter i romanen. Leseopplevelsen var den samme fra første til siste side. Men det er ingen tvil: slutten gjorde ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg har lest romanen over mange dager. Det var bare det jeg leste der og da som var viktig. Jeg tenkte ikke på hva jeg hadde lest tidligere og forventninger om hva som skulle komme på de neste sidene.

Forlaget beskriver bl a innholdet slik:

«De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.»

Barnet er forfatteren Linn Ullmann og foreldrene er Liv Ullmann og Ingmar Bergmann. Romanen har stått ulest i bokhyllen min siden den ble utgitt i 2015. En forventet god bok blir ikke dårligere av at jeg venter med å lese den har jeg tenkt. 

De urolige er den første boken jeg har lest som Linn Ullmann har skrevet. Jeg forsøkte meg på en av romanene for en del år tilbake, men jeg ga opp etter noen sider. Årsak ukjent. 

Hun skriver i romanen:

«Jeg ble født utenfor ekteskap, og i 1966 ble dette fortsatt sett på med hevede øyebryn. Uekting. Bastard. Lausunge. Illegitim. Det gjorde ikke noe. Ikke for meg. Jeg var en bylt t i mammas armer. Det gjorde ikke noe for faren min heller. Ett barn fra eller til. Han hadde åtte fra før og var kjent som demonregissøren (hva nå det måtte innebære) og kvinnebedåreren (ganske klart hva det betyr). Jeg var den niende. Vi var ni. Storebroren min døde mange år senere av leukemi, men den gangen var vi ni.

Det var mamma de så på med hevede øyebryn. Det gjorde de fordi hun var jente. Hun brydde seg ganske nøye om hva folk sa. Hun elsket barnet sitt. Det er det mødre gjør. Hun este ut og bar det frem. Uektingen. Men hun skammet seg også. Hun fikk brev fra fremmede. Ungen din skal brenne helvete.»

Romanen er et utdrag av livet til Linn Ullmann; hvordan det var å vokse opp sammen med foreldre som var fulle av seg selv. Og; å vokse opp sammen med er vel ikke helt riktig å si heller. Det var en svært kort tid de var en familie på tre. Og etterhvert hadde ingen av foreldrene tid til datteren.

Hun skriver et sted i romanen:

«Egentlig tror jeg at jeg har sørget over foreldrene mine hele livet. De forandret seg foran øynene mine slik barna mine forandrer seg foran øynene mine, og jeg vet ikke helt hvem jeg var for dem.»


«De urolige er en kjærlighetsroman, i flertall. Det er min kjærlighet til mine foreldre. Det er deres lange vennskap. Og det er kjærligheten til et sted, min fars hjem på den svenske øya Fårö. Det er faren, moren og jenta som har det travelt med å bli voksen. De er sårbare i sine kjærlighetsforsøk.»

Det ikke er noe glansbilde hun tegner av foreldrene. Tvert om. Hva forfatteren mener meg å si at det var deres kjærlighetsforsøk vet hun best selv. Men det er vel ikke feil at romanen viser at foreldrene ikke fikk det helt til. Uten at  det virker som om de reflekterte over om de lyktes eller mislyktes som foreldre. Her der hun skal flytte sammen med moren til USA - moren som fremhevet at hun hadde nerver som var fulle av krøll:

«Jeg sier mamma at hvis det er sånn at vi skal flytte til USA igjen, har jeg noen betingelser. Jeg er tolv år og har betingelser.

Mine betingelser er: Jeg vil fortsette å danse ballett, og jeg vil ha en katt.

- Du skal få en jævla katt, sier mamma, - hva som helst, jeg orker ikke mer. Jeg er så sliten.»


«- Hun dikter ganske mye, men hun gjør det bra! Jeg elsker Linn og unner henne all suksess med denne boka, sa Ullmann den gang. «

Selv om jeg ikke har fått et generelt negativt inntrykk av Liv Ullmann, verken tidligere eller ved å lese boken, har hun alltid virket noe fjern for meg. Under lesingen tenkte jeg en del på det. Av en eller annen grunn kom bildet av Tove Janssons Snorkfrøken opp i hodet mitt. En rosa dame som svever på en rosa sky. Selv om hun i intervju har lagt sterk vekt på å skape inntrykk at hun ikke er en diva. Jeg har lest og har Kjetil Bjørnstads biografi av Liv Ullmann: Livslinjer i bokhyllen, og vurderer å lese den om igjen med tanke på romanen til Linn Ullmann.

Linn Ullmann beskriver faren slik i intervjuet nevnt ovenfor:

«— Faren min var punktlighet og orden. Han hadde et lite univers fullt av regler. Jeg forsto mye av dette universet. Jeg kan fortsatt få hjertebank om jeg eller andre ikke er helt presise. Det var trangt, men trygt. Jeg følte kjærligheten vår, og den var innenfor denne verdenen. På slutten av livet hans ble jeg helt satt ut da han en gang kom 17 minutter for sent til den faste filmvisningen klokken tre i hans hjemmekino på Fårö. Da forsto jeg straks at det snart var over.»


Fiksjon eller sannhet: romanen De urolige har gjort et sterkt inntrykk på meg; og det gjelder både form og innhold. Da jeg hadde lest siste side måtte jeg ut og gå meg en lang tur med bikkja. Men det er ingen roman som slipper så lett – den har krøpet inn i blodbanen. Romanen har skapt sterke bilder. Mange tanker om mye. Jeg er glad for at slike bøker utgis – romanen bekrefter at det å være menneske er komplisert. For noen er livet en motorvei – for andre en skogsbilvei med masse humper. De urolige er en roman jeg kan ta ut av bokhyllen, lese noen sider og legge tilbake – en roman med stor gjenbruksverdi. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar