31. aug. 2016

Ida Løkås: Til bølgene



Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle like romanen Til bølgene av Ida Løkås like godt som hennes debutroman som jeg skrev om i innlegget:


Den kritikerroste romanen Det fine som flyter forbi vil alltid han en plass i livet mitt fordi begynnelsen beskriver hvordan jeg opplevde arbeidssituasjonen da jeg leste den. Mye er forandret etter januar 2013; til det bedre. Samtidig er det slik at all motgang i livet er læring når en får det på avstand. Men det ser en ikke når en er midt oppe i en opplevd deprimerende tilværelse.

Til bølgene som ble gitt ut i august 2016 av Forlaget Vigmostad & Bjørke og er på 173 sider. Utgaven jeg har lest er et lesereksemplar. Selv om handlingen i Det fine som flyter forbi og Til bølgene ikke kan sammenlignes, ser også i hovedpersonen i Til bølgene at «det fine flyter forbi» - livet står på en måte «på vent».  

Romanen begynner slik:

«Det er høst, men jeg kan ikke huske at det har vært sommer. Det har regnet i flere uker. Kanskje til og med i flere måneder. Men nå har skylaget revnet, og streker av sol skjærer seg gjennom lufta.

Jeg står ute i hagen for siste gang og lytter til skogen som synger. Lener hodet bakover og ser en fugleflokk fly over himmelen. Jorda surkler under støvlene idet jeg begynner å gå. Det er som om bakken prøver å holde meg igjen. Selv med stokken i den høyre hånden er hvert skritt en utfordring, og med ustøe steg stavrer jeg meg opp på terrassen der jeg blir stående og hvile.

Det lyser fra stuevinduene i huset jeg lenge har tenkt på som mitt. Den grove arbeidslampa er skrudd på og fyller rommet med en varm glød. Det er nesten helt tomt nå. Gardinene tatt ned. Møblene solgt. Alt som står igjen, er hauger med pappesker.»

Hovedpersonen er Zahl. Huset han har bodd i har vært eid av tvillingbroren Sigbjørn, og var en gang bestemorens hus. Nå må Zahl flytte hjem til faren igjen. I motsetning til Sigbjørn som er gift, har barn og er i jobb, er Zahl ikke i stand til å jobbe etter en ulykke i tenårene. Det å flytte hjem til faren gjør at han blir enda mer isolert enn han har vært. Men endringen skjer når den gamle legen han har gått hos pensjonerer seg, og den nye legen begynner å stille spørsmål ved om det er nødvendig at Zahl tar de sterke smertestillende tablettene. 

Det tok noen sider før historien i romanen Til bølgene vekket min leselyst. Men etter noen sider fikk jeg lyst til å vite mer om Zahl og hans livshistorie, og ikke minst hvordan det ville gå med han videre i livet. Til bølgene er en samtidsroman, og den inneholder et tema som dukker opp i samfunnsdebatten med jevne mellomrom: unge uføre som havner utenfor samfunnet. De gjennomfører ikke studier og er ikke i jobb. Livet har stagnert i et samfunn der det å være i arbeid er en suksessfaktor. 

Skaden Zahl fikk har begrenset livet hans. Samtidig er det noe trygt med å ha det slik han alltid har hatt det. Menneskene rundt han har akseptert at dette er livet til Zahl. Eller; de er for nær til å legge press på han for å sjekke ut om det kan være en mulighet for en endring av tilværelsen. Det er da den nye legen som har den nødvendige distanse, men også har en rolle som forplikter til å sette i gang en prosess – for å få Zahl til selv å se at det finnes en annen mulighet enn det livet han lever nå. Hun er klok nok til å forstå at det tar tid å endre en livssituasjon. En barndomsvenn som flytter hjem blir også et positivt innslag i livet til Zahl.

Jeg likte den nye romanen til Ida Løkås og er spent på hvordan kritikerne vurderer den.  

30. aug. 2016

Barnebok: Varden Steinar og drømmen om å gå - av Randi-Lise Hjelmeland Almås og Nikolai Lockertsen


Barneboken Varden Steinar og drømmen om å gå av Randi-Lise Hjelmeland Almås og Nikolai Lockertsen, burde minst være å finne på hver eneste hytte og turisthytte i den norske fjellheimen. Boken ble utgitt i august 2016 på Forlaget Vigmostad og Bjørke. Det er en varm og spennende bok for målgruppen den er tiltenkt. Med flotte tegninger. Kan skape mange fine lesestunder, og inspirere voksne og barn til å komme seg ut i naturen.

Det er på vei opp til Vardefjellet at en kan finne Varden Steinar. Han er så liten at menneskene ikke ser han. Derfor får han aldri besøk av menneskene som de andre vardene: Hvilesteinsdvarden, Utsiktsvarden, Støttesteinsvarden, Storsteinsvarden og Toppvarden. 

Varden Steinar drømmer om å kunne gå – kanskje han da kan hjelpe menneskene og kanskje komme helt opp til Toppvarden? Alle de andre vardene ler av Steinars drøm  med unntak av Gråstein, en gammel og klok varde:

«Ikke bry deg om de andre, Steinar. Om du tenker hardt nok på drømmen din kan den gå i oppfyllelse», sier Gråstein.

Det skjer spennende ting når Varden Steinar møter menneskebarnet Aurora.

Varden Steinar har en egen Facebook side, og en kan også møte han her  i Vardeverdenen der en kan se flere bilder fra boken her


Boken jeg har er et lesereksemplar fra forlaget. Link til forlagets beskrivelse av bokens innhold og om forfatteren.

28. aug. 2016

Mikkel Vika: Nowa Huta - en novellesamling med mange sterke historier


En bok på 100 sider har ofte mer innhold enn en bok på 500 sider er min erfaring. Det hadde også debutboken til Mikkel Vika som er en novellesamling på 108 sider og inneholder 10 noveller. Novellesamlingen ble utgitt i 2016 og forlaget Vigmostad og Bjørke som jeg har fått et lesereksemplar fra, beskriver den slik:

«Nowa Huta er en novellesamling om menneskeskjebner i flere østeuropeiske land og kampen for å overleve i kjølvannet av kommunismens fall. Nowa Huta, eller «det nye stålverket», er navnet på en arbeiderbydel i Kraków, et kommunistisk propagandaprosjekt.»



FOTO: NIKOLAJ JONAS BLEGVAD


«Vika vokste opp i Tønsberg og bor i dag på Nesodden. Han er utdannet samfunnsviter, arbeider som saksbehandler i Patentstyret, har tidligere vært redaksjonsassistent i Bergensavisen og praktikant ved Norges ambassade i Estland.»

En av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg er Alle vil til Auschwitz. Temaet er foreldre som forlater sine barn for en jobb i et annet land. Faren som er bygningsarbeider må ta farvel til sin lille datter som skal bo hos moren hans. Moren til datteren er også reist:

«Mamma skal på hotell, sa vi. Hun reiste ut for å vaske hotellrom, den lille jenta aksepterte at hun dro. Vi vinket bak sperringene, kunne ikke følge henne lenger. Hun satt på skuldrene mine, så moren forsvinne i køen av andre mødre og fedre. Alle smilte, til sine barn. Tilgjorte bevegelser med munnen, de bar i seg en gråt. Vi satt i bilen, tiden jobbet imot oss. Den lille stemmen spurte, hvor skal mamma på ferie? Til et land som heter Irland, svarte jeg, og håpet at hun ikke ville spørre mer.»

Nå er det faren som skal dra:

«Yttergangen smalner, er nær ved å kvele meg. Bagen henger over skulderen. Med sine knappe tre år er hun for liten til å begripe, for henne er dette en alminnelig dag. Pappa ved døra, det knyter seg i magen. Jeg vil kaste opp, lar det være. Stryker henne igjen over ansiktet, tar tak i ørene. Alt ved henne er glatt, jeg vil lære meg kinnene hennes. Det lar seg ikke gjøre, det er ikke som å huske et telefonnummer, en fødselsdag. Jeg vet det så godt, det gjør så vondt. Det er lenge til jeg vil kjenne henne igjen, jeg håper hun vil gjenkjenne meg.»


Jeg likte novellene til Mikkel Vika. Det var en god debutbok med mange sterke historier som gjorde inntrykk på meg. 

24. aug. 2016

Linn Ullmann: De urolige - en av de beste romanene jeg har lest


I tilfelle mine skriblerier skulle skape noen tvil: den selvbiografiske romanen De urolige av Linn Ullmann har gitt meg en av de beste leseopplevelsene noen sinne. Jeg kan ikke analysere romanen slik litteraturkritikerne med utdannelse på området kan, og som er sitert her hos forlaget Oktober. Som alltid er det egen leseopplevelse jeg skal forsøke å beskrive.

Jeg fant ingen dødpunkter i romanen. Leseopplevelsen var den samme fra første til siste side. Men det er ingen tvil: slutten gjorde ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg har lest romanen over mange dager. Det var bare det jeg leste der og da som var viktig. Jeg tenkte ikke på hva jeg hadde lest tidligere og forventninger om hva som skulle komme på de neste sidene.

Forlaget beskriver bl a innholdet slik:

«De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.»

Barnet er forfatteren Linn Ullmann og foreldrene er Liv Ullmann og Ingmar Bergmann. Romanen har stått ulest i bokhyllen min siden den ble utgitt i 2015. En forventet god bok blir ikke dårligere av at jeg venter med å lese den har jeg tenkt. 

De urolige er den første boken jeg har lest som Linn Ullmann har skrevet. Jeg forsøkte meg på en av romanene for en del år tilbake, men jeg ga opp etter noen sider. Årsak ukjent. 

Hun skriver i romanen:

«Jeg ble født utenfor ekteskap, og i 1966 ble dette fortsatt sett på med hevede øyebryn. Uekting. Bastard. Lausunge. Illegitim. Det gjorde ikke noe. Ikke for meg. Jeg var en bylt i mammas armer. Det gjorde ikke noe for faren min heller. Ett barn fra eller til. Han hadde åtte fra før og var kjent som demonregissøren (hva nå det måtte innebære) og kvinnebedåreren (ganske klart hva det betyr). Jeg var den niende. Vi var ni. Storebroren min døde mange år senere av leukemi, men den gangen var vi ni.

Det var mamma de så på med hevede øyebryn. Det gjorde de fordi hun var jente. Hun brydde seg ganske nøye om hva folk sa. Hun elsket barnet sitt. Det er det mødre gjør. Hun este ut og bar det frem. Uektingen. Men hun skammet seg også. Hun fikk brev fra fremmede. Ungen din skal brenne helvete.»

Romanen er et utdrag av livet til Linn Ullmann; hvordan det var å vokse opp sammen med foreldre som var fulle av seg selv. Og; å vokse opp sammen med er vel ikke helt riktig å si heller. Det var en svært kort tid de var en familie på tre. Og etterhvert hadde ingen av foreldrene tid til datteren.

Hun skriver et sted i romanen:

«Egentlig tror jeg at jeg har sørget over foreldrene mine hele livet. De forandret seg foran øynene mine slik barna mine forandrer seg foran øynene mine, og jeg vet ikke helt hvem jeg var for dem.»


«De urolige er en kjærlighetsroman, i flertall. Det er min kjærlighet til mine foreldre. Det er deres lange vennskap. Og det er kjærligheten til et sted, min fars hjem på den svenske øya Fårö. Det er faren, moren og jenta som har det travelt med å bli voksen. De er sårbare i sine kjærlighetsforsøk.»

Det ikke er noe glansbilde hun tegner av foreldrene. Tvert om. Hva forfatteren mener meg å si at det var deres kjærlighetsforsøk vet hun best selv. Men det er vel ikke feil at romanen viser at foreldrene ikke fikk det helt til. Uten at  det virker som om de reflekterte over om de lyktes eller mislyktes som foreldre. Her der hun skal flytte sammen med moren til USA - moren som fremhevet at hun hadde nerver som var fulle av krøll:

«Jeg sier mamma at hvis det er sånn at vi skal flytte til USA igjen, har jeg noen betingelser. Jeg er tolv år og har betingelser.

Mine betingelser er: Jeg vil fortsette å danse ballett, og jeg vil ha en katt.

- Du skal få en jævla katt, sier mamma, - hva som helst, jeg orker ikke mer. Jeg er så sliten.»


«- Hun dikter ganske mye, men hun gjør det bra! Jeg elsker Linn og unner henne all suksess med denne boka, sa Ullmann den gang. «

Selv om jeg ikke har fått et generelt negativt inntrykk av Liv Ullmann, verken tidligere eller ved å lese boken, har hun alltid virket noe fjern for meg. Under lesingen tenkte jeg en del på det. Av en eller annen grunn kom bildet av Tove Janssons Snorkfrøken opp i hodet mitt. En rosa dame som svever på en rosa sky. Selv om hun i intervju har lagt sterk vekt på å skape inntrykk at hun ikke er en diva. Jeg har lest og har Kjetil Bjørnstads biografi av Liv Ullmann: Livslinjer i bokhyllen, og vurderer å lese den om igjen med tanke på romanen til Linn Ullmann.

Linn Ullmann beskriver faren slik i intervjuet nevnt ovenfor:

«— Faren min var punktlighet og orden. Han hadde et lite univers fullt av regler. Jeg forsto mye av dette universet. Jeg kan fortsatt få hjertebank om jeg eller andre ikke er helt presise. Det var trangt, men trygt. Jeg følte kjærligheten vår, og den var innenfor denne verdenen. På slutten av livet hans ble jeg helt satt ut da han en gang kom 17 minutter for sent til den faste filmvisningen klokken tre i hans hjemmekino på Fårö. Da forsto jeg straks at det snart var over.»


Fiksjon eller sannhet: romanen De urolige har gjort et sterkt inntrykk på meg; og det gjelder både form og innhold. Da jeg hadde lest siste side måtte jeg ut og gå meg en lang tur med bikkja. Men det er ingen roman som slipper så lett – den har krøpet inn i blodbanen. Romanen har skapt sterke bilder. Mange tanker om mye. Jeg er glad for at slike bøker utgis – romanen bekrefter at det å være menneske er komplisert. For noen er livet en motorvei – for andre en skogsbilvei med masse humper. De urolige er en roman jeg kan ta ut av bokhyllen, lese noen sider og legge tilbake – en roman med stor gjenbruksverdi. 

18. aug. 2016

Karl Ove Knausgård: Om vinteren





Det er bare Knausgård som får meg til å lese en tekst om Q-tips som han avslutter slik:

«Selv om Q-tips er utbredt, de finnes så godt som i alle hjem, nevnes de ikke ofte. Det står heller ingen bruksanvisning på dem, så overfor Q-tips er man overlatt til seg selv. Når jeg skriver dette, slår det meg at jeg aldri har sett noen andre bruke den. Og heller aldri har noen fortalt meg hva den brukes til, eller gitt meg noen form for instruksjoner. Kanskje brukes den til noe helt annet? Kanskje har jeg misforstått alt sammen, slik at du som leser denne teksten sitter og ler av meg nå? Hør på dette, da! Han bruker Q-tips til å pelle ut ørevoks! Det er alltid faren ved å skrive om det intime, man kan bli ledd av, og få ting er mer truende for en forfatter enn det. På baderommet kan man låse døren og sørge for at man er helt alene når man sysler med det intime. Skulle det være latterlig, spiller det ingen rolle, ingen vil noensinne få vite det. Og noe av det gode ved selvpleien, når man tømmer små porer for smuss, river ut de lengste hårene fra slimhinnen i nesen, stusser øyenbrynene, er nettopp at man ikke blir betraktet eller vurdert, ikke engang av seg sely, men står helt tom foran speilet, fylt av selvhåndteringens ro. Det kan hende at mennesket en dag vil bli utkonkurrert av datamaskinene og robotene, at den kunstige intelligensen vil kunne utvikle både egenvilje og selvbevissthet, men aldri at den ville komme på å utvikle hverken ørevoks eller Q-tips, nesehår eller nesesaks, og så lenge det er slik, så lenge det bare er vi som kan falle manikyrisk til ro, vil vi klare oss helt fint.»

Teksten Q-tips er i boken Om vinteren av Karl Ove Knausgård utgitt i 2015. Med fine bilder av Lars Lerin. Jeg har tidligere lest og skrevet om bok nr 1 i serien på fire bøker her:

Også boken Om vinteren er skrevet til en ufødt datter og tekstene er fordelt på desember, januar og februar. Han skriver om datteren som blir født i den siste måneden.

Selv om teksten om Q-tips er fornøyelig å lese, er det tekstene som gjelder det menneskelige som jeg liker best, som i teksten innledningsvis der han skriver til sin datter:

«Dette høres idyllisk og lykkefullt ut. Og det var det også, både dagene på strendene på Farø og den første skoledagen var gode dager. Men når du en gang leser dette, kjære du, hvis alt går som det skal og svangerskapet forløper normalt, noe jeg håper og tror, men som det ikke finnes noen garantier for, vil du vite at det ikke er slik livet ser ut, at det ikke er dager med sol og latter som er regelen, selv om de også finnes. Vi er overlatt til hverandre. Alle våre følelser og ønsker og begjær, hele var individuelle psykologiske konstitusjon, med alle sine merkverdige krinkelkroker og harde plater, stivnet en gang tidlig i barndommen, nesten umulige å rive opp, står mot andres følelser og ønsker og begjær, og deres individuelle psykologiske konstitusjon. Selv om kroppene våre er enkle og smidige, i stand til å drikke te av det tynneste og fineste kinaporselen, og manerene våre er gode, slik at vi som oftest vet hva de ulike situasjonene krever av oss, ligner sjelene våre dinosaurer, de er digre som hus, rører seg tungt og langsomt, men blir de redde eller sinte, er de livsfarlige, skyr ingenting for å skade eller drepe. Med det bildet vil jeg si at selv om alt kan virke tilforlatelig i det ytre, skjer det alltid helt andre ting i det indre, og i en helt annen størrelsesorden. Mens et ord i det ytre bare er et ord, som faller til marken og forsvinner, kan et ord bli til noe enormt i det indre, og det kan holde seg der i mange år. Og mens en hendelse i det ytre bare er en hendelse, ofte tilforlatelig og alltid snart overstått, kan den bli altavgjørende i det indre og skape redsel, som hemmer, eller skape bitterhet, som hemmer, eller tvert imot skape overmot, som ikke hemmer, men som kan føre til et fall som gjør det.»

Teksten fikk meg til å tenke på hva instruktøren sa på et hundekurs: det en hund lærer som valp kan sammenlignes med å sette et avtrykk i sement. Sementen tørker og avlæring av det en hund har lært er vanskeligere jo eldre hunden blir.

Jeg liker også Knausgårds beskrivelser av stemninger i naturen – som i Vinterlyder:

«Å gå i skogen om vinteren er noe helt annet enn å gå i den om sommeren. Allerede om høsten begynner skogen å tømmes for lyd, idet trekkfuglene flyr sørover, og idet bladene på trærne, som hele sommerhalvåret har fylt skogen med sin risling og rasling, faller av. Når kulden kommer, fryser bekkene til is, og den jevne sildringen og klukkingen - som hvis de er store nok, på avstand lyder som susing eller til og med, om det strømmende vannet finner resonans i kløfter eller bratte bergvegger, som during - opphører. Det første dekket av snø får de siste lydene, dem av raslende føtter gjennom lovet, til å forsvinne, samtidig som andre og større skritt blir dumpe. I de neste månedene er det denne stillheten som rader.»

Her fra teksten Gjester; om de gjestebevisstløse. De som selv ikke er gjestebevisstløs kjenner igjen disse, de finnes i mange varianter.

«I de fem årene vi har bodd her, har vi hatt hele spekteret av gjester, fra de mest hensynsfulle og gjestebevisste til de som har kommet veltende inn og tatt over alt med sitt, de gjestebevisstløse som behandler andres hjem som sitt eget, og dermed gjør oss som bor her til gjester. Få ting gjør meg mer rasende enn det, men jeg vil aldri gi opp min rolle som vert, så jeg rydder smilende opp etter dem, nikket blidt og enig da gjesten på en handletur i går tok ut kjøttstykkene fra handlekorgen min og sa at vi ikke kunne spise så dyrt kjøtt, at det var uetisk og umoralsk, og da jeg senere samme kveld stekte de billige kotelettene på komfyren på kjøkkenet, protesterte jeg ikke da han grep stekespaden min og vendte stykkene i stekepannen, men tok høflig et steg til side. Etter at vi hadde spist, og satt rundt bordet, med vintermørket som et hav av svart utenfor vinduene, avstod jeg også fra å følge impulsen om å gå inn på kontoret, hente Eddadikt og lese høyt fra «Håvamål» for dem, denne norrøne oppvisning i gjesteetikk, hvor det i trettifemte vers heter:

Ta farvel,
ikke vær på gjesting
stett på samme sted;
lett kan det hende
en blir lei av den kjære
om han glemmer å gå.»

Selv om ikke alle tekstene falt i smak, synes jeg at  Knausgård en ordkunstner av de sjeldne.  Og han er unik som kan gjøre inntrykk ved å skrive om de mest trivielle ting med stor ærlighet fra et liv som har sine oppturer og nedturer. Som det gjør for de fleste av oss. 

Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket, og har reservert den neste boken i serien: Om våren.


Privat foto fra i vinter


15. aug. 2016

Biografi: Virginia Woolf av Bjørg Vindsetmo




«Hukommelse er en fleksibel instans: Sannheten om våre liv redigerer og forteller vi forskjellig etter hvem vi snakker med, og hva vi har behov for å huske - selv der hvor vi ønsker å være oppriktige og forstå hvilke mønstre som styrer våre liv. Slik var det også i høy grad for deg. Det du var reddest for av alt, var å bli utsatt for andres kritikk, for andres hånlatter. Samtidig hadde du et sterkt behov for anerkjennelse, beundring og oppmerksomhet. Denne lengselen etter å bli sett og samtidig skrekken for å bli vurdert preget deg hele livet. Selv i brev og dagbøker er det en forfatter som skriver - som har like mye behov for å skjule seg som avsløre seg selv. Når du skulle fortelle ditt liv, hadde du kanskje mer enn de fleste av oss trang til å redigere og kontrollere og ikke minst: fortelle en god historie. Det er med andre ord ikke lett å få øye på den «egentlige» Virginia Woolf.»

Sitatet over er fra en biografi om Virginia Woolf (1882 – 1941) skrevet av Bjørg Vindsetmo. Den ble utgitt i 1997 og jeg leser den i et «prosjekt» jeg har om å bli kjent med den genierklærte forfatteren Virginia Woolf, og har kjøpt noen bøker skrevet om henne og skrevet av henne.  Til slutt i innlegg har jeg linket til innlegg om andre bøker jeg har lest i den forbindelse. Sitatet er fra forordet til biografien i form av et brev fra Bjørg Vindsetmo til Virginia Woolf.

August er fjerde runde i biografisirkelen her på bloggen Moshonista, og kategorien er «Friske frøkner og festlige fruer». Virginia Woolf var sammensatt, som de fleste av oss er. Når hun hadde gode perioder var hun både frisk og festlig, men når hun var syk var hun så langt nede som et menneske kan bli. Følg med på bloggen til Moshonista (Ingalill) og på Bokblogger.no  hvilke bøker andre bloggere har valgt.

Til slutt i biografien på 176 sider inkl. register er det en epilog: «Epilog – en historie om tolkninger» som avsluttes slik:

«Leonard sier at historien om Virginia Woolf er historien om «geniets tragedie». Det lyder så opphøyet. Virginia Woolf blir så fjern. Geni-modellen, akkurat som incest-modellen, den feministiske modellen eller den nevrobiologiske modellen, fratar Virginia Woolf noe av hennes menneskelighet - på godt og vondt. Det fratar henne både hennes svakhet og hennes styrke, hennes uvillighet til å møte alt ubehagelig - i det kroppslige, alminnelige og hverdagslige livet - og hennes dristige evne til å sveve, til å løfte seg høyt på fantasiens vinger. The Flight of the Mind er en treffende boktittel. Ordet flight har to betydninger, som flukt på norsk. Det betegner både det å flykte og det å fly. Uten å være gammeldags moraliserende kan man vel si at Virginias redsel for tomhetsfølelse og depresjon og hennes redsel for å bli invadert av andre mennesker, førte til at hun hadde lett for å ignorere, benekte og flykte fra vanskeligheter. Som kunstner var imidlertid hennes evne til å utholde smerte, angst og usikkerhet nesten ubegrenset. Kanskje kunne man si at historien om Virginia Woolf er «det sensitive menneskets tragedie». Som forfatter snudde hun det til å bli det sensitive menneskets triumf.»

Det er ikke bare fra forordet og etterordet jeg får lyst til å sitere fra; jeg får lyst til å være en skikkelig sitat-kjerring eller sladder-kjerring som Virginia Woolf var når hun hadde sine gode perioder. Hun elsket konversasjon og latter, og hun elsket sladder. Ofte og ikke helt uten grunn ble hun beskyldt for å være en ondsinnet sladderkjerring.

«Virginia kunne være et strålende vittig og humørfylt midtpunkt i selskapslivet - full av overraskelser, av fantasi, av rammende ondsinnetheter og uforutsigbare spørsmål. Mange mennesker kom i selskap for å se og høre Virginia «opptre», nærmest som en skuespiller eller sirkusartist. Ryktene spredte seg fort om når hun var «i form» - det betydde muligheten for å oppleve «a good Virginianism». Forfatteren Christopher Isherwood har laget en kortversjon: «Vi drakk te. Virginia strålte av glitrende livlighet og var et oppkomme av sladder og elegant malise. Det gjorde henne til Londons beste vertinne. Vi satt trollbundet - vi glemte våre avtaler og våre kjærester, vi satt der time etter time - helt til vi fikk vennlige hint om å forlate huset.» Leonard var tildelt den utakknemlige rollen som «den gjerrige impresario» som forsøkte å begrense stjerneartistens opptredener, og det var ikke alle som opplevde hans hint som vennlige.»

Men så var det de dårlige periodene som var langvarige. Sykdommen som gjorde at hun til slutt valgte å avslutte livet. Biografien tar for seg livet til Virginia Woolf fra hun ble født til hun døde, og hennes forfatterskap. Virginia manglet ingenting materielt, men det hjelper lite når helsa sviktet henne. Leonard var ikke Virginias store kjærlighet; de hadde et platonisk ekteskap, men han ble etterhvert en viktig støtte for henne.

«Det var kjærligheten til litteraturen som var Virginia Woolfs største kjærlighet. Det var ingen eller intet hun elsket høyere og med større frydefull sensualitet og evne til nærhet. I disse årene fikk hun også en mannlig medsammensvoren i sitt estetiske univers og i sitt modernistiske, «feminine» prosjekt-Marcel Proust. Fra 1922 og framover leste hun Marcel Proust, og det er ikke rart at franskmannen Proust med sin feminine sanselighet og livs følelse tiltalte og inspirerte henne langt mer enn den maskuline James Joyce. Hun skrev i dagboken: «Å, om jeg kunne skrive som Proust! Akkurat i dette øyeblikk er den forunderlige, vibrerende følelsen av fylde og intensitet han gir meg - det er noe sanselig i det - så sterk at jeg er sikker på at jeg kan skrive slik. Jeg griper pennen, og så kan jeg ikke skrive sånn. Ingen stimulerer gleden ved språket som Proust: Det blir en besettelse.»

Virginia bestemt seg tidlig for at det var forfatter hun ville bli:

«Vanessa skulle bli kunstner og Virginia forfatter. I disse ulykkelige ungdomsårene gikk de lange turer sammen og snakket om kunst og litteratur og sine dristige framtidsplaner. Hjemme holdt de til på glassverandaen ut mot hagen: Vanessa malte mens Virginia leste høyt. Søstrene hadde alltid hatt et nært forhold, og følelsen av fangenskap under en despot skapte et dypt fellesskap som varte livet ut. Nåtiden var forferdelig, men når man er ung, ligger hele den store, spennende framtiden foran en som trøst og mulighet. I 1899, da Virginia var blitt sytten år, begynner dagboken igjen. Nå er det en forfatter som over seg. Hun skriver for et publikum. Hun arbeider målbevisst med å øve opp sin observasjonsevne, hun skriver naturskildringer for å utvikle og nyansere språket. Det er få forfattere som så flittig, så tidlig og så målbevisst ambisiøst har forstått at det å skrive er en kunst man må lære seg: øve, øve, jevnt og trutt. Virginia lærte seg å legge merke til og beskrive detaljer, å «være i øyeblikket» - en kunst hun senere som forfatter behersket virtuost.»

Despoten var faren som Virginia hadde et hat-kjærlighetsforhold til, og hun var helt klart farens favorittbarn. Barna så ikke mye til moren; moren var ofte borte for å pleie syke slektninger og lot de små barna være sammen med barnepikene helt fra de var et halvt år gamle. Victoria vokste opp i et hjem av bøker, gammel sorg og uuttalte konflikter.

«Det var ikke så mye avstanden mellom menneskene i det store huset som var problemet. Det var tettheten og nærheten - på godt og vondt, selv om moren stadig forsvant ut på sine veldedighetstokter. På det meste bodde det sytten, atten mennesker i barndomshjemmet som delte ett baderom og tre toaletter. Virginia Woolfs store behov for å være alene og for uavhengighet av andre mennesker, stammer nok for en stor del fra disse barndomsårene. Det var ikke mange muligheter for privatliv i det store, mørke huset. Virginia benyttet seg imidlertid flittig av den muligheten som sto til disposisjon: Hun tok sin tilflukt i bøkene.

Bøkene ble for Virginia et fristed, et sted å puste, drømme, være seg selv. Hun har beskrevet hvordan det i barndomshjemmet var umulig å distansere seg fra «disse instinktene, all denne hengivenhet, lidenskap og tilknytning som bandt meg til andre mennesker fra første stund». Virginia ble ofte i sitt voksne liv, forsåvidt med rette, beskyldt for at hun ikke viste noen genuin interesse for eller innlevelsesevne i andre. «Min lille båt dupper ustadig på de krappe og gyngende bølgene. Det fins ikke (det må jeg notere) noe universalmiddel mot sjokket ved et møte,» skriver hun i The Waves. Virginia Woolf hadde en dyp frykt for å bli invadert og visste lite om hvordan man setter naturlige grenser i samliv og samvær med andre mennesker. Hun skaffet seg etter hvert et universalmiddel mot det sjokket møtet med andre mennesker innebærer: Hun distanserte seg og lukket seg inne i sitt eget selv. Det var ingen god løsning, men den ga den beskyttelse hun må ha følt hun trengte.»


Hvor mye barndommen hadde å si for de psykiske problemene hun etterhvert fikk, og som til slutt gjorde at hun ikke ville leve lenger, er ikke enkelt å svare på selv om det er skrevet mye om tema:

«Det varte imidlertid ikke mange år etter Virginia Woolfs død før de første dypdykkene i hennes psyke startet. Hennes barndom og ungdomstid har siden nærmest vært for en slagmark å regne. Front står mot front, anklagene farer som prosjektiler mellom leirene om manglende innsikt og feilaktige teorier. Den psykoanalytiske skolen står fremdeles sterkt – selv de mer rigide, ortodokse teorier holder stand.»

Det var noen smakebiter fra biografien skrevet av Bjørg Vindsetmo. Jeg har ingen problemer med å anbefale biografien til de som ønsker å bli bedre kjent med Virginia Woolfs liv og forfatterskap. Bøker som ligger ulest i bokhyllen er romanen Til fyret, og Et eget rom med et innledende essay av Janneken Øverland.  

Bøker jeg tidligere har lest har jeg skrevet om i innleggene:

11. aug. 2016

Krim: Storesøster av Gunnar Staalesen - den attende romanen om Varg Veum


Krimbøker leser jeg sjelden for tiden. Men av og til er det noe som fanger min interesse for en krimbok. Når det gjelder boken jeg nå har lest, Storesøster av Gunnar Staalesen, var det en tur til Bergen i vår som la grunnlaget for at jeg fikk lyst til å lese boken. På vei til en omvisning på Nordnes i strålende vær gikk vi forbi statuen av Varg Veum utenfor Strand Hotell; bildet er hentet fra denne artikkelen i VG


Vi var også på «kontoret» til krimhelten. Jeg ble sjarmert av Bergen og av at Varg Veum er «levendegjort» med en egen statue. Selv om det er lenge siden jeg har lest en bok om Varg Veum og sett filmatisering av bøkene, måtte jeg lese Storesøster som ble gitt ut i august 2016.


«Varg Veum får overraskende besøk på kontoret sitt, av en kvinne som presenterer seg som hans halvsøster. Kvinnen har et oppdrag til Veum. Hennes guddatter, en nitten år gammel sykepleierstudent fra Haugesund, flyttet fra hybelen sin i Bergen to uker tidligere. Siden har ingen hørt fra henne. Hun har ikke etterlatt seg noen ny adresse. Hun svarer ikke på mobiltelefonen. Politiet har ennå ikke tatt saken alvorlig.

Veum påtar seg oppdraget. Etterforskningen avdekker halvt fortrengte ugjerninger og oppmagasinert hat. Den fører Veum til konfrontasjon med en voldelig og kriminell MC-bande og på sporet av et fellesskap som utfolder sin livsfarlige virksomhet i internettets dunkle anonymitet.
Møtet med storesøsteren skal også komme til å vise Veum ukjente sider av hans egen forhistorie. Til slutt ender det med en kamp på liv og død, også for Veum.»

Med tanke på at de fleste forsvinninger og drap har tilknytningen til personer i den nærmeste bekjentskapskrets/familie, virker handlingen i en del krimbøker noe søkt for meg. Men det er en utfordring å lage krim som skal fenge kresne lesere.

Storesøster er krim jeg liker å lese. Forfatteren har ikke fylt handlingen med alskens bestialiteter. Spenningen er der likevel. Flere overraskelser underveis. Forfatteren satser på gode dialoger, det liker jeg. Selv om man ikke kan kreve at fiksjon skal være troverdig, synes jeg troverdighet rundt handlingen er viktigere for handlingen i krimbøker enn annen fiksjon. Varg Veum er litt rufsete og innerst inne en ensom sjel. Kjapp i replikken, og med humoristisk sans. En krimhelt jeg kan tenke meg å følge med fremover.



«Avslører Varg Veums familiehemmeligheter: Gunnar Staalesen sender Varg Veum ut på et dypdykk i sin egen families mørkeste hemmeligheter i boken «Storesøster». – En minioppfølger av bergenstrilogien min, sier forfatteren...Jeg kommer til å holde på så lenge jeg har nye idéer. Den neste Varg Veum-boken surrer allerede ganske så detaljert i hodet mitt. Den kan dukke opp allerede neste høst, sier forfatteren.»

8. aug. 2016

Edvard Hoem: Heimlandet. Barndom


Det har vært en «blåsebort-dag» i dag, og således en super dag å sitte inne og lese bøker. Jeg har lest boken til Edvard Hoem: Heimlandet. Barndom. Boken har jeg kjøpt. En roman på 168 sider som ble utgitt i 1985, og er oppfølger til denne boken som jeg leste i februar 2014 og skrev om i innlegget:

Begge bøkene synes jeg er fantastiske bøker, og jeg synes at de er minst like gode som bøkene om Slåttekaren. Det han skriver om gjør sterkt inntrykk på meg. Som leser må jeg gjøre meg refleksjoner underveis. På en lavmælt måte får han frem en skildring av et Norge i endring som påvirker Edvard Hoem og hans familie. 

En kan lese historiebøker om denne tiden, men det er når dette knyttes til mennesker, som i dette tilfellet Edvard Hoem og hans familie, at en virkelig forstår hvor store endringene i samfunnet var. Boken er verken en tristesse eller romantiserer det livet de levde sammenlignet med samfunnet i dag.

Edvard Hoem ble født i 1949, og er eldstesønn og odelsgutt på gården Bakken i Hoem-bygda der han vokste opp. Moren Kristine hadde en datter med seg inn i ekteskapet med Knut Hoem. Boken er en roman der Edvard erindrer hvordan det var å vokse opp på gården og frem til han er 14 år og reiser fra bygda for å gå på realskole: Molde kommunale høgare almennskule.

Faren var legpredikant, eller emissær som det også ble kalt. Han var derfor på reise store deler av året. En av erindringene er da Edvars sammen med søsteren og faren reiser til kirken. Moren er «blitt tjukk igjen» enda veslebroren bare var et år; det skulle komme mange barn etter dette. En ungeskokk som det ikke alltid var like enkelt å mette. Når faren hjelper presten med å kle på deg, slik moren bruker å hjelpe Edvard, tenker Edvard at det er prest han skal bli.

«Da salmesongen tok til, snudde odelsguten seg og såg på menneska. Det var eit opent rom i ryggstøet, og der kunne han halde auge med dei som sat bak. På kvinnesida var det mest kjerringar med skjerande mål. Men mellom kvinnene og dei sat ein mann med ei vorte på nasen. Han forstod det måtte vera Djevelen. For det var i Vågøy kyrkje han lærte djevelen å kjenne. Han hadde ikkje høyrt om den karen før han kom dit. I det blåmåla kjøkkenet vart ikkje djevelen nemnd. Det var noko forferdeleg med djevelen. Han sat der og heldt auga med dei, og det var ikkje råd å koma unna for heile den lange gudstenesta var over.»

Før Edvard begynte på skolen var hans verden i hovedsak foreldrene, søsken og besteforeldrene. Et av dyrene på gården var den vakre hesten Perle som var like gammel som Edvard. Et annet dyr som er en del av erindringene er Bedehuskalven. En av bestefarens mål i livet er at bygda skal få et bedehus. Søsteren blir sendt rundt for å selge lodd med Edvard, «odelspresten», på slep, og den største gjenstanden var en kvit kvigekalv: Håpet som den ble kalt.  

«Systera ville ikkje ha han med, men han trygla og bad så lenge at mora til slutt gav etter, og let han få følgje da Wenche skulle rundt på gardane og samle inn namn i loddbøkene. For odelspresten i Bakken var det ikkje eingong Livets Bok, det var Livets Bøker som skulle sprengast av tallause skarar. Gjennom  sommaren gjekk han og systera frå gard til gard. Når ein selde lodd for bedehuset, var det ikkje vanskeleg å finne ut korleis folk hadde det bak sine mørke kjøkkenruter. Det var systera som førte ordet. Han måtte finne seg i å spela rolla som ein slags kontrollør, men denne oppgåva gjekk han inn i med alvor. Han brukte augo alt han vann for å passe på at dei ikkje vart lurte på pengane. Han var ikkje opplagt til det vennlege tullpratet som møtte dei når dei hadde bore fram ærendet sitt, og systera måtte stå aleine for dei lange og kronglete samtalene som etter landsens skikk måtte førast før folk henta tiøringar i syltetøykrukker i skapet og hestehandlarpungar i bordskuffen under voksduken. På Bortegarden sat eit ektepar ved bordet. Han likte seg ikkje da han kom inn, for det lukta ikkje som heime, og lukta gjorde han kvalm. Den gamle herremannen Edvard Eliassen sat i benken og spytta skrå til sides for seg, da hjelpte det ikkje odelspresten at dei heitte det same, han fann namnefellesskapen berre forferdeleg. Men kva måtte han ikkje gjennom når det galdt å drive inn pengar til bedehuset?»

Odelspresten og moren står på loftet og strigråter når den heldige vinneren henter Håpet.

Gården Bakken blir tilkoblet strøm, en stor begivenhet. Men en annen stor begivenhet skjer:

«Da var det slutt på den ulidelege første barndommen, han skulle endeleg få koma på skulen. Han visste godt at lærerinna på Hoem kjende til kor reint han las i bok, og ho hadde ymta frampå om at odelspresten kunne få koma på skulen når han ville. Men faren trudde ikkje det kom noko godt ut av å skilja han ut, og slo fast at han fekk halde følgje med «dei hine». Odelspresten opponerte ikkje mot dette, men syntest det var lenge å vente. No skulle han endeleg sleppe inn i Eit Nytt Liv i den raudmåla vesle bygningen med torvtak på Indre Hoem, der lærarinna Inga Moen Kvalsnes, eller «ho Moen» som dei sa for å harsellere over at ho tviholdt på jentenamnet sitt, regjerte over åndslivet i Karviland med hard hand. Det hadde ho gjort i snart førti år. Halve bygda hadde glede av å gapast over alt dette kvinnfolkgrevet sa og gjorde, men så snart ho dukka opp i ei forsamling, vart det knystrande stilt. Kvinner helste verdnadsfullt, mannfolk og  gutungar reiv hovudplagga av. Det fanst ikkje eit menneske som var fødd hitanfor Ålesundsbrannen som ikkje hadde hatt henne til lærar, derfor kjende ho verdien på hauet til kvar einskilt, og kunne minne folk om korleis dei hadde gjort det til folkeskule-eksamen dersom enkelte vart for kjepphøge på det.»

Forventningene ble ikke helt innfridde. Selv om læreren forsøkte å legge til rette for at Edvard skulle få nok utfordringer, ble det til tider kjedelig for han. I tillegg gjorde dette til at han for de andre ungene ble Gullungen. Bygdedyret er også til stede i Hoem-bygda.

Etterhvert som Edvard vokser til observerer han hvordan moren setter seg selv og egne behov til side for at ungene skulle ha det bra:

«Ho snakka til eldsteguten som om han var vaksen, men sa ikkje alt som kunne vore sagt. Den eldste gjekk for å vera snill og hjelpsam, og sa sjeldan imot. Man han var opptatt av seg sjølv til å ha nokon omtanke som gjekk lenger enn til augneblinken. Kanskje var ho sjølv skuld i det. Ho klaga aldri, var ikkje fullt fortruleg med andre enn mannen. Ho snakkja med andre bygdefolk anna enn på misjonsmøter og juletrefestar der ho stilte opp med fem gutebarn i heimestrikka jakker, og ei lita jente i kvit strømpebukse på kneet. Barna skulle vera reine, heile, mette og skuleflinke. Svigerfaren skulle vera reinvaska, mett og ikkje ha noko på henne. Mjølka til meieriet skulle vera bakteriefri og ha rett fettprosent, kalvane skulle vera pussa og velstelte, grisen skulle ikkje vera for feit og ikkje for mager. Det skulle slaktast på aukande måne, og kalvane kom på fallande flo. Ho såg etter flovatnet når det kom kalv til gards, og gjekk og la seg når vatnet steig for å stå opp når det fall, og da kom som regel kalven. Var det midt på natta, vekte ho ikkje barna til å hjelpe seg, for dei skulle kanskje på skulen. Når dei vakna om morgonen, var kalven i bingen.

Ho lærte barna til å tru at dei var noko, men dei skulle ikkje skryte av det. Sjølv var ho flink til å teikne og måle, men fordi ho ikkje hadde tid , hadde ho heller ikkje målarsaker i huset. Verkeleg klok på henne kunne eldsteguten ikkje bli.»

Etterhvert som Edvard vokser begynner han å stille spørsmål til seg selv om den rollen han er tiltenkt. Om foreldrenes levemåte. Han ser hvor fattigslig det er på gården. Barna stiller kritiske spørsmål til troen til foreldrene som gjør at de skiller seg ut. Edvard forstår etter hvert at han må velge, og det å velge medfører som alltid at en må velge bort noe.


Heimlandet. Barndom er som romanen Mors og fars historie en bok som fint kan leses flere ganger. 

7. aug. 2016

Biografi: Skyggevandring av Doris Lessing (Walking in the Shade)


«Jeg var full av selvtillit og optimisme, skjønt jeg hadde fint lite å rutte med: mindre enn 150 pund; manuskriptet til min første roman, Det synger i gresset, allerede kjøpt av en forlegger i Johannesburg som ikke hadde lagt skjul på at det ville ta sin tid for han utga den, for Det synger i gresset var så undergravende; og noen noveller. Jeg hadde et par store kofferter med bøker, for dem ville jeg ikke skilles fra, noen klær, noen få smykker. Jeg hadde ikke villet ta imot den ynkelige pengesummen min mor ville gi meg, fordi hun hadde så lite selv, og dessuten var hele hensikten med denne reisen å komme bort fra henne, bort fra familien og fra dette fæle, provinsielle landet Sør-Rhodesia, hvor det, hvis det overhodet ble ført en seriøs samtale, alltid dreide seg om raseskillet og de svartes udugelighet. Jeg var fri. Endelig kunne jeg være meg selv. Jeg følte meg selvskapt, selvtilstrekkelig. Er det en tenåring jeg beskriver? Nei, jeg var nesten tredve. Jeg hadde to ekteskap bak meg, men jeg følte ikke at jeg hadde vært virkelig gift.»

Sitatet er fra selvbiografien Skyggevandring av Doris Lessing som tar for seg årene 1949-1962 og som ble utgitt i 1997. Selvbiografien er på 357 sider og boken har jeg kjøpt.  Helt til slutt i innlegget har jeg linket til tidligere innlegg om bøker skrevet om og av forfatteren.

Hvilket inntrykk sitter jeg igjen med av Doris Lessing etter å ha lest bøkene? En dame med stort pågangsmot er det vel ingen tvil om. Hun skriver selv at hun ble sett på som sær – taktløs, steil, «vanskelig». Perioden hun beskriver i denne boken var hard for de fleste. Folk i London var slitne etter å ha gjennomlevd blitzen. Det er ingen rik forfatter vi kan lese om, det er så vidt «hjulene snurrer rundt» økonomisk sett i den perioden hun forteller om.

Doris Lessing hadde Peter på to og et halvt år fra ekteskapet med Gottfried Lessing med til London. De to barna fra første ekteskap bor hos faren Frank Wisdom i Sør-Rhodesia. Hun skriver at hun var fullstendig utkjørt etter reisen; Peter, som har det som plommen i egget, våknet klokken fem om morgenen med et gledeshyl og sovnet motvillig klokken ti hver kveld.

Beskrivelse av det London hun møter og hvor raskt en by kan endre seg til det bedre:

«Dette London fra slutten av førtiårene, begynnelsen av femtiårene, er forsvunnet, og nå er det vanskelig å tro at det fantes. Byen var umalt, bygningene var skjoldete og sprukne, triste og grå; den var krigsskadet, noen områder lå fullstendig i ruiner, med hull fulle av skittent vann som en gang hadde vært kjellere, og den var hjemsøkt av plutselige, mørke tåker - dette var før The Clean Air Act. Ingen som bare har opplevd dagens London med sine velholdte, rene bygninger, overfylte kafeer og restauranter, god mat og kaffe, gater som til langt over midnatt er fulle av unge mennesker ute på byen, kan tro hvordan London var den gangen. Ingen kafeer. Ingen gode restauranter. Klærne var ennå «kriseklær» fra krigen, dårlige og stygge. De såkalte Spisesalene, subsidiert under krigen, var ofte de eneste stedene en hel bydel kunne få seg et måltid...Innen tiåret var omme, var det kommet kaffebarer og iskrem, takket være italienerne, og gode, billige indiske restauranter. Klær var fargerike, billige og uhøytidelige. London var atter malt og var blitt lys og vennlig. Det meste av bombeskadene var borte. Fremfor alt var det kommet en ny generasjon som ikke var trettet ut av krigen. De snakket ikke om krigen, og tenkte heller ikke på den.»

Deres første bosted:

«Det første stedet jeg bodde, var i Bayswater, som på den tiden var temmelig medtatt og vanskelig å forbinde med fordums storhetsdager. Prostituerte sto oppstilt langs gatene hver kveld. Jeg skulle dele en leilighet med en sørafrikansk kvinne og barnet hennes: jeg skrev om denne noe utilfredsstillende erfaringen i In Pursuit of the English. Leiligheten var stor og møblert. To rom var leid ut til prostituerte. Da jeg oppdaget dette – jeg skjønte ikke med en gang hvem disse velkledde unge jentene som fór opp og med trappene med menn var – og tok det opp med den sørafrikanske kvinnen fordi jeg ikke trodde de to småbarna hadde godt av de, gråt hun og sa jeg var slem.»

Etter seks uker fikk hun tak i et kvistværelse i Denbigh Road, ved Portobello Road, og det var så lite at hun ikke fikk pakket ut skrivemaskinen. Peter hadde kommet inn i en kommunal barnehage, var sosial og stortrivdes. 

Doris Lessing fikk en ny agent som bistod med å løse henne ut av den dårlige avtalen hun hadde med forleggeren i Johannesburg, og fikk solgt boken Det synger i Gresset. Men hun var ikke villig til alle endringer den nye forleggeren ville ha inn i boken, og særlig ikke at Moses hadde voldtatt Mary Turner.

«Hele poenget med Det synger i gresset var de hvites stilltiende, fordekte regler for skikk og bruk, ingenting noensinne sagt, alt underforstått, og forholdet mellom Mary Turner, den hvite kvinnen, og Moses, den svarte mannen, var skildret på en slik måte at ingenting var eksplisitt. Dette skyldtes bare delvis mitt litterære instinkt. Faktum er at jeg aldri har funnet ut om Mary lå med Moses eller ikke. Noen ganger tror jeg det ene, noen ganger det andre. Mens det var ganske alminnelig at hvite menn lå med svarte kvinner, og den stadig voksende gruppen av såkalte fargede beviste dette, hadde jeg bare én gang hørt om en hvit kvinne som lå med sin svarte tjener. Straffen – for mannen – var henging. Dessuten var tabuene svært sterke. Hvis Mary Turner lå med Moses, ville denne fattige kvinnen som tviholdt på bildet av seg selv som hvit frue, ha brutt sammen. Men hun var jo skjør, hun var gal - jo, men hun ville ha blitt gal en annen måte: straks jeg sier det melder uttrykk og ord seg som ville beskrive denne andre formen for galskap. Nei, når alt kommer til alt tror jeg ikke hun lå med ham. Da jeg skrev boken, var jeg sikker på at hun ikke gjorde det. Den episoden historien vokste ut fra, var følgende: jeg overhørte foraktelig og bekymret snakk på verandaene om en kone på en farm i nærheten som «lot kokken knappe igjen kjolen i ryggen og børste håret hennes». Min far mente - med rette, tror jeg - at dette var et uttrykk for grenseløs forakt for mannen: som når aristokrater tillot seg alskens i intim og ufin oppførsel i tjenernes nærvær, fordi de egentlig ikke var mennesker.»

Hun finner et nytt bosted sommeren 1950, Church Street Kensington, en fin liten leilighet i øverste etasje der hun og Peter bodde i fire år. Livet i det forrige huset var som å ha havnet i en viktoriansk roman. Nå ble livet en fortsettelse av tilværelsen i Salsbury der folk stakk innom døgnet rundt til tekopper, mat diskusjon og ofte heftig debatt. Hun kom i kontakt, eller skal vi si fanget, inn i et kommunistisk miljø. Også denne boken er det mye politikk, herunder om hva hun opplevde på en reise til Sovjetunionen. Hun skriver bl a dette:

«Jeg har følt meg fristet til å skrive et eget kapittel med overskriften «Politikk», så folk som synes hele temaet er kjedelig, kunne hoppe over det, men politikk gjennomsyret alt på den tiden; den kalde krigen forgiftet atmosfæren. Og likevel er det vanskelig, fra dagens perspektiv, å begripe et tenkesett jeg nå mener var sinnssykt. Har det noe å si om en kvinne bukket under for galskap? Nei. Men jeg snakker om en hel generasjon, og vi var grepet av en slags massepsykose eller kollektiv selvhypnose. Det er ikke noe forsøk på å rettferdiggjøre dette når jeg sier at jeg nå mener at alle massebevegelser - både religiøse og politiske - er en form for massehysteri, og en generasjon senere vil folk si: Men hvordan kunne du tro . . . hva det nå enn var?

Tro - det er nøkkelordet. Det dreide seg om en religiøs innstilling, identisk med den man ser hos religiøse fanatikere. Arthur Koestler og andre skrev en bok som het Guden som sviktet, og nå er det opplest og vedtatt at kommunismen er en religion. Men å si dette er ikke nødvendigvis det samme som å forstå det. Kommunismen arvet ikke bare en glødende overbevisning, men også et landskap av helter og skurker, de frelste og de ufrelste. Vi arvet kristendommens referanseramme. Helvete: kapitalismen; tvers igjennom ond. En frelser, tvers igjennom god - Lenin, Stalin, Mao. Skjærsilden: du kan ikke lage omelett uten a knuse egg (straffarbeid, konsentrasjonsleire og så videre). Og så paradiset. . . himmelen . . . Utopia.»

Det er enkelt å forstå at mennesker så kommunismen som løsning på f eks den fattigdommen og utnytting av arbeidere, f. eks i gruvene. For å bekjempe raseskillet slik det startet for Doris Lessing. I 1956 la Krustjov «kortene på bordet» angående Stalins forbrytelser. Det viste seg at sannheten var mye verre enn det han fortalte om. Som hun skriver; Hitler er blitt utpekt som vår tids forbryter, mens Stalin var tusen ganger verre og Hitler beundret Stalin. Allikevel får Stalin fortsatt bedre behandling av venstresiden. Doris Lessing ble i Partiet i flere år etter det selv om hun, etter det hun skriver, var skeptisk til mye rundt kommunismen.

 «Det som var – er – viktig for dette sjiktet av venstresiden, har alltid vært det dramatiske, for ikke å si det melodramatiske: aldri bare en liten, nøktern, beskjeden innsats. Det finnes riktignok mennesker på venstresiden (og andre steder) som jobber år etter år for å forbedre et eller annet lite aspekt av livet for alle, men aldri den delen av venstresiden jeg soknet til.»

Kjæresten Jack var motvekten til at hun hadde en skepsis til det som ble misjonert. Å melde seg inn i Partiet mente han var en feil. 

Jack var en av mennene hun hadde, en mann på «gjennomfart» i livet hennes, og hun var knust da han gjorde det slutt. En annen var en amerikaner, og hun skriver:

«Jeg husker med skam over min egen dumhet at da han kom opp i sengen til meg – jeg tror det var den første natten han var i leiligheten – var det jeg følte, at ensomheten jeg hadde levd med siden Jack forsvant, var over. Det finnes ingen større tosk enn en kvinne som trenger en mann. Det vil si en mann å dele gode og onde dager med.

Dumheten varte ikke lenge. Han var enda en mann som ikke la skjul på at han bare var på gjennomfart.»

Friheten hun hadde kjent ble forstyrret av at moren annonserte sin ankomst:

«Og nå fikk jeg et brev fra min mor hvor hun sa at hun kom til London, hun skulle bo hos meg og hjelpe meg med Peter, og - her var den uunngåelige, surrealistiske, hjerteskjærende ingrediensen – hun hadde lært seg å skrive på maskin og skulle være min sekretær.

Jeg klappet sammen. Jeg gikk rett og slett til sengs og trakk ullteppet over hodet. Da jeg hadde fulgt Peter i barnehagen, krøp jeg inn i mørket i sengen og ble der til jeg måtte hente ham.»

Moren reiste etter noen år tilbake til Sør-Rhodesia – til sønnen, Doris Lessings bror. Forholdet til moren kjenner jeg meg delvis igjen i, og ikke minst det hun skriver her:

«En må være voksen, virkelig voksen, ikke bare av år, for å kunne forstå sine foreldre. Jeg var middelaldrende da det slo meg at jeg aldri hadde kjent min far som den han virkelig var, den han ville ha vært uten den fryktelige krigen. Som ung var han optimistisk og robust, spilte fotball, spilte cricket og biljard på landslaget, gikk og - det var det han hadde mest glede av - danset på alle dansetilstelninger i mils omkrets, tok det som en selvfølge å gå kilometer etter kilometer til en dans, danse hele natten og gå tilbake igjen. Krigen hadde drept denne unge mannen og etterlatt en dyster, hissig mann som snart skulle  bli halvt invalid, og så en meget syk mann. Hvis jeg noen gang skulle ha møtt den unge Alfred Tayler, ville jeg ha gjenkjent ham? Og likeledes min mor. Jo, jeg visste at krigen hadde knekket henne også, ikke minst fordi den drepte hennes store kjærlighet, slik at hun til slutt giftet seg med et av krigens ofre - og tilbrakte resten av sitt med å pleie ham. Men det var en annen ting det tok meg lang tid å få øye på. Det var den jenta som hadde trosset sin far for å bli sykepleierske, tålt år da han ikke engang ville snakke med henne. Dette var den kvinnen som gjorde inntrykk på alle hun møtte, med sin styrke, sin dyktighet, sin selvstendighet, sin humor. Jeg tror neppe jeg ville ha hatt stort å si til den unge Emily Maude McVeagh, hvis jeg hadde møtt henne, men jeg ville ha kunnet la være å beundre henne.»

Siste gang hun møter moren er da hun var i Salisbury i 1956:

«Jeg tilbrakte en ettermiddag med min mor. Hun bodde hos sin gamle venninne mrs. Colborne, og vi møttes med vår vanlige høflighet, og under overflaten, verdener av sorg.«

Moren dør av slag i 1957. Doris Lessing blir lammet av sorg, og som vanlig får hun vondt av moren for det forferdelige livet hun hadde hatt, og i denne stormen av medynk kommer tankene hva, hvis...

«Det var en vond, langsom tid, som jeg befant meg på flere tusen meters dyp under seigt kaldt vann. Peter visste at bestemoren hans var død, men hvorfor skulle han bry seg om en gammel dame som hadde vært der en stund og reist? Det finnes dødsfall som ikke er harde slag, men sår som brer seg mørkt, ute av syne, og aldri bli virkelig borte. Det hender at jeg tenker: Sett at hun kom inn her nå, som gammel kvinne, og her sitter jeg og er en gammel kvinne . . . hvordan ville det være? Jeg velger å tro at vi ville dele en slags humoristisk forståelse. Av hva da? Jo, av hvor fordømt smertefullt livet er. Men først og fremst tror jeg at jeg bare ville holde om henne . . . Hvem? Lille Emily, hvis mor døde da hun var tre år og overlot henne til tjenerne, en kald og avvisende stemor, en kald og plikttro far.»

I og med at Doris Lessing er forfatter, er livet som forfatter, ikke minst det å få tid til å skrive, skriveprosessen og forlagsbransjen en del av biografien, der hun bl a sammenligner forlagsbransjen den gang og på det tidspunkt hun skriver biografien.

«Jeg tror en forfatters virkelige liv bare kan forstås av en annen forfatter. Og noen få andre. Før i tiden var disse menneskene forleggere. Forlagsbransjen har forandret seg så mye at det er vanskelig å tro at kjernen i det hele en gang var det personlige forholdet mellom forlegger og forfatter. I femtiårene var hvert eneste forlag blitt startet av en mann - den gangen var det menn - som var forelsket i litteratur. De hadde ofte satset alt de eide, hadde som regel for lite kapital og, jo visst, det hendte at de var dårlige forretningsmenn. De var på utkikk etter nye forfattere, tok vare på dem, utga bøker som kanskje bare solgte i noen hundre eksemplarer. Dagens ordning, hvor alt er rettet mot noen ukers intensivt salg, ble innvarslet av en spøk som - slik det så ofte går - snart slett ikke var noen spøk, men en nøyaktig beskrivelse, brukt av alle i bransjen: «Denne bokens hylleliv er, eller var . . . seks uker . . . to måneder.»

Jeg liker godt Doris Lessings beskrivelser av miljø og møter med ulike mennesker. Hun møtte mange kjente mennesker i og med at hun var forfatter og aktiv politisk. Mange navn og ikke alltid like interessant å lese om. Det som er mer interessant å lese om er møtene med «vanlige» mennesker. Et møte er når hun besøker en av morens bekjente som hun kaller tante Daisy og hennes søster Evelyn i Richmond. Daisy hadde vært sykepleierelev på The Royal Free da moren var avdelingssøster og de ble gode venner. Det var til Daisy moren skrev sine lange ukentlige brev da de bodde på farmen. Slik startet besøket:

«Da jeg besøkte min tante Daisy og hennes søster Evelyn i Richmond, møtte jeg en verden så annerledes enn den bråkete, provisoriske verdenen de fleste av mine venner levde i, at for meg var det en reise til fortiden. Huset var stort og medtatt, trengte maling; det lå i en deilig hage full av fugler. Gamle hus møter deg med en viss reservasjon, holder øye med deg gjennom diskrete vinduer mens du går opp hagegangen, og når du ringer på, er det som om husets beboere, noen av dem rene spøkelser, går i stilling for å hamle opp med denne inntrengeren. For et menneske som meg, som vet alt om England fra hundre romaner og skuespill, utveksler beboerne i et gammelt hus replikker fra romaner de kanskje aldri har lest, ja ikke engang hørt om.

Jeg måtte forberede meg på å være en skuffelse, for tante Daisy var min gudmor, og det var hun som hadde sendt meg bøker om Jesus og apostlene opp gjennom hele barndommen, og her sto jeg, ateist og kommunist.
Jeg ringte på - klokken var høy og skingrende. Var tante Daisy eller tante Evelyn døve? Langsomt gikk døren opp, og der sto to små, smilende gamle damer.»

Det ble flere smakebiter fra biografien enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt å gi. Som i biografien Under huden ble det politiske litt vel dominerende. Men som hun skriver, det var en viktig del av livet i denne perioden, og da blir det slik.