10. jul. 2016

Richard Herrmann: Over til London - ; The Headland Hotel, Newquay




Jeg har i et innlegg i januar 2013, faktisk et av de første innleggende på bloggen, skrevet om mitt forhold til Richard Herrmanns bøker mv:

Jeg mangler kun en bok utgitt i 1976, Kvinner for freden, og to lydbøker; samlingen er derfor nesten komplett. De fleste bøkene har jeg kjøpt brukt.  Over til London fra 1967 er en bok jeg ikke har lest tidligere. 

Boken består av seksten kapitler. Ikke alle temaene er like interessante for meg, som f eks kapitlene om daværende statsminister Harold Wilson og utenriksminister George Brown. Det han skriver om cricket er for meg verdt hele boken på 191 sider. Det er lenge siden jeg har lest noe som er så morsomt formulert og så levende beskrevet. Jeg har aldri sett noen spille cricket annet enn på film, og da tenker på «landsby-cricket» og det er det som han beskriver så morsomt.

Boken innledes slik, og det er litt interessant med tanke på dagens Brexit – blir Brexit et nytt vendepunkt for britene – er det en mulighet for at det ikke blir noe av Brexit osv osv.  

«Storbritannia er litt — eller mye — av begge deler. Og det har sine grunner. I det hele tatt, britene har større grunn til å være nettopp det de er enn noe annet folkeslag i verden.
De lever i verdens eldste nasjonalstat. Deres politiske tradisjoner går direkte og uten brudd helt tilbake til Wilhelm Erobreren. Parlamentet i London har nettopp feiret sitt 750-års jubileum, og mange av skikkene i det gotiske palasset ved Themsen er like gamle, tungvinte og ubekvemme som Wilhelms rustning.

Da denne normannerhøvdingen gikk i land på sørkysten i det Herrens svarte år 1066, trakk han forresten rustningen på seg bak fram. Krigerne hans tok det som et tegn på ulykke. Men Wilhelm snudde rolig jernbrynjen sin og sa:

«I dag opplever vi et vendepunkt i historien.»

Og det ble faktisk det eneste vendepunkt å snakke om i de siste tusen år, selv om det måtte en Winston Churchill til for å hindre et nytt da Adolf Hitler trodde han kunne gjenta normannernes invasjon i 1940.»

Et kapittel er viet Buckingham Palace, og der skriver han bl a:
«Og aldri har den britiske kongefamilien vært så populær og stått så trygt blant folket som i idag. Aldri har britisk republikanisme vært så absolutt død som nå til dags.»

Dette skrev Richard Herrmann i 1967, og de royale er ikke mindre populære i dag.

Da Richard Herrmann skrev sin bok i 1967 var pundet i 20 NOK. Storbritannia hadde ikke fått innvilget medlemskap i EU.  Det har vært endringer på mange områder etter 1967, være seg overhuset, parlamentet, innvandring,  osv osv. Det vet en når en leser faktabøker av eldre årgang. Samtidig er det interessant fordi han også skriver de historiske fakta bak institusjonene, f eks Eton. Forfatteren har også tanker fremover. Det er det samme som de som i dag spekulerer i konsekvensene av en Brexit, både for Storbritannia og Europa forøvrig. 

Han avslutter kapitlet om cricket og boken slik:

«I 30-årene var det engang en landskamp med Australia oppe i Leeds, det var midtsommer og hetebølge, og australierne slo engelskmennene veggimellom. Det var da det ble sendt budstikke over Leeds: «England i fare, gå i gang og fyr på i peisen!»

De gode borgere av Leeds lempet køl i solen og varmen, og det brant og røk, og røken hyllet inn byen, tykk og brun.

Australierne så ikke ballen til slutt, øynene rant, de slo i tomme luften. Og da dagen var ute, gikk det forløsende ord ut til borgerne: «Thank you, dere kan slutte å fyre. Vi greide det. Vi fikk uavgjort.»

Slik lyder i hvert fall historien, og vi utvalgte i livet som tror på cricket — vi tror på alt.

Og kanskje det ikke er så dumt likevel dette med cricket, nasjonalidretten som er blitt en livsform for britene:

Hvor selv de gebrekkelige i verden får slippe til, hvor man tar tiden til hjelp, hvor man går under tak når det regner, hvor man kaller det te når det er øl, og hvor man glemmer kone og barn og liv og lemmer i kampen for et hederlig uavgjort.»

Den neste i rekken av bøker skrevet av Richard Herrmann er Paradisveien En gate i London som ble utgitt i 1968. Den har jeg lest tidligere, og husker boken som veldig god.

For noen år tilbake var jeg på en reise i Cornwall – da bodde jeg flere netter på The Headland. Cornwall er en flott del av England og å bo på hotellet var en fin opplevelse. Det er et historisk sus over stedet. På hotellet ble bl a The Witches innspilt, etter en bok av Roald Dahl.


Noen bilder jeg tok av hotellet og området rundt: 







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar