23. jul. 2016

Ragnar Kvam Jr.: De fire store og hvordan de ledet sine menn: Robert Falcon Scott, Roald Amundsen, Ernst Shackleton og Fridtjof Nansen.


Jeg kjøpte boken til Ragnar Kvam Jr.: De fire store Og hvordan de ledet sine menn, utgitt i 2000, på loppemarked. De fire store er polfarerne Robert Falcon Scott (1868-1912), Roald Amundsen (1872-1928), Ernst Shackleton (1874-1922) og Fridtjof Nansen (1861-1930). 

Boken på 231 sider inkl. register er interessant, spennende og tankevekkende. Historiene er godt fortalt og fremstilt. Det er ikke vanskelig å la seg rive med. En bok som inspirerer til å lese flere bøker skrevet om polarheltene, men også andre bøker Ragnar Kvam Jr. har utgitt. Smakebitene jeg gir i dette innlegget er fra historien om Scott.

En tanke som slo meg imens jeg leste denne boken, er ledere som ønsker å kvitte seg med ansatte som tør å si sin mening. Jeg har notert meg et innlegg i DN 13. juni 2016 fra denne artikkelen «Expert på snuoperasjoner» - om å rydde opp tapsbringende virksomheter, og at i en slik opprydning kan feil folk forsvinne – der NHH-professor William Brochs-Haukedal sier dette:

«Det er naturlig at en bedrift som taper penger vil kvitte seg med dem som ikke skaper verdier for lønnen, men problemet er å finne hvem det gjelder. Siden mennesker er komplekse, mener han at det alltid er en fare for at lederen ikke leser adferd og intensjoner riktig. Dermed kan feil folk forsvinne ut. Bedriftene risikerer å miste de som er mest tiltrengt, de som har kunnskap, erfaring og er villig til å si fra. «

Villige til å si fra; det er poenget. Lydighet var et stikkord rundt ekspedisjonene. Selv om det er forståelig at det måtte være slik, tapte lederne på at de ikke klarte å skille mellom det som egentlig var gode råd, og det som var forsøk på mytteri. Amundsen klarte ikke det overfor Hjalmar Johansen. En tragedie jeg blir like rørt av hver gang den fortelles. 

I mars 2015 skrev jeg blogginnlegg om bøkene:
Gjennom ovennevnte bøker kjente jeg en god del til det han skriver om Amundsen og Nansen. Om Scott kunne jeg minimalt fra før. Litt mer om Shackleton. Jeg har kjøpt en biografi om Nansen og Shackleton på loppermarkedet som jeg skal lese, og vi har flere biografier om Shackleton på engelsk som jeg skal lese etterhvert.
Alle fire var menn med fremdrift. Men de var ulike som mennesker og dermed ulike som ledere. Det får Ragnar Kvam Jr. frem i denne boken. De konkurrerte mot hverandre, og det var også en kamp mellom nasjoner. Det var ære og berømmelse knyttet til at de nådde sine mål, og det var knyttet forventninger til at de nådde målet fra de økonomiske bidragsyterne. Ekspedisjonene var i utgangspunktet private, men fikk ofte preg av nasjonale foretak. Norge var en ung nasjon, og polarekspedisjonene var en del av nasjonsbyggingen. Derfor ble bragdene til Nansen og Amundsen så store.

Scott på vei til Sydpolen:

«Nå hadde Scott slått rekorden til Shackleton, og på dette tidspunkt av reisen hadde han mer mat igjen enn rivalen. Men han hadde ikke bedre tid. Opprinnelig hadde han håpet å nå polpunktet senest til jul, nå ville han etter alt å dømme ikke være fremme før i midten av januar. Og stod han først på polen, var ikke hjemveien mindre lang, med den risiko han dermed løp for å bli innhentet av vinterstormene.

Men målet overskygget alt, og lederen for den mest prestisjetunge britiske polarekspedisjon siden Sir John Franklins forsøk på å trenge gjennom Nordvestpassasjen i slutten av 1840-årene tenkte ikke lenger rasjonelt. Halsstarrig og med de spinkleste marginer brøt Scott leir etter noen timers rastløs søvn og fortsatte sydover. Men den smule energi Scott hentet i triumfen over Shackleton, brant snart opp. I det gudsforlatte terrenget rundt Sydpolen var det ikke plass til hovmot.

Samtidig, men det var ikke Scott klar over, viste ekspedisjonen de første spede tegn på skjørbuk; ikke i form av blødende tannkjøtt eller oppsvulmede lemmer, da ville han skjønt det, men i form av begynnende depresjoner, skjørbukens forløper.

Snøen forble dyp, og de måtte stadig knipe på maten. «Vi er så trette at vi nesten ikke kan mer,» skrev han dagen etter at de hadde passert Shackletons gamle leir.»

I tillegg til å slå sin rival Shackletons rekord, var en annen rival på vei til Sydpolen: Amundsen. Som hadde lurt alle inkl. Nansen ved å gi inntrykk av at han skulle til Nordpolen. Som hadde bedre forutsetninger til å komme først. Amundsen var bedre til å planlegge, hadde valgt annet utstyr og la til grunn andre kriterier når han valgte ut ekspedisjonsmedlemmene.

«Når Scott skulle gjøre det endelige valg, var han vel så opptatt av å betone hva han mente det ville si å være mann, og forfengelig som han var, la han vekt på utseende og sosial bakgrunn. Scott handlet dessuten ofte på impuls, som regel diktert av dype svingninger i humør, avhengig av om dagen hadde vært god eller dårlig. Slik kunne planer bli omkalfatret på kort varsel, viktige forberedelser bli skjøvet ut i tid eller glemt, alt mens han boret seg ned i meningsløse detaljer. Særlig hadde han en hang til å skjule ubehageligheter, for seg selv og andre, og han kunne lide av beslutningsvegring, ofte til sine menns fortvilelse.»

Men det var ikke bare ekspedisjonslederen som gikk for ære og berømmelse, de ønsket alle sammen å fortsette. Det er heller ikke sikkert at de fire Scott valgte å ta med til polpunktet var de sterkeste.

Når de endelig kommer frem til Sydpolen møter de noe som blir en skuffelse av dimensjoner: lurifaksen Amundsen har vært der før dem:

«De går bort til teltet. De legger merke til at det bæres av en eneste bambusstang, og at det har en aerodynamisk form. Fra toppen vaier det norske flagget, og under flyr en vimpel med innskriften Fram.
De åpner teltduken. På stangen henger en plate. Der har fem menn skrevet sine navn: Roald Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, Oscar Wisting.
Dato: 16. desember 1911.»

Scott og Shackleton kjente hverandre fra Discovery-ekspedisjonen som Scott ledet. Scott ville ikke ha han med, men det ville en av ekspedisjonens viktigste bidragsytere, og Shackleton mønstret på som tredjestyrmann med løytnants grad:

«Det viste seg å være et heldig valg - iallfall en stund. I likhet med Scott hadde ikke Shackleton tidligere demonstrert noen interesse for polarforskning. Men som sin kommandant forsto han at deltakelse i en ekspedisjon til Antarktis kunne gi ham et etterlengtet puff på karrierestigen. Han eide en sjelden menneskelig varme, og med sine talegaver og sitt vidd kunne han holde mennene fjetret hvor lenge det skulle være. Han var blottet for den innesluttethet som preget Scotts forhold til omgivelsene, og i tillegg rådet han over det harde ekspedisjonslivets viktigste egenskap: Han hadde selvironi. Et menneske som ikke kan le av seg selv, kan heller ikke le av andre med krav på å bli respektert. Her skilte Shackleton seg særlig fra en mann som Amundsen, som i sin pompøsitet ikke tålte at noen spøkte med hans person, og som derfor kunne bli dødelig fornærmet. Men Nansen og Scott var også selvhøytidelige nok til at mennene snart lærte seg hvor grensen gikk.

Alt under seilasen ut med Discovery vokste Shackleton fram som en slags moralsk leder for flokken, selv om han voktet seg vel for åpenlyst å tre inn på Scotts enemerker. Til å begynne med lot selv Scott seg smigre, inntil han forstod at han måtte gripe tømmene selv dersom ikke hans base som leder skulle forvitre. Men det hvilte noe anstrengt over Scott, han ble aldri en av gutta, og ikke ønsket han å være det heller. Han var ute på sin første kommando, med det press det medførte, ikke minst på grunn av oppdragets spesielle karakter. I en slags sosial angst styrte han med avstand til mennene, i motsetning til Shackleton, som la inn nærhet som bjelke i det lederskap han skulle komme til å utvikle.»

Både Scott og Shackleton var bærere av et kraftig ego, og det gikk etterhvert hardt for seg mellom kamphanene. Shackleton må etterhvert forlate ekspedisjonen. Han må gå med på å godta en sykemelding og reise hjem med skipet Morning da det andre alternativet er å bli sendt hjem i vanære:

«Mens Shackleton stod på dekket av Morning og så Mount Ererbus forsvinne, sverget han på at han ville vende tilbake til Antarktis for å vise at han var av kraftigere kaliber enn mannen som hadde forstøtt han.»

En av de som var med Scott til Sydpolen, Oates skrev i sin dagbok:

«Selv tror jeg disse Norskies utgjør en tøff gjeng. De har 200 hunder og (Hjalmar) Johansen med, og han er jo ikke akkurat noe barn. Mens vi må nøye oss med å gå til fots, er nordmennene glimrende skiløpere. Hvis Scott gjør noe dumt, som å gi ponniene for lite mat, vil han bli slått, like sikkert som døden.»

Det at Scott ikke satset på ski og hunder, tok med seg ponniene som jeg mener var dyremishandling på sitt verste, var noe av det som gjorde at de ikke nådde målet. Scott og mennene døde på veien tilbake fra Sydpolen. En gruppe menn fra Kapp Evans fant teltet året etter med Scott sitt budskap i Message to the Public der han oppsummerte slik:

«Vi er svake, og det er vanskelig å skrive. For egen del angrer jeg ikke på denne reisen, som har vist at engelskmenn kan tåle strabaser, være hverandre til hjelp og gå i døden i møtet med samme store mot som noen gang i historien...Måtte disse uferdige ord og våre døde legemer vitne om vår saga...»


England var på vei inn i en krig, og budskapet fra Scott var den oppmuntring landet trengte. I tillegg hadde han med seg brevet til Kong Haakon som Amundsen hadde etterlatt seg på Sydpolen. Scott ble helten, martyren, og hans død ble hengende ved Roald Amundsen 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar