11. jul. 2016

Philip Roth: Hvermann (Everyman)


«I intervjuet med Roth kom høydepunktet da vi snakket om romanen Everyman. En roman om døden. Hovedpersonens forfall og sykdomshistorie. Etter sigende påbegynt etter at han deltok i begravelsen til forfattervenn og nobelprisvinner Saul Bellow.

Det er et tegn på min relative frimodighet at jeg dristet meg frempå med en personlig betraktning når vi snakket om denne boken. Jeg sier til Roth at selv om man er et ungt menneske, blir man ved å lese denne boken tvunget til å tenke på sin egen død. Men jeg er på utrygg grunn og går opp i toneleie på slutten av setningen, slik at det på engelsk kan høres ut som om jeg spør ham om det forholder seg slik. You do? spør Roth, som dermed signaliserer at han går ut fra at det var min personlige mening. Ja, om det var! Intervjuet sammenfalt med sesongtopp i min sykdomsfrykt. Ja, sier jeg og forklarer at jeg ble tvunget til å se de første sykdomstegnene som begynnelsen på slutten. Ja, i hvert fall de alvorlige, sier han, og så er vi gang.»

Sitatet over er fra boken jeg har lest og skrev om i innlegget:

Før Brenner er komme dit, kan vi lese om at han forberedte seg på det verste da han skulle intervjue, Amerikas antatt største nålevende forfatter Philip Roth, også kjent som et vanskelig intervjuobjekt.

Jeg kan ikke huske å ha lest om bøkene til Philip Roth før jeg leste boken til Brenner. Nå har jeg lest en, romanen Hvermann utgitt i 2006 som er på 156 sider. Det blir neppe den siste, for Hvermann var en god roman.

Slik var det ikke de første sidene: Himmel og hav tenkte jeg, hvor mye sykdom skal jeg lese om, er det kun dette tema romanen handler om. Men sakte men sikkert ble jeg grepet av historien og hvor elegant historien fortelles. Det er noe med innholdet i denne boken som fikk meg, igjen, til å tenke på Lars Lillo Stenbergs Fullstendig oppslukt av frykt, og særlig der han synger:

«Da er livet til stede
Og det stirrer på deg»

For livet stirret virkelig på hovedpersonen. Etterhvert stirrer livet på meg. Romanen starter slik:

«Rundt graven i den forfalne gravlunden sto noen av de gamle kollegene hans fra New Yorks reklameverden. De mintes ham som energisk og nyskapende og sa til hans datter Nancy at han hadde vært en glede samarbeide med. Der sto også noen som hadde tatt veien opp fra Starfish Beach, seniorlandsbyen ved New Jersey-kysten der han hadde bodd siden senhøsten 2001 - pensjonister som han inn til nylig hadde holdt malerkurs for. Og der sto de to sønnene, Randy og Lonny, middelaldrende menn fra hans stormfulle første ekteskap, som var sin mors barn fremfor noe og følgelig visste lite om ham som var rosverdig og mye som ikke var det, og som var der av plikt og ingen ting annet. Hans eldre bror Howie var der med sin kone, ankommet med fly fra California kvelden i forveien, foruten en av de tre ekskonene, den midterste, Nancys mor Phoebe, en høy og meget tynn, hvithåret kvinne hvis høyre arm hang slapt ned langs siden. Da Nancy spurte moren om hun hadde lyst til å si noe, ristet hun først brydd på hodet, men så tok hun ordet likevel og sa lavt og litt utydelig: «Jeg kan bare ikke fatte det. Jeg ser hele tiden for meg at han svømmer ute i vika - ikke noe annet. Jeg ser bare for meg at han svømmer ute i vika.» Og så var det Nancy, som hadde stått for alle forberedelsene til farens begravelse, og var den som hadde ringt rundt til de fremmøtte for at ikke likfølget bare skulle bestå av moren og henne og broren hans og svigerinnen. Det var bare en person til stede som ikke var invitert, og det var en ferm kvinne med trivelig, rundt ansikt og farget, rødt har, som simpelthen dukket opp på gravlunden og presenterte seg som Maureen, den private sykepleiersken som hadde pleiet ham etter en hjerteoperasjon for mange år siden. Howie kjente henne igjen og gikk bort og kysset henne på kinnet.»

Det er hovedpersonen som begraves. Allerede i innledningen får vi vite mye om denne personen. Menneskene som han har hatt rundt seg i livet og ikke alltid har behandlet like fint. Romanen beveger seg tilbake i tid til hovedpersonens barndom, ungdom, ekteskap, skilsmisse, nye ekteskap, utroskap, alderdom, sykdom; ja selve livet.

En seksvens berørte meg ekstra; der han forsøker å lyve for Phoebe at han ikke har et forhold til en ung kvinne, en av mange han bedrar henne med, og der Phoebe sier til han:

«Man kan tåle mye,» sa Phoebe, «selv om tilliten blir brutt, hvis man bare kan snakke åpent om det. Da blir man livspartnere på en annen måte, men det er fortsatt mulig å ha et samliv. Men å lyve - å lyve er å skaffe seg ussel, tarvelig kontroll over et annet menneske. Det er som å se den andre handle ut fra ufullstendige opplysninger — med andre ord å ydmyke seg. Løgn er så alminnelig, likevel er det et sjokk når man rammes av det. De menneskene som dere løgnere bedrar, blir utsatt for den ene krenkelsen etter den andre, og til slutt kan dere ikke la være å forakte dem. Stemmer ikke det? Jeg er sikker på at løgnere som er like dyktige og iherdige og falske som deg, kommer til et punkt der det er den du lyver for, og ikke du selv, som fremstår som den det er noe alvorlig feil ved. Du tror sikkert ikke at du lyver engang — du ser på det som en vennlighet for å skåne følelsene til din stakkars kjønnsløse ektefelle. Du tror sikkert at løgnen er nærmest en dyd, en slags sjenerøsitet overfor det fehuet som elsker deg. Eller kanskje er det ingen ting annet enn løgn - en forbannet løgn, den ene forbannede løgnen etter den andre. Nei, hvorfor skal jeg fortsette - det er så banalt, vi kan det utenat,» sa hun. «Ektemannen mister lidenskapen for ekteskapet, og han kan ikke leve uten den. Hans kone er pragmatisk. Hans kone er realistisk. Jo, lidenskapen er borte, hun er eldre og ikke den samme som hun en gang var, men for henne er det nok med den fysiske hengivenheten, bare å ligge ved siden av ham i sengen med armene rundt ham, med hans armer om seg. Den fysiske hengivenheten, ømheten, kameratskapet, nærheten ... Men han kan ikke akseptere det. For han er en mann som ikke kan leve uten. Men du skal få leve uten nå, det sier jeg deg. Du skal få leve uten mye. Du skal få oppdage hva det betyr å leve uten! Å, gå din vei! Jeg holder ikke ut den rollen du har redusert meg til. Den stakkars middelaldrende kona, bitter og bedratt, fortært av sjalusi! Vanvittig! Frastøtende! Å, jeg hater deg for det mer enn alt annet. Gå, forsvinn fra dette hus. Jeg tåler ikke synet av deg med det uttrykket i ansiktet, den angrende horebukken! Du får ingen syndsforlatelse av meg — aldri! Jeg finner meg ikke i å bli holdt for narr lenger! Vær snill og gå! La meg være i fred!»

Hvermann av Philip Roth er ikke en trist roman, men en roman jeg som leser tvinges til å tenke gjennom mangt og mye imens jeg leser. Det er en roman som omtales å ha elementer som alderdom, sykdom, begjær og død som tema. En av setningene i romanen som kan oppsummere mye er:

«Alderdommen er ikke en kamp; alderdommen er en massakre.»


Jeg har sett meg ut en annen roman av Philip Roth som er omtalt i boken til Brenner og som jeg tenker å lese: Portnoy's Complaint (1969) på norsk Portnoys besværlige liv

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar