Ole O. Moen: USAs presidenter - smakebiter fra portrettene av Frankling D Roosevelt - Barack Obama

Dette innlegget er fortsettelsen av innleggene:

Ole O. Moen. USA's presidenter: smakebiter fra portrettene av George Washington til James Buchanan

Ole O. Moen: USAs presidenter: smakebiter fra portrettene av Abraham Lincoln til Herbert Hoover

Det som jeg er mest overrasket over etter å ha lest denne boken, er hvor ulik oppvekstvilkår presidentene hadde. For mange var oppveksten ingen «dans på roser». Men dette var mennesker som på en eller annen måte fikk en utdannelse som gjorde at de fikk utnyttet sitt potensiale. Den eneste som for meg er en gåte ble president, er Bush jr.

Som jeg skrev i forrige innlegg, det er merkbart hvor komplisert presidentrollen blir etterhvert med globaliseringen. Forventningene til presidentrollen øker, både innenriks og fra utlandet. Det er enkelt å trå feil. Men tiden jobber for dem, og mange har i ettertid fått oppreisning.

Det er så mange detaljer at jeg på ingen måte er blitt en en ekspert på tema boken inneholder.  Men jeg tør påstå at jeg kan mer enn før jeg startet å lese boken. Det er merkbart mer interessant å følge med på dagens valgkamp og det som skjer i USA. Jeg har lest flere bøker om amerikansk historie tidligere, men det blir noe eget når en knytter den til mennesker som var med på å utforme historien.

Dette innlegget er noen smakebiter om portrettene av Franklin D. Roosevelt – Barack Obama - den 44. president. 

Franklin D. Roosevelt (1882-1945) – president i tidsrommet 1933-1945

Franklin D. Roosevelt ble født inn i en svært velstående familie. Han var en fjern slektning til flere tidligere presidenter. Studerte juss, gjorde det høyst middelmådig, og da han fikk advokatbevilling brød han seg ikke til å ta avsluttende eksamen.  Roosevelt fikk poliomyelitt som 21 åring, og giftet seg med Eleanor da han var 23 år. Eleanor hadde et stort sosialt og politisk engasjement, og er blitt stående som prototypen på en førstedame som ikke bare var vertinne, men politisk partner for presidenten.

Roosevelt er kjent som en reformator og nyskaper. Under den 1. New Deal var fokuset på økonomisk gjenreisning. Den 2. New Deal rettet seg mot de arbeidsledige. En pakke som presidenten la frem i 1935.

«Roosevelt ble hatet av mange, men han var elsket av langt flere. I tillegg til at folk fikk tillit til ham når de så at ting skjedde og at ting ble gjort som gagnet alminnelige mennesker, var han en strålende komunisator. Hans «Fireside Chats» var korte kåserier om dagsaktuelle ting som han ønsket å formidle. Dette var et nytt medium som skapte en ny form for kontakt, og han evnet å vinne folks fortrolighet gjennom disse sendingene, slik at folk følge at de kjente ham og at han brydde seg om hver enkelt. Da presidenten holdt sin første «Fireside Chat» fra Det hvite hus, søndag den 12. mars 1933, satt 60 millioner amerikanere klistret til radioapparatene. Roosevelt var ingen radikaler, og det er blitt sagt at han reddet kapitalismen i USA.»

Roosevelt er også kjent som en internasjonalist, og allerede fra starten lanserte han en «god-nabo» politikk overfor Latin-Amerika. Han er også kjent for sin innsats under 2. verdenskrig. Hans siste internasjonale innsats var under Jalta-konferansen på krimhalvøye der han møtte Stalin og Churchill. Han var svært svekket av sykdom, og det er i ettertid brukt som forklaring for at han skal ha vært for ettergivende overfor Stalin, kritikerne mente sågar at han hadde vært naiv. Han døde i 12. april 1945 etter en massiv hjerneblødning.

Harry S. Truman (1884-1972) – president i perioden 1945 -1953.

Truman hadde ingen høyere utdannelse. Han ville gjerne ta en militær karriere, men på grunn av dårlig syn kom han ikke inn på krigsskolen. Da USA gikk inn i 1. verdenskrig meldte han seg til tjeneste, og kom med etter å ha lært seg syn-test plakaten utenat. Han steg i gradene fra løytnant til major, og mente selv at krigstjenesten la grunnlaget for hans politiske karrigere.

Han fikk 82 dager i rollen som visepresident, og i denne tiden møtte han president Roosevelt kun to ganger. Roosevelt hadde verken informert eller satt Truman inn i de løpene sakene, og årsaken er senere forklart kan ha sin årsak i at presidenten ikke var klar over hvor syk han var. Truman skal ha forklart sin overtakelse av embetet med å få et høylass i hodet.

«Truman ble altså nærmest kastet inn i en av de mest avgjørende epoker i verdenshistorien uten oppvarming, for å si det på idrettsspråket. Verdenskrigen var inne i sin avsluttende fase, grunnleggelsesmøtet for De forente nasjoner i San Francisco sto for døren, og en mengde spørsmål i forholdet mellom de allierte og vedrørende organiseringen av etterkrigssamfunnet måtte finne sin løsning raskt. Naturlig nok beholdt han Roosevelt-administrasjonen omtrent intakt.»

Trumans diplomatiske debut der han møtte den russiske utenriksministeren Molotov skal ha vært med å forsure forholdet mellom supermaktene, og bidro vesentlig til den kalde krigen. Han ble satt på mange store prøver både innenriks og uteriks, og en av hans beslutninger han er blitt kritisert for er bombingen av Japan med atombomber. I presidentperioden hans ble blant annet FN og NATO etablert. Han er kjent for Truman-doktrinen som hadde som hovedprinsipp å demme opp for kommunismen. Kommunistfrykten var stor og fikk enorm drahjelp av senator McCarthys påstander om antall kommunister i utenriksdepartementet. Listen han vist til som i begynnelsen var 205 aktive kommunister ble senket til 57, men han kunne aldri fremskaffe listen. Han fikk herje fritt til han ble stoppet av Senatet i 1954.

«Sjelden har en president overtatt De hvite hus med så små forventninger stilt til seg og forlatt samme stilling så upopulær blant velgerne. Men aldri har heller en ekspresident blitt så vidt klart oppgradert i ettertid. «

Dwight D. Eisenhower (1890-1969) – president i to perioder 1953-1961

Moren til Eisenhower var pasifist og gråt da han dro til militærakademiet West Point. Eisenhower fikk en strålende og variert militær karrière. Etter 2. verdenskrig ble han stabsjef for hæren.

«Han søkte avskjed fra hæren i februar 1948 og utga samme året sine krigsmemoarer, Korstog i Europa, som ble en bestselger og gjorde han velstående. Med begrenset relevant akademisk bakgrunn, men med en kolossal anseelse, ble han president ved det prestisjerike Columbia University i New York det året. Han avslo tilbud om presidentkandidatur fra begge partier.»

Truman utnevnte Eisenhower til øverstkommanderende for NATO i 1950. Han valgte etterhvert å stille som presidentkandidat for de konservative.

«Eisenhower var en moderat konservativ, en pragmatiker og ikke en ideolog. Selv kalte han sin linje «dynamisk konservatisme», og det betydde i praksis at han hadde forlatt mye av det gamle tankegodset om det frie marked og «robust individualisme» og akseptert en stor del av velferds- og reguleringspakkene fra New Deal og Fair Deal. Således etablerte han allerede første året et føderalt departement for helse, velferd og utdanning (HEW) som ikke gjorde han spesielt elsket blant konservative delstatsforkjempere.»

Utenrikspolitikken var dominerende i hans tid som president med virkningen av den Kalde krigen høyt oppe på agendaen.  

«Eisenhower er blitt kritisert for at han ikke tok et realt oppgjør med Joseph McCarthy. Det er ingen tvil om at han mislikte mannen og hans metoder, og i ettertid er det kommet for en dag ting som viser at han bak scenen trakk i tråder for å stoppe ham. Men han ville ikke ta et offentlig oppgjør. Han sa ved en anledning at han ikke ville gi seg inn på «en brytekamp i gjørma med den fyren». Mange har hevdet at han til tider så seg tjent med McCarthys virksomhet — slik han også gjorde bruk av Richard Nixon - og at det var da McCarthy gikk løs på generalens kjære institusjon, Hæren, at Eisenhower hadde fått nok. Men uansett var det Ed Murrows berømte TV-portrett av McCarthy som startet demagogens fall, som til slutt fikk et tragisk, alkoholisert punktum.»

John F. Kennedy (1917 – 1963) – president fra 1961 til han ble drept i Dallas i 1963

John F. Kennedy var nest eldste i en søskenflokk på ni. Faren var styrtrik, en formue han hadde ervervet gjennom tøffe forretningsoperasjoner: bankvirksomhet, spritsmugling i Forbudstiden, skipsbygging og filmindustri. Farens planer om at en av sønnene skulle bli president falt på John etter at eldstebroren Joseph ble skutt ned under krigen. John var mye plaget av sykdom. At han led av Addison’s Disease ble først kjent utenfor den indre krets etter at han var død. Han fikk flere utmerkelser for sine bragder under 2. verdenskrig. Johns yrkesplaner var opprinnelig innenfor journalistikk, men dette ble endret til politikk etter brorens død.

En bok han skrev, Profiles in Courage, og som hjalp Kennedy frem i lyset, mener man i ettertid ble «gost written».  Hans kvinnehistorier, både før og etter at han ble gift med Jacquline Lee Bouvier, er mange. Hun hadde en solid utdannelse, var en skjønnhet og fra første stund uten valgkampen ble hun pressefolkenes favoritt. Hun gjorde en kjempejobb med å restaurere mange rom i Det hvite hus.

Kennedy var med sine 43 år den yngste valgte president. Motstanderen var Richard M. Nixon, og sammenlignet med Nixons sedate stil representerte Kennedy et friskt pust av ungdom, liv og skjønnhet. Det var første gang TV-mediet spilte en sentral rolle under en valgkamp. Kennedy-paret introduserte en helt ny og vital stil i det tradisjonelle miljøet i administrasjonen og i Det hvite hus.

«Kennedys tiltredelsestale var en samling velformulerte, symbolladede metaforer som trygt innenfor den nasjonale tradisjonen utkrystalliserte essensen i amerikansk eksepsjonalisme på en slående måte at mange vendinger lever – og siteres jevnlig – den dag i dag, nesten på linje med Abraham Lincolns mest pregnante formuleringer. «

Kennedy fikk nok å gjøre som president både innenriks og utenriks, og det var utenriks han fikk de største utfordringene.   Invasjonen av Cuba i april 1962 ble en fiasko. Det samme ble toppmøtet i juni med Sovjetunionens leder i Wien.

«Men Kennedy lærte av denne fadesen. Han forstod med ett at han hadde levd en skjermet tilværelse hvor hans personlige sjarm og sosiale posisjon hadde forledet han til å tro at han kunne turnere enhver situasjon til sin fordel. Nå oppdaget han at her ble spilt «hardball», ikke «touch football».

Kennedy kom ut av Cuba-krisen i oktober 1962, en krise som representerte kanskje de farligste øyeblikk i verdenshistorien, som vinneren i vestlige massemedier, og Khrusjtsjov hadde avgjort endret sitt syn på presidenten og fått respekt for han.

Hans store unnlatelsesynd i likhet med flere andre, var at han ikke tok et oppgjør med McCarthys virksomhet. Mange mener at dette skyldes at McCarthy stod faren nær, broren Robert hadde jobbet for McCarthy som sekretær i McCarthys komité, og at i bunn og grunn var Kennedy enig i McCarthys i sak, om ikke hans metoder.

Turen til Dallas 22. november var for å bidra til å løse en indre konflikt i partiet. Drapet på Kennedy er et av de mest kjente og omtalte. Presidenten ble begravd på æreskirkegården der den evige flamme er tent på graven.

Privat foto av graven hans 

Lyndon B. Johnson (1908-1973) – president i perioden 1963-1969

Johnson var utdannet lærer, og i sin første tid i Washington studerte han en kort tid juss. Han ble dekorert for sin innsats under 2. verdenskrig. Han ble kjent som en politiker som hadde voldsom energi og overtalelseskraft, noe som gjorde han til en effektiv «maktmegler» og lobbyist.

«Det er blitt sagt at han var en brutalt praktiserende psykologi-politiker, som kjente så vel menneskets forfengelighet som dets nedrighet og dyder.»

Johnson var en overbevist New Dealer etter å ha sett fattigdom og mangel på utdanningsmuligheter blant meksikanske innvandrere i Texas.  Han var antikommunist og gjorde lite for å stanse McCarthys virksomhet.

Etter å ha overtatt presidentembetet forsøkte han å gjøre det beste ut av den tragiske situasjonen ved å fremstille seg selv som en videreføre arven Kennedy. Han beholdt administrasjonen fra forgjengeren nærmest intakt. Forholdet til utenriksminister Robert Kennedy var annet enn godt.

«Kennedy var nærmest sjalu opptatt av å beskytte brorens minne, og tålte lite som kunne oppfattes som brudd med hans linje. For Johnson, som ikke akkurat var den fødte diplomat, skapte dette vansker...Liberale historikere med en viss hang til psykohistorie har i ettertid langt på vei gjort Johnson til både psykopat og nevrotiker, mens de har tatt lett på Bobby Kennedys til tider puerile atferd.»

Johnson signerte Borgerettsloven 2. juli 1964, og bemerket at dette antakelig ville koste demokratene sørstatene de neste 30 år, en skremmende nøyaktig observasjon. Opptøyene etter at denne loven og Stemmerettsloven var undertegnet, tolket Johnson som utakknemlighet. Han opplevde dette som blodig urettferdighet.

Johnson var en av USAs største presidenter når det gjelder innenrikspolitikk, og det løftet han ga det amerikanske samfunnet generelt, er komme i bakgrunnen.  Det var utenrikspolitikken som skulle gi Johnsons presidentregime banesår. Han var besatt på at han ikke skulle bli den første presidenten som blottla verden for kommunismen. Hans ettermæle er blitt nesten totalt dominert av Vietnamkrigen.

Richard M. Nixon (1913-1994) – president i perioden 1969-1974.

Nixon var utdannet jurist. Han fikk hederlig omtale for sin tid i Marinen under 2. verdenskrig. Som politiker markerte han seg tidlig som kommunistjeger. Han sørget for å bli med i McCarthys komité.

«Nixon tapte valget mot John F. Kennedy med knapt 118 500 stemmer nasjonalt. I ettertid er tapet gjerne blitt tilskrevet den uheldige forestillingen Nixon gjorde på TV sammenlignet med Kennedy i den første debatten, en hendelse som markerte fjernsynets inntreden på den politiske arena for alvor.»

Etter Watergate-skandalen i 1974 ville Kongressen stille Nixon for riksrett. Han valgte å gå av frivillig, og er den eneste presidenten som har gått av frivillig.

«Det positive bidraget som Nixon i dag huskes for – og som lenge ble overskygget av Watergate og alle andre skurkestrekene han drev med – er at den innbitte kommunistjegeren rakte ut en hånd til Kina og Sovjetunionen og fikk etablert den såkalte avspenningspolitikken, «detente», og banet vei for Kina til FNs sikkerhetsråd.»

Gerald R. Ford (1913-2006) – president i perioden 1974-1977

Ford var utdannet jurist. Han var den første president som verken var valgt til president eller visepresident.

«En av hans første handlinger var å utstede en betinget benådning for unge menn i vernepliktig alder som hadde flyktet ut av landet for å unngå krigstjeneste i Vietnam. (Etterfølgeren Carter gjorde denne til ubetinget.) Den 8. September ga han så Nixon en ubetinget benådning.  Det var etter hans syn slik nasjonen best kunne komme over katastrofen som Watergate-skandalen var, men svært mange så det som en korrupt hestehandel, og dette tilføyde Fords rykte for hederlighet en alvorlig skjønnhetsplett. The New York Times skrev at dette var «en høyst uklok, splittende og urettferdig handling» som med et slag ødela den nye presidentens «troverdighet som en mann preget av vurderingsevne, åpenhet og dyktighet». I historiens lys er det derfor på sin plass å nevne at han i 2001 fikk The John F. Kennedy Profiles in Courage Award for denne handlingen.»

Saker hans ektefelle Betty talte for var legalisering av abort, for et likestillingstillegg til Grunnloven og for å utnevne kvinner til Høyesterett. Hun arbeidet også for fysisk og mentalt funksjonshemmede. Betty Ford stod også frem og snakket om sin brystkreftoperasjon, og senere om sine alkohol og narkotikaproblemer som hun hadde fått pga en klemt nerve. Hun opprettet senere Betty Ford-klinikken for alkohollidelser blant kvinner.

James Earl Carter (1924 - ) – president i perioden 1977-1981

Carter ble utdannet i Marinen, men sluttet da han overtok farens virksomhet som bonde og peanøtt-handler.

Som president ble det etterhvert klart at han lyttet mer på sine gamle venner fra Georgia enn til sine fagstatsråder, og dette skapte konflikter. I visse kretser ble hans uskyld tolket som ubehjelpelighet og naivitet og mangel på politisk innsikt og realistisk sans, han var et «gudsord fra landet». En av hans store seier var Camp-David-avtalen.  I motsatt retning er gisselsaken i Teheran.

«Få moderne presidenter, foruten Richard Nixon, har forlatt Det hvite hus med så liten ære. Men det er vel ingen sin i den grad har bygd opp igjen sitt renommé som Jimmy Carter.»

Ronald Reagan (1911-2004) – president i perioden 1981-1989.

Reagan hadde en karriere i radio, fjernsyn og før han ble politiker, bl a som sportsreporter og skuespiller. Hans kone Nancy er kjent for sin ekstravaganse, bl a for å ha pusset opp Det hvite hus for millioner av dollar i en tid Reagan gjorde store kutt i sosiale programmer for de fattige.

«I tiltredelsestalen trakk Reagan opp konturene av sin ideologi. Blant de mange konsise, slagordpregede formuleringene hans var disse: «I denne krisen er ikke offentlig styring løsningen; offentlig styring er problemet.... Vi trenger alle å bli minnet om at den føderale staten ikke skapte delstatene; delstatene skapte den føderale staten....Det er på tide for oss å innse at vi er en for stor nasjon til å begrense oss til små drømmer....» I det hele lovet Reagan mye, og framfor alt inngjøt han optimisme, ikke minst ved å gjøre patriotisme stueren igjen. Det han sa, virket enkelt og tilforlatelig. Folk ble oppstemt av å høre hans glade budskap. «President Feelgood» ble jo også hans navn blant hans kritikere.»

Drapsforsøket på Reagan i 1981 økte hans popularitet enormt. Hans opptreden var som hentet ut av en westernfilm, der hans kommentar til Nancy da hun besøkte han på sykehuset var: «Jeg glemte å dukke, kjære» - lånt fra bokseren Jack Dempsey.

Reagan var sverget til «sildre-ned» teorien om at skattelettelser til de høye inntektene ville stimulere til investeringer som skulle gi økt aktivitet, større avkastning og høyere skatteinntekter. Hans skattelettelser er fortsatt et stridstema blant fagøkonomer og politiske ideologer, men fakta er at da han forlot Det hvite hus hadde skattelettelsene ført til en «boble», hvor middelklassen betalte mest og hvor gevinsten gikk til de mest bemidlede.

«Forholdet til Sovjetunionen hadde vært selve kjernen i Reagans politiske karriere. I en tale til en forsamling av evangelister i Orlando, Florida, 8. mars 1983 kalte han landet «Det onde imperium». Derfor var det nesten mer enn ironisk at han skulle komme til å gjøre mer enn de fleste amerikanske ledere for å oppnå avspenning i forholdet til denne motstanderen. Hovedforklaringen er nok at i kontrast til det abstrakte begrepet som USSR representerte i Reagans ideologiske hode, viste Mikhail Gorbatsjov seg på nært hold å være et menneske som ham selv, som han kunne snakke med. Da Gorbatsjov oppga sin motstand mot Reagans prosjekt for et romplassert rakettforsvar, populært kjent som «Star Wars», og aksepterte gjensidige inspeksjoner, kom de fram til INF-avtalen om fjerning av mellomdistanseraketter, som var en symbolsk viktig avtale, selv om den bare omfattet fire prosent av atomarsenalet.»

George H.W. Bush (1924-) president i perioden 1989 - 1993

«Det er blitt gjort mye vesen av at George Bush sr. – i motsetning til jr. – har gjort mye «for egen maskin», at han ikke overtok farens firma, men startet på egen hånd i Texas, og arbeidet seg opp «fra bunnen». Om det er mye sant i det, er han ikke akkurat noen «self-made man» slik han gjerne fremstilles. Han hadde bra drahjelp, også pengemessig i forretningskarrieren, men mest gjennom forbindelser, særlig i sin politiske karriere.»

Arven fra Reagan var et kjempeunderskudd på budsjettet, i tillegg den såkalte «spare og låne» skandalen som var blitt feid under teppet der et selskap eid av Bush’s sønn Neil.

«Kongressen måtte nå trå til for å redde industrien fra sammenbrudd. Regningen var på 135 milliarder dollar, og beregningene av den totale kostnaden varierte fra 300 til 500 milliarder over 30-40 år. Under valgkampen hadde Bush brukt slagordet «Les mine lepper». Ingen nye skatter!» Åtte år under Reagan hadde lært Bush å akseptere «voodoo-økonomi». Men han hadde et demokratisk flertall i Kongressen å forholde seg til, og de lot ham ikke glemme det voksende budsjettunderskuddet. Reagan hadde gjort et stort nummer av Carters underskudd på 74 milliarder dollar, som var å pantsette framtiden for kommende generasjoner. I 1989 var tallet tredoblet, og som et bidrag til budsjettforliket sommeren 1990 måtte Bush gå med på en flertrinns skatte- og avgiftsøkning. Under valgkampen i 1992 ba han om unnskyldning for dette «feilgrepet».»

Selv om oppslutningen om Bush var stor etter Gulf-krigen, skjønte Clinton at økonomien var Bush sin akilleshæl og spilte på det under valgkampen i 1992.

William J. Clinton (1946- ) – president i perioden 1993 - 2001

Clinton har understreket at årene 1948-1950, da han bodde hos besteforeldrene, da moren videreutdannet seg som sykepleier, var deres tolerante holdning i rasespørsmål med på å forme han. Forfatteren Toni Morrison sa ved en anledning at Clinton var USAs første svarte president.

Det var imens han studerte juss ved Yale han møtte Hillary som kom fra en velstående familie sammenlignet med Clinton. Hun var en ener i klasserommet og aktiviteter utenom.

Clinton kvinnehistorier har primært forhindret han i å bli blant de store presidentene, og de er det mange av i tillegg til den mer kjente Monica Lewinsky-historien som medførte at det ble reist riksrettssak mot han. Hillary har senere kalt de mange granskningene i saken satt i scene av høyresiden, og mye tyder på at det er riktig.

Etter folkefesten i forbindelse med innsettelsen som president møtte hverdagen Clinton ganske raskt. Allerede to dager etter innsettelsen måtte han trekke tilbake kandidaten som var nominert til justisminister fordi hun hadde avlønnet en hushjelp svart.

«Den 25. januar annonserte Clinton at Hillary skulle lede komiteen som skulle utarbeide planer for nasjonal syketrygdordning.  Både hennes rolle her og presidentens avgjørelse om å gi henne kontorplass i Vestfløyen var kontroversielle. Det viser kanskje i hvilken grad presidenten manglet innsikt i og sans for konvensjonelle aspekter. Han gjorde mange ting som var klare brudd på etikette i Washington. Ti år som guvernør med stor autoritet i en liten stat hadde gjort at han hadde lagt seg til et handlingsmønster som han kunne tillate seg der, men som det ikke var klokt å fortsette med i Washington, hvor slingringsmonnet er mindre og vaktbikkjene flere.»

En seier Clinton fortsatt er stolt av, er at han 5. februar 1993 signerte Familie- og sykepermisjonsloven som garanterer betalt permisjon i opptil tolv uker med barnefødsler og alvorlig sykdom i familien.

«Clinton etterlot et sterkt rulleblad som leder av den utøvende gren av statsmakten. Han regjerte over den lengste vekstperioden i etterkrigstiden, med 4 prosent vekstrate i snitt. Da han fratrådte, var arbeidsledigheten den laveste på 30 år, 4 prosent, og inflasjonen var den den laveste siden president Kennedys dager, 2,5 prosent. Underskuddet på det føderale budsjettet var 290 milliarder dollar da han ble innsatt, mens han forlot embetet med et overskudd på 236 milliarder dollar. Han ønsket å bruke det overskuddet til å finansiere pensjonsfondet Social Security fram til 2020.»

George W. Bush ( 1946- ) president i perioden 2001 – 2009

Hva Bush er utdannet som har jeg ikke helt fått taket på. Både hans tid før han ble president og presidentperioden er i all hovedsak tragisk lesning. Kort og greit fra deler av forfatterens oppsummering:

«Det klassiske ordtaket om at det er kort vei fra Capitol til Den tarpeiske klippe synes også å gjelde i dagens amerikanske politiske liv. I meningsmålinger like etter 11. September 2001 hadde president George W. Bush en oppslutning på ca. 93 prosent. Den 16. januar 2009, fire dager før han fratrådte, var hans støtte kun 22 prosent i en meningsmåling foretatt av CBS/New York Times, en av de verste sluttattester for noen president i amerikansk historie.

Plasshensyn forhindrer meg i å gå i detalj når det gjelder grunner til hans dramatiske tap i popularitet. Vi må nok gå tilbake til president Nixon for å finne en administrasjon med en tilsvarende mangel på respekt for lov og rett, selv om Reagans folk også tøyde lov og direktiver til smertepunktet i Iran-Contra-saken. Videre er det blitt hevdet av nådeløse kritikere at vi nok må helt tilbake til Warren Gamaliel Harding på 1920-tallet for å finne maken til udugelig president og notorisk korrupt administrasjon. Et slikt syn er bygd på totaleffekten av Bush-regimet, hvor presidentens internasjonale rolle som sjefsdiplomat i tillegg er tillagt betydelig vekt. Det er imidlertid for tidlig å gi hans presidentskap en endelig dom, men denne presidenten påførte seg selv og sitt ettermæle flere sår enn kanskje noen annen president i nyere tid. Han fikk da også en lengre lame duck»-periode - hvor han var så godt som handlingslammet - enn noen annen president i manns minne. Han brukte opp både goodwill og økonomiske ressurser ved sin krigføring i Irak og sin strinakkede holdning generelt. Siden han var så svakt fundert, faglig og intellektuelt, var han avhengig av å ha folk som er personlig lojale til ham, deriblant noen som syntes mer maktglade enn opptatt av av landets ve og vel.»

Barack Hussein Obama (1961 – ) – president fra 2009 og er det pr nu

Når boken jeg har lest ble revidert og utgitt i 2013, var Obama president, og det er han fortsatt når jeg skriver min oppsummering. Boken har mange sider om Obama, og det er vanskelig å trekke ut noe for en oppsummering om hans virke så langt.

Jeg var bortreist på jobbseminar da han ble innsatt som president i 2009, og sov som vanlig dårlig. Jeg så da mye av hans innsettelse som president fra hotellsengen.  

Som de fleste andre presidenter er Obama utdannet jurist. Han tok sin juristeksamen med utmerkelse , og fikk jobbtilbud i flere prestisjetunge advokatfirma. Obama avslo for å engasjere seg i lokalt sosialt arbeid og for å skrive en selvbiografisk bok med hovedvekt på sin fars historie. Han avslo mange andre tilbud også. En av professorene ved Harvard Law School mente at Obama er den flinkeste studenten han har hatt.

Hvorfor mange som satser på politikk studerer juss i USA finner jeg forklart i kapitlet om Obama. Jusstudiet er regnet som «rekruttskolen» for politikere i USA. Studenter med ambisjoner om en politisk karriere velger skatterett, forretningsrett eller offentlig administrasjon fremfor forfatningsrett.

Det var ingen enkel oppgave Obama hadde ønsket seg både innen- og utenriks. Obama hadde et godt samarbeid med Bush som ble håndtert av admirasjonen. Når presidenter overtar et «synkende skip» skulle en tro at dette var et større tema enn jeg opplever det er for amerikanske presidenter.

«Den nye presidenten var også under sterkt press, særlig fra grupper i sitt eget parti, om å sette i verk granskninger av Bush-administrasjonens mange tvilsomme aksjoner i nasjonal sikkerhetssammenheng: brudd på Geneve-konvensjonene om behandling krigsfanger, i hvilken grad den politiske ledelsen visste om mishandlingene ved Abu Graib-fengselet i Irak og Guantanamo-leiren, bruken av «nasjonale sikkerhetsnoter» til å avlytte lovlydige amerikanske statsborgere, etc. Obama var lite villig til dette, fordi det ville forsure samarbeidsatmosfæren og dermed ha en høy politisk pris og fordi han ønsket å rette blikket framover, ikke bakover, og bruke tid og ressurser på nasjonens problemer, ikke lete etter syndebukker.  Dessuten ville det stride mot den amerikanske grunnholdning å la fortid være fortid -«letting sleeping dogs lie».»

Portrettet av Obama avsluttes slik:

«I sin skjebnetunge tale med tittelen «A More Perfect Union» i Philadelphia fortalte Obama sin livshistorie til nasjonen, en livshistorie som er en strålende illustrasjon av at Den amerikanske drømmen fremdeles kan bli til virkelighet og det på en uovertruffen måte. Han sa: «Jeg har brødre, søstrer, nieser, nevøer, onkler og søskenbarn av enhver rase og enhver hudfarge, spredt utover tre kontinenter, og så lenge jeg lever, vil jeg aldri glemme at ikke i noe annet land på jorden er min historie en gang mulig». Han har sannsynligvis rett i det, og i alle fall har han ved sitt eksempel vist at Den amerikanske drømmen lever og fungerer, i hvert fall i noen tilfeller. Og i en nasjon som kanskje er mer avhengig av myter og metaforer enn noen annen moderne nasjon, er denne optimistiske holdningen hos landets leder en absolutt vital kvalitet. Men samtidig har han en solid forankring i virkeligheten og et realistisk syn på hva som er mulig. Denne blandingen av idealisme og bakkekontakt kombinert med omsorg for dem som ikke er heldig stilt i kampen for tilværelsen, har vi sett hos hans forgjengere Franklin Delano Roosevelt, John F. Kennedy og Bill Clinton. Kravene som stilles til han er ikke mindre og utfordringen ikke lettere, men den 44. presidenten Barack Hussein Obama står på dere skuldre, og derfra kan han kanskje skue enda videre enn sine forgjengere. Og det kan behøves når en vet hvilke krefter han har å kjempe imot og hvilke forventninger som fortsatt stilles til ham av en nasjon som ga ham tillit etter fire år med store prøvelser.»