26. jul. 2016

Ole O. Moen: USAs presidenter: smakebiter fra portrettene av Abraham Lincoln til Herbert Hoover


Dette innlegget er fortsettelsen av innlegget:

Det er på en måte en lettelse å ha kommet til president nr. 32 Franklin D. Roosevelt, og dette innlegget er noen smakebiter om det Ole O. Moen skriver om Abraham Lincoln, nr. 16 til Herbert Hoover, nr. 31 i rekken av 44 presidenter.

Det merkes at verden er blitt mer kompleks og det er mere fakta som skal presses inn. Som også gjør at en det er større risiko for at en president mislykkes. Eller; det er vanskelig å være god på alle områder.

Samtidig er det hendelser som er mer kjent for meg fordi jeg har lest om de tidligere, noe som gjør det jeg leser blir mer interessant. Mange av de presidentene jeg har lest om frem til nå kjente jeg ikke navnet til engang. 

Som jeg skriver i først innlegg fra boken, smakebitene er kun en brøkdel av det Ole O. Moen skriver om dem:

Abraham Lincoln (1809-1865) var president i en periode fra 1861 frem til han døde etter  at han ble skutt i 1865.  Han var president nr. 16 i rekken.

«Abraham Lincoln er et amerikansk nasjonalikon og det nærmeste en kommer en amerikansk nasjonalhelgen. Hans liv var langt på vei en illustrasjon av grunnleggende amerikanske idealer: fødselen i en enkel tømmerhytte i fattigdom; noen måneders skolegang i et ettroms skolehus; selvstudier drevet av trangen til læring, med advokatbevilling og egen praksis som endepunkt; praktiske ferdigheter («master railsplitter») - fysisk kraft kombinert med moral (slo bøller i ryggtak); hans folkelige omgangsform og sans for anekdoter og _ evner som forteller; en folkets mann i politikken, drevet av grunnleggende idealer om frihet, likhet og rettferdighet; jordnær og visjonær i kombinasjon; enkel retorikk med fundamental dybde; asketisk og idealistisk; filosofisk prinsippfasthet og pragmatisk realisme; en David mot Goliat. Han rangeres av de fleste historikere og samfunnsvitere som største av de amerikanske presidentene, over selveste George Washington.»

Slik innledes portrettet av Lincoln. Naturlig nok er han viet stor plass i boken. Lincoln døde før borgerkrigen han hadde hånd med var over. Striden som utløste krigen stod mellom fraksjoner:

«Sørstatene mente slaveriet var beskyttet av Grunnloven og at det lå utenfor Kongressens makt å forby slaveriet der og noe annet sted; abolisjonistene så på slaveriet som moralsk uakseptabelt og som noe som måtte utryddes overalt; og de moderate (som Lincoln selv) mente at i henhold til Grunnloven kunne  ikke slaveriet røres i de stater hvor det allerede var etablert, men at slaveriet skulle utbres til  de nyvunne territoriene. I tillegg kom stridsspørsmålene om tollsatser, traseen for en eventuell transkontinental jernbane og teorier angående delstatenes rett til å annullere føderale lover de ikke ville godta.»

Andrew Johnson (1808-1875) - som visepresident ble han president etter Lincoln og frem til 1865.

Som Lincoln ble Andrew Johnson født i en tømmerhytte, og hadde liten tilgang til skolegang. Fordi han kom fra små kår var han sosialt bevisst.

«Han hadde de gjengse fordommene som gjerne ligger i hillbillykulturen mot svarte mennesker, og var hele sitt liv tilhenger av tanken om den hvite rases overlegenhet, men uviljen mot den hvite eliten var sterkere.»

Johnson fikk ansvaret for å samle unionen etter borgerkrigen.  Historien viser at det aldri noen enkel oppgave. Det ble det heller ikke for Johnson.

«Under midlertidige guvernører utnevnt av presidenten ble det holdt valg, opprørslovene ble opphevet, slaveriet formelt avskaffet og statsgjelden avvist (med unntak for South Carolina). Johnson ga imidlertid amnesti til nesten alle som ba om det. Det sies at hans skal ha hatt stor glede av å ha høytstående militære og sivile ledere i Konføderasjonen nærmest liggende på kne foran seg og be om nåde. Samtidig var hans omtanke for de frigitte slavene ikke framtredende. Innen få måneder var de gamle regimene reetablert i mange stater, og de vedtok raskt såkalte «svartelover» «Black Codes», som ga de svarte bare et minimum av borgerrettigheter. Johnson hadde jo frigitt sine personlige slaver først sommeren 1863 og var den samme rasisten nå som han hadde væt før krigen, da han skal ha uttalt: «Jeg ønsker ved Gud at hvert familieoverhode i De forente stater hadde en slave til å ta seg av det ørkesløse slitet og det simple arbeidet for familien.»

Konfliktene hans med Kongressen medførte at det ble reist riksrettssak mot Johnson. Han ble frikjent i Senatet.

Ulysses S. Grant (1822-1885) – president i to perioder: 1869-1877

Grant ble krigsskoleutdannet ved West Point mot sin vilje. Men han gjorde en formidabel innsats i krigen mot Mexico og under Borgerkrigen. Lincoln mente at Grant hadde hovedæren for borgerkrigens resultat og Kongressen var enig. I juli 1866 ble han utnevnt til General of the Army, en tittel ingen hadde hatt siden Washington.

Grant var en stor general, men ble en elendig president. Utgangspunktet var ikke det beste fordi det var så mange spørsmål som ikke var avklart da Grant overtok embetet etter Johnson på grunn av sistnevntes strid med Kongressen.

«Under krigen hadde han vært fornøyd med å la presidenten og Kongressen drive med politikk. Han kikket seg rundt etter de beste folkene til å gjøre en god jobb og lot dem få ganske frie tøyler til å utarbeide detaljene. Han stolte på dem. I det politiske spillet i Washington manglet han innsikt i materien som skulle behandles, og han manglet kjennskap til folk som ville kunne gjøre en god jobb på de ulike felt. Derfor kom han til å stole på personlige kontakter, kjenninger fra det militære miljøet og folk som han mente han kunne stole på. Og så fortsatte han med å delegere myndighet slik han hadde gjort i det militære, men her manglet han kunnskap og teft til å gripe inn i tide når ting gikk på skjeve. Hans egen grunnleggende ærlighet, som gjorde ham godtroende med hensyn til folks motiver, var også en hemsko, idet den forhindret ham i å se farene i tide. Derfor ble hans regjeringstid dominert av at han var i lommene på de radikale, ikke minst fordi de såkalte liberale republikanere følte at han var i lommene på den radikale «Old Guard» i partiet, og disse «liberale» kom i stor grad til å male bildet Grant-administrasjonen og stemplet dens renomme for ettertiden.»

Rutherford B. Hayes (1822-1893) – satt en periode som president: 1877-1891

Rutherford B. Hayes var utdannet jurist fra Harward College. Han ektefelle Lycy var den første førstedamen med collegegrad.

«Hun var sterkt imot slaveriet og overtalte mannen til  å skifte fra whig til Det republikanske partiet da dette ble stiftet. Hun var også en ivrig forkjemper for avholdssaken og forbød servering av alkohol i Det hvite hus, og fikk dermed tilnavnet «Limonade Lucy» blant dem som likte sterkere saker. Hun hadde en sterk personlighet, og til tross for sin strenge drikkekustus sies det at hun var den mest populære førstedamen siden Dolley Madison.»

Hayes deltok i Borgerkrigen, og gikk raskt fra løytnant til generalmajor. Han ble såret og fikk hesten skutt under seg flere ganger.  Han var den president som etter John Qunincy Adams som stilte med det svakeste demokratiske mandatet.

«Rutherford B. Hayes  var en godviljens mann som prøvde å skifte sol og vind i henhold til hva han mente var saklig og riktig. Han overtok presidentvervet i en vanskelig tid for sitt parti, og i forhold til sitt spinkle mandat – om han hadde noe i det hele tatt, hvilket mange syntes å betvile – løste han sin oppgave på en respektabel måte. Hans jobb ble ekstra vanskelig da han fikk en kampvillig Kongress mot seg. Hans ettermæle er slett ikke ille.»

En av programpostene for begge parter var begrensning av innvandring fra Asia, særlig Kina, nå som byggeboomen for jernbaner var over, og kineserne søkte andre jobber.  Hayes var motstander av å gi kvinnene stemmerett, men var progressiv når det gjaldt etniske grupper og indianernes rettigheter.

James A. Garfield (1831-1881) var president nr. 20 og fikk en kort periode:1881

James A. Garfield som mange av de foregående presidentene utdannet jurist med advokatlisens. Som ung var han allsidig med gode evner og vide interesser. Han var også en militærhelt etter å ha deltatt i Borgerkrigen. I politikken var han en republikaner på sin hals og en riktig hauk når det gjelder et oppgjør med slavestatene. Garfield døde etter at han ble skutt 2. juli 1881, og gjerningsmannen var en mental ustabil person.

Chester A. Arthur (1829-1886) overtok etter Garfield i 1881 og var ut perioden til 1885.

Utdannet jurist. Hans ektefelle Ellen («Nell») var en talentfull sopran. De var dårlig til å kle på seg i de tider. Hun frøs på seg lungebetennelse da hun ventet på en drosje etter en konsert, og døde etter to dager. Ektemannen kom aldri over hennes død. Selv var han kjent som en moteløve og skiftet klær flere ganger om dagen. Arhur satte i gang store utbedringer av Det hvite hus før han flyttet inn, og det fortelles at han fikk kjørt bort 24 vognlass med innbo helt tilbake til John Adams som ble solgt på auksjon. Han fikk en hederlig omtale for sin innsats under Borgerkrigen.

Hendelser som hadde forsuret forholdet mellom Grant som visepresident og president Garfield gjorde at forventningen til Grant som president var på et lavmål. Arthur overrasket ved å slå inn på en politisk reformlinje.  

Grover Cleveland (1837-1908) var president i periodene 1885-1889 og 1893-1897.

Utdannet jurist.

«Som ungkar hadde han et eventyr med en vakker enke, som også tidvis underholdt andre herrer. Da hun fødte en gutt, tok Cleveland på seg farskapet – enda han ikke var sikker på ansvarsforholdet - ettersom han var den eneste ugifte i den potensielle «farskapsklubben» og derfor var den som den ville få minst konsekvenser for.»

Cleveland var åpen om dette under valgkampen i 1884, og det ble derfor ikke den skandalen motstandere hadde håpet på.

Han var den eneste av presidentene mellom Lincoln og William McKinley som ikke hadde deltatt i borgerkrigen, men betalte seg ut av det som det var lov til. En polsk immigrant ble hans stedfortreder i krigen. Årsaken var at han hadde ansvaret for moren og søsken etter at faren døde. Cleveland var den første presidenten som giftet seg i Det hvite hus. Frances som var 21 år da de giftet seg. Han var 49 år og var hennes verge, noe som gjorde giftemålet delikat og det skjedde derfor i hemmelighet. Hun var den første førstedame som giftet seg om igjen, det skjedde i 1913.

«Cleveland var en konservativ sparepolitiker med dypt moralistisk innstilling, og han avskydde paternalisme, enten den var privatbasert eller institusjonell. Han hadde en enkel «løft deg selv opp etter støvleskaftene»-ideologi som gjerne overser ytre årsaksfaktorers rolle i formingen av menneskeskjebner. Da han la ned veto mot en bevilgning på 10 000 dollar til innkjøp av såkorn til farmere i Texas som var rammet av ekstrem tørke, uttalte han: «Føderal hjelp i slike tilfelle oppmuntrer til forventning om faderlig omsorg fra regjeringens side og svekker styrken i vår nasjonalkarakter. At dette ble opplevd som ufølsomhet overfor folk som var rammet av ulykke, er rimelig og ga opphav til anekdoter som denne (som er vel sirkulert, men ikke bekreftet av autoritative kilder): Da den velfødde presidenten en dag så en mann kravle rundt på plenen utenfor Det hvite hus og spise gress, åpnet han vinduet og ropte: «Gå på andre siden av huset; der er gresset saftigere.»

Cleveland var hard i klypa med indianerne i vest og han beordret nærmest full krig mot apachehøvdingen Geronimo. Han ønsket å begrense innvandringen, særlig fra Kina, og var totalt negativ til kvinners ønske om stemmerett. I sin andre periode fikk han den fireårige økonomiske krisen å håndtere som var den verste siden 1937. Krisen ble utløst av at en storbank i England kollapset og medførte tusenvis av konkurser i USA.

Benjamin Harrison (1833-1901) – president i perioden 1889 – 1893
Utdannet jurist og deltok i Borgerkrigen med heder. Som politiker er han kjent for å være den første i Kongressen som fattet interesse for naturvern.  Hans forslag om å avsette et område langs Colerado-elven til naturpark ble mange år senere realisert som Grand Canyon National Park. Som president fulgte han opp sin støtte til krigsveteranene ved å innvilge lukrative pensjoner, også etterlatte. Dette ble en stor belastning for det føderale budsjettet. Harrison fikk et blandet ettermæle som president.

William McKinley (1843-1901) – president i perioden 1897 - 1901
William McKinley studerte juss, men sluttet før eksamen.  Allikevel fikk han advokatbevilling. Deltok i Borgerkrigen og tjenestegjorde under Rutherford B. Hayes.  Under hans tid var det flere konflikter, herunder en krig mot Spania fra april til juli i 1898.  Det var ulike syn på han som president i spennet fra aggressiv imperialist til kristen humanist. Han døde etter å ha blitt skutt av en arbeidsledig anarkist.

Theodore Roosevelt (1858-1919) – president i to perioder: 1901-1909
Roosevelt oppvekst var ikke i en tømmerhytte som mange andre presidenter, men kom fra en velstående familie. Faren var en solid samfunnsstøtte og filantrop. Roosevelt hadde planer om utdannelse innen for naturfagene, men ble overtalt til å studere juss med tanke på en politisk løpebane. Han sluttet etter et år for å stille til valg i delstatsforsamlingen i New York, og var med sine 23 år forsamlingens yngste. Som visepresident overtok Roosevelt presidentembetet etter McKinley, og var med sine 43 år den yngste president i landets historie.

«Presidenten som var den første amerikaner som fikk Nobels fredspris, var også ansvarlig for USAs største folkemord utenfor sitt eget kontinent - ved at han implisitt ga sitt samtykke til at så mange som 250 000 filippinere, de fleste ikkestridende, derav mange kvinner og barn, ble massakrert - en ugjerning som bare kan sammenlignes med behandlingen av de innfødte amerikanere, indianerne, i amerikansk historie.  Den 4. juli 1902, USAs nasjonaldag, erklærte han Filippinene for å være «pasifisert». Mange kritikere så da også på Roosevelt som en jingoist og en sjåvinist på hvite rases vegne.»

William Howard Taft (1857-1930) – president i perioden 1909-1913

Den største ( i volum) presidenten i USA’s historie – på det kraftigste var han 160 kilo. Han ble en gang sittende fast i badekaret, og et spesialbadekar måtte anskaffes. Slankekurer hadde ingen varig effekt på han. Utdannet jurist.

«Han var unitarianer av religiøs tilknytning, men bekjentgjorde ikke dette før han ble president. Han trodde på Gud, sa han, og hadde respekt for religionens betydning i sivilisasjonens utvikling, men han trodde ikke på Jesus guddommelighet og lot seg ikke provosere til diskusjon om temaet da han ble beskyldt av religiøse fanatikere for å være ateist. Han er den eneste moderne president som har hatt en slik filosofisk innstilling til religion, men så var han (og er fremdeles?) kanskje også den mest intellektuelle presidenten siden Jeffersons og Madisons dager.»

Taft var lettet over å kunne gå av som president og over til jussen. I 1921 ble hans livs drøm oppfylt da han ble leder av Høyesterett.

Woodrow Wilson (1856-1924) – president i to perioder: 1913-1921
I motsetning til William Howard Taft, var det ikke jussen som var Woodrow Wilsons interessefelt; den kjedet han. Det var politikken han ville satse på. Han er fortsatt den eneste president med akademisk doktorgrad og hans avhandling Kongresstyre: En studie i amerikansk politikk ble kritikerrost som et fremragende verk.

Woodrow Wilson var en reformpresident og opptatt av reformarbeid på mange fronter. Men presidenten måtte bruke mye av tiden på utenrikspolitikk. Særlig opp mot Latin-Amerika. Så kom 1. verdenskrig.

«Da fredsforhandlingene startet i Paris, besluttet Woodrow at han selv skulle delta i disse, en beslutning som skapte mye motbør hjemme i USA, og som ikke ble mer populær da hans fravær fra Det hvite hus, med noen avbrudd, skulle vise seg å strekke seg over sju måneder. Men presidenten så dette som sitt kall og sin misjon.  Fredsforhandlingene startet i Paris 18. januar, og Wilsons idealisme ble umiddelbart utfordret. Georges Clemenceau, Lloyd George og Vittorio Orlando hadde mange krav i bagasjen som ikke akkurat var ideale fordringer. Det var her Clemenceau skal ha uttalt om Wilson: «Han tror han er en ny Jesus Kristus som er kommet til jorden for å reformere menneskeheten.» Resultatet ble preget av et utall kompromisser. Skylden for krigen ble lagt fullt og helt på Tyskland, og landet ble strippet for kolonier, omstridte grensetrakter i Tyskland ble gitt til naboer, og landet ble idømt en krigserstatning på 56 milliarder dollar. Wilson kunne ikke forhindre dette. Tyskerne fikk traktaten i hende 7. mai og underskrev 28. juni.»

Warren G. Harding (1865-1923) president fra 1921 til 1923
Faren til Warren G. Harding ville at sønnen skulle studere juss, men sønnen droppet ut av studiet. Han ble etterhvert aviseier. Mange mente at årsaken til at han ble president var hans utseende, og det var de som mente at han hadde afrikansk blod i årene. Uansett; skandaler rundt damebekjentskaper var det flere av.

Harding har fått et av de dårligste skussmålene av presidentene i USA. Han var klar over at han hadde manglende kapasitet. En av døtrene til Theodore Roosevelt skal ha sagt; «Harding var ingen dårlig mann. Han var bare en slask.» Skandaler som president var det flust av. Ministrene han valgte strakk seg fra de hederlige og dyktige til korrupte mennesker.  Et resultat av skandalene var at to personer i administrasjonen begikk selvmord.

Når det gjaldt Folkeforbundet som han hadde talt sterkt imot i tiltredelsestalen; « I sin tilrådning til Kongressen snakket han ut av begge munnvikene, slik at Kongressen endte i passivitet i dette spørsmålet.» Det endte med nei, og det var langt på vei et banesår for organisasjonen.

«Et av de mer negative tiltak som administrasjonen skal huskes for, etter manges mening, var de to tollovene - The Emergency Tariff Act av 1921 og The Fordney-McCumber Tariff Act av 1922 - som hevet tollen til 38 prosent i gjennomsnitt. Disse lovene var med på å destabilisere verdensøkonomien i den perioden da Tyskland skulle bringes tilbake inn i folden. Mange kritikere hevder at USAs uvilje mot å samarbeide med resten av verden i denne kritiske perioden, med unntak av krigsflåteavtalen - og tendensen til å være seg selv nok - var med på å legge premissene for den negative utviklingen som skjedde i 1930-årene, med depresjonen og framveksten av den militære revansjismen i Tyskland. «

Harding døde 2. august 2023 og ryktene svirret om at han var tatt av dage.

Calvin Coolidge (1872-1923) – president og hadde embetet i perioden 1923-1929

Den eneste av presidentene som er født på nasjonaldagen 4. juli – tre presidenter døde den 4. juli: Adams, Jefferson og Monroe. Utdannet jurist. Et av Coolidges grunndogmer var:

«Fire-femtedeler av alle våre problemer i dette liv ville forsvinne om vi bare ville sitte ned og være stille.»

Coolidge overtok et presidentembete der skandalene stod i kø, og hans primære oppgave var å reise tilliten til sentralregjeringen og embetet. Dette klarte han på sitt vis. Det som har gitt hans regime et negativt stempel, var hans passivitet. Hans ide var «den regjering som styrer minst, styrer best». Ronald Reagan hadde bilde av Coolidge på veggen; og de var begge tilhengere av «sildre-ned» teorien i økonomien: Gi skattelette til de velstående, så vil de investere og skape vekst og velstand, som i sin tur vil komme alle til gode. Begge presidentene etterlot seg en økonomi i uføre.

Herbert Hoover (1874-1933) – president nr. 31 i perioden 1929-1933

Etter farens død da Hoover var to år bodde han hos ymse slektninger for å avlaste moren. Hun døde da han var ni år. Hoover gikk på Stanford University med geologi som fordypningsfag.  Hans virke innenfor sitt fagfelt, også utenlands, direktør for atten gruve- og finansselskap, gjorde han til en styrtrik forretningsmann. Som president fikk han et rykte for både å være kald og kynisk, og ikke bry seg om vanlige menneskers lidelser. I 1932 var en fjerdedel av arbeidstakerne i nasjonen arbeidsløs. Etter Hoovers håndtering av demonstrasjonene sommeren 1932, der Veteraner fra hele landet deltok, ble han en hatet mann i mange kretser.


«Sjelden har en mann blitt møtt med så mange lovord og forventninger som den nyvalgte presidenten i 1929, og sjelden har en president forlatt Det hvite hus som en så enorm skuffelse for nasjonen. At en mann med en slik internasjonal erfaring skulle få en så passiv utenrikspolitisk rolle, forbløffet mange, både hjemme og ute. Han ble beskyldt for å ha forverret den økonomiske verdenskrisen med sin inaktivitet i internasjonale fora og sin nasjonalistiske, proteksjonistiske tollpolitikk. Etter hans tid i Det hvite hus synes det som om hans presidentrolle ble tonet ned i folks omdømme, mens hans evner som administrator ble verdsatt. Symptomatisk nok ble hans prosjekt Boulder-demningen i Coloradoelven i 1947 omdøpt og gitt hans navn, The Hoover Dam.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar