17. jun. 2016

Cecilie Enger: Himmelstormeren - portrett av Ellisif Wessel

«Ellisif Wessel (1866-1949) kunne med enkelhet valgt å se på samfunnet utenfor ved å trekke tunge fløyelsgardiner litt til side. Men hun gjorde ikke det, hun valgte et stormfullt liv i samfunnets ytterkant. En tilværelse der hun ble hatet, der avisene kalte henne for Morderengelen.

Hva drev henne til å mene så sterkt om samfunnskreftene at store deler av landet ønsket å stille henne for retten? Og spyttet når de hørte navnet hennes?

Det var det som vakte min interesse og nysgjerrighet.»

Sitatet over er fra forordet til romanen Himmelstormeren av Cecilie Enger. Romanen ble utgitt i 2007. Men den var helt ukjent for meg før den var hovedboken i Bokklubben i mars (?) i år, og jeg leste om den her

Jeg har kjøpt boken og "spart" den til Ingalills biografisirkel der månedens tema er I rettferdighetens navn. Romanen er et portrett av Ellisif Wessel, men jeg antar at jeg kan snike den inn som en biografi.

Romanen var like god som forventet. Det er litt underlig at jeg ikke kjente til denne delen av historien som Ellisif representerte. Selv om jeg vokste opp i Vest Finnmark, og hendelsene rundt Ellisif utspant seg i Øst Finnmark, burde jeg vel strengt tatt ha lært om henne. Men de kontroversene som var rundt henne, ikke minst det at hun var begeistret for den russiske revolusjon, er muligens årsaken. Eller var hennes bidrag ikke stort nok i den tid der mennenes bragder har vært trukket frem som viktig.

Ellisif Müller ble født inn i en borgerlig tilværelse. Faren var lege. Hun ser de fattige rundt seg. Som kvinnen Ellisif og moren møter. Kvinnen som drar på en vogn med liket av sønnen. Moren som har en sterk gudstro, troen som Ellisif etterhvert forlater:

«Om kvelden sa moren at det aller viktigste ved kristendommen var at den ikke bare skulle læres, den skulle også leves.

Gutten på vognen hadde fylt fem år, hadde ett yngre søsken, med en annen far. Oline Larsson var ikke gift, hadde gått utfordrende kledt da hun var yngre, hun hadde satt håret sitt opp i frisyrer så nakken og huden bak ørene ble synlig. Til tross for at hun kom fra et godt hjem. Fattig, men godt.

Moren til Ellisif lukket øynene der hun satt ved sengeenden, og ba Gud om å se til den døde gutten på vognen.

Og hun bad også om at Herren skulle se til Oline Larsson i hennes sorg, og at hun skulle forstå at skurvsopp måtte behandles.»

Kvinnen som jeg skrev om i dette innlegget bidro også til Ellisifs engasjement:

«Den britiske kvinnen lady Arbuthnott representerte den nye tiden. For Ellisif ble hun blikket inn i fremtiden!

Ellisif fikk lytte til diskusjoner og problemstillinger hun aldri tidligere hadde hørt tale om. Lady Arbuthnott som kjente (og diskuterte med!) menn som dikterne Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie.

For ikke å glemme den sjokkerende, til tider gudsbespottende og gudsfornektende ordbruken til ladyens mange venner, eller ideene om at Ellisif, som kvinne, burde foreta sine egne livsvalg. Disse menneskene kikket over vinglassene og sa med høylytt sikkerhet at Ellisif om ikke lenge, når mennesker som dem selv ble mange nok, ville kunne ta examen artium. De reiste seg ustøtt og entusiastisk fra dypet av burgunderrøde stoler, eller fra sennepsgule sjeselonger, de tok bena ned fra skamlene og snakket oppglødd om at det nå var like for kvinner ville få adgang til universitetet, og de så på Ellisif som om hun representerte den rene moderniteten, når de så at hun også kom til å få oppleve at det svake kjønn fikk stemmerett.

Men aller viktigst, mente de, var det å skrive sant. For å skrive sant, var å være i sannhet. Det var slik de uttrykte seg. Og å være i sannhet var det eneste riktige, uansett pris.»

Faren til Ellisif hadde vært lege for Barbara Arbuthnotts sønn, og det var slik hun ble kjent med ladyen. Barbara Arbuthnott fikk betydning for Ellisifs kamp helt konkret som jeg kommer tilbake til.

Ellisif var 16 år da hun forlot Dovre med tog for å begynne på Nissens Pikeskole.

«Det er faren hennes som har ønsket det, og hun har ikke strittet imot et sekund! Ellisif skal ta middelskoleeksamen for piker. Hun skal få være blant de aller første som får forsøke seg, et resultat av en flammende krig tre ar tidligere om hvorvidt jenter skulle få ta guttenes eksamen, selv om kravene i matematikk ble redusert. Hun vet ikke om moren har vært like begeistret for ideen.»

Hun skal bo hos samme vertinne som fetteren Andreas Wessel. Han er da 24 år og halvveis til medisinsk embetseksamen.

Ellisif nyter å være i hovedstaden, med alt den har å by på. Hun får ikke lov, men vandrer rundt på egen hånd. Ellisif begynner å tvile på Den hellige ånd, hun trekkes mot unitarismen og teosofien. Hun trekkes mot de som kjemper for kvinners rettigheter. En av dem er Gina Krogh som klassevenninnen snakker om:

«Hun har aldri hørt om denne Gina Krog.
- Neivel, sier Kristine, og ser opp på de gylne septemberbladene som skjelver på den store ospen som vokser tett inntil muren, på utsiden av skolegarden.
- Moren min sier hun er fremtidens bolverk. Kristine smiler.
- At hun er giftig? spør Ellisif.
- Sannsynligvis betyr det bare at Gina Krog er mer moderne enn min mor, sier hun. - At hun snakker om ting som overdøver kjedsomheten hjemme hos oss. Søsteren min sier at Gina Krog i våres har sagt at kvinner bør få delta i stortingsvalgene. Og at hun nettopp har dannet noe som heter Norsk Kvinnesaksforening, med en mann som formann!
- Hun vil ikke engang høre tale om en slik forening.»

Ellisif trekkes også mot Andreas, mot kjærligheten. Til tross for den motstand de møter mot at fetter og kusine skal gifte seg, gifter de seg 4. mars 1886 i Dovre kirke. Morens motstand er så sterk at hun ikke er til stede i datterens bryllup. At hun med dette mister kontakten med moren skal bli en av Ellisifs sorger i livet. På gavebordet ligger det som skal bli Ellisifs viktigste verktøy i den kampen hun går inn i – å dokumentere den sosiale nøden og urettferdigheten hun møter nordpå:

«Det er en bryllupspresang Ellisif ser lenge på, nesten uten å våge å røre ved den, i frykt for at den kan løse seg opp som en drøm mellom hendene hennes: Fra lady Arbuthnott har hun (ikke begge to) fått et fotografiapparat. Det ligger i en egen koffert med utstyr, glassplater, stativ, kamerahus. Og ladyen har sagt at det er det beste fra Sverige, et Hasselblad 9 x 12.

Om ettermiddagen reiser Ellisif og Andreas Wessel. Ingen av dem aner riktig hvor de skal, det er for fjernt og fremmed. Og for langt.
Andreas er nyutnevnt distriktslege i Sør-Varanger.
Ellisif er nitten år, og nå reiser hun til Kirkenes.»

Når Ellisif kommer til Sør-Varanger bor der 337 nordmenn, 733 samer og 862 finner. Gruvedriften med opprettelsen av Syd Varanger øker befolkningen. Virksomheten tiltrekkes arbeidere som lever på et eksistensminimum. Som utnyttes for profitten som eierne er ute etter. Fra før er samfunnet preget av fattige mennesker. Disse møter Ellisif når hun er med Andreas ut til pasienter. Når de kommer til legekontoret.

Ellisifs største sorg er barna som hun føder for tidlig. Den blir ikke mindre når hun ikke får gravlegge dem på kirkegården.

«Presten griper hendene hennes. Hun vil kaste opp.
- Hvis vi begynner å gravlegge mennesker som, ja, som ikke er døpt. Som ikke er frelst og innviet hos Gud. Så mister kirkegården sin, skal vi kalle det... sin renhet. Det er rett og slett galt.
Han har et tonefall som Ellisif ikke kan tolke. Skulle hennes lille sønn, som aldri rakk å gjøre en eneste ond gjerning på jorden, aldri tenke en dårlig tanke, skulle han skitne til de andre døde?»

Sønnen, Peter Jan, som får leve til han dør av tuberkulose etter elleve måneder. Anders er samtidig sørpå og blir behandlet for samme sykdom. Det er hjerteskjærende å lese om.

«Andreas kaller tuberkulosen for en ondskapsfull tiggerkjerring.

For i Finnmark, og i Sør-Varanger spesielt, sniker den seg rundt fra bosted til bosted, langs fjorder og over vidder. Den hvite pesten bærer hun med seg,  skjult i hoste og spytt, hun er kledt i skitne klær, og hun søker seg særlig til steder der menneskene bor tett, der hun kan stikke seg bort i en mørk krok, for noen legger merke til henne. Der det er trangt og lysfattig, og der lyden av surklende lunger er så alminnelig at infeksjonen uforstyrret får spre seg i blodet. Hun skiller ikke mellom forsørgere, spedbarn eller mennesker på spranget inn i voksenlivet. Hun bryr seg ikke om det er høytid eller sorg. Hun er målrettet, hun går helt inntil, hoster eller prater lavt, slik at den hun henvender seg til noen uker senere kjenner hvordan trettheten får alt til å dreie seg om den søvnen som fyller nettene med svette og feber.»

Ellisif var en sterk og modig kvinne. Det er sterkt å lese om hennes historie og det samfunnet hun var en del av. Hun kjempet for de som ikke hadde muligheter for å kjempe for seg selv. Ga en stemme til de fattige i samfunnet. Hun var med på å stifte fagforeningen Nordens klippe. Protesterte mot urettferdigheten hun observerte - skriftlig og muntlig. 


«Men hun skriver ikke for anmelderne. Hun skriver for å tømme dagens tanker ned på papiret. Hun skriver for å rydde i seg selv, hun skriver for å merke at hun hver dag tenker en tanke hun vil huske for ettertiden. Hun skriver for å vekke avisleserne, for å ruske i det oppblåste borgerskapet, for å utgjøre en forskjell! Og av og til skriver hun for ikke å gå under. Akkurat der gjør hun som dikterne i Kristiania, hun holder i pennen som om det er en livbøye.

Hun flytter stolen i en ny vinkel, slik at ettermiddagslyset faller som gull på papiret.


Alle disse som hugger og hugger i fjellet utenfor – de er det som fortjener hennes energi!»

Diskuterte. Kompromissløs selv om hatet fra motstanderne var sterkt. At hennes voldsomme engasjement var skremmende for de borgerlige, som kjente sin tilværelse truet, er enkelt å forstå. Særlig det at hun var tiltrukket av den russiske revolusjonen. Gå nå hjem lille legefrue, var det mange som sa og tenkte. Andreas var ikke alltid enig med Ellisifs metoder, men kjempet for saken på sin måte. Også han fikk utrettet mye. Johan Falkberget var også en av Ellisifs støttespillere. 

Himmelstormeren er en en gripende og tankevekkende historie som kommer til å stå som en klippe i bokhyllen. Som vil minne meg på at det er noen som har kjempet for alt det jeg tar som en selvfølge. Ellisif ville vært stolt om hun hadde sett at jeg med den største selvfølgelighet har tatt mine valg i livet. Uten å kjenne skam for at jeg jeg har valgt bort å ha mange barn. Valgt å være i arbeid hele livet fordi det var det beste for meg. Kan ærlig si at jeg tviler på at det finnes en Gud. Har vært organisert hele arbeidslivet selv om jeg ikke er organisert under arbeiderbevegelsens faner. Er tillitsvalgt med en arbeidsgiver som må ta foreningen vår på alvor. Slik at vi arbeidstakere ikke må stille med lua i hånda. 



6 kommentarer:

  1. Ser ut til at min Fernanda og din Elisif både gikk på samme skole og lot seg rive med av Kristiania. Kanskje din kjente hverandre. Gina Krogh figurerte ihvertfall i boka om Fernanda også. Samme type jobb i forskjellige deler av landet. Som du sier - vi har mye å takke for!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, muligens kjente de hverandre. Det var ikke så mange jenter som fikk gå på skole den gang.

      Slett
  2. Nok en kvinne - som Ingalill's Fernanda - som heller ikke jeg har hørt om tidligere til tross for at hun kjempet for det vi tar som en selvfølge idag. Jeg blir mer og mer bevisst kampene som ble kjempet før oss når jeg leser om slike kvinner, og mer og mer observant på Kim Friele's påstand om at vi etterkommerne ikke må bli politisk bevisstløse og tro at "alt ordner seg selv". Det vi tar som selvfølgeligheter idag, være seg homofili, kvinners posisjon, den norske rettsinstansen osv, kom ikke gratis. Den vil heller ikke vare inn i evigheten om vi ikke forvalter det som er oppnådd. Rett og slett en bevisstgjørende bio-runde dette. God omtale av Ellisif Wessel!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det. Jeg synes det er lite opprør i unge jenter idag. Men de har mindre å gjøre opprør mot. De konkurrerer f eks på lik linje med guttene hva angår utdannelse. Det er når en kommer i arbeidslivet at det kan være forskjeller. Datteren min er 19 år. Jeg var en opprører enn hun er. Det som forundrer meg er hvor like de er. Se på et klassebilde. En ser nesten ikke forskjeller. Lik kledd og lik frisyre. Selv om det i dag er "lov" til å være ulike. Vet ikke om det er et tegn i tiden. Jeg tror jeg skal ta en samtale med henne om dette og høre hva hun sier :)

      Slett
  3. Denne boka vurderte jeg også å lese i denne runden av biografisirkelen. Etter å ha lest din fantastiske omtale, vet jeg at det er ikke lenge til jeg skal lese den. For ei dame, sier jeg bare! Takk til deg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det. Ja, hun var en tøffing. Og provoserte noe voldsomt. Fin form forfatteren har valgt synes jeg. Det ga historien en ekstra dimensjon.

      Slett