30. jun. 2016

Biografi: Doris Lessing under huden (Under my skin)

Inspirasjon til å kjøpe og lese Doris Lessings selvbiografi Under huden fikk jeg fra boken jeg skrev om i innlegget:


Doris Lessing ble født i 1919 og døde i 2013. Selvbiografien ble utgitt i 1994 og tar for seg tiden frem til hun flyttet fra Sør-Rodesia, dagens Zimbabwe, til England i 1949. Den er på 404 tettskrevne sider. Interessant, underholdende og godt skrevet. Livet hun har levd og samfunnet hun var en del av, har gitt grunnlag for bøkene hun har utgitt. Beskrivelsen av perioden hun var med i kommunistgruppen, Left Book Club, i Salisbury kunne for min del kunne vært kortet ned.

«Men min mor var samvittighetsfull, arbeidssom, gjorde alltid det hun mente var best. Hun var et godt, hederlig menneske. Det hendte aldri at hun slo eller fikte til et barn. Hun snakket ofte om kjærlighet.

Ømheten hun aldri hadde lært, kom ut som bekymring og engstelse, og - i  min brors tilfelle - gjennom å gjøre ham 'svakelig', slik at hun kunne pleie ham; i mitt tilfelle, gjennom faktisk å gjøre meg syk en stund.

Far var kjærlig, men ikke øm. Ingen av mine foreldre likte å vise hva de følte. Hvis min mors datter hadde vært som henne, av samme stoff, ville alt ha gått bra. Men hun var så uheldig å få et overfølsomt, alltid observerende og dømmende, opprørsk, kjærlighetshungrende barn. Som manglet ikke bare ett, men flere lag hud.»

Det var i yrket som oversøster på et sykehus i England moren møtte faren. Han måtte amputere et ben å ha vært i skyttergravene i 1. verdenskrig. En krig som forfulgte foreldrene, men også fikk følger for Doris oppover i barndommen.

Doris, broren og foreldrene bodde de første årene i Persia (dagens Iran). Faren var bankansatt. Doris har mange erindringer fra denne tiden.

«I årevis hadde jeg lurt på om jeg kunne skrive en bok, en personlig historie, men fortalt gjennom drømmer, for jeg husker drømmer godt og har tidvis skrevet dem ned. Graham Greene har prøvd noe slikt. Denne ideen om en drømmebiografi ble til verdenen bak veggen i En overlevendes erindringer. Jeg brukte barneværelset i Teheran og mine foreldres personligheter, begge overdrevet og forstørret, for slik er det i drømmeverdenen. Jeg brukte den siden av min mor hun selv beskrev som 'jeg har ofret meg for mine barn'. Den tidens kvinner hadde ingen hemninger mot å si dette; de fleste hever seg over det nå. Hun var den frustrerte, klagende kvinnen jeg først møtte som min mor, men som ofte har dukket opp i mitt voksne liv, noen ganger som en venninne. Hun snakker ustanselig om hvilken byrde barna er for henne, hvordan de sliter henne ut, hvor mye hun har brent inne med og hvor lite hun blir satt pris på, for bare en mor vet hvor mye av seg selv hun må gi til utakknemlige barn som suger til seg hennes dyrebare talenter og safter som svamper.

Poenget er at denne typen snakk foregår i barnas nærvær, som om de ikke var der, ikke kan høre henne fortelle verden hvilken byrde barn er, hvordan de tar livet av henne.»

Faren var bitter og anså England som fullt av selvgode skurker som hadde beriket seg på krigen. Folket som ikke hadde den ringeste skyttergravene hadde vært.

I 1946 reiste familien til England via Russland med tog. En strabasiøs reise. Etter seks måneder i England reiste de til Afrika. De var blitt oppfordret til å dra til Sør-Rhodesia – de ble forespeilet at de ville bli rike på fem år av å dyrke mais. Forberedelser var det mange av, moren hadde store forventninger til det livet de skulle leve og gjorde derfor store innkjøp. Men en av forberedelsene er nærmest grotesk og tragisk å lese om:

«Bortsett fra å handle på Harrods, Liberty's og Army & Navy-butikkene, fikk begge to trukket alle tennene. Tannlegen og legen sa de måtte. Tenner var årsak til utallige onder og lidelser, de var bare til besvær, og dessuten ville det ikke finnes gode tannleger i Sør- Rhodesia. (Løgn.) Denne vanvittige selvlemlestingen var alminnelig den gangen. 'Vi fortsetter a brenne lys i kirker og konsultere leger' - Proust.»

Men ingenting gikk som forventet: 

«Begge to trodde i årevis at lykken ville snu seg for dem. Kanskje innså hun ikke med en gang at den uføre mannen hennes ikke ville være i stand til å hamle opp med bushen, og at de aldri ville tjene seg rike, som utstillingen hadde lovet, men hun innså iallfall at det var slutt på det livet hun elsket, med middagsselskaper, musikkaftener, teselskaper og pikniker. Hun må ha følt seg dypt og inderlig snytt. Da de dro til Persia, hadde hun med seg alt som trengtes til et middelklasseliv. Hun kom til Afrika med klær til å gå på besøk i og til å ta imot gjester i, visittkort, hansker, skjerf, hatter og fjærvifter. Selskapskjolene hennes var langt mer elegante enn noe en kunne vente seg å se selv i Government House den gangen. Hun trodde antagelig det var dit hun ville bli invitert. Hun hadde nok kanskje trosset sin far for å bli noe så alminnelig som en sykepleierske, men hun hadde aldri tenkt å gi avkall på familiens middelklassestatus. Barna skulle leve opp til hennes ambisjoner, og vel så det. Så det første året, da hun ble grundig klar over sin egen situasjon og hva slags naboer hun hadde, utsatte hun dem bare. Farmen ville snart gå godt, og da kunne hun reise hjem til England, få barna inn på gode skoler, og det virkelige livet ville begynne. I mellomtiden kunne hun ikke ha gjort mer effektiv, oppfinnsom, energisk bruk av det hun fant rundt seg i bushen og på farmen.»

Moren ble foreskrevet å gå til sengs en periode med det Doris mener etter dagens diagnoser var angst. Doris kokte når moren sutret over situasjonen og sa til dem «Stakkars mamma, stakkars syke mamma» og ville klemme dem. For å hjelpe mor kom den grusomme og alkoholiserte Mrs Mitchell med sin tyranniske sønn. Men det var fortsatt moren som underviste Doris og broren Harry.

Her er et av minnene som har bitt seg fast i Doris hukommelse som forteller om hvordan de svarte ble behandlet og farens holdning til dette:

«Jeg har et skarpt lite minne fra den tiden, og det var lignende episoder opp gjennom hele barndommen. Min bror, eller jeg, gjorde som vi hadde sett andre gjøre, og ropte til husboyen at han skulle komme med skoene våre - som var i samme rom. Far ble kok rasende - høyst ulikt ham. Hvordan våget mor å la barna bli ødelagt, hvordan våget hun å la oss kalle en voksen mann 'boy'? Brydde hun seg ikke om at vi ville bli bløtaktige og bortskjemte av å bli vartet opp? Dette fikk det bli slutt på. Denslags ville han ikke ha noe av. Han hadde ikke for vane å slå i bordet, men i dette tilfellet gjorde han det. Gjennom hele barndommen irettesatte han mor, mer bedrøvet enn sint, for galskapen i å vente at en mann som kom rett fra en hytte i bushen, skulle forstå betydningen av å dekke bordet med sølvtøyet i riktig rekkefølge, eller hvordan han skulle ordne børster og speil på et toalettbord. For allerede meget tidlig hadde mors stemme steget til den skingrende fortvilelsen typisk for hvite fruer hvis syn på seg selv, sin familie, avhang av at det hersket middelklassenormer hjemme. 'For Guds skyld, jenta mi, ' sa han, mildere i tonen straks han så engstelsen i det sinte fjeset hennes. 'Skjønner du ikke? Det er rett og slett latterlig.' 'Men det er jo jobben deres, ikke sant?'»

Når moren er ulykkelig over ikke å bo i England, sa faren til henne at hun måtte tenke på at England var ikke noen dans på roser med tiggerne, de arbeidsløse, krigsveteranene og de lettsindige jentene. For foreldrene var krigen et stadig tilbakevendende samtaleevne, ikke minst for faren med hans stadige klagesang, sviket mot soldatene, makthavernes hjerteløshet og korrupsjon.

For all del, biografien er ikke noen tristesse. Før Doris begynte på Klosterskolen, var hun innom to skoler. Da hun gikk på Rumbavu Park, rett utenfor Salisbury, bodde hun hos en Mrs Scott som drev et pensjonat. Biddy er en jente som passet på barna en periode. Nancy var datteren til Mrs Scott:

«Jeg var allerede et sosialt vesen, ivrig etter å glede folk med opplysninger om andre. Jeg fortalte Mrs. Scott at mannen hennes hadde sagt god natt til Biddy da hun var i bare underkjolen. Stemmen jeg brukte var mine foreldres - verdensklok og misbilligende. Jeg ante ikke hva jeg sa. Om Mr. Scott ga Biddy en klem, og sto med kinnskjegget, duftende av Pears såpe, trykket mot øret hennes, var det bare et tegn på en allmenn menneskevennlighet jeg lengtet etter. Men Mrs. Scott la øyeblikkelig budbringeren for hat, og skjelte ut mannen sin»

Doris var åtte år da hun bodde hos dem. I tillegg til den uvennlige Mrs Scott ble hun mobbet av datteren i huset, Nancy. Oppholdet på åtte måneder var tilstrekkelig til at hun i lange tider etterpå ble uvel av å kjøre forbi huset deres.

En redd og ulykkelig pike begynte på Klosterskolen. Utrolig hva foreldre kan utsette barn for når en leser om hvordan de katolske søstrene behandlet barna. For noen må det ha vært selveste House of horror. Det eneste som var positivt var at det fantes ingen mobbing på skolen.

«Jeg gikk på Klosterskolen i fire år. Eller i en evighet. Jeg pleide å våkne om morgenen når klokken ringte, og ikke tro at jeg ville overleve den endeløse dagen til det ble kveld. Og etter denne endeløse dagen ville det komme en til. Og en til. Hjemlengselen herjet meg som en sykdom. Det er en sykdom. Da jeg var i slutten av sekstiårene og bukket under for sorg, tenkte jeg: Herregud, det er dette jeg gikk gjennom som barn, jeg hadde glemt hvor forferdelig det var. Hva lengtet jeg etter? Hjemme. Jeg ville være hjemme. Jeg savnet moren min, faren min og lillebroren min, som inntil han var åtte år, fremdeles bodde hjemme. Jeg savnet hundene, og katten min. Og savnet å være i nærheten av fuglene og dyrene i bushen. Jeg vansmektet, higet etter at denne pinselen skulle være over. Jeg trodde den aldri ville ta slutt. Jeg har utvekslet minner med menn som ble sendt på kostskole i England da de var syv år, og noen husker denne bunnløse fortvilelsen. Det må finnes hundrevis av memoarer og selvbiografier som vitner om fortvilelsen til små barn som ble sendt for tidlig på skole. Det er grusomt å sende små barn på pensjonatskole. Vi vet del alle sammen. Men likevel gjør folk som utmerket godt husker hvordan de led, som ble sendt hjemmefra da de var syv eller åtte, det samme mot sine egne barn. Dette sier noe ganske viktig om den menneskelige natur. Eller om engelskmenn.
Jeg kan neppe ha levd konstant med denne smerten i fire år, men hver gang jeg tar frem mine indre bilder av Klosterskolen, blir jeg overveldet av sorg.
Når jeg dro hjem i feriene, virket slutten av dem så langt borte at det var som en benådning. Seks uker. Selv fire uker. Når hver dag var endeløs, var selv en uke et osean av tid.»

Det hun lengtet hjem til var de fine opplevelsene i feriene som det var mange av.  Hun undrer på hvorfor da de vonde opplevelsene de fire årene er sterkere den gode, og hva det kommer av.

Bøker var en stor del av barndommen til Doris. I begynnelsen barnebøker i bokpakker fra London:

«Problemet med disse bøkene var at de var så forførerisk lette, som å spise karameller. Noen ganger undres jeg over barnebøker. Hvis ingen sier om Dickens eller en hvilken som helst annen voksenbok at den kanskje er for vanskelig, snubler og sjangler du deg gjennom bøkene, og hopper over det du må, men det varer ikke lenge for du får tak i dem. Barnebøker tar fra en appetitten på å anstrenge seg. Jeg leste disse bøkene i årevis, dysset meg i søvn med dem, dagdrømte over dem. Jeg levde nesten utelukkende i dagdrømmer. Bortsett fra når jeg var med broren min i bushen, hvor du måtte være våken.»

Doris klarer å skape bilder av hvordan det var å leve på farmen; lyder, lys, lukter osv. Et av de øyeblikk som hun følte seg levende til stede i livet:

«Jeg kommer gående opp fra bushen hvor jeg har vært alene, og stopper da jeg ser foreldrene mine sitte i hver sin stol foran huset. Av en eller annen grunn, kanskje noe jeg har tenkt på i bushen, ser jeg dem meget klart, men fra et barns synspunkt, to gamle mennesker, grå og trette. De var ennå ikke femti. Begge disse gamle ansiktene er engstelige, anspente, fulle av bekymring, nesten sikkert om penger. De sitter i skyer av sigarettrøyk, trekker røyken inn og slipper den langsomt ut, som om hvert drag er narkotisk. Der sitter de, sammen, sitter fast sammen, holdt der av fattigdom og - mye verre - av hemmelige, forbudte behov fra dypet av deres to så forskjellige livshistorier. På meg virker de patetiske, ikke til å holde ut; det jeg ikke orker, er hjelpeløsheten deres. Jeg står der, et sint, nådeløst, trassig barn, og sier t i l meg selv: jeg skal ikke. Jeg skal ikke. Jeg skal ikke bli sånn. Jeg skal aldri bli sånn som dem. Jeg skal aldri sitte og trekke ekkel røyk ned i lungene og holde sigaretter med nikotingule fingre. Husk dette øyeblikket. Husk det bestandig. Ikke glem det. Ikke bli som dem.»


Det er mye mer jeg kunne skrevet om denne biografien. Notatene er mange. Om mennesker hun har kjent, mange som har gitt ideer til karakterer i romanene.  Livet hun levde etter at hun flyttet til Salisbury. Det kompliserte forholdet til moren. Giftemål, barn og skilsmisser. Jobber hun hadde. Hennes politiske liv. Tidsånden. Biografien er rikholdig. Men skal jeg få lest flere bøker, etterhvert biografien som tar for seg livet etter at hun flyttet til England, stopper jeg her. Juni har helt klart vært en måned for biografier, og flere skal leses fremover. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar