10. mai 2016

Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamasov

I går mandag 9. mai leste jeg de siste sidene av Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. En blanding av lettelse og fornøydhet med meg selv. Vemod ble det på slutten. Det har tatt to uker av min lesetid å komme gjennom romanen. Det er mange lesetimer i et kort menneskeliv. Særlig med tanke på alle bøker jeg har lyst til å lese og som jeg har forventninger til.

Jeg har lest mange henvisninger til Fjodor Dostojevskijs bøker. Noen skriver at de har lest enkelte bøker flere ganger. Mange skriver om sin leseopplevelse med stor begeistring. Som denne på Forlagsliv.no:

«Spilleren var mitt første møte med Fjodor Dostojevskij, og den gjorde meg fullstendig besatt av ham. Høydepunktet i forfatterskapet hans er for meg Brødrene Karamasov. Det er en mangefasettert idéroman, en mesterlig psykologisk roman og ikke minst er den kanskje tidenes beste krimroman med fire brødre mistenkt for fadermord. Dette er en roman som handler om de viktigste eksistensielle problemene: Det ondes problem, frihetens vesen og menneskets troslengsel. Samtidig er handlingen godt forankret i en sosial virkelighet: et svært fargerikt russisk miljø. Ryggesløse kvinner, hellige menn, onde godseiere og sågar djevelen selv befolker persongalleriet.»

Romanen Brødrene Karamasov ble skrevet i 1879-1880. Og er nesten tusen tettskrevne sider. Alle varsellampene burde lyse.  Men allikevel: jeg kjøpte boken, og har nå lest den.

Det var nå jeg skulle skrive at livet mitt blir aldri det samme som etter å ha lest Brødrene Karamasov. Slik er det ikke. Det ville være å overdrive. Faktum er at tidvis var det et slit. Men når jeg leste partier som jeg synes er glitrende, da er mye av slitet med enkelte partier glemt. Selv om jeg ikke kommer til å gjøre det, forstår jeg at noen har lest romanen flere ganger.

Slik beskrives boken på NRK.no:

«Brødrene Karamasov er den mest storslagne roman som noen gang er skrevet, mente Sigmund Freud. Hva gjør du med raseriet mot en far som truer og ødelegger og tar for seg?

Dmitri, Ivan, Aljosha og halvbroren Smerdjakov er barn av Fjodor Pavlovitsj Karamasov, senil, ondsinnet og vellystig. Alle sønnene, bortsett fra Aljosha, som er novise i et kloster, hater gamle Karamasov av ulike grunner. Dmitri er forelsket i samme kvinne som faren. Ivan hater sin far fordi han er så lik ham. Smerdjakov avskyr den gamle fordi han ødela moren. Alle vil de ha farens penger. Faren myrdes på mystisk vis. Hvem er den skyldige? Under denne forbrytelsen tumler Fjodor Dostojevskij med svære og dyptgripende temaer, og han gjør det på en måte som ikke slipper taket.»

Jeg skal ikke inngi meg på en analyse av romanen. Den kompetansen innehar ikke jeg, men mange andre. Mitt innlegg blir litt om min leseopplevelse.

Det som jeg sleit med, var enkelte av de lange dialogene. Særlig der temaet for samtalen ikke engasjerte meg. Er et særtrekk ved russere at de liker å prate og prate og prate? På innpust og utpust?  Det fikk meg til å tenke på boken jeg lest og skrev om i innlegget:

I denne boken skriver forfatteren bl a dette om russere, og jaggu er han ikke innom Dostojevskij:

«Nå kan man kanskje mene at det er grisgrendtheten i Norge som har skapt mistenksomhet mot naboer og andre som uforvarende kan komme til å krysse ens vei. Det er et talende faktum at nordmenn måler avstanden til nærmeste hus i steinkast. Men på det russiske bondelandet har det vært og er det fremdeles enda lengre mellom bosettingene. Derfor henviser flere forskere til de store avstandene og de harde klimatiske forskjellene som noe av årsaken til landets kollektivistiske karakter. Likeledes skal man ikke oppholde seg lenge i landet for å oppdage hvor omgjengelige og pratsomme russerne er. Fullstendig ukjente mennesker kan føre de mest intime samtaler, særlig under lange reiser — slik innledningen til Fjodor Dostojevskijs Idioten viser. Grunnlaget for hele intrigen blir lagt ved at fyrst Mysjkin og Rogozjin kommer i snakk på toget. Ingen russer reagerer på det. Nei, her er det mer enn klima og spredt bebyggelse som skaper forskjellen mellom norske og russiske omgangsformer.»        

Dialogene jeg sleit med var typisk rundt religiøse grublerier. Men også der hysteriske kvinner er med. Også enkelte andre lange partier enn dialoger der religion var tema ble langtekkelige for meg. Jeg er ikke ateist, jeg er døpt, konfirmert og fortsatt medlem av den statskirka. Jeg kan filosofere over mye, men noen religiøs grubler er jeg ikke. Det som interesserer meg, forundrer, sjokkerer og skremmer meg er f eks andre menneskers bokstavtro tolkning av religiøse skrifter. 

Etterordet er skrevet av oversetteren Geir Kjetsaa. Det ondes problem er et av temaene i romanen; sitat fra etterordet:

«I en paradoksal form har form har filosofen Nicolaj Berdjajev gitt følgende oppsummering av dikterens syn på det ondes problem: «Det ondes eksistens er et bevis på Guds eksistens. Hvis verden ene og alene besto av godhet og rettferdighet, ville det ikke vært nødvendig med Gud, for da ville verden selv vært Gud. Gud er fordi det onde er. Og det betyr at Gud er fordi friheten er.»

Det finnes mange tolkninger av denne romanen. Jeg skal som skrevet tidligere ikke begi meg inn på det selv om jeg gjorde meg mange tanker underveis. For Brødrene Karamasov har mange lag og gir leseren mye å tenke på. Det var også forfatterens mål med romanen – fra etterordet:

«Uklarhetene og selvmotsigelsene i den dialogiske kamp som utspiller seg i hans romaner, har også dype røtter i Dostojevskijs syn på diktningen. Han tok avstand fra den oppfatning at alt skulle være lett forståelig og behagelig innlysende i et kunstverk. En forfatter måtte ha rett til å holde noe tilbake i det uklare og mystiske. «La leserne arbeide litt selv,» sa han, og forsvarte sin rett til å skrive vanskelig og innviklet.»

Vanskelig og innviklet er Brødrene Karamasov til tider. I motsatt ende er den morsom og underholdende. Jeg har humret en god del, særlig av den elleville Dmitri. Hans kamp for kvinnen som han og faren sloss om, skaper de helt utrolige situasjoner. Når han blir avhørt etter at faren blir funnet drept, og han må vitne under rettsaken, er scener som er uforglemmelige. Dmitri er den som jeg mest levende kan se for meg. Forstår godt at damene har tapt sitt hjerte til han. Et levende menneske med mange svakheter. Å lese om sladderpressen er helt utrolig, ikke mye har forandret seg. 

Lurer du på om du vil lese en bok av Fjodor Dostojevskij er kanskje ikke Brødrene Karamasov den beste å begynne med pga at den er på nesten tusen sider. Årsaken til at jeg valgte denne romanen, var boken jeg har linket til nedenfor. Orhan Pamuk skriver at han leste Brødrene Karamasjov som attenåring, og livet hans ble aldri det samme etterpå. Det blir det for meg, med unntak at nå har jeg endelig lest en bok av en forfatter jeg har lest mye om. Om det blir flere bøker av forfatteren, må fuglene vite. Men ikke på en lang stund ihvertfall.

Link til et innlegg om:

10 kommentarer:

  1. Store mursteiner skremmer ikke meg. Har lest en bok av Stephen King på over 1000 sider på engelsk før. Men jeg har en annen bok av Fjodor Dostojevskij: "Idioten". Verdt å prøve den, kanskje?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er mange som skriver om den også. Du kan jo prøve. Men samtidig så vet jeg jo at begynner du på en bok, så leser du den. Ikke som meg som kan gi opp en bok temmelig enkelt dersom den ikke fenger i begynnelsen. Ga opp en bok i går, og leverer den tilbake til biblioteket idag.

      Slett
    2. Det får bli junibok. Ja, det er den samvittigheten som aldri får meg til å gi opp en bok:) Jeg gir meg ikke samme hvor mye en bok "irriterer" meg. Så "Idioten" får bli et juniprosjekt. Har hørt at bøkene hans er veldig spesielle, men det gjør ikke noe:)

      Slett
    3. Lykke til. Den er heldigvis "bare" 540 sider:) Det er mange som mener at han skriver fantastiske bøker. Jeg sier ikke at det er slik, men noen ganger går det litt prestisje i enkelte forfattere. De som vil være noe innen litteratur nevner de samme forfatterne som fantastiske. Og da er jeg tilbake til eventyret keiserens nye klær; er det slike elementer som er ute og går. Jeg vet ikke, det er bare en tanke som slår meg innimellom. Jeg har kun lest en biografi om Kafka. Har Prosessen som jeg ennå ikke har lest. Det er en bok mange trekker frem. Men noen ganger tenker jeg at selv slike mye omtalte bøker kan være gått ut på dato. Jeg får se å få lest Prosessen, så får jeg se hva jeg synes. Jeg gleder meg ikke til å lese den. Kanskje det hjelper dersom jeg lover meg selv en belønning når den er lest, f eks at jeg kan fråtse i potetgull med ost og løk. Ja, ja - litt moro må en ha i denne underlig verden.

      Slett
    4. Det går bra har lest mange bøker på over 500 sider og mer og det går bra. Det tar litt lengre tid, men det gjør ikke noe for tid har jeg rikelig av:)

      Du får sette frem en pose potetgull mens du leser Prosessen så kanskje du blir ferdig med boka fortere enn du aner hvis du bestemmer deg for å lese den:)

      Slett
  2. Takk for morsomt innsyn i leseprosessen din :) Jeg begynte på "Brødrene Karamasov" i fjor vår, men måtte til slutt gi tapt fordi jeg klarte ikke å henge med på alle de forskjellige navnene/kallenavnene.(Var litt mye annet som surret rundt i hodet samtidig). Men jeg har ikke gitt opp, skal lese den etter hvert. Må bare lese noen andre bøker først, det går litt tregt med meg for tiden. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Navnene i begynnelsen er forvirrende fordi han bruker ulike navn på samme person, en form for kallenavn virker det som. Av og til bruker jeg å lese navnet høyt for lettere å huske det senere. Bokstavsammensetningene i russiske navn er så ulike norske navn. Da leser jeg de høyt slik jeg tror en russer ville uttalt det. En får ta i bruk der verktøyene en har, ikke minst fatasien :)

      Slett
  3. Herbjørg Wassmo skriver også i sin siste bok at Brødrene Karamasov klarte hun aldri og glemme. Jeg har bare lest "Spilleren" og den var fantastisk. Flott som lydbok også!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har sondert terrenget rundt hans bøker, og har notert meg bøkene hans opp mot antall sider. Bl a at Spilleren kun er på 162 sider. Greit å vite at du likte den. Jeg kommer ikke til å glemme Brødrene Karamasov, mest fordi jeg brukte så lang tid på den. Der har du meg...

      Slett