Helga Flatland: Vingebelastning

Romanen starter slik:  

«MH370 har styrtet i havet utenfor kysten av Vietnam. 227 passasjerer, 239 med kabinansatte og piloter. Jeg blir rastløs og gjenkjennelig oppspilt, roper på Hanna, men hun har allerede gått. Jeg griper etter mobilen for å ringe henne, har hun hørt det, vet hun det? Jeg låser opp telefonen, men ombestemmer meg og legger den ned igjen på nattbordet, vet hvordan hun kommer til å reagere - ikke på flystyrten, men på tonen i stemmen min når jeg forteller henne det.

Jeg ringer likevel. Dette er stort, er det ikke? 239 levende mennesker på en internasjonal flight, som har styrtet i døden. 239 livredde ansikter, tusen tanker i 1000 kilometer i timen ned mot jorden.

- Men jeg har hørt at man ikke tror at man skal dø, selv om man tenker at man skal dø, skjønner du? At kroppen uansett ikke tror på det, den forbereder seg bare intuitivt på å beskytte seg mot fallet eller sammenstøtet, sier jeg til Hanna.

Hun er på vei til Youngstorget og 8. mars-toget, sammen med alle andre som er på vei steder i et morgensolrikt fellesskap, slik jeg alltid forestiller meg det fra senga i soverommet med lukkede gardiner, ikke på vei noe sted.»

Et sammentreff: i dag og etter at jeg leste siste side i romanen leste jeg dette oppslaget på NRK.no:

«Tror fortsatt passasjerene på MH370 lever: To år etter at Malaysia Airlines flight MH370 forsvant, nekter flere av de etterlatte å tro at alle om bord på flyet er døde.»

Forlaget Aschehoug beskriver romanen Vingebelastning av Helga Flatland slik:

«Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få - han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært.

Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene».

Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen - generasjon meg - og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.»

Jeg forsøkte å lese romanen for en tid tilbake, men fant ikke kjemien med den og leverte boken tilbake til biblioteket etter å ha lest 50 sider. I og med at den er en av tre romaner som er nominert til Bokbloggerprisen 2015, ønsket jeg å gi den et nytt forsøk. 

Det gikk bedre denne gangen selv om jeg til tider ble utslitt av å lese om Andreas tanker. Om seg selv og diagnosen som er hans redningsplanke. At samboeren Hanna blir oppgitt og lei over Andreas fokus på seg selv er ikke til undres over. Samtidig og uansett årsak; er det trist å lese om et ungt menneske som er havnet i den situasjonen Andreas er kommet i.

Jeg liker ikke å kategorisere ungdom på Andreas alder, eller yngre, som «dessertgenerasjonen, glassurgenerasjonen, generasjon meg.» Hvilken generasjon er det man sammenligner dem med lurer jeg på. Hva skal man da kalle dagens unge og friske pensjonister. Mange har god økonomi, de reiser i inn og utland osv. Sammenligner jeg disse pensjonistene med min bestemor og hvordan hun hadde det, kan det virke som om de er født med såkalte «gullhår i ræva». Men på samme måte som om det er forskjell på pensjonister er det forskjell på unge mennesker. Vi alle er et resultat av det samfunnet vi lever i, og skrur forventningene etter det. Slik har det alltid vært og kommer alltid til å være. Jeg ser mye bra i unge mennesker i dag, og er på generelt grunnlag ikke bekymret. Tvert imot.

Med det er det ikke sagt at Helga Flatland med boken Vingebelastning tar opp tendenser i samfunnet som det også er viktig å skrive romaner om. En tendens er kravet til utdannelse. Mange har forventninger til at utdannelsen skal gi en drømmejobben. En utdannelse de har brukt mange år på, og sitter igjen med store studielån etter studiene. Samfunnet er i stadig endring, og det som i dag er utdannelse man etterspør, kan om noen år være noe samfunnet etterspør i liten grad. En annen tendens er å gi mennesker diagnoser for det minste avvik fra den såkalte «normalen». At alle nedturer i livet skal tilskrives en diagnose.

«Jeg finner ikke de gamle veiene i hodet, noen har forandret kjøreretningen, bygget nye omkjøringer og ukjente snarveier – det som før hadde egne plasser og funksjoner, tryggheten i det konstante alt som gikk opp, er nå i flytende bevegelser.»

Sitatet over er det Andreas tenker etter en episode med en eldre jente; hans seksuelle debut som femtenåring. Terapeuten mener at det var et overgrep som har gitt Andreas problemer. En tanke Andreas aldri har tenkt på før terapeuten bringer det frem. Andreas har alltid vært opptatt av tall og systemer, og finner trygghet i det. For de rundt Andreas har dette ikke vært et stort problem. Heller ikke for Andreas. Tvangstanker mener terapeutene det er. De vil gi han behandling slik at han kommer seg ut av det. Samtaleterapi og medisinering. Når kjæreste, familie og venner stiller spørsmål ved diagnosen, er det terapeuten han fester sin lit til.

Romanen Vingebelastning av Helga Flatland ble utgitt i 2015, er på 268 sider og jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket. Med den har jeg lest alle tre romanene som ble nominert til Bokbloggerprisen 2015. Alle tre gode romaner med ulike og viktige temaer.