28. jun. 2015

Roman av James Salter: Alt som er (All that is)

Den amerikanske forfatteren James Salter døde 19. juni 2015 – 90 år gammel. Romanen Alt som er ble utgitt i 2013 og på norsk i 2015. Det er den tredje boken jeg har lest av forfatteren, og jeg likte boken - på samme måte som de to andre. Romanen er på 396 sider og jeg lånte den av biblioteket.

Romanen starter slik:

«Hele natten, i mørket, strøk vannet forbi. I rad på rad med jernkøyer under dekk, tause, seks i dybden, lå hundrevis av menn, mange på rygg, fortsatt med øynene åpne, enda det snart var morgen. Lysene var dempet, maskinene dunket uopphørlig, ventilatorene trakk inn rå luft, femten hundre mann med oppakning og våpen tunge nok til å sende dem rett til bunns, som en ambolt som mistes i sjøen, en del av en enorm hær på vei mot Okinawa, den store øya som lå rett sør for Japan. Egentlig var Okinawa Japan, en del av landet, fremmed og ukjent. Krigen, som hadde pågått i tre og et halvt år, var i sluttfasen. Om en halvtime skulle de første gruppene av soldater gå på en rekke inn til frokost og spise stående, skulder ved skulder, uten å snakke. Skipet gikk ro og stille. Det knaket i stålskroget.»

Vi møter romanens hovedperson, Philip Bowman, da han er løytnant i den amerikanske marinen under 2. verdenskrig. Men romanen er ingen krigsroman. Den tar for seg Bowmans liv etter krigen da han etter å ha studert på Harward jobber som redaktør i et forlag i New York, og mennesker han har nære relasjoner til: familie, venner, kolleger, forretningsforbindelser og ikke minst kvinnene i livet hans.

På bokomslaget står det bl a:

«Hvem er han egentlig, denne Bowman? Liker vi ham eller liker vi ham ikke? Synes vi synd på ham eller er det til pass for ham når han snubler i sine valg eller ikke-valg...? Hva er det Salter egentlig ønsker å fortelle oss? At livet, når det kommer til stykket, ikke dreier seg om mer enn sex og god mat? Og litterære perler, som forleggeren Philip Bowman ville ha tilføyd?»

Jeg likte karakteren Bowman – hans innstilling til livet. Helt til han begår et grovt overtramp mot en person. At han kjente behov for å hevne seg er forståelig, men hevnen rettet han mot feil person. Jeg synes ikke synd på han på noe tidspunkt i de 40 årene vi følger han. Hvorfor skulle jeg det - mannen er smart og har muligheten til å ta andre valg enn de han tar og som han ikke kommer så godt ut av det. Uansett - romanen er kjemisk fri for sentimentalitet.

Hva Salter vil fortelle leseren er ikke enkelt å mene noe om. Han forteller historien slik at den enkelte leser kan legge til og trekke fra alt etter hvor mye en vil investere i historien. Kollegaen til Bowman, Eddins, sier han ikke liker forfattere som gir han for mye av personenes tanker og følelser. Han liker å se dem, hva de sier og finne det ut selv. Det er etter min mening en av James Salters styrker som forfatter, han «overforteller» ikke. En annen styrke er at det er en ro rundt fortellingen. En roman som fikk meg til å senke skuldrene fra første side. Jeg har brukt en uke på å lese den – delvis fordi jeg har vært en uke i London. Storbyen er heseblesende, ikke minst på grunn av en sommervarm by, og da er det godt innimellom å ta seg en pause og forsvinne inn i James Salters univers

Jeg håper flere leser romanen Alt som er og de andre bøkene av James Salter som er gitt ut på norsk. Det er mye jeg kunne sitert – James Salter skriver godt og det er mange beskrivelser som fortjener oppmerksomhet. Jeg velger å avslutte med en beskrivelse av høsten – Beatrice er Bowmans mor:

«Beatrice hadde, kanskje på grunn av farens død, som hun tydelig husket, fremdeles en viss angst for høsten. Det kom en tid, som regel i slutten av august da sommeren rammet trærne med voldsom kraft og de sto tette av løv, men så, plutselig en dag, ble de underlig stille, som av forventning, og av erkjennelse. De visste det. Alt visste det, billene, froskene, kråkene som skred høytidelig over plenen. Solen sto i senit og omfavnet verden, men snart var det over, alt man elsket var truet.»

Link til innleggene om de to andre bøkene jeg har lest av James Salter.  

21. jun. 2015

Tegneseriebok om maleren Edvard Munch av Steffen Kverneland


Jeg noterte meg tegneserie-boken Munch av Steffen Kverneland da den ble utgitt i 2013 etter at jeg leste gode anmeldelser av boken. Nå er den lest og jeg lånte den av biblioteket.

Mine kunnskaper om maleren Edvard Munch er begrenset. Jeg tror at man får større utbytte av den om man leser noe i forkant. Jeg lest denne biografien i mai 2013:

Boken til Kverneland er en utvidet og omarbeidet utgave av tegneserien om Edvard Munch som tidligere er publisert i tegneserieboken Kanon 1-5 i samarbeid med Lars Fiske. I tillegg til å fortelle om deler av livet til Edvard Munch, er samtaler mellom forfatteren og Fiske en del av boken. Boken er ikke en kronologisk fortelling Munchs liv. For boken fikk Steffen Kverneland Brageprisen for beste  faglitteratur/sakprosabok i 2013.

Noen smakebiter fra boken - klikk på bildene og de blir større: 

Det starter med at Kverneland og Fiske er på Munch-museet på Tøyen i Oslo i november 2005, og sekvensen avsluttes slik:



I samtale med maleren Christian Krohg før Munch reiser til Berlin i 1892:




Utstillingen til Munch i Berlin skapte stor forargelse, og en uke etter åpningen ble bildene tatt ned. Men Munch ble det store navnet og det er i den forbindelse han møter August Strindberg som har en sentral plass i boken:



Avslutningen av en sekvens der forfatteren og Fiske fabulerer over hvordan Madonna og Dagen Derpå ble til:



Det er sjelden jeg leser slike bøker. Men boken var absolutt lesverdig og gir mersmak til å forsøke meg på flere tegneseriebøker. Har i tillegg blinket meg ut biografien av Rolf Stenersen Nærbilde av et geni. Den omtales bl a i en anmeldelse av Steffen Kvernelands bok i Dagbladet. Link til anmeldelsen som gir et godt bilde av boken til Kverneland.

Genialt nærbilde av et geni  -  sitat fra anmeldelsen;

«Det er utgitt utallige bøker om Edvard Munch, men Rolf Stenersens biografi «Nærbilde av et geni» fra 1944 står fortsatt igjen som en av de mest lesverdige. Mye av grunnen til det er at Stenersen selv var en habil forfatter og kjente Munch personlig. 


Kildetro: Det gjør naturlig nok ikke tegneserieskaper Steffen Kverneland, men ved å benytte seg av nære kilder som Stenersen, August Strindberg og ikke minst Munch selv, har han klart å komme seg usedvanlig tett innpå. Ja, Kverneland er så til de grader kildetro at han selv ikke kommer til orde utenfor de rutene han deler med kollega og samarbeidspartner Lars Fiske. Og disse scenene er betraktelig færre enn i «Kanon»-albumene, hvor Munch-historien først ble trykket.

Dermed er det i tegningene vi først og fremst får «høre» Kvernelands stemme. Og den er et selvsikkert brøl snarere enn en knefallen hyllest. I Kvernelands versjon er ikke Munch redusert til en vakker og mystisk kunstnermyte, han er en storhaket, pompøs, engstelig, rasende, omtenksom og romantisk kunstner. Altså et menneske, om enn et med geniale talenter. « 

19. jun. 2015

Tove Jansson: Pappaen og havet


«En ubestemt ettermiddag i slutten av august gikk en pappa rundt i hagen sin og kjente seg overflødig. Han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, for alt som var å gjøre var allerede gjort eller så var det en annen som holdt på med det.»

Pappaen og havet ble utgitt i 1965 og er en av bøkene jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest denne boken:


Alle bøkene er illustrert av forfatteren


Tuula Karjalainen skriver at boken er om en kjernefamilie i krise og først og fremst er boken om Tove Janssons far Victor Jansson, både på godt og vondt: «I boka vil Mummipappa være et ekte mannfolk og uten å spørre familien sin i noen større grad bestemte han seg for å flytte til en fyrøy.«

Familien han har med er Mummitrollet, Mummitrollet og Lille My. De stenger ned huset i Mummidalen og setter ut i båten Eventyret. Oppholdet skal bli alt annet enn lett. 

Boken er melankolsk og jeg savner humoren som har preget de øvrige bøkene. Det er kun Lille My med sine saftige utsagn som letter på stemningen. Jeg hadde også håpet på en annen slutt. Selv om dette er en bok om havet, som jeg er glad i, blir ikke dette boken jeg liker best av bøkene jeg har lest. 

Fra biografien:


«Pappaen og havet er en lovsang til havet i alle dets former, til dets mildhet, stormer og uforutsigbarhet. Boka er også en fortelling om hvor vanskelig det er å bli selvstendig, og om tilpasningen som familielivet krever. Mummitrollet flytter bort fra familien og til en hytte som han selv har bygget, og tar livet i besittelse. Og blir selvstendig. Også Mummimamma finner nye sider av seg selv. Hun maler hjemlengselen sin på veggene i fyret, gjemmer seg blant de praktfulle blomstene hun har malt, og lever som hun selv vil, ikke bare for andre.»

15. jun. 2015

Krim: Sasha Arango: Sannheten og andre løgner (Wahrheit und andere lügen)


«Løgnerne blant oss vil vite at enhver løgn må inneholde en viss andel sannhet for å virke overbevisende. En dråpe kan være nok, men den er uunnværlig, som olivenen i en dry martini...Oppdiktede historier er lette å glemme, løgner må huskes. Det er et slit, og med tiden blir enhver løgn en blindgjenger og dermed farlig. Henry visste det. Glemte løgner ligger ofte lenge på lur og ruster under overflaten fordi ingen merker dem. Man blir uforsiktig, men blir sløv, man glemmer. Men de andre glemmer ikke. Den som ikke holder rede på hvor glemte løgner befinner seg, burde holde seg borte fra området. Henrys biografi var full av disse farlige tingene, derfor styrte han konsekvent klar av sin egen fortid, den var et minefelt. Faktiske opplevelser holder seg lenge i minnet.»

Henry er verdensberømt forfatter. Men det kun han og hans kone Martha vet, er at han ikke har skrevet bøkene som er utgitt i hans navn. At det er Martha som er forfatteren. I forlaget som har gitt ut bøkene jobber elskerinnen Betty som var den som var medvirkende til hans berømmelse.
Nå har Henry fått et problem. Betty er blitt gravid. Henry har problemer med å velge . Martha eller Betty. Vil planen han legger for å komme seg ut av problemet kunne gjennomføres...

Jeg likte romanen Sannheten og andre løgner skrevet av Sascha Arango. Skiller seg ut av mengden av bøker som gis ut på en positiv måte. Velskrevet. Den var spennende og handlingen er uforutsigbar. Aldri hesblesende. God bok! 252 sider, utgitt i 2014 og på norsk av Font forlag i 2015. Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.


11. jun. 2015

Krim: Mord på Oxfordkanalen (The Wench is Dead) av Colin Dexter - roman nr. 8 i serien om inspektør Morse


«Førstebetjent Morse ved Oxford-politiet har fått magesår p.g.a. for mye sterkt drikke og blir innlagt på sykehus. Her kommer han over en beskrivelse av en gammel kriminalsak. En ung kvinne er tilsynelatende blitt myrdet av mannskapet på en kanalbåt.»


Jeg ville lyve om jeg skrev at romanen utgitt i 1989 engasjerte meg så veldig. Det gjorde den ikke. Men litt over 200 sider med korte kapitler har jeg ikke brukt lang tid. Nå har jeg lest nr. 10, 1, 2, 4, 5, 7 og nå nr. 8. Da tror jeg at det blir en pause før jeg eventuelt leser nr. 9 i serien om Morse: Den tapte juvel

7. jun. 2015

Cecilie Enger: Mors gaver



Ensom og forlatt stod boken i bokhylla på biblioteket. Den som er periode var så omsvermet. Flere ganger har jeg sett den stå der uten å låne den med meg. Mors gaver av Cecilie Enger utgitt i 2013 -boken mange har snakket og skrevet så mye fint om. Som jeg tenkte neppe ville være noe for meg. Fordi den oste av en datter som elsket sin mor, en mor som var sterkt angrepet av «flink-pike»-syndromet – begge deler er noe jeg ikke kan kjenne meg igjen i.  I tillegg liker jeg ikke "hysteriske" tilstander rundt en bok. Slike bøker har en tendens til å skuffe – muligens fordi det er knyttet så mange forventninger til dem. Men nå er boken lest og jeg likte boken.

Boken ble for meg en vond-god bok. En bok som også fikk tankene mine til å vandre i og reflektere over eget liv; fortid, nåtid og fremtid. 

«Motoren» i boken er lister moren har skrevet og som forfatteren finner da familien rydder oppi barndomshjemmet  i november 2010 – seks måneder etter at moren er flyttet på sykehjem.

«Jeg setter meg på gulvet og blar i de løse arkene. Kolonner, navn, gjenstander. Det er julens gavelister i nummerert rekkefølge. Den første listen er fra 1963, det året jeg ble født. Den siste fra 2003. Navn jeg kjenner godt, på fettere, kusiner, tanter og onkler. Andre som bare er vage minner om hvite knuter i nakken, mørke klær, staselige barter. Jeg husker plutselig mennesker jeg har glemt; fru Hansen som vasket huset vårt på begynnelsen av 70-tallet, som lot meg rengjøre sammen med henne mens hun fortalte grove historier. Og de uendelig freakete, unge naboene som luktet krydder og svette, som gikk nakne om sommeren og leste bøker de ville diskutere med mor. Og der er mors venninner med sine pussige kallenavn.

På hver side er det kanskje trettifem eller førti navn i den første kolonnen, det er de mine foreldre ga julegave til. I neste kolonne står det Elling, broren min, deretter meg, og etter at søsteren min Anne Johanne ble født, fikk hun også en kolonne der det står hva vi ga til noen av disse slektningene. Og på baksiden; hva foreldrene mine fikk, av hvem. Og hva vi barna hadde fått, helt frem til v i ble atten.

Alle julegavene har hun skrevet ned. Gjennomtenkt, planlagt, innkjøpt, laget, arvet, ønsket og fått. Til sammen må det være noen tusen gaver. Jeg studerer de løse arkene lenge.»

Det som forfatteren og jeg som leser tenker – hva var det som drev moren til å gi så mye gaver, føre gavelistene mv. Moren kan hun ikke spørre – hun har Alzeimer.

«I mors avdeling bor det ti gamle menn og kvinner, alle med forskjellige former for glemsomhet, forvirring og fortvilelse. Men det er bare mor som beveger seg gråtende rundt og roper høylytt, sint eller redd. De andre sitter for det meste i stolene sine, under et teppe eller på et tynt lag av plast for at det ikke skal trekke urin ned i setestoppen. Det sildrer tiss ned på gulvet i stedet...

...Ofte er mor lei seg, men det hender også hun er glad når jeg kommer. Og at hun på en måte blir trist og fortvilet og irritabel i løpet av besøket, og at hun gråter når jeg går. Da vil hun være med og sier med hundetriste øyne: «Skal du la meg være igjen her?» Som om hun føler seg forlatt midt i en rundkjøring.

En lege fortalte oss i en pårørendesamtale at mor mest sannsynlig ble lei seg av møter med mennesker hun kjente godt, fordi det på en vag og forvirrende måte fikk henne til å begripe hva hun hadde tapt. Hun hadde sagt det mens hun tappet pekefingeren mot overleppen sin. Etterpå, mens hun noterte noe på et papir, hadde jeg spurt om hun mente at vi skulle la være å besøke henne?
Legen hadde sett opp på meg og sagt: - Nei, selvfølgelig ikke. Jeg sier bare at hun ikke nødvendigvis er trist før dere kommer, og ikke lenge etterpå heller.»

Med grunnlag i gavelistene beveger forfatteren seg tilbake til barndommen. Forteller slektens historie. Besøk hos mormor og morfar som var opphøyde og originale kunstnere som det var knyttet et vell av historier og myter til. Farmoren som elsket å kjøre bil. Farmorens aller første minne var synet av en automobil. Som ved sin søm var en sann gjenbruker uten å være idealist. Om farmorens store sorg. Om faren, moren, søsteren og broren, og andre familiemedlemmer. Hvordan minner og savn dukker opp ved ting og listene moren har skrevet.

Hun leser et essay av Marcel Mauss: Gaven. Hun blir helt oppslukt av det hun leser, men synes han tidvis er noe streng når han kaller gaver som formalisme og sosial løgn sett hen til hvor mye engasjement, forventning og personlighet moren la i gavene. Men at det å gi gaver skapes en forventning om gjengjeldelse har hun selv opplevd; som hun skriver: «Det finnes ingen gratis gaver». Men at før hun fant listene tenkte hun aldri på morens gaver som annet enn omtanke.  

«Jeg synes verken essayet, eller jeg, yter mor rettferdighet ettersom hun ikke kan snakke om dette selv. Jeg får dårlig samvittighet for tankene mine om at hun kanskje målte og veide gavene, og at hun muligens merket seg hvem som takket og hvem som ikke gjorde det.

Jeg trenger jo ikke å ta påstandene alvorlig eller være enig med Marcel Mauss' åttifem år gamle funn og påstander, men jeg synes likevel mors lysende raushet blir tilsmusset. Men jeg fortsetter å lese. Mot slutten av Gaven argumenterer Mauss mot samfunnsvitere som forsøker å redusere all samhandling til kalkyler, vinning og tap. Jeg kjenner en lettelse. Han fremhever mangfoldet av motiver som ligger til grunn for utvekslingen, og at målet for gavene til syvende og sist er fellesskap. Og at den endelige virkningen er opprettholdelse av en sosial orden, som også er en moralsk orden. Utvekslingen av gaver er dypest sett obligatorisk. Å unnlate å gi, eller å nekte å ta imot, er en fornektelse av samfunnets grunnverdier.»

Vel, litt senere skriver forfatteren:

«Mor rakner litt etter litt, og nå har hun mistet forståelsen av hva en gave er. Hun som alltid satte frem de styggeste bilder på peishyllen og la de mest usmakelige puter i sofaen når giverne av disse tingene kom på besøk. Ga jeg henne et smykke, brukte hun det alltid når vi var sammen. Og da Ola, som seksåring, kjøpte en stor, blå plastring til henne, gikk hun med den hver gang han traff henne.»

Dette bekrefter at det lå en forventning om gjenytelse i gave-manien som jeg tenker at dette også kan kalles. At dette gjelder for alle gavene og at dette gjelder på et generelt grunnlag for de som liker å gi gaver, har ikke jeg grunnlag for å si noe om. Men jeg synes at essayet hun viser til har mye i seg.

Personlig har jeg møtt mennesker som har store forventninger om gjenytelse for gaver de gir. I noen tilfeller har jeg opplevd det som påtrengende, og har fått meg til å reflektere over og bli skeptisk til mennesker som viser en stor iver etter å gi gaver. Det er noe dominerende i det som jeg misliker. Jeg tror at moren til forfatteren hadde provosert meg hva angår iveren etter å gi gaver. Jeg tror ikke at hun hadde likt min holdning til gaver. Eller min evne til å takke nei. Det som provoserer meg mest er mennesker som ikke liker å kaste ting, f. eks klær de ikke liker, og skal prakke dem på andre. Gi dem til Fretex eller til et loppemarked slik jeg gjør.  


Men boken handler om mye mer enn gaver. Bla a hadde moren mange andre egenskaper som hun forteller om. Her er mange temaer en kan reflekter over osv. Jeg tenker at dette er en bok som kan treffe ulikt. 

6. jun. 2015

Det var en fin bekk (Tove Jansson)

Privat foto

Det var en fin bekk.

Klar og brun danset den over tuster av fjorgammelt løv og gjennom etterglemte istunneller, den gjorde en sving inn i mosen og styrtet hodekulls ned i et lite stryk med hvit sandbunn. Et sted sang den i dur som en mygg, et annet sted prøver den å høres stor og truende, og så gurglet den seg i halsen med litt snøvann og lo av det hele.



4. jun. 2015

Vera Henriksen: Jærtegn




Romanen Jærtegn av Vera Henriksen ble utgitt i 1962 , og er en fortsettelse av boken jeg skrev om her:



Olav Haraldsson regjerer med hard hånd. Han har sine spioner ute som forteller at folket fortsatt forholder seg til gudene og bloter. Selv om Olve ikke deltar i blotingen, men erkjenner seg til den nye tro, har han vært til stede på Mærin. Han blir innkalt til avhør hos kongen sammen med andre bønder. På vintergildet som avholdes på Mærin dukker kongen opp og Olve blir drept. Kongen tar gården Egge fra Sigrid, og hun og de to gjenlevende sønnene, som overlevde sotten som tok livet av de yngste barna, må følge med til Kaupang. Sigrid vet da at hun er med Olves barn. Men blir giftet bort til Kalv Arnesson som får gården Egge.

De reiser til Egge der folket er svært skeptisk til ekteparet. Også sønnene til Sigrid tar avstand fra moren. Men etterhvert vinner Kalv folkets tillit, og det samme gjør sønnene. Folk tror at Sigrid var kongens frille da hun var på Kaupang, og at barnet hun bærer er kongens. Men når sønnen blir født ser alle at dette er Olves barn. Sigrid får etterhvert et barn til, en datter som hun får med en skald som hun blir forelsket i. Men uten at andre enn henne kjenner til dette. Hun føler aldri den kjærligheten til Kalv som hun gjorde til Olve, og behandler han deretter. I tillegg bærer både hun og sønnene et enormt hat til kongen. Kalv og Sigrids nærming til den nye troen:

«Han var som grantreet, hadde hun tenkt en gang; alltid den samme sommer som vinter, i storm som i stille. Han hadde tatt dåpen, gitt løftet sitt, siden hadde det visst aldri falt ham inn å tvile på noe i læren. Det som prestene sa godtok han. Men hun var som løvtreet, hun skiftet fra spirende vår til bugnende sommer, fra flammende høst til øde vinter. Hun kunne godta prestenes ord eller motsi dem, føle Guds nærhet eller tro at han hadde vendt seg fra henne.»
                                       
Når Jærtegn slutter har kongen drept Sigrids eldste sønner, og kongen er falt i slaget på Stiklestad.


Da gjenstår å lese den siste boken i triologien; Helgenkongen

Oppsummering mai 2015

Jeg kommer ikke til å huske mai 2015 pga været. Så elendig har det ikke vært selv om det har vært lave temperaturer.  Men det som opplevde som elendig var boken til Joël Dicker. Himmel og hav, jo mer jeg tenker på at jeg ikke avbrøt lesingen, jo verre er det. Det var mange timer bortkastet. 
Men, men – mange andre bøker har jeg lest. Som jeg likte godt. Det beste av alt er likevel at selv om bokhyllene inneholder uleste bøker, er det ingen jeg «må» lese. Som jeg har veldig lyst til å lese.  Men plutselig dukker de opp – sånn er det med gode bøker.
Men at det ikke er mange bøker som jeg verker etter å lese, passer fint for tiden. For de største planene fremover er knyttet til hagearbeid – der er mye ugjort – det meste faktisk. Og det at sommeren viste seg for første gang i dag gir litt større arbeidslyst.

Innlegg skrevet om bøker lest i mai:












1. jun. 2015

Tove Jansson: Det usynlige barnet og andre fortellinger







Det usynlig barnet ble utgitt i 1962 og er den åttende boken jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest denne boken:


Alle bøkene er illustrert av forfatteren

Ifølge biografien kalte Tove De usynlig barnet for en «novellesamling for barn»:  

«Det usynlige barnet er en klok bok, med spenning som blir til av forholdene mellom skapningene, av deres personlighetstrekk og deres sammenstøt. Alle fortelles om med et sterkt psykologisk grep. Boka er snarere skrevet for voksne, selv om de kjente skikkelsene åpner den også for barn. Tittelnovellen er blitt en klassiker blant fortellinger som behandler barns utvikling. Den er en skildring av hvordan kulde og ironi nådeløst dreper et ennå skjørt jeg. Et barn utvikler seg ikke hvis det ikke får kjærlighet. Det må kunne føle seg så trygt at det også våger å bli sint, eller med Mys ord «du får aldri ditt eget ansikt før du har lært å sloss.»


Boken inneholder ni historier i tillegg til tittelnovellen:«Vårvisen», «En nifs historie», «Filifjonka» som trodde på katastrofer», «Historien om den siste dragen i verden», «Hemulen som elsket stillhet», «Hattifnattenes hemmelighet», «Cedric» og «Grantreet».

Som i alle novellesamlinger var det historier jeg likte bedre enn andre.  Men jeg tror at det er mye som er gjemt mellom linjene ved første gangs lesing.

I tillegg til tittelnovellen, falt jeg spesielt for «Vårvisen». En smakebit fra denne historien:

Det er april og Snusmumrikken er på vei til Mummidalen:

«Det hadde vært lett å gå, for ryggsekken var så godt som tom, og det var ingenting som bekymret han. Han var lykkelig med skogen og været og seg selv. Morgendagen og gårsdagen var like langt borte, men akkurat nå skinte solen klart og rødt mellom bjerketrærne, og luften var sval og mild.
Det er en kveld for sang, tenkte Snusmumrikken. En ny vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv.»

Men så tenker han på sin gode venn Mummitrollet:

«Snusmumrikken stoppet opp, og en liten ulyst kom flygende over ham. Mummitrollet som ventet og lengtet så forferdelig. Som satt hjemme og ventet og beundret og sa, naturligvis skal du være fri. Det er klart at du skal dra din vei. Og det skal være visst at jeg forstår at du må få være alene av og til.
Og samtidig var mummitrollets øyne svarte av skuffelse og hjelpeløs lengsel.
- Oi oi, sa Snusmumrikken og fortsatte å gå. - Oi, oi, oi. Han har så mye følelser, dette trollet. Jeg vil ikke tenke på ham. Det er et fint troll, men akkurat nå slipper jeg å tenke på ham. I kveld er jeg alene med melodien min, og i kveld er ikke i morgen.

Etter en liten stund hadde Snusmumrikken klart å glemme mummitrollet helt. Han var på utkikk etter en koselig leirplass, og da han hørte en bekk litt lenger inne i skogen, gikk han med en gang i retning av den.»

Men så dukker det opp dukker opp et kryp som er stum av beundring over å møte Snusmumrikken. Et lite dyr som har hørt så mye om Snusmumrikken og som minner han på at Mummitrollet lenger etter at han. Som får Snusmumrikken til å bli irritert og uvennlig:

«- Man kan aldri bli ordentlig fri hvis man beundrer noen for
mye, sa Snusmumrikken plutselig. - Det vet jeg.
- Jeg vet at du vet allting, pratet det lille dyret i vei og flyttet
seg enda nærmere. - Jeg vet at du har sett allting. Alt du sier er
riktig, og jeg skal alltid forsøke å bli like fri som du er. Og nå skal
du hjem til mummidalen og hvile deg og treffe kjente . . . Pinnsvinet
sa at når mummitrollet kommer ut av vinterhiet, begynner
han å lengte etter deg med en gang . . . Er det ikke moro å ha
en som lengter etter seg og går og venter og venter?
-Jeg kommer når det passer meg, utbrøt Snusmumrikken
iltert. - Kanskje kommer jeg ikke i det hele tatt. Kanskje går jeg
til et helt annet sted.
-Å. Da blir han nok lei seg, sa krypet.
Det hadde begynt å tørke i varmen, og pelsen på forsiden var
lysebrun og myk. Det pirket bort på ryggsekken igjen og spurte
forsiktig:
- Ville du kanskje . . . Du har reist så mye . . .
- Nei, sa Snusmumrikken. - Ikke nå. Og han tenkte forbitret:
Hvorfor kan de aldri la meg være alene med turene mine?! Kan
de ikke begripe at jeg snakker alt sønder og sammen, hvis jeg må
fortelle om det. Siden er det borte, jeg husker bare min egen
fortelling når jeg prøver å huske hvordan det var.»


Møtet i skogen setter bl a Snusmumrikkens frihetstrang på en prøve... En av flere tankevekkende historier.