28. feb. 2015

Oppsummering februar 2015

Jeg kommer ikke til å avslutte flere bøker i februar, og kan like godt oppsummere idag. 
De siste dagene har jeg startet på fire romaner som jeg har gitt opp etter x-antall sider. Kjenner at jeg har en form for rastløshet hva angår det å velge bøker jeg vil lese. I går startet jeg på en biografi om Roald Amundsen som har stått lenge ulest i bokhylla. Det kjennes greit med en faktabok akkurat nå.
Februar har vært en god lesemåned. Særlig pga at jeg tok noen feriedager og vi var en tur på fjellet. Det er ikke det jeg helst vil bruke oppsparte feriedager til. Vinter og snø kan jeg godt unnvære. Men av og til må jeg sette til side egne ønsker. 
Gode bøker var de fleste jeg leste. Særlig boken om søstrene Makioka. Det er mange gode bøker av norske forfattere. Men jaggu har de mange konkurrenter.
Jeg venter inn to bøker jeg har kjøpt. To bibliotekbøker er reservert. En bok jeg har spurt pent om jeg få fra et forlag er også på vei inn. Disse bøkene gleder jeg meg spesielt til å lese.

Link til innlegg om bøkene jeg leste og avsluttet i februar:








25. feb. 2015

Svar på brev frå Helga (Reply to a Letter from Helga) av Bergsveinn Birgisson - mer innholdsrik enn jeg hadde forventet


«Snart skal eg ta ut på den store legdegangen, som
alle menneske må vera med på, gode Helga. Og soga
seier at mennesket freistar å letta på børa før enn dei
legg ut på ei slik flytting. Det er i seinaste laget, kan
du vita, å skriva dette brevet til deg no, då alle er meir
eller mindre daude eller senile, men eg rablar no ned
dette like vel. Tykkjer du det er for ille, så berre kast
heile rablet. Orda mine er vel meinte. Eg har aldri
vilja deg anna enn godt, det veit du, Helga.»

Det er den gamle sauebonden Bjarne på 90 år som skriver et brev til Helga som han hadde et forhold til for mange år siden. Som han fikk et barn med, og som etter mange år forlot mannen Hallgrim og flyttet til Reykjavik. Brevet er et brev Helga sendte til han etter at hun var flyttet. Nå er Unn som Bjarne var gift med og Hallgeir døde.

«Kva var den hendinga som sette i gang slarvet, enda
ho aldri bar til, men som like vel etterlet seg fylgjer som
var like galne - nei, mykje verre! - enn om denne hendinga
hadde vore røynleg? Og er det då mogeleg å dra
ei line mellom det som verkeleg hender, og det som ein
slarvesjuk flokk seier har hendt, der dei ligg ikring i kjøkena,
oppheta av kaffislurping, baktaling og slarv? Kva
var det som ikkje hende på denne lambertsmessa i 39,
men som likevel hende i hovudet til baktalarane?»

Det var slik det begynte; det ble sladret om Bjarna og Helga da de var på sauesanking og ble hengende etter de andre. Men det var ikke noen realitet i ryktene. Men etter en periode ble ryktene til sannhet:

«Kan henda synest du det er grovt å minnast dette og
skriva til deg, Helga mi. Ry og vyrdnad, det har ingen ting
å seia for meg. Kva skal mennesket gjera med slikt, når
det ber til stykket? Når alt kjem i hop, må eg visst seia
at eg aldri har visst om noko anna slik jordisk sæle som
den me hadde saman der i loa denne evige vårdagen i
mitt minne. Då eg endeleg fekk handfara den brunslette
skapnaden din, og drukna i dei fylte lippene dine, denne
sæle og stuttvarande paringstida i livet mitt. Det gjekk
som det gjekk. Eg reiv av meg broka, og du kledde av deg
kvart plagg og berrla brysta dine og den trekanta dusken
og sprang inn i løa, og eg etter så gjerug og full av lyst.
Kroppen din dirra og skalv under meg i høystålet. Det var
som å røra ved sjølve livet...»

Det gikk som det bruker å gjøre, Helga ble med barn. Hun ville at de skulle flytte til Reykjavik, men Bjarne kunne ikke:

«Skulle eg flytta til Reykjavik for å grava grøfter for
amerikanarar? Slutta å stella buskapen som far min,
den gamle gubben, hadde lagt i mine hender, og som eg
dag og natt hadde lagt all vinn på å styrkja og fremja slik
at søyene no på jamnen fekk to eller tre lam årleg? Fara
bort frå bygda, der forfedrane mine hadde bygt og butt
i tusen år? Og så, arbeida i ein by, der ingen nokon gong
såg resultatet av det hendene hans hadde gjort, men var
leigekar og trasl for andre? Der som folk kallar tida for
pengar og brukar opp på teater og tidtrøyte desse pengane
som dei har avla fram i teryleneklede på kontor.
Bort fra huldafolket i brekkene. Frå vegane der som soga
tala ut frå kvar haug og kvar deld...»

Den lille romanen Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson på 110 sider, utgitt i 2010 og på norsk i 2012, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2012. Den omhandler ikke bare kjærlighetsforholdet mellom Bjarne og Helga, konsekvensene og savnet etter henne. Romanen omhandler også det som skjer i det lille samfunnet på den tiden dette skjedde – rundt 2. verdenskrig. Fine beskrivelser av natur og livsforholdene til de som bor der. Sammenligningen av gammel og ny tid, og de endringer som har skjedd. Selv om jeg har leste gode anmeldelser var romanen mer innholdsrik enn jeg hadde forventet.

Gammel-nynorsk er det en anmelder her i Dagbladet som kaller språket i romanen. En annen her i VG skriver:

«Den nynorske oversettelsen legger seg tett opp til det islandske språket og gjør den vanskeligere å lese enn originalen er for islandske lesere.
Dette tydeliggjør kulturfellesskapet med Island og gjør kanskje teksten mer autentisk gammelmodig, men det er synd når språket kan oppleves som en hindring.»

Det gikk litt saktere for meg å lese denne romanen enn det bruker å gjøre med andre nynorske bøker pga språket. Men det løsnet ganske raskt. Særlig når jeg oppdaget mange ord som er vanlig å bruke der jeg vokste opp. «Høystålet» er et eksempel. Et annet er «renneskjeta».

Det er også morsomme ting å lese om. F eks der sekretæren fra Landbruksdepartementet dømmer Bjarnes vær Kut, av tysk avstamming på farsiden, nord og ned på en utstilling, og gir førsteplassen til nykomlingen Dindill:

«Dindill, veren hans Ingjald, vann eine og aleine på
det at han var mest stuttføtt. Det var hunden meg ikkje
nokor bringe på dette kalvbeinte vérahelvetet! Eg trur
sanneleg han var uthorna òg, så han ikkje kunne bita
nokon stad anna enn i tuver og utkantar. Eg var heilt
mållaus. Denne vesalvomma! Det var fleire enn eg som
tykte dette var for gale, og denne visa vart dikta og kom
i omlaup fordi landbrukssekretæren sjølv var ikkje lite
mager, uttilbeins og langføtt i meste laget:

Fekk den mannen målsaum her,
minst vart lovord gjeve.
Harmeleg for herren er
høgda opp i skrevet.

No er det faktisk slik at landet hadde dyrka fram flogvit
i saueavl og sauehald. Det fyrste som folk lærde av dei
gamle, var at feet skulle vera h0gføtt så ein kunne lata
sauene beita i fjøra om vintrane og i tuvete landskap.
Her var komen ein som var høgt på strå, ein høglærd
mann som hadde lese seg til at sauene skulle vera lagføtte,
slik at dei kunne fylgja ein eller annan mote ute i
verda...»
Boken har jeg lånt av biblioteket.

23. feb. 2015

Merkelig vær i Tokyo (Strange Weather in Tokyo) av Hiromi Kawakami- romanen kan fint sammenlignes med filmen Lost In Translation




«Hiromi Kawakami er en av japans mest populære forfattere. Hun debuterte i 1994 og har skrevet bøker i flere sjangre. Kawakamis forfatterskap er anerkjent og hun har vunnet flere priser for bøkene sine. For Merkelig vær i Tokyo vant hun i 2001 den store Tanizaki-prisen - Japans største - og ble nominert til Man Asian Literary Prize og Independent Foreign Fiction Prize. Merkelig vær i Tokyo er oversatt til 19 språk»

Det var en anmeldelse i DN her som gjorde til at jeg bestemte meg for å lese romanen Merkelig vær i Tokyo. Anmelderen sammenligner den med filmen som jeg skrev et innlegg om i juni 2014: Film: Lost In Translation (2003) .

Jeg forstår sammenligningen med filmen. Som jeg skriver i innlegget om filmen som jeg har sett mange ganger, det er roen og det lavmælte jeg liker. Inkl den lavmælte humoren. Jeg kommer i en helt egen stemning når jeg ser filmen. Det samme finnes også i romanen til Hiromi Kawakami. En 196 siders etterlengtet pustepause. Takk til Forlaget Press for eksemplaret jeg har lest.

Merkelig vær i Tokyo har fått gode anmeldelser som det siteres fra hos forlaget her, og der romanens innhold presenteres slik:

«I Merkelig vær i Tokyo møter vi 38 år gamle Tsukiko. En kveld støter hun tilfeldigvis på sin gamle lærer, som hun kaller Sensei, på bar. Han er tretti år eldre, pensjonert og lever alene. Et særegent fellesskap oppstår mellom de to: De møtes for å spise, for å drikke (framfor alt for å drikke) og for å fordrive tiden sammen, uten for mange ord. Gjennom vakre og eiendommelige glimt fra deres liv sammen utvikler Merkelig vær i Tokyo seg til å bli en unik, stillfaren og rørende kjærlighetsroman.»


Fra deres første møte i baren til Satoru:

«Vi delte fem karafler sake den kvelden. Regningen tok Sensei. Neste gang vi havnet sammen i kneipa, betalte jeg. Tredje gang ba vi om hver var regning og betalte hver for oss. Og slik har vi gjort det siden. At vi fortsatte å holde kontakten, er nok mye fordi vi har noe av det samme lynnet. Vi deler ikke bare kulinariske preferanser, men også tilbøyeligheten til å holde en viss avstand til mennesker omkring oss. Og selv om det er mer enn tretti år mellom oss, har jeg et langt nærere forhold til ham enn til venner på min egen alder.»

Det kulinariske de deler er mye sjømat som skivet og saltet hvalsvor, eddiksmarinert tang og wasabimarinerte blekksprutstrimler..., og Tofu er noe som går igjen - varm og kald.

Som det er mellom virkelige venner, er det også rom for å bli skikkelig sure på hverandre. Tsukiko hater baseball-laget Tokyo Giants. I baren står radioen på med en kamp mellom Tokyo Giants og Hanshin Tigers. De andre i baren følger med på kampen og er Giants-tilhengere, også Sensei.  Han er fra seg av glede når Giants vinner:

«La oss heller snakke om noe annet, sa jeg og satte blikket i ham.
Men Sensei fortsatte bare å le. Det var noe selsomt ved latteren. Noe som minnet om glimtet i øynene til en guttunge som klemmer ihjel maur for moro skyld.
«Nei, la oss for all del ikke det.»
Jeg trodde ikke mine egne ører. Her hadde jeg fortalt Sensei hvor sterkt jeg hatet Giants, og nå satt han og godtet seg. For det var det han gjorde, han godtet seg.
«Giants er et jævla møkkalag,» sa jeg og tømte saken som Sensei hadde skjenket til meg, ut over et av de tomme fatene.
«'Et jævla møkkalag,' sier du? Slik snakker vel ikke en kvinne i gifteferdig alder,» svarte Sensei med uforstyrrelig ro. Han satte seg enda rakere enn han pleide og drakk resten av saken sin.
«Jeg er ikke ' i gifteferdig alder'.»
«Å, ha meg unnskyldt.»
En illevarslende følelse senket seg over oss. Sensei hadde fordelen. Giants hadde tross alt vunnet. V i ble sittende tause lenge, skjenket i hver for oss, drakk hver for oss. Vi bestilte ingenting å spise, vi bare drakk, beger etter beger med sake. Til slutt var både Sensei og jeg grundig fulle. Vi gjorde opp regningen, forlot kneipa og gikk hver til vårt, uten å si et ord. Siden har vi ikke snakket sammen.»

Men det tar ikke lang tid før de er på talefot igjen. De sitter ikke bare å drikker i baren. Her er de på sopptur med innehaveren av baren og en slektning. Tsuruko sitter i skogen og tenker imens de andre leter etter sopp:  

«Så underlig å være omgitt av mange levende skapninger. I byen trodde jeg alltid det bare var meg, eventuelt bare meg og Sensei. I byen levde bare store skapninger. Trodde jeg. Om jeg var mer oppmerksom, ville jeg sikkert oppdage
jeg også der var omgitt av liv. Det var ikke bare oss, Sensei og jeg. Ikke engang i kneipa, selv om jeg aldri la merke til andre enn Sensei der.  Satoru var jo der. Stamkunder jeg etter hvert kjente igjen også. Jeg hadde bare aldri tenkt på dem som levende mennesker. Ikke tenkt på at de, som meg, hadde sitt
liv som de fylte, hver på sitt vis.»


Jeg ønsker meg flere bøker som Merkelig vær i Tokyo. Og flere filmer som Lost In Translation. Heldigvis har jeg nå både boken og filmen og de kan fint repeteres...

Privat foto


22. feb. 2015

Jarle Bernhoft "Sunday"

Privat foto: «It's Sunday evening and the rain is pouring”


This tiny flat is too big without her

I've got no life in here when she's not around anymore
It's Sunday evening and the rain is pouring
I talk to the streets but they tell me nothing tonight

Tonight
She just had to leave
And she could not tell me why
Something about a place she had to go on her own
She just had to leave
And I'm no one to tell her how
To live her life with ghosts I don't believe in

Oh, I'm worried sick, can't even think of sleeping
I gotta head out to find where she's hiding
She could be anywhere, this whole city’s her home
I pray this town loves her just as much as I do
And then the fear hits me, she might be all alone
In the cold or even worse being with someone she don't know
(You've got to let her go)

Tonight
She just had to leave
And she could not tell me why
Something about a place she had to go on her own
She just had to leave
And I'm no one to tell her how
To live her life with ghosts I don't believe in

And if I find her I don't even know what I'll see
She's never let me in on that
Her very self so connected with the places she's in
It changes so much in time and space

She just had to leave
And she could not tell me why
Something about a place she had to go on her own
She just had to leave
And I'm no one to tell her how
To stand up straight to the things that are wrong
In the right way because they are breaking her down

You've got to stand up straight,
Pray for deliverance, hope she's okay
Dance with coincidence
Ignore what she's on
Smile and let her go




21. feb. 2015

Krim: Alex av Pierre Lemaitre - en god roman som innimellom ga meg frysninger på ryggen

«Det finnes utallige romaner man ikke trenger å vite det grann om. Så finnes det romaner man bør kjenne av omtale, og romaner man godt kan lese et par anmeldelser av. Sist, men ikke minst, har vi romanene som er så ypperlige at man bare bør droppe anmeldelsene og gå rett på boken. «Alex» er en av disse.

Hvis du likevel insisterer: Franske Pierre Lemaitres første krim handler om nettopp Alex, en ung, vakker kvinne som blir slått ned og kidnappet. I en nedlagt industrihall følger vi hennes kamp for å komme fri fra fangenskapet, en innbitt kamp som blir ført med alle tilgjengelige midler, for Alex er en kvinne med uante reserver og en enorm vilje til å overleve. Denne sympatien vi får for Alex, og nysgjerrigheten på hvem hun er, dreier sakte om når vi blir bedre kjent med henne og innser at hennes vilje til å leve bare blir overgått av viljen til å ødelegge, både seg selv og andre. Spørsmålet tvinger seg på: Har forfatteren lurt oss og fått oss til å identifisere oss med et monster?»

Sitatet over har jeg hentet fra anmeldelsen til Ola A. Hegdal publisert i DN 16.1.2015. Før jeg leste anmeldelsen hadde jeg halveis slått fra meg tanken om å lese romanen jeg har fått tilsendt fra det norske forlaget Aschehoug. Årsaken var at jeg leste negative skriverier om den. Men heldigvis ble det ikke slik.

Romanen Alex av Pierre Lemaitres synes jeg er en god krimroman, og jeg er helt enig med de som har gitt den gode anmeldelser. Anmeldelser som bl a er sitert hos forlaget her. Takk til forlaget for boken. Den ble utgitt i 2011, på norsk i 2015 og er på 380 sider.

Det er elementer i den som jeg kjenner igjen fra annen krim jeg har lest. Men for meg er det uten betydning.  Jeg leser ikke så mange krimromaner at "nyskapende" krim er nødvendig.

Kjente elementer er at etterforskerne har ulike personligheter. F eks en hissig sjefsetterforsker, Camille, som har opplevd å miste ektefellen da hun ble kidnappet og drept. Etter å ha vært på mentalsykehus er han tilbake på jobb. Men protesterer vilt når han får ansvaret for kidnappingssaken av nærmeste sjef Le Guen:

«Det er tjue år siden de begynte å jobbe sammen, og de har etterhvert lært å sette stor pris på hverandre. Man kan si at Le Guen er en Camilie som har gitt opp gaten og Camilie er en Le Guen som har gitt opp ambisjonene. Det som først og fremst skiller de to mennene er to stillingsgraderinger og åtti kilo. Og tretti centimeter. Forskjellen høres enorm ut, og når sant skal sies kan de minne om karikaturer når de står sammen. Ikke det at Le Guen er spesielt høy, men Camilie er virkelig lav, bare en førtifem. Det kan umulig være lett for en voksen mann å se verden nedenfra, som om han var et barn på tretten år.»

Camille forstår at dette er tilsiktet av La Guen når han oppdager at to fra hans tidligere team, den rike og velkledde Louis og gjerrigknarken Armand også er satt på saken. En annen viktig aktør hos politiet er den glatte og irriterende forhørsdommeren Vidard. Som Camille gjør alt han kan for å fornærme. Hvem kjenner ikke igjen en slik tulling som Vidard?

Det er en del rundt persongalleriet hos politiet man kan trekke på smilebåndet av. Som myker opp det som er mørkt og dystert; de kriminelle handlingene som er rå og brutale. Hadde dette vært en TV-krim så hadde jeg nok innimellom måtte slå av lyden og lukket øynene. Med andre ord; dette er ingen kosekrim så det er nevnt. Et eksempel:

I industrihallen der Alex er innesperret er det rotter. Jeg er ikke spesielt redd for rotter, men rottene som virkemiddel var ekstremt ekkelt – svarte og røde rotter:

«Bare den røde og svarte sitter rolig på toppen av buret, rett ved Alex’s ansikt. Den strekker hodet mot henne med glitrende øyne, før den plutselig setter seg opp. Magen er enorm, rødlig og oppsvulmet. Dyret skriker skjærende og gestikulerer vilt med forpotene. De er rosa, men det eneste Alex legger merke til er klørne.
   Disse rottene er ikke dumme. De har skjønt at når sulten, tørsten og kulda har gjort sitt, er det bare å tilsette redsel så har de overtaket. De skriker og piper uten stans. Alex sitter stille mens iskalde regndråper båret inn av vinden, risler over henne. Hun gråter ikke lenger. Hun bare skjelver. Frem til nå har hun tenkt på døden som et godt alternativ til alt dette, men tanken på rottene som biter i henne, gnager på henne ...
   Hvor mange dagers matrasjon er det i en menneskekropp for et dusin rotter?
   Alex begynner brått å hyle av redsel. Men det kommer ikke en lyd. Hun har ingen krefter igjen.»

I tillegg til det som jeg har nevnt over er det spenningen og de uventede vendingene denne romanen tar. Den er utfordrende og sympatien med Alex veksler.

Alex er lettlest, med et stort driv i seg. Det er lenge siden jeg har lest en bok så raskt. Vekslingen mellom etterforskningen og de kriminelle handlingene i annet hvert kapittel, er kjent fra andre krimromaner. Vekslingen myket opp romanen siden det var elementer i romanen som var brutale å lese om. Det var godt og helt nødvendig med pustepausene vekslingen ga meg.


Ola A. Hegdal kaller boken en «mørk fransk juvel». Jeg reagerer på mørke bøker, de gjør meg tungsindige. Det gjorde ikke denne. Og det tror jeg var denne vekslingen. Men også at etterforskerne var personer som ga tillit – de hadde en vilje til å løse denne saken uten at det ble for mye personkonflikter. Men noen er OK, det krydrer slike romaner, og gjør slike historier mer menneskelig. Særlig når de kriminelle handlingene til tider oppleves umenneskelige. 

20. feb. 2015

Hjertet i Paris (The Paris Wife) av Paula McLain - en roman om kjærlighetshistorien mellom Hadley og Ernest Hemingway


«Chicago, 1920. Hadley Richardson er en rolig tjueåtte år gammel kvinne som nærmest har gitt opp håpet om kjærlighet og lykke – til hun møter Ernest Hemingway.

Etter en feiende romanse, frieri og bryllup, setter paret kursen mot Paris hvor de blir midtpunkt i en livlig gruppe kunstnere som inkluderer Gertrude Stein, Ezra Pound, og ekteparet Fitzgerald. Her skriver Ernest sine første mesterverk, mens det yrer av liv på kafeene, blant bohemer og aristokrater, poeter og festløver. Fristelsene er mange for en mann som stadig flere kaller et geni.

Hjertet i Paris er Hadleys gripende beretning om en bemerkelsesverdig tid. En historie om lojalitet og ambisjoner. Om kunst og kjærlighet. Om å ta vare på det beste i seg selv. Og om å ødelegge det fineste man har.»

Jeg har utrolig nok ikke lest bøker skrevet av den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway (1899-1961). Men har mange ganger tenkt at det bør jeg gjøre etter å ha lest at andre har hatt store leseopplevelser av å lese bøker han har skrevet. 

Romanen Hjertet i Paris av Paula McLain ble utgitt i 2010, på norsk i 2013, er på 380 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Boken omhandler kjærlighetsforholdet mellom Ernest Hemingway og hans første ektefelle Hadley. De var gift fra 1921 til 1927, og de ble skilt etter at han forelsket seg i Pauline Pfeiffer som han giftet seg med i 1927. Slutten av romanen var trist å lese pga det trekantforholdet som oppstod etter at Pauline okkuperte livet deres. Sønnen til Hadley og Ernest var da tre år.

Største delen av romanen, som blir fortalt fra Hadleys ståsted, omhandler den tiden Hadley og Ernest, bodde i Paris, lykkelige og fattige.

«Det var interessante mennesker overalt på den tiden. Kafeene på Montparnasse trakk dem inn i et åndedrag for å puste dem ut i neste; franske malere, russiske dansere og amerikanske forfattere. Hvilken som helst kveld kunne du se Picasso gå fra Saint-Germain til leiligheten sin i rue des Grands-Augustins, alltid den samme ruten, mens han rolig betrakter alt og alle omkring seg.»

Under kilder skriver forfatteren:

«Selv om Hadley Richardson, Ernest Hemingway og andre personer som virkelig har levd opptrer i denne boken som fiktive personer, var det viktig for meg å gjengi deres liv så nøyaktig som mulig og følge den dokumenterte historikken.»

Romanen er lettlest, men er på ingen måte noen stor litteratur. Men for meg som ikke kunne noe om Ernest Hemingway er det nok mer interessant å lese en bok han har skrevet etter å ha lest denne.

Nå er dette på 1920-tallet. Men allikevel: det som jeg synes er mer enn interessant er hvordan kvinner klarer å legge livet sitt i hendene på en mann som Hadley gjør. Hennes mål er å være støtte for forfatteren. Ikke har hun jobb. Lite penger har de. Ernest må jobbe som journalist for at de skal ha penger å leve for. Men utrolig nok betaler de for hjelp til å laget mat og vaske i den usle kåken de bor i. Når sønnen blir født har de også hjelp til å passe han. Ektefellen og alt rundt han blir livet for Hadley. Hodet må da naturlig nok bli fylt av det den andre part gjør og ikke gjør. Alt står og faller på om hun blir elsker av Ernest. For den andre part må en slik ektefelle en eller annen gang oppleves som en klamp om foten. Særlig for en forfatter som har behov for "alenetid". Som jeg skriver innledningsvis; det er vondt å lese om hvordan hun blir behandlet og lar seg behandle når han innleder et forhold til henne som skal bli hans neste ektefelle. 

Jeg kan ikke unngå å trekke sammenligning til boken jeg leste og skrev om i innlegget:

Det er forskjell i tid. Men dette er to damer som er like på mange måter. Interessant at kvinner kan legge opp livet slik at de mer eller mindre utsletter seg selv. Det romantiske drukner for meg av alle tankene jeg har rundt dette, og jeg gremmes ikke så lite av å lese slike historier. Også fordi dette fenomenet merkelig nok fortsatt eksisterer. 

17. feb. 2015

Mesteren (The Master) av Colm Tóibín - et portrett av den amerikanske forfatteren Henry James


«Colm Tóibíns Mesteren er et lysende portrett av den amerikanske forfatteren Henry James - også kalt Mesteren - en av de fremste romankunstnere gjennom tidene. Romanen følger James gjennom fem år av hans liv, og starter med den ydmykende fadesen med teaterstykket Guy Domville i London januar 1895 og James' flukt til Irland. For James var det nær sammenheng mellom liv og kunst, og Tóibín viser hvordan han benyttet egne opplevelser, kjente miljøer og mennesker rundt seg som råstoff til å skape stor litteratur.

Mesteren ble kåret til årets beste roman av Los Angeles Times, og utropt til én av de ti beste bøkene i 2004 av New York Times. Boken ble også nominert til Booker-prisen 2004 og tildelt prisen for beste utenlandske roman publisert i Frankrike i 2005. Den vant også den prestisjetunge IMPAC-prisen.»

Også norske anmeldere likte romanen. At jeg har lest denne boken har ikke først og fremst med at jeg ville lese om Henry James (1843-1916). Det var fordi jeg ville lese en bok av Colm Tóibín da jeg leste at han nylig har gitt ut en ny roman: Nora Webster. Her er en link til the guardian der boken er anmeldt. Det jeg leser der lover godt; og etter å ha lest litt i Nora Webster er det en mulighet for at jeg kjøper den på engelsk. Det kan ta sin tid før den blir oversatt kjenner jeg norske forlag rett. Jeg likte veldig godt hans bok som jeg skrev om i innlegget: Brooklyn av Colm Tóibín. Og jeg likte Mesteren, selv om den innimellom var noe langtekkelig. Jeg har planer om å lese Henry James’ Portrett av en dame. Så det ene tar det andre – å lese bøker utenfor bestselgerlisten har ofte en slik dominoeffekt er min erfaring.  

Til slutt i Mesteren skriver Colm Tóibín at som kilder har han bl a brukt en biografi  om Henry James i fem bind. Romanen omhandler ikke bare fem år i Henry James liv; det er like mye tilbakeblikk til barndom, ungdom og år før 1895.  Fra en artikkel om forfatteren hos Store norske leksikon.no   

«Mange regner James som den største amerikanske romanforfatter, mens andre mener han skrev innenfor en for snever ramme og så sine personer isolert fra samfunnet og det virkelige livs mange problemer. Ingen vil likevel bestride at få har betydd mer enn ham for romankunstens utvikling i engelsk og amerikansk litteratur.»

Henry James vokste opp i rikdom og arvede midler gjorde det mulig for han å leve livet som boken omhandler. Hans familie, venner og bekjente var samfunnets privilegerte. Som har tjenere og derfor fullt og helt kan hengi seg til sosiale forlystelser sammen med sosieteten, forfatterskapet sitt og reiser rundt i verden.  

«Han undret på om han en eller annen gang i fremtiden ville bli enda mer umoderne enn han var nå, og i fall inntektene fra farens eiendom ville tørke inn, om hans forverrende situasjon ville innebære en offentlig ydmykelse. Det dreide seg om penger, den glans penger kastet over sjelen. Penger var en slags dyd. Overalt hvor han hadde vært hadde det å besitte penger, fremhevet folk. Det ga menn en inntagende, fjern kontroll over verden, og det ga kvinner en rolig verdighet, et indre lys som ikke engang alderdommen kunne slukke.»

Det er ikke en spesielt lykkelig tilværelse en leser om.  Mennesker med et komplisert følelsesliv. Men sammenlignet med befolkningen forøvrig lever disse menneskene i sus og dus. Besøket i Irland der han observerer nøden imens han fraktes mellom selskapene han er invitert i, viser kontrastene. Utenom det er det lite som tyder på at disse menneskene tenker så mye på den del av befolkningen som ikke er så privilegerte. 

At Henry James var betatt av menn får man et inntrykk av selv om forfatteren er svært vag med å beskrive dette direkte. Et av temaene i boken er saken mot Oscar Wilde, naturlig nok jf at det var i disse årene (1895-1900) han ble fengslet og sonet dommen for «å ha begått homoseksuelle handlinger og dømt til to års hardt straffarbeid.» Sikkert ikke enkelt om Henry James hadde en homoseksuell legning.

To av brødrene hans deltok i den amerikanske borgerkrigen (1861-1865) på nordstatenes side, og en får lese om en bror som kommer hjem stygt kvestet.  Samtidig som Henry James kjenner på at han «snek seg unna» ved å be om å få studere juss som eldstebroren William.  Å lese bøker som Mesteren får en et blikk inn i historien, i dette tilfellet fra rike menneskers opplevelser i denne tiden. Det å reise rundt som familien hans gjorde pga den rastløse faren, gjorde han og søsteren følte seg hjemløs, og preget dem resten av livet.

Et av kapitlene som gjorde inntrykk var hans bekjentskap med Constance Fenimore Woolson som endte med at hun tok sitt eget liv, og hans skyldfølelse for dette. Men også et ektepar som var han tjenere og som etterhvert endte som alkoholikere. Disse to hendelsene gir et inntrykk av et menneske som ikke liker ubehageligheter, som ikke vil ha andre mennesker for nær, og lar tingene skure og gå til det ender med en katastrofe.


Uansett; romanen er godt skrevet. Melankolsk. Og selv om ikke alt ved den falt like godt i smak, var Mesteren en god roman. Utgitt i 2004, på norsk i 2006, er på 319 sider, og utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket. 

15. feb. 2015

Kometen kommer (Comet in Moominland) av Tove Jansson - denne boken er påvirket av tiden den ble skrevet


"Langt utpå natten, da alle hadde gått og lagt seg, hørte mummitrollets
pappa en klagende 1yd. Han satte seg opp og lyttet.
Regnet fosset i takrennene, og loftsvinduet som det ikke gikk
an å lukke, slo i vinden som det pleide. Nå var den ynkelige
lyden der igjen. Mummipappa tok på seg slåbroken og gikk ned
for å ta vare på sitt hus. Han kikket først inn i det lyseblå
rommet, så i det gule og til slutt i det prikkete, og overalt var det
stille. Da åpnet mummipappa verandadøren og så ut på regnværet.
Han lyste med lommelykten over trappen og gresset, og
lyset fikk regndråpene til å glitre som diamanter. Det blåste
verre enn noensinne.
«Hva i fredens navn er dette,» sa mummitrollets pappa.
For der ute satt det noe vått og ynkelig med barter og blanke
øyne.
«Jeg er bisamrotten,» sa det ynkelige vesenet med svak stemme.
«En hjemløs bisamrotte. Halve huset sprakk da De bygde
broen Deres over elven. Det gjør selvfølgelig ingen ting. Den
andre halvparten har regnet tatt. Det gjør enda mindre. For en
filosof er det akkurat det samme om han lever eller dør, men
etter denne forkjølelsen er det meget usikkert hvordan det vil gå
med meg . . .»
«Jeg er forferdelig lei for det,» sa mummitrollets pappa.«Jeg
visste ikke at De bodde under broen. Kom endelig inn. Min
hustru kan sikkert re opp for Dem et sted.»
«Jeg er ikke noe videre interessert i senger, slike møbler er så
unødvendige,» sa bisamrotten bedrøvet. «Det var bare et hull,
det jeg bodde i, men jeg trivdes der. Det er jo riktignok det
samme for en filosof om han trives eller ei, men et fint hull var
det nå allikevel.»

Selv om navnet ikke kommer frem i boken i Kometen kommer, er det Stinky som kommer frem på arenaen for første gang. Boken har jeg kjøpt og det er en norsk utgave fra 1999. Litt mer forsiktig oppførsel enn den Stinky jeg husker fra tegneseriene og tegnefilmene jeg leste for og så sammen med datteren min da hun var yngre. 


  
I den første boken jeg skrev om;


flyttet familien inn i huset i Mummidalen sammen med Sniff (det lille dyret). I boken Kometjakten bor de der i fred og lykksalighet. Dagen før har Mummitrollet og Sniff oppdaget stranden der Mummitrollet gir seg i kast med bølgene. Sniff er redd for havet, men finner et hule og en liten kattunge som han gjerne vil skal bare være glad i han. Så kommer bisamrotten om natten.

Bisamrotten blir servert eplevin for forkjølelsen. Han sier at regnværet er unaturlig, men den store undergangen bekymrer han ikke.  Han spør om de ikke har merket noe underlig i luften i det siste: «Verdensrommet er så stort og jorden er så forferdelig liten og ynkelig» sier han. Dette hører også Mummitrollet og Sniff.

Dagen etterpå er alt grått: himmelen, elven, trærne, bakken og huset. Det er jordens undergang sier bisamrotten. Sniff og Mummitrollet blir redd av all undergangs-snakket til bisamrotten. Mummimamma vet som alltid råd: De blir derfor utstyrt for en tur nedover elven for at de skal foreta seg noe: der skal det ligge et observatorium, et sted de kikker på stjerner. Men det skal gå noen dager før de er tilbake, de opplever mye dramatikk på turen sammen med nye venner.

På turen treffer de for første gang  på Snusmumrikken – de hører munnspilltoner fra et telt:

«Bor du her helt alene? Spurte Mummitrollet.
   Jeg bor litt her og litt der, svarte Snusmumrikken og fant tre kopper. I dag blir jeg heldigvis her, i morgen et annet sted. Det er det som er så fint med å bo i telt. Er dere på vei til noe bestemt sted?
   Ja, til et observatorium, sa Mummitrollet alvorlig. Vi skal kikke på farlige stjerner og undersøke om verdensrommet virkelig er svart.
   Det blir en lang reise, sa Snusmumrikken. Så sa han ikke noe på en lang stund.

Da kaffen var ferdig, skjenket han i koppene og sa: Det er aldri godt å vite med kometer. De kommer og går som de vil. Kanskje den slett ikke kommer hit,
   Hva er en komet for noe, sa Sniff og ble svart i øynene.
  Vet du ikke det, sa Snusmumrikken. Dere er jo på utkikk etter farlige stjerner? En komet er en ensom stjerne som har mistet besinnelsen og farer rundt i verdensrommet med en glødende hale etter seg. Alle andre stjerner har ordentlige baner å gå rundt i, men kometer kan dukke opp hvor som helst. Her også.
   Og hvordan går det da, hvisket Sniff.
   Dårlig, sa Snusmumrikken. Hele jorden går i småbiter.
   Hvordan vet du alt dette, spurte Mummitrollet iltert.
   Snusmumrikken trakk på skuldrene Folk prater, sa han. Vil dere ha mer kaffe?
   Nei takk, sa trollet. Jeg har ikke lyst på mer kaffe.
   Ikke jeg heller! utbrøt Sniff. Jeg blir kvalm...Snart kaster jeg opp!

De satt en lang stund og så utover landskapet uten å si noe. Snusmumrikken hentet munnspillet og spilte en vag kveldsmelodi.
   Nå hadde farligheten fått et navn. Kometen. Mummitrollet så på himmelen, som var grå og rolig og hverdagslig. Men nå visste han at et sted bak skydekket fór den brennende stjernen av sted, kometen med en lang lysende hale, den kom nærmere og nærmere. «

Det er mye de skal få oppleve på turen. Skumle, spennende, fine og morsomme opplevelser. De møter på drager, Hemulen som blir med videre, de kommer til Observatoriet og får nøyaktig tid kometen skal treffe jorden. De møter Snorkfrøken og broren og Mummitrollet forelsker seg i den alltid jålete rosa-dama med panneluggen.  Etter å ha reddet henne fra en giftbusk ved bruk av ord. Et nytt ord i den forbindelse er «lusepuppe.

«Så flink du er! ropte Sniff beundrende. Så mange stygge ord du kan!

Snorkfrøken og broren blir også med videre. Turen slutter i Mummidalen. Og alt ender godt. Men det er dramatikk til siste slutt.

Noen vil nok mene at Kometen kommer er en bok som er for skummel for barn. Jeg vil si at de kommer an på hvordan man leser og samtaler med barna under lesingen. I dag der vi til stadighet hører om krig- og klimatrusselen, som også barn får med seg, er dette en bok man kan lese og som viser at står man sammen og er kreative kan det ende godt selv om det er et skummelt utgangspunkt. 

Her er mye annet å samtale om. Også morsomme ting. Det er mange ulike personligheter som i denne flokken. Den alltid engstelige Sniff og Mummitrollet er i et slags konkurranseforhold. Også om Mummimammas gunst. Men også det at Sniff er ensom. Derfor er det viktig for han at den lille katten han har funnet bare skal elske han.  Det kan være en bok som kan åpne til mange fine samtaler med barn tenker jeg etter å ha lest den.

«Også Kometjakten ble til i skyggen av krigen og er enda tettere bundet til sin tid. Om ikke helt en krigsroman er den likevel en bok om en stor katastrofe som på mange måter minner om krigen. Tove hadde begynt på historien under fortsettelseskrigen, men illustrerte og den først etter at freden hadde kommet».
Det er sitat fra boken jeg skrev om i innlegget:


«Atombombene over Hiroshima og Nagasaki gjorde muligheten for en totalt ødeleggende verdensbrann konkret i 1945. Det fantes altså noe som var enda verre enn hva man hadde opplevd i Finlands kriger. Innsikten var rystende
og påvirket alle i hele verden. Atombombene og muligheten for en krig med kjernevåpen gjenspeilet seg i kunstnernes motivvalg og i skrivingens nyanser

Mye av dette er flyttet rett til Mummidalen, for mens Hiroshima og Nagasaki ble bombet, skrev Tove fremdeles på boka. Bevisstheten om muligheten for at livet kan ødelegges bare ved å trykke på en knapp, har sikkert påvirket
boka. Trusselen om total ødeleggelse er ikke noe lite tema for en bok. Det var

svært spesielt for en barnebok.«