Trude Teige: Mormor danset i regnet

Romanen Mormor danset i regnet av Trude Teige er nettopp utgitt. Jeg har lest et forhåndseksemplar som kom som en overraskelse fra forlaget Aschehoug som har gitt ut boken. Her hos forlaget kan du lese hvordan romanen er inspirert av faktiske hendelser og personer

Forlaget beskriver romanen på 320 sider slik:

«Juni har arvet huset til besteforeldrene og drar tilbake til øya der hun vokste opp. Mens hun rydder i huset, kommer hun over et bilde av mormoren sammen med en tysk soldat og et brev hun skrev i 1946. Brevet har tysk poststempel. Det er helt ukjent for Juni at mormoren var i Tyskland like etter krigen, og hun bestemmer seg for å nøste opp hennes historie.

Jakten på sannheten fører Juni til Berlin og en liten by i det som ble den russiske sonen da Tyskland kapitulerte. Der blir hun konfrontert med en brutal og ukjent krigshistorie. Etter hvert forstår Juni at mormorens hemmelighet er noe mer enn at hun var tyskerjente, og oppdagelsen får betydning for hennes eget liv.

Mormor danset i regnet handler om en kvinnes fortielse og dens følger for datteren og barnebarnet. Men aller mest er dette en fortelling om kjærlighetens helbredende kraft. Romanen er basert på sanne historier og faktiske hendelser.»

Det er over en uke siden jeg leste den lettleste romanen. Jeg er overbevist at mange vil like den. Men jeg er todelt om hva jeg synes om den.

Det er to fortellerstemmer: Juni i nåtid og mormoren Tekla i fortid. Disse fortellingene er adskilt i egne kapitler. Jeg liker best når forfattere klarer å flette slike historier inn i hverandre på en naturlig måte uten denne oppdelingen. Formen forfatteren har valgt trekker derfor ned for denne leser.

Fortellingen om Juni synes jeg er kjedelig enkel eller banal som anmelder i VG er inne på sammenlignet mot fortellingen om Tekla. Hun kommer tilbake til øya, i utgangspunktet på flukt fra en voldelig ektefelle og der treffer hun drømmemannen. En historie som for meg er helt uinteressant, og i stor kontrast mot historien om mormoren Tekla. Det gjør at boken tenderer mot populærlitteratur som det gis ut mengder av bøker av. Bøker som ikke jeg leser mange av.

Jeg synes forfatteren fint kunne lagt mer vekt på historien om Tekla. Det er denne historien som gjør boken interessant og verdt å lese for meg. F eks slutten: romanen sluttet brått selv om vi får vite hvordan historien endte. Forfatteren kunne utnyttet denne historien bedre synes jeg. En historie som også kunne vært interessant i en dokumentarisk form.

Jeg kan slutte meg til anmeldelsen i VG:

 «Trude Teiges nye roman er overtydelig, sentimental og ganske banal. Men den reddes likevel – i hvert fall til dels – av at forfatteren er en dyktig håndverker.»