Sofi Oksanen: Da duene forsvant

Da duene forsvant av Sofi Oksanen er en roman jeg ikke fikk tak på til å begynne med. Den er på 330 sider, utgitt i 2012, og jeg har kjøpt romanen. Men etterhvert som jeg bestemte meg for å lese den ferdig og hadde fått litt bedre grep om hva jeg leste, likte jeg den bedre.

Link til forlaget Oktober som beskriver handlingen i romanen slik:

«Da duene forsvant er en stor fortelling om okkupasjon, motstand og forræderi; om et ulykkelig ekteskap; om kjærlighet og farlige forbindelser; om modige og svikefulle valg.

Handlingen foregår i Estland under og etter andre verdenskrig. I 1941 jages sovjetmakten ut av landet, og tyskerne blir de nye okkupantene. Tre år senere gjenerobrer sovjetstyrkene makten. På 60-tallet er kommunistregimet fast etablert med sitt nett av kontrollører og overvåkere.

Tre personers liv er i sentrum: Motstandsmannen Roland kjemper for et fritt og uavhengig Estland. Hans fetter Edgar er kameleonen som alltid går dit makten er, og kan skifte identitet og lojalitet uten å nøle. Juudit er ulykkelig gift med Edgar, forelsker seg i en tysk offiser, og har bånd til den idealistiske Roland.»

Forlaget siterer fra gode anmeldelser, men unnlater å sitere fra anmeldelser som ikke er så gode som: NRK som skriver av «noko skurrar», Dagbladet; « Oksanen er kanskje en bedre kjendis en forfatter om dagen», Aftenposten; «Overraskende tamt».

Jeg har lest en roman av Sofi Oksanen tidligere – link til blogginnlegget: Sofi Oksanen: Utrenskning

Jeg måtte flere ganger lese omtalen på bokomslaget fordi jeg syntes fortellingen var så fragmentarisk. Hvem var disse personene, hva var forbindelsen mellom dem osv osv. Til slutt måtte jeg bare stole på at jeg etterhvert fikk bedre oversikt. Og det fikk jeg. Jeg ble også grepet av handlingen, og levde meg inn i tilværelsen til disse menneskene som egentlig ikke kunne stole på noen. Nesten ikke seg selv engang. For en skjebne dette lille landet fikk. Og tenk å leve i et overvåkningsamfunn som kommunismen legger opp til. Godt å bli påminnet hvilket gode å leve i et fritt land er, og ikke ta det som en selvfølge. 

Jeg synes det er positivt at det finnes forfattere som skaper litteratur som gjør at slike som jeg blir bedre kjent med et lands historie. Det synes jeg at jeg har gjort ved å lese bøkene til Oksanen, særlig den siste.