Janne S. Drangsholt: Ingrid Winters makeløse mismot - jeg ble sjarmert

Det er over en uke siden jeg avsluttet romanen til Janne S. Drangsholt: Ingrid Winters makeløse mismot. Har vært på en ukes ferietur og hadde ikke med PC. I tillegg har jeg verken hatt tid eller overskudd til å lese eller skriver om bøker etter at jeg kom tilbake. Men jeg husker godt innholdet og ble sjarmert av denne romanen.

Det er ikke til å komme fra: en av grunnene til at jeg ble sjarmert og humret meg gjennom romanen var gjenkjennelse; både av meg selv og andre. Jeg synes at forfatteren på en humoristisk måte har fanget inn hverdagslivets små og store begivenheter. Jeg ble en fan av Ingrid Winter. 

Boken jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget Tiden, og her er link til forlagets beskrivelse av romanen. Den ble utgitt i 2015 og er på 256 sider.

Fortellerstemmen og hovedpersonen i romanen er Ingrid Winter. Trebarnsmor. Gift med forretningsadvokaten Bjørnar. Ingrid er førsteamanuensis i litteraturvitenskap og jobber ved universitetet. Huset familien bor i, som skulle være familiens framtid og endestasjon, er trangt etter at de fikk yngstedatteren Alva året etter innflytting. 

Som alle andre småbarnsforeldre har familien det travelt. Frokost. Levering og henting i barnehage. Deltakelse i endeløse møter i FAU. Vennegrupper for barna. Små stikk fra de ansatte i barnehagen om det Ingrid ikke fikser. Som å huske at Alva skal ha med noe til ha-med dagen. At Ingrid har sølt vin fra resirkuleringsposen, og stinker vin da hun ankommer barnehagen går ikke en årvåken barnehageansatt hus forbi, og skal få følger i ettertid. Og selv om hun endelig har husket småpenger på den årlige lappekafeen, klarer pedagogisk leder å få med seg at Alva ikke har smakt lapper før; en kan kjenne den indirekte bebreidelsen i spørsmålet hun stiller: «Har du ikke smakt lapper?» og at hun blunker til Alva og sier: «- det er bra du får smake lapper i barnehagen da.»

«Jeg lo usikkert og ble sittende og betrakte henne der hun holdt loddkurven frem til andre familier. Mange hadde stilt opp med både mor og far og besteforeldre. Tanken på å koordinere en storfamilieoperasjon laget suselyd i hodet mitt».

Ingrid er ikke den mest sosiale på jobben. For å unngå å bli nedrent av folk som vil snakke med henne, beklage seg til henne om alt mellom himmel og jord, setter Ingrid opp en lapp på døren «Eksamen pågår».

«Den verste dagen var riktignok mandag. Gjennom helgen hadde det bygd seg opp et reservoar av sjelelig uro og angst, som truet med å briste i form av psykose og langtidssykemelding om det ikke fikk utløp. Torsdag var imidlertid også ille i form av å være tett nok på lørdag til at det begynte å rykke i øyelokk og munnviker. Derfor var det en uskreven regel at torsdag var dagen for oppmuntrende og oppbyggelig omsorg.

Som regel tok jeg meg tid, nettopp på grunn av samfunnets krav om sosialisering og medmenneskelighet. Men ikke i dag. I dag brøt jeg reglene og satt musestille og holdt pusten mens jeg ventet på at desperantene skulle fjerne seg. Det var kanskje dårlig gjort, men i dag orket jeg verken mørket eller kulden deres.»

Men møtet de skal ha den dagen kommer hun ikke unna:

«- Der var du, sa en stemme, - inn med oss.

Instituttlederen dyttet meg lett i ryggen slik at jeg snublet inn i det vindusløse rommet, hvor resten av seksjonen plutselig manifesterte seg en etter en. Jeg visste at jeg måtte si fra nå og med en gang at dette var noe jeg ikke kunne være med på. Jeg åpnet til og med munnen. Men lukket den igjen.

Jeg hatet møter. Jeg hatet de poengløse diskusjonene, den blasse og forutsigbare humoren, de uendelige digresjonene som ble forlenget ut i uendeligheten, og den vanvittige trangen til å ta opp hver minste ting under punktet «eventuelt».

Derfor var det knapt et eneste møte under mitt styre som fagkoordinator. Jeg hadde mottatt nesten daglige eposter med spørsmål om hvorfor vi aldri møttes, sammen med mer eller mindre gode forslag til aktuelle emner, men trykket bare «delete» og lot som ingenting. ..»

 Instituttlederen var ikke fornøyd med Ingrid.

«Under mitt virke som fagkoordinator antydet hun flere ganger at jeg drev med hersketeknikker. Også det ble tatt opp av instituttlederen.

- Jeg sier ikke at du gjør det, sa hun, - men når fagkoordinator en stund, hadde instituttlederen sagt tenksomt, - det har vært klager, skjønner du. Rapporter om svekket fellesskapsfølelse. Manglende arenaer for dialog.

Noen har også nevnt ord som «diktatur».

Fordi folk bruker moter som et påskudd for ikke å jobbe, tenkte jeg.

Selv hadde jeg ikke deltatt på et eneste møte siden avsettelsen. For nå.»

En av de som har beklaget seg til leder, er Ingvill:

«Jeg stirret tungt over på den andre siden av bordet, hvor Ingvill var i ferd med å sette seg. Hun hadde samlet håret i to musefletter, som hang slapt ned når hun bøyde seg fremover. Foran henne stod den ftalatfrie termokoppen hun kjøpte under en konferanse i Tyskland, som nærmest var for et kroppslig vedheng å regne.

Under mitt virke som fagkoordinator antydet hun flere ganger at jeg drev med hersketeknikker. Også det ble tatt opp av instituttlederen.

- Jeg sier ikke at du gjør det, sa hun, - men når folk oppfatter det sånn, har vi et problem. Kanskje du burde tenke litt mer på hvordan du omgås andre?

- Ingvill synes at alle driver med hersketeknikker, sa jeg, - livet hennes er fundert på det. Hun er et evig offer.

- Hvem sa at vi snakket om Ingvill, sa hun, - jeg har taushetsplikt, vet du.

Nå betraktet jeg Ingvill der hun satt og slurpet kaffe av økotermokoppen og lette frem gråblyant, visk og en trist notatbok hun hadde hentet på rekvisitarommet. Alltid møteberedt.»

Instituttlederen orienterer om at departementet har fattet et vedtak  - omlegging av emnene ved instituttet. Nå skal det kuttes i kurs, det skal skje rask og helst innen semesterslutt. Frykten til de ansatte er å måtte omplasseres til førskolelærerutdanningen. I verste fall oppsigelse med sluttpakke. Noe som bl a får Ingrid til å si ja til kollegaen Peters plan om å undergrave vedtaket der Ingrid gis rollen som «bad guy». Planen får instituttlederen rede på og mistenker Ingrid for å stå bak den. Konsekvensen blir at Ingrid må delta på en reise til Russland sammen med Ingvill og Peter. Det passer særdeles dårlig i en situasjon der familien må selge huset: Ingrid ble grepet av spillegalskap da hun ble med på en budrunde og fikk tilslaget på drømmehuset. En pris som var langt over det hun og Bjørnar var blitt enige om. Fra en ellevill budrunde til ellevill reise til Russland venter Ingrid...

Norske bøker har en tendens til å være fylt av alvor. Det var ikke Ingrid Winters makeløse mismot selv om det for hovedpersonen neppe ville ha likt at jeg satt og humret av henne. For henne er livet litt av et slit for tiden.  Ifølge denne artikkelen i VG har skuespilleren Henriette Stenstrup kjøpt filmrettighetene til romanen.  Krysser fingrene for at det lages film av romanen og at den blir morsom. 

Foto: ROBERT S. EIK, VG – bildet er av skuspilleren og forfatteren