12. sep. 2015

J. M. G. Le Clézio: Sultens refreng (Ritournelle de la faim)



Det første blogginnlegget jeg postet var om Afrikaneren portrett av en far av J. M. G. Le Clézio. Forrige helg da jeg var innom biblioteket fant jeg tilfeldig hans roman Sultens refreng. Utgitt i 2008 og på norsk i 2012. En god bok på 198 sider.


«I Sultens refreng følger vi ungjenta Ethel og hennes liv i Paris i årene før og under den 2. verdenskrig. Hun er eneste barn i en velstående pariserfamilie, som har bakgrunn fra Mauritius. Forholdet foreldrene imellom er dårlig, og moren er en passiv tilskuer mens hennes far spekulerer bort formuen deres og Ethels arv. Langsomt blir familien ruinert, og Ethel må flykte i eksil til Nice.»

Det står også at romanen er forankret i historien. Det var her i en anmeldelse i Dagbladet jeg leste at romanen er et portrett av forfatterens mor. Overskriften på anmeldelsen er «Gråtevakkert om eksistensiell hunger» og skriver bl a:

«Le Clézio skriver kompositorisk komplekse romaner. Men det er en musikalitet i hans vakre prosa, som gjør at du kan lese den slik du lytter til musikk; nyte de enkelte delene uten nødvendigvis å forstå helheten. «

Jeg leste anmeldelsen da jeg var kommet ca halveis i romanen. Da forstod jeg hvorfor jeg opplevde at det ligger en sårhet i måten han forteller historien på. Hvorfor den er så vakkert skrevet. At det er moren som er portrettert.

Året er 1934. Ethel på ti år og morens grandonkel Monsieur Soliman er på Koloniutstillingen. Soliman var i gamle dager militærlege i Fransk Kongo og var morens oppdrager:

«Han oppdro henne strengt. Da faren hennes døde var det han som tok seg av henne. Men hun så ham ikke mye, han var alltid langt borte, på den andre siden av jordkloden. Hun er glad i han. Hun er kanskje enda mer beveget av at denne gamle, store mannen er så inntatt i Ethel. Det var som hun endelig får se hans hjerte åpne seg, etter et ensomt og forherdet liv.»

Det er på utstillingens avdeling for Fransk India Soliman viser Ethel en kopi av Angkor Vat-tempelet:

«Han har stanset foran huset. Det blodfulle ansiktet uttrykker fullkommen tilfredshet. Uten ord klemmer han hånden til Ethel, og sammen stiger de opp tretrappen, opp til avsatsen. Det er et helt enkelt hus av lyst tre, omgitt av en veranda med søyler. Vinduene er høye, tilgitret med utskårne sjalusier av mørkt tre. Taket nesten flatt, tekket med glassert takstein og med et slags lite tårn med skyteskår på toppen. Da de går inn, er det ingen der. I midten av huset er det en indre gård der lyset strømmer ned fra tårnet og bader gardsrommet i et underlig, lilla lysskjær. På siden av denne patioen er det et rundt basseng som speiler himmelen. Vannet er så stille at Ethel et øyeblikk trodde det virkelig var et speil. Hun har stanset med hamrende hjerte, og Monsieur Soliman står også stille, med hodet litt bakover for å betrakte kuppelen over patioen. Fra lysrør inni noen nisjer av tre som er stilt i jevn åttekant, kommer det et lett farget lys, uvirkelig som røyk, hortensiafarget, samme farge som skumringen ute over havet.

Det er noe som skjelver. Noe som ikke er ferdiggjort, noe litt magisk. Det at det ikke er noen der, sikkert. Som om dette var det virkelige tempelet, forlatt midt ute i jungelen, og Ethel kunne tro hun hørte suset i trærne, de skarpe, hese skrikene, villdyrenes silkemyke poter i underskogen, hun grøsser og klemmer seg inntil grandonkelen.»

Onkelen kjøper Det lilla huset som Ethel kaller det. Planen er at han skal sette det opp på en tomt han eier. Ethels far, Alexandre, har planer om å bygge en leiegård på tomten. Men dette vil ikke Soliman han noe av, han har ingen planer om å bli noens husvert. Han gjør Ethel til sin hovedarving. Han får plantet eksotiske trær på tomten. Men materialene til huset bli liggende under en presenning. Soliman får kreft. «Det er vanskelig å dø... det tar tid, det tar tid» sier han til Ethel. Han dør når Ethel er 13 år.

Til denne hagen tar Ethel sin nye venninne Xénia. En fattig russisk jente som flyktet fra Russland sammen med moren og søsteren etter revolusjonen. Faren ble skutt i fengsel av de revolusjonære.

«Bit for bit fortalte Xenia om seg selv. Ethel avbrøt henne ikke. Hun visste at Xenia bare ville si det hun hadde bestemt seg for å røpe, at det ikke var betroelser, men en slags gave hun ga henne, for å besegle vennskapet. En slags pakt. Hun fortalte om Chavirov-familiens store hus i St. Petersburg. Om selskapene de holdt der, hvor alle som bodde i nærheten kunne komme, adelige og simple bønder, soldater, håndverkere og kunstnere. Hun snakket seg varm om det, som om hun hadde vært med på det, enda det hadde vært for hun ble født, for revolusjonen, da faren og moren var nygifte. De trodde på et ideal den gangen, de satte sin lit til den nye tidsalder. De trodde de skulle leve bestandig.»

Xénia dominerer og styrer forholdet som et spill. En gang hun angrer på åpenheten om moren som arbeider i en systue og søsteren Marina som besatt av destruktive følelser har truet med å ta livet av seg, avviser hun Ethel. Ethel kjenner en klo om hjertet, og lurer på hva hun har sagt og gjort som fortjener en slik behandling:

«Ethel kom hjem, lukket seg inne på rommet sitt, nektet a spise. «Hva er det med henne?» spurte moren. Alexandre, innforstått: «Det er bare det at din datter er forelsket, ikke noe annet.» Ethel hadde oppfanget bemerkningen gjennom døren og blitt helt slått ut. Hun hadde lyst til a skrike: Dere vet jo ingenting, dere skjønner ingenting! Etterpå, og de neste dagene, hadde hun begynt å forstå hva det var som lå henne så tungt på hjertet. Sjalusi, rett og slett. Xenia hadde forgiftet henne med sjalusi. Hun ble sur, hun ble sint på seg selv. Sjalusi var det altså! En tåpelig følelse. Den samme som martret moren hennes, red henne som en mare på grunn av sangerinnen Maude, en følelse fjollete ungpiker holder seg med, noe for stakkarslige kvinnfolk, noe for ofre! Hun ble svimmel og kvalm av det. Og sa en dag var Xenia der igjen, sto uten videre og ventet på henne utenfor skoleporten, skjønn som en engel, med havets farge i øynene, det honninggule håret satt opp i en pyntelig knute bundet opp med et svart fløyelsband og iført ny kjole med paljettbelte på. Hun ga Ethel en klem: «Har du sett? Moren min har sydd kjolen du tegnet!» Ethel følte seg dum, berusende dum, en varme skylte gjennom henne. Hun tok et skritt tilbake for å se på kjolen til Xenia: «Det er sant, du kler den godt.» Det var alt hun fant på å si.»

Ethels familie skal etterhvert bli like fattig som familien til venninnen er blitt. Faren setter egne og morens penger, og etterhvert Ethels arv etter Soliman, over styr.

«Stuen i leiligheten i Rue du Cotentin var ikke så stor, men hver første søndag i måneden klokken halv ett ble den fylt av gjester, slektninger, samt forbindelser på gjennomreise, som Alexandre Brun inviterte til lunsj med forlenget opphold utover ettermiddagen. Dette var et rituale faren til Ethel ikke ville være foruten. Da Monsieur Soliman kritiserte disse sammenkomstene og sa at de både slet ut niesen hans og kostet en masse, svarte Alexandre: «Kjære deg, en advokat ville ikke kunne eksistere uten slik selskapelighet, det er advokatens jaktterreng.» Monsieur Soliman trakk på skuldrene. Da Alexandre kom fra Mauritius, hadde han riktig nok gjennomført jusstudiene sine, men hadde ikke gjort noe med det. Han hadde aldri ført en sak og bare nøyd seg med å drive med forretninger, investere arven sin i tvilsomme affærer, i kjøp av andeler og aksjer i selskaper på fallittens rand. Men han var en kunstnersjel, god til å synge, god musiker, god til å snakke for seg, og flott så han ut med snurrebarten sin og den svarte hårmanken, de blå øynene, den høyreiste skikkelsen, og søndagssammenkomstene var alltid vellykkede. Justine var veldig forelsket i mannen sin, og for ikke å såre henne fremmet ikke Monsieur Soliman denne kritikken i offentlighet.»

Når andre verdenskrig bryter ut er familien konkurs og de flykter fra krigen til Nice der de lever i fattigdom. Ethels drøm er etterhvert å emigrere til Canada. Det gjør hun etter andre verdenskrig. Men den del av historien omhandler boken ikke. 

Ethel er ofte i parken Jardin du Luxembourg. Her er noen bilder jeg tok i parken da jeg var i Paris i 2014: 











Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar