Det var et
intervju med forfatteren Helga Flatland i DN for ca en uke siden som minnet meg på at jeg ikke
hadde lest romanen Det finnes ingen
helhet. Jeg leste og skrev om de to første i triologien i mai 2013:
Å lese bøkene utgitt
i 2010 og 2011 så tett opp mot hverandre var ikke noe sjakktrekk – å lese den
andre romanen ble for mye sorg for denne leser. Derfor var jeg spent på den
siste utgitt i 2013.
Det finnes ingen helhet ble en positiv leseopplevelse. En fin avslutning på trilogien synes jeg.
Romanen starter slik:
«Jeg hører på stillheten at det
snør. At det våte ekkoet av bildekk mot asfalten er erstattet av mykere lyder,
mer dempet. Som om noen har satt hele verden på mute. Jeg løfter akkurat nok på
hodet til å se ut den lille glipen mellom persiennen og vinduskarmen, ser at
det i det oransje lyset fra gatelykten laver ned tunge tette flak av snø, og
jeg slipper hodet tungt tilbake på puta mens jeg lurer på hvem som får årets første
hjerteinfarkt av den hissige snømåkingen før jobb.
Jeg lukker øynene i morgenmørket,
kjenner hvordan hele kroppen stritter imot av tanken på å skulle mote kulden
utenfor den søvnvarme dyna. Det er rart at det er så ubehagelig å våkne når det
er så behagelig å sovne, sa en av de mest deprimerte pasientene mine for noen
år siden, før han tok en overdose piller, og jeg var så enig i det - og i foruroligende
mange andre av resonnementene hans – at setningen har blitt en ren motivasjon
for å komme seg opp av senga om morgenen. Jeg står opp med påtvungne lette bevegelser,
lett i bein og armer, rask og frisk gange med hevet hode gjennom den iskalde
gangen, tross kulden mot den nakne huden, mot trekken som kommer fra gulvene, veggene,
taket, overalt i det skjeve gamle huset jeg nærmest kjøpte på impuls for tjueen
år siden.»
Temaet i boken er
fortsatt sorgen de etterlatte og venner går gjennom etter at Tarjei, Trygve og
Kristian, alle tre 21 år og fra samme bygd, ble drept av en veibombe i
Afghanistan.
Det er gått fem år
siden guttene kom hjem i kister. I denne boken får vi for første gang vite
hvordan legen Ragnhild har opplevd denne tiden. Sitatet over er en del av
hennes fortelling. Som det står på bokomslaget: «Hennes fortelling viser også hvordan hjelperen selv kan bli avhengig
av de som hjelpes.». Som lege i en liten bygd over så lang tid kjenner hun
pasientene godt og møter de i andre sammenhenger enn som lege. Det har sine positive og negative sider.
I tillegg til at
Ragnhild er gitt en stemme, får vi vite hvordan de siste tre årene har vært for
foreldrene til Tarjei: Karin og Hallvard. Her er starten på Karins fortelling:
«Det er fremdeles et lite søkk i
Tarjeis pute, et lite avtrykk etter hodet hans. Jeg skulle gitt ham en bedre
pute, tenker jeg, men er samtidig takknemlig for den dårlige kvaliteten som sørger
for at den ikke retter seg ut igjen og sletter sporet etter Tarjeis hode. Jeg
må alltid motstå trangen til å legge meg med ansiktet ned i det samme
avtrykket, til å puste inn små partikler av Tarjei, fylle nese, hals og lunger med
det som er igjen av ham i putetrekket.
Resten av rommet hans står også
fremdeles urørt, stikk i strid med alle råd, alle selvhjelpssider og
sorggruppesamtaler. Rydd det ned, rydd det bort, sorter klærne, gi dem til Frelsesarmeen,
send dem til Afrika. Faen ta Frelsesarmeen og Afrika, klærne til Tarjei ligger
som han forlot dem i skapet, på gulvet i hjørnet, den grå hettejakka hengende
over skrivebordstolen, jeg rører det ikke, aldri, bare ser. Det eneste jeg
gjør, er å legge meg i senga hans, inn mot veggen, på innsiden av dyna og puta,
lukte og se. Ligge på ryggen og se i taket, og det gir fremdeles en slags ro å
se det samme utsnittet av tak og bjelker og kvister som Tarjei har sett hver
kveld for han sovnet, hver morgen før han sto opp. Jeg må se det hver kveld for
jeg sovner og hver morgen for jeg står opp.»
Det er desember 2012 og over fem år
siden han døde. Likevel kan jeg våkne om morgenen og fremdeles glemme at han
ikke lever...»
Det som gjorde mest
inntrykk å lese om denne gangen var Bjørns historie. Den fjerde kameraten som
kom uskadd tilbake fra Afghanistan. På grunn av at han var syk da de tre andre
reiste ut på patrulje. Han har hatt liten kontakt med familien til de døde
kameratene etter at han kom hjem – med familien til Tarjei ingen kontakt. Her
er han hos legen etter at det har gått to år – han har utviklet angst og klarer
ikke å jobbe:
«Eg såg ned
att, konsentrerte meg om den eine svarte prikken i linoleumen. Ho skjønte ikkje
likevel, snakka bare generelt og svada. Skjønte ikkje at eg var frå meg av
raseri for at Tarjei, Kristian og Trygve slapp dette, for at dei let meg bli
att aleine, for at dei lét meg reise tilbake aleine når me reiste fram saman,
for at dei let meg svare på alle spørsmåla, for at dei overlet ansvaret til meg
- at det plutseleg blei mitt ansvar å forsvare deira val, kvifor dei drog, at
eg måtte tenke ut alle svara aleine. Mens dei bare kunne kvile i heltestatusen,
og faen så urettferdig det er, at feige, redde Trygve plutseleg var ein helt,
at Kristian som lengta så heim at han var grå i trynet, som på slutten forbanna
heile forsvaret, heile operasjonen, plutseleg var eit symbol på lojalitet og ære.
Og Tarjei, som rømte frå alt her heime, frå den fucka familien sin og garden og
alt saman, som rett og slett bare rømte, skulle bli løfta fram som ein helt,
ein som ofra seg, når det einaste han bevisst ofra, var familien sin.
Og likevel
skulle eg forsvare dei, skulle nikke og seie ja, dei var så modige, dei
modigaste eg kjente, men følelsen av raseri og av at dei på ein eller annan måte
hadde svikta meg så totalt, overskygga lenge erkjenninga om at dei faktisk var modige,
bare på heilt andre måtar.
Dette er
ikkje ei komplisert sorg, hugsar eg ein eller annan sa i ei tale i minnesamværet
etter gravferda. Det er lett å sørgje over Kristian, Tarjei og Trygve. Sjølv om
eg skjønte kva han meinte, understreka det kor forferdeleg eg følte meg, kor
feig eg var, og det igjen gjorde meg bare enda meir rasande. Samtidig sakna eg
dei så det verkte i kvar del av kroppen, det var heilt fysisk, og ingen hadde fortalt
meg at ein kunne sakne så hardt at det prikka ytst i veslefingeren eller så ein
måtte stramme magemusklane så hardt at ein hiksta. Sakna dei kvar for seg og
saman, sakna alt me var og skulle bli, og sakna dei framfor tv-en i sofaen på
rommet mitt, i bygda, i verda, i livet.
Så forsvann det kvitaste raseriet,
gradvis. Så forsvann
draumane om hemn og alt eg ville rope opp i ansikta deira. Sa forsvann dei
aller såraste stikka av sakn. Så forsvann dei mest granskande blikka, og dei
vanskelegaste spørsmåla. Tilbake er tomheten, einsemda, og den uforklarlege
frykta. Og det er fælt å tenke det, men eg kan av og til tenke at det var betre
å vere sint, at det var betre å hate dei, enn å bare sitte att med den
stusslege og pysete følelsen av vemod og gode tankar og godtvondt sakn som
aldri lenger blussar opp og gjer så vondt at ein ikkje kan puste.»
Sorgen begynner å avta i styrke og det er noen av lyspunktene som for
meg var mest rørende å lese om. Glad for at jeg fikk med meg denne delen av
historien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar