Ragnar Hovland: Kunsten å komme heim og andre essay

Til mine favorittforfattere kan jeg like gjerne legge til Ragnar Hovland. Jeg ser at jeg lest og skrevet om fire av hans bøker intensivt i februar 2013. Årsaken til at jeg «oppdaget» hans bøker, er boken jeg nå har lest: Kunsten å komme heim og andre essay. Jeg leste om den i Aftenposten, men valgte å lese andre bøker før denne. Det tror jeg var smart selv om jeg leste bøkene altfor tett etter hverandre. Det jeg liker best ved hans bøker er at det er en ro over det han skriver og den lune humoren som kommer frem av og til på en naturlig måte. 

Kunsten å komme heim og andre essay ble utgitt i 2011. Boken inneholder et utvalg omarbeidede ikke-skjønnlitterære tekster om bøker og reiser som forfatteren har skrevet i løpet av det siste tiåret.  En av tankene med boken skriver Ragnar Hovland, er selvsagt at dette skal vise hans egne lesegleder, med et håp om at leseren kan føres til forfatterskap og bøker man ikke kjente så godt fra før. Etter å ha lest den er det flere bøker/forfattere som er ført opp på min leseliste. Helt sikkert flere enn jeg kommer til å lese og vil lese ferdig.

Ragnar Hovland har innledningsvis listet opp en del av forfatterne som han tidligere har skrevet om eller uttalt seg om. Ingen av de tre Tore Renberg skrev om i boken På fest hos litteraturen er opplistet. En del er forfattere jeg har lest, f.eks Lewis Carroll, Tove Jansson og Patrick Modiano. Noen har jeg bare lest om, og noen er ukjente. Ikke alle er omtalt i boken hans. Ikke alle han har omtalt var like interessant å lese om. Dette gjelder f eks om Tor Åge Bingsværd – en forfatter jeg har forsøkt å lese en bok av, men ga opp – det ble for sært for meg.

Om klassikerne skriver han bl. a:

«Men om det er naturlig for mennesket å lese klassikarar, så er det ikke like naturgitt at det gir mennesket store gleder. Då eg for et par år sidan sat i eit elevert utval som skulle plukke ut den offisielle norske litterære kanon, kom det frå ein av dei høgverdige medlemmene: Men er ikkje denne boka eigentleg ganske kjedeleg? (Skal ikkje seie kva for bok det galdt.)

Og ein litteraturprofessor i same utval svarte litt ettertenksamt: Men er ikkje stor litteratur ofte litt kjedeleg?

Eit stort og sentralt spørsmål, dette. Kor kjedeleg skal den store litteraturen tillate seg å vere? Og må den vere det?

Mi lesing ber truleg preg av forsøk på nettopp å sleppe unna kjedelege klassikarar og heller søke etter forfattarar som på ymse vis har prøvd å bryte med keisemda...

... Denne min smule skepsis overfor den store litteraturen (eller sterke litteraturen, som enkelte yndar å kalle den) og kva den kan eller vil gjere med meg, har gitt seg litt sære utslag. Til dømes at eg har fått eit rykte for å omfamne heile populærkulturen. Og her er vi ved undertittelen på denne artikkelen. Til tider har eg funne det meir givande og meiningsfylt å lese bøker som ikkje er meinte å vere stor litteratur. Forfattaranes dagbøker, notatbøker, artiklar, reisebrev, skisser, ufullførte tekstar, tekststbrokkar. Dei tekstane som ligg bakom eller attmed eller under dei store tekstane. Og som til dels ikkje er blitt skrivne med tanke på publisering. Eg har til og med gått ut og sagt dette offentleg, utan å tenkje på at dette har kunna verke som ei avstandstaking frå alle dei verkelege lesarane der ute, dei som er fulle av kjærleik til den store litteraturen, dei store fiksjonane. Som ein slags implisitt påstand om at dei har gjort noko feil.

Det var likevel ikkje meininga. Men det handlar altså om tekstar der ein tilsynelatande kjem nærmare innpå forfattarane, tekstar der dei avslører seg meir, der dei er mindre påkledde,  mindre maskerte, der dei viser at det er eit slit, men gjerne også ei glede. Der dei viser seg som menneske, rause og smålege, svikefulle, alkoholiserte, oppglødde, deprimerte. Men kanskje først og fremst at dei lever heilt vanlege liv, der det stort sett ikkje skjer så mykje frå dag til dag. Det er ein type tekstar som har gitt meg store gleder, fra dagbøkene til Henrik Nordbrandt og Richard Brautigan til avisspaltene til Flann O'Brien og notatbokene til Claes Hylinger.

Noko av det paradoksale med dette er at eg jo aldri har vore spesielt interessert i forfattarar og deira liv generelt. Og eg er fullt medviten om at eg nok ikkje hadde lese desse bokene om eg ikkje hadde lese romanane eller diktsamlingane deira frå før.»

Forfattere/bøker jeg har notert meg etter å ha lest boken til Hovland er bl. a:

Dylan Thomas: Portrett av kunstneren som hvalp (Portrait of the Artist as a Young) – en bok som ga Hovland lyst til å lese og lyst til å skrive – utgitt for første gang da Dyland Thomas var 26 år og hadde to diktsamlinger bak seg. I tillegg julefortellingen A Childs Christmas in Wales.

P.G. Wodehouse – bøker i den lette sjangeren, humoristisk og den perfekte julelektyre skriver Hovland - boken jeg ser de har på det lokale biblioteket er Utmerket, Jeeves ; Takk skal De ha, Jeeves ; Jeeves den uforlignelige.

Richard Brautigan: Ørretfiske i Amerika – skal være en vittig og underfundig bok. Hovland skriver at kontrasten er stor mellom overskuddet, humoren og den tilsynelatende lettheten i de beste bøkene til Brautigan og det på mange måter trøblete og tragiske livet til forfatteren.

Men boken handler ikke bare om litteratur. F eks hans forhold til Donald Duck var veldig morsomt å lese om. Kjente meg igjen i noe av det han skriver ved å lese essayene Ferjer, Reiser og Kunsten å komme hjem. Bl a i det sistnevnte der han bl a skriver:

«Men kva er å komme heim? Eg er fullstendig klar over at dette er eit spørsmål svært mange slepp å stille seg. Der dei bur, er heime. Og mange av dei har alltid budd der, kanskje berre avbrote av nokre år på skule. Eller heime er der dei kom ifrå før dei flytta til Oslo eller Bergen eller kor dei no har slått seg ned. Og  stundom, når det lir mot ferietid, får eg av uvitande kollegaer spørsmålet: Og du,skal du heim til Vestlandet?

Heim til Vestlandet, ja. Den er god, tenkjer eg. Kva slags heim skulle det vere, liksom? Men det er altså noko mange trur om meg. Eg kjem frå Vestlandet og må då ha ein eller annan «heim» der som eg kan reise til i feriane. Når eg så fortel at eg ikkje har det, og at til dømes foreldra mine bur i noko så austlandsk som Drammen, merkar eg at folk blir litt skuffa, og at det verkar som dei synest synd på meg. Eg, den heimlause på jorda.»

For den som vil la seg inspirere, få noen nye tanker, og/eller lese en god bok, er boken til Ragnar Hovland å anbefale.