16. aug. 2015

Halldór Laxness: Sin egen herre



Jeg vet ikke hvem jeg synes er mest ufyselig av Francis Underwood i dramaserien House of Cards eller hovedpersonen Bjartur i romanen Sin egen herre av den islandske forfatteren Halldór Laxness (1902-1998).

House of Cards; jeg er kommet til sesong 3 på Netflix.  Sammenligningen mellom Francis Underwood og Bjartur er at begge har satt seg et mål. Dette målet er de villig til å gå over lik for å nå, og de gjør det. De ser seg ikke tilbake og de feller ingen tårer. Bjarturs mål er å bli sin egen herre. Han skal bli sauebonde. 

Romanen Sin egen herre leste jeg ferdig på fredag. En bok på 600 sider utgitt i 1934/35. Den norske utgaven jeg har lest ble utgitt i 2004 og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg ble inspirert til å lese den av boken jeg skrev om i innlegget:

Halldór Laxness fikk nobelprisen i litteratur i 1955. Renberg mener at Sin egen herre er Nordens beste roman. Det har jeg ikke grunnlag for å si noe om, men boken var vel verdt å lese.

Jeg forstår av etterordet at handlingen i romanen til Laxness starter helt i slutten av 1800-tallet. Vi befinner oss på Island. Bjartur har i atten år arbeidet hos sognefogden, kona hans og sønnen. Som han forakter. Ikke uforståelig at han ønsker å komme bort fra slaveriet og forholdene som beskrives.  Men hvorfor lar han etterhvert sin egen familie bli slaver for han. Kostholdet han beskriver hos sognefogden for de som jobber for han, er ikke særlig bedre for familien på Sumarhus.

Bjartur ser ut over området han har fått kjøpt av sognefogden, der han skal bli sin egen herre som sauebonde:

«På sørsiden av haugen er står to sauer fra Utiraudsmyri og gnager i seg de grønne gresspirene på marken, og selv om det er hans husbonds sauer skremmer han dem bort, jager dem for første gang vekk fra sin egen mark: Dette er min jord.»

Gården han har kjøpt, Veturhus, har et dårlig rykte og det er knyttet mye overtro til området. Et sagn forteller at her bodde Gunvor og ektefellen. Det gikk ikke bra med dem, og en del av ungeflokken som kom til, drepte de. Enten ved å legge de under en steinhelle oppe i fjellet, og fortsatt kan man under snøsmeltingen høre jamringen til barna. Eller, de ble bundet til steiner og senket i vannet, og gråten deres kan fortsatt høres i lyset fra månen midtvinters, særlig ved frost og uvær. Sagnet forteller at Gunvor ble mer og mer tørst på menneskeblod, og drakk blod av barna som vokste opp ved at hun årelatte dem. Og hun dyrket djevelen Kolumkilli. Ektefellen forlot gården for å fortelle bygdefolket hva Gunvor drev på med, men hun fikk tak i ham. Hun steinet han til døde og lemlestet liket som hun tok deler av ned til gården for å ofre til Kolumkilli. Til slutt forteller sagnet at Gunvor ble henrettet for sine gjerninger, det forannevnte og mer til, og den parterte kroppen ble lagt opp i fjellet og er kalt Gunvordyssen. De reisende må kaste stein på dyssen når de drar forbi den første gang, hvis det ikke skal skje ulykker.

«Et nytt slektsledd glemmer de spøkelsene som kan ha pint og plaget det forrige.

Hvor ofte er ikke garden Albogastadir der oppe på heiene blitt brutt ned av spøkelser? Og reist på ny, på tross av spøkelser? I århundrer etter århundrer kommer småbonden nedenifra bygda for å friste lykken på denne vesle haugen mellom tjernet og den lille kløften i fjellet, fast bestemt på å trosse de makter som har lagt sin forbannelse over jorden, og som krever dens marg og blod. Atter og atter oppløfter småbonden sitt kvad, uten respekt for de krefter som har forgangsrett til hans lemmer og skjebne til siste åndedrag. Tidenes historie her i dalen er historien om den selvstendige mannen som med tomme hender går løs på spøkelser med stadig nye navn. Iblant er spøkelset en eller annen halvguddommelig fanden som legger sin forbannelse over jorden hans. Iblant ikler det seg hekseham og knekker beina hans. Iblant skremmer det i spøkelsesham vettet av folket hans. Iblant bryter det i udyrsham ned gården hans. Og likevel er det alltid det samme spøkelset, som piner og plager den samme mannen, i århundre etter århundre.

- Nei, sier han trassig.

Det er mannen som går i retning av Albogastadir på Heiene et og et halvt århundre etter at garden sist ble brutt ned. Og i det samme han går forbi Gunnvors dysse oppe på fjellryggen spytter han ut i sinne: Du får fanden meg ingen stein av meg, ditt utyske - og nekter å gi henne en stein.

Bevegelsene hans motsvarer blåsten og ganglaget motsvarer landet, som er ujevnt under føttene hans, en gul bikkje følger ham, en arbeidsmannsbikkje med smal snute og yrende av lus, for den kaster seg stadig ned og biter seg iherdig, velter seg mellom tuene med denne særegne og urolige ulingen som kjennetegner lusete hunder. Og dette er ei bikkje som er sulten på vitaminer, for den spiser gress. Det er også tydelig at den har mark. Og mannen vender ansiktet mot den friske korsmessevinden.

Solen skinner på tidligere tiders kneisende hestemanker og i vinden høres slagene fra for lengst forstummede hover, det er svunne tiders hester på ridestiene ved elvebredden, i århundre etter århundre, i mannsalder etter mannsalder, og ennå brukes veien - han kommer etter med bikkja si, modig er han, den nyeste jordeieren, den islandske landnamsmannen i trettiende generasjon; han stopper opp på århundrenes vei, lar blikket gli over dalen sin i korsmessens solskinn.

Da kommer bikkja, og hopper opp på ham. Den stikker den smale snuten sin inn i den harde neven hans, lar den hvile der et øyeblikk, fortsetter å logre med halen og dirrer over hele kroppen, og mannen ser et øyeblikk filosofisk på dyret. Overfor hundens underkastelse gripes han av gleden ved å føle sin egen makt, og et øyeblikk er han en del av menneskenaturens høyeste drøm, som en hærfører som inspiserer troppene og vet at han kan kommandere dem, og så går det en liten stund og bikkja har satt seg ned foran ham på det visne gresset ved elvebredden, den ser spørrende opp på ham, og han svarer: Ja, det mannen søker, finner han – hos hunden.»

Gården som har i senere tider vært under Utiraudsmyri navnet Veturhus, først som fjøs og siden som sauekve. Her er det Bjartur lar bygge en «gård» som han kaller Sumarhus:

«Store steiner ble fraktet, firkantede stykker med gressvor stukket opp, torv skåret, treverk hentet, vegger lødd opp, bjelkeverk snekret, taksperrer reist, treplanker tilpasset det klinkbygde taket, taket tekket med gress, en komfyr murt opp, en pipe satt på taket – og der står gården som en del av naturen.»

Han flytter inn med Rosa. Som også har arbeidet på gården til sognefogden og som er gravid – faren er sønnen til sognefogden. Dette kjenner Bjartur til og er underforstått er en del av avtalen om kjøpet av utmarksgården. Rosa som skal ende sitt liv så tragisk etter å ha født en datter. Men flere barn skal komme - med en ny kvinne som også sognefogden skaffer til Bjarnur. Der skal de leve i den ytterste fattigdom. 

Maten er saltet fisk og grøt. Barna jobber seksten timer om sommeren for å berge høy til sauene – i dårlige år dør sauene av sult og orm. Men sauene har første prioritet for Bjartur. Kona ligger til sengs det meste av året etter barnefødsler der de nyfødte dør og bringes til bygda i små kister. At kostholdet er elendig, filler til klær og sengklærne fulle av lus bekymrer ikke Bjartur. Han klarer seg jo med dette. En ku som bygdefolket gir dem som gave og som bringer glede inn i familien fordi det forbedrer kostholdet, blir et hatobjekt for Bjartur. Kjøtt er sjelden vare i kosten, kun til jul.

Imens jeg leste kom jeg til å tenke på faktaboken om Lady Arbuthnott, og det ensidige kostholdet til bygdas innbyggere. Det samme er det på Sumarhus. Det jaktes ikke på fugl og de spiser ikke ferskvannsfisk.  All mat kokes – steking av mat er ukjent. De sanker ikke bær. Alle energi skal gå til saueholdet. Det dårlige kostholdet gjør at menneskene går rundt mer eller mindre halvdøde. Med klær som bare er filler er de inne mesteparten av vinteren. De som ikke tar et tak med dyra sitter inne og strikker ullundertøy. I røyken av ved de brenner som ikke er tørket. Romantiseringen av småbonden, som kona til sognefogden utbasunerer, gjør meg uvel. Fint å ha spøkelser å skylde på når ting går til - ja helvete. 

Sin egen herre er Bjartur blitt på bekostning av familien han skaffer seg. Kvinnene og barna han blir herre over. Får all makt over. I første etasje bor dyrene. I andre etasjen bor familien. Med en stige fra fjøset. Stanken fra dyrene, lusene i sengene der de ligger tett i tett, maten om man kan kalle det for mat. Klærne som bare er filler. Sykdommen, døden. Regnfulle somre og kalde vintre. Selv har Bjartur jernhelse. At andre kan ha behov for kjøttmat og melk forstår han ikke. Det er redselsfullt å lese om. Idyllisk naturbeskrivelser blir etterhvert bare kulisser uten verdi. Akkurat som de positive egenskapene til Bjartur.

Mange har tolket denne boken. Også politisk. Det skal ikke jeg innlate meg på. Men en ting er sikkert: jeg måtte lese den ferdig. Håpet er at menneskene Bjartur har i sin makt skal få det bedre. Bjartur ga jeg opp å håpe skulle endre strategi da han finner et lik i steinura...for meg ble han en ekstremist. 

Boken inneholder mer enn fortellingen om familien. Men jeg velger å skrive om forholdene rundt familien til Bjartur i dette innlegget. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar