10. jul. 2015

Dikt: Bråglimt av Inger Hagerup - hun som bare sa det som det var...

Privat foto

Jeg leste i en bok om en episode mellom Inger Hagerup og Aksel Sandemose, og husket at jeg hadde lest noe om det i boken jeg har skrevet om i innlegget:


Men det jeg fant først var et dikt jeg har oversett selv om jeg har lest boken flere ganger, men også diktsamlingen. Diktet Bråglimt ble utgitt i diktsamlingen Fra hjertets krater (1964).  Ingen kan som Inger Hagerup sette ord på mine tanker om barndommen. Hun som sa at hun ikke skrev dikt; hun bare sa det som det var... sant skulle det være...

Før diktet skriver Klaus Hagerup bl a dette – like vakkert som diktet:

«Jeg er blitt spurt av mange om det ikke er vanskelig å skrive objektivt om en som sto meg så nær. Jeg gjør ikke det ringeste forsøk på å skrive objektivt, jeg prøver å se henne, og av og til forløser dette arbeidet følelser som jeg aldri før har levd ut. Skrivingen gjenskaper en veldig lengsel etter henne, og samtidig får jeg en underlig følelse av å stå bak min egen rygg og betrakte en førtienåring som sitter i Viker i Østfold og skriver etter sin mor. Jeg vil ikke se henne objektivt. Jeg vil se henne levende. Men jeg ser henne likevel som gjennom et vindu, og i det vinduet kan jeg ikke unngå at jeg også, når det mørkner, ser speilbildet av mitt eget ansikt.

Slik tror jeg også mor så sin egen barndom og ungdom. Hun så den gamle Inger som så den unge Inger. Hennes barndomserindringer var ikke objektive, de var hennes alders barndom. Bilder som aldri hadde forlatt henne, men som var skjult, også for henne selv, til hun nå fant dem igjen. Disse diktene og bøkene var mors arv til seg selv.

Diktene var brå glimt som veltet opp i henne. Erindringsbøkene skulle avdekke hele himmelen. Ingenting kom av seg selv; å se seg selv er ikke spørsmål om inspirasjon. Det krever en møysommelig tapperhet. Sant skal det være.»

BRÅGLIMT

Hvordan fant min barndom sted?
Den som kunne svare.
Var det nesten aldri fred?
Var det nesten bare
forte, redde hjerteslag,
trass og anger, nederlag,
synd og sorg og fare?

Vent! Det lukter også hegg,
hassel, tang og or.
Lenet mot sin låvevegg
riven fra i fjor.
Hesjene med nyslått høy.
Snorene med drivhvitt tøy.

Og en svartkledd mor. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar