16. jul. 2015

Albert Camus; Den fremmede (L'Étranger)

Utdrag fra forlaget Gyldendals beskrivelse av debutromanen Den fremmede (1942) av nobelprisvinneren Albert Camus (1913-1960):

"Kontorarbeideren Meursault beveger seg som en fremmed gjennom livet. Han arbeider, elsker, dreper og dømmes uten å vite hvorfor. Som en likegyldig tilskuer følger han rettssaken som avgjør hans skjebne, for hans død kan bare bli en stum protest mot en verdensorden han aldri har godtatt og som ikke angår ham.

Dette er den klassiske fortellingen om menneskets fremmedfølelse og dets nederlag overfor tilfeldighetenes spill – enkel, krystallklar og lavmælt, men desto sterkere i sin virkning."

112 sider er denne nyutgivelsen fra 2015 som jeg helt tilfeldig plukket med meg da jeg var innom biblioteket. Min første bok av forfatteren:



Hovedpersonen Meursaults likegyldighet fikk meg til å tenke på et barn som alltid svarer "Samma for meg" når venner spør: "hva skal vil leke?". En likegyldighet som gir vennene  mulighet til å bestemme, men på sikt er det provoserende og kan støte dem vekk. 

Boken starter med setningene som den er kjent for:

"I dag døde mor. Eller kanskje var det i går, det er jeg ikke riktig sikker på."

Allerede her får vi et inntrykk av Meursault. 

Handlingen foregår i Alger. Sjefen gir motvillig Meursault  fri for å dra i begravelsen; Meursault svarer at det ikke er hans skyld. Han tar bussen til aldershjemmet: "Jeg ville se mamma med en gang". Men når han kommer til likhuset sier han nei når han gis muligheten. Vaktmesteren tilbyr han kaffe imens han sitter der, de røyker og prater.

Dagen etter begravelsen er det lørdag og han treffer en tidligere kontordame på stranden: Marie. De går på kino og ser en komedie. Deretter går de hjem til Meursault og Marie overnatter.

Når sjefen spør hvor gammel moren var, svarer Meursault; ca seksti år. Han er likegyldig overfor en nabo som mishandler hunden sin. En annen nabo, Raymond, har slått elskerinnen til blods og når han forteller Meursault om foranledningen og spør om hva Meursault mener, svarer Meursault at han ikke mener noen ting, men at historien er interessant. Han går med på å skrive et brev fra Raymond til kvinnen: "med noen spark i og samtidig med ting som kunne få henne til å angre seg". Når hun kommer tilbake til Raymond, er planen at Raymond skulle spytte kvinnen i ansiktet og kaste henne ut. Meursault sier:

"Jeg syntes at på den måten ville hun ganske riktig bli straffet."

Sjefen spør om Meursault vil jobbe ved et nyopprettet kontor i Paris. Meursault svarer at det er det samme for han:

«Da spurte han om jeg ikke var interessert i en forandring i livet mitt. Jeg svarte at en aldri skiftet liv, at når det kom til stykket, var alle like mye verdt og at jeg slett ikke var misfornøyd med det jeg levde her. Han så sur ut, og sa at jeg alltid svarte i hytt og vær, at jeg ikke eide ambisjoner og at det var katastrofalt når det gjaldt forretninger. Så gikk jeg tilbake til arbeidet. Jeg ville ha foretrukket ikke å gjøre ham misfornøyd, men jeg så ingen grunn til å forandre livet mitt. Når jeg tenkte godt etter, var jeg ikke ulykkelig. Da jeg var student, hadde jeg mange ambisjoner av den typen. Men da jeg måtte gi opp studiene, forsto jeg veldig fort at alt det der var uten reell betydning.»

Når Marie spør om Meursault vil gifte seg med henne, svarer Meursault at det er det samme for han, og at de kunne gjøre det dersom hun vil: ¨

«Så ville hun vite om jeg elsket henne. Jeg svarte som jeg allerede hadde gjort en gang, at det betydde ingen ting, men at jeg antagelig ikke elsket henne.
«Hvorfor gifte seg med meg da?», spurte hun. Jeg forklarte henne at det ikke hadde noen betydning, og at hvis hun ønsket det, kunne vi gifte oss. Forresten var det hun som spurte om det, og jeg nøyde meg med å si ja. Hun bemerket da at ekteskapet var en alvorlig sak. «Nei», svarte jeg. Hun tidde et øyeblikk og så på meg i taushet. Så snakket hun igjen. Hun ville bare vite om jeg ville ha sagt ja til det samme forslaget fra en annen kvinne som jeg var bundet til på samme måte. «Selvfølgelig», sa jeg. Så spurte hun seg selv om hun elsket meg, det kunne jeg ikke vite noe om. Etter et nytt øyeblikks taushet, mumlet hun at jeg var merkelig, at det antagelig var derfor hun elsket meg, men at hun kanskje en dag ville komme til å avsky meg av samme grunn. «

Elskerinnen til Raymond er maurer og broren vil hevne søsteren. Noen arabere følger etter Meursault, Marie og Raymond på en strandtur og det ender med at Meursault dreper en araber. Fengselsoppholdet tar han med knusende ro:

«Bortsett fra disse plagene, var jeg ikke noe videre ulykkelig. Hele spørsmålet dreide seg, enda en gang, om å slå tiden i hjel. Fra det øyeblikket jeg lærte meg å minnes, kjedet jeg meg ikke lenger i det hele tatt»

Det aktor har hovedfokus på når han prosederer under rettsaken, er den likegyldigheten Meursault  har vist opp mot morens død og det vitnene fra aldershjemmet kan fortelle om.

«Hvis jeg forsto ham riktig, baserte han seg på at jeg hadde planlagt forbrytelsen. Det var iallfall det han prøvde å bevise. Som han selv sa: «Jeg skal bevise det, mine herrer, og jeg skal gjøre det på to måter. Først gjennom kjensgjerningenes blendende klarhet, så ut fra den dystre synsvinkel som psykologien til denne forbryterske sjel gir meg tilgang til. Han oppsummerte
de faktiske forhold fra det tidspunkt mamma døde. Han trakk frem min ufølsomhet, min manglende kjennskap til mammas alder, badingen min dagen etter, med en kvinne, kinoen, Fernandel og, endelig, at Marie hadde blitt med meg hjem. Det tok tid før jeg forsto ham da, fordi han sa «hans elskerinne», og for meg var hun Marie. Etterpå kom han til Raymonds historie.»

Mersault får en dødsdom, skriver på en anke, men forsoner seg med at han skal dø.

«Hele dagen var jeg opptatt med anken min. Jeg tror jeg utnyttet den på beste måte. Jeg beregnet virkningene, og jeg kom alltid frem til det best tenkelige resultat av vurderingene mine. Jeg tok alltid utgangspunkt i den verste hypotesen: Anken min ble forkastet. «Vel, vel, så kom jeg til å dø.» Tidligere enn andre, det var innlysende. Men alle vet jo at livet ikke er verdt å leve. I grunnen visste jeg jo at det har liten betydning om en dør som tredveåring eller som syttiåring, siden det i begge tilfeller selvfølgelig vil være andre menn og kvinner som kommer til å leve videre, og det gjennom tusener av år. Når det kom til stykket, var ingenting mer opplagt enn det. Det ville alltid være jeg som døde, uansett om det var nå eller om tjue år. Det som likevel plaget meg litt i dette resonnementet, var den voldsomme bølgen jeg kjente velle opp i meg ved tanken på å ha tjue år til å leve. Men det var bare å presse den tilbake ved å forestille meg hvilke tanker jeg ville gjøre meg om tjue år når jeg likevel måtte stå overfor det samme. Når en først skal dø, er det uten betydning hvordan og hvorfor en dør, det var innlysende. Altså (og det vanskelige var ikke å tape av syne alt som dette «altså» impliserte av tankerekker), altså burde jeg akseptere at anken min ble forkastet. «

Det er ikke alltid lett å forstå hva som gjør bøker til stor litteratur og grunnlag for gjeve priser. Det har romanen Den fremmede av Albert Camus blitt. Forståelig. Noen bøker svekkes av "tidens tann" - det gjør ikke romanen til Camus. Hovedpersonen skremmer meg på en måte, på en annen måte er det en ro over han en kan beundre. Skremmer meg fordi jeg på et konkret område i livet har erfart hvor enkelt det er å drepe engasjement og skape likegyldighet. Jeg ser også en samfunnsutvikling på det området som jeg mener er grunnlag for å reflektere over. Det er mye sant i at det motsatte av  kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet...

Mange tolker romanen kan jeg se av innlegg som er skrevet og som en kan søke opp. Her er et som er verdt å lese:


Knut Gjørvel skriver om sitt forhold til det Albert Camus har skrevet, og skriver bl a:

«Etter at jeg oppdaget Camus og Den fremmede leste jeg Myten om Sisyfos som er et filosofisk essay som kretser rundt den greske myten om Sisyfos. Sisyfos elsket livet høyt og trosset gudene. Dermed ble han dømt til et uendelig og nyttesløst arbeid: å rulle en stein opp på et fjell for deretter å se den trille ned igjen, og så rulle den opp igjen. Ifølge Camus er dette et bilde på den menneskelige tilværelsen og den absurde tilstanden vi lever i – uten noen gud og uten noen mening med livet uten selve eksistensen.  Camus mente at mennesket hele tiden søker etter svar – etter svar som ikke finnes – nettopp fordi det ikke finnes noen dypere mening, det finnes ingen Gud og heller ingen plan med vår eksistens. Det eneste vi kan gjøre er å rulle stenen oppover fjellet og forsøke å ha glede av det. Camus mente at mennesket må forsøke å forsone seg med meningsløsheten for i det store perspektivet lever vi en meningsløs tilværelse. For å bli et helt mennesket må du forstå det og forsøke å glede deg over det. Hele tiden må du da kjempe mot trangen til å gi opp, for alle svarene fra religion og andre overbyggende ideologier er bare opium for folket. Hvis et mennesket klarer å forsone seg med at livet er meningsløst, at bare den eksistensen du har er meningen, kan man nettopp den kunnskapen gi deg en form for meningsfullt liv.


Den fremmede ligger på listen min over de ti bøkene som har betydd mest for meg gjennom livet. Jeg kunne godt ha tatt med Pesten og Fallet også på den listen. Gårsdagens lesning av Den fremmede (den er bare på 100 sider) ga meg den samme magiske følelsen av leselykke. Med enkle setninger og en enkel handling har Camus skapt en tekst som gir deg en følelse av at etter lesningen er blitt litt klokere og mer reflektert. Hvis du har lyst på tre romaner som ikke bare gir deg en fantastisk leseopplevelse, men som kan gi deg et nytt perspektiv hvordan du bør leve, så er valget enkelt. Prøv Den fremmede, Pesten eller Fallet. Da vil du skjønne at vi alle må være helter for å overleve i denne meningsløse verdenen.»

2 kommentarer:

  1. Jeg ble litt frastøtt av noen av disse meningene, men samtidig tiltrukket til ande. Jeg må tenke over om jeg skal lese disse bøkene :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Boken provoserer, helt klart. Håper jeg får lest andre bøker han har skrevet etterhvert.

      Slett