29. juli 2015

Vibeke Riiser-Larsen: Et sted skinner det - en god debutroman


Forlaget Aschehoug som har gitt ut debutromanen til Vibeke Riiser-Larsen Et sted skinner det, beskriver den som mørk, men humoristisk. Det er jeg enig i, og for meg var det viktig at det er innlagt scener som fikk meg til å le. For dette er i utgangspunktet en mørk historie. Jeg synes dette var en god roman. Er spent på hvordan fortsettelsen blir, om Vibeke Riiser-Larsen velger å gi ut flere bøker. Jeg håper at hun fortsetter med å legge inn humor i handlingen, og toner ned det mørke. 

Jeg lånte romanen på 220 utgitt i 2015 av biblioteket.  Handlingen beskrives slik:

 «På jobben har Sigrid navneskilt, grønne bukser og blå genser hvor det står «Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?» Der er hun akkurat sånn som de andre ansatte. Nesten. Når Sigrid kommer hjem, er hun alene. Tante Else ringer annenhver uke, og pappa tar kontakt når det er jul og fødselsdag. Ellers er det ingen. Bare musene i fryseboksen på loftet.

For å holde ut bruker Sigrid skogen, barberbladene hun har i bukselommene og skalpellet. En dag leser hun en lapp som er hengt opp ved postkassen. Datteren til Halvorsen i første etasje ber om hjelp til å handle varer for Halvorsen en gang i uken. Så får hun tre boller av Snorre som stadig er innom i butikken. Da begynner det. Kanskje.»

Sitat fra Hege Duckerts bok "Mitt grådige hjerte": 

«Kan du ikke skape mer positive kvinneskikkelser i bøkene dine? Oppfordringen ble ofte gitt til Simone de Beauvoir. Hun svarte at hun ikke kunne imøtekomme dette ønsket fordi formålet hennes var å problematisere. "Litteratur oppstår når noe går galt i livet", sa hun.»

Det samme spørsmålet får jeg ofte lyst til å stille norske forfattere, temaet i norske romanen er ofte veldig alvorlige og til tider dystre. Hvorfor? Men da må jeg tenke: vil jeg at det skal gis ut flere intetsigende bøker som det selges pallevis av; nei, nei, nei er svaret!

Det er gått galt i livet til Sigrid, på grunn av opplevelser i barndommen. Som følger henne inn i voksenlivet og gjør henne skeptisk til andre mennesker. Det ligger et håp hos meg som leser da hun møter mennesker som kanskje kan snu livet hennes i en mer positiv retning - få henne ut av isolasjonen og ensomheten...

Synes også at dette Franz Kafka-sitatet passer til Et sted skinner det som både "biter og stikker" og tidvis rystet meg:

«Alt i alt tror jeg vi bør nøye oss med å lese bøker som biter og
stikker. Hvis ikke boken vi leser ryster oss våkne som et slag i
hodet, hvorfor skal vi da lese den? For å bli lykkelige, som du
sier? Gode Gud, vi ville vel være like lykkelige uten bøker i det
hele tatt, og bøker som gjør oss lykkelige, kunne vi jo t i l nød
skrive selv. Hva vi trenger, er bøker som rammer oss som den
verste ulykke, f.eks. at noen vi elsker høyere enn oss selv dør,
bøker som får oss til å føle oss fredløse, langt borte fra alle mennesker,
som et selvmord. En bok må være som en øks for det frosne
havet inni oss. "

28. juli 2015

Sofi Oksanen: Utrenskning


Endelig har jeg lest en bok av Sofi Oksanen: Utrenskning - utgitt i 2008 som hun ble tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for i 2010. 332 sider og boken har jeg kjøpt.

For en bok!  Jeg måtte legge den fra meg innimellom for å få en pustepause. Ikke en kategori bøker jeg kan lese mange av – handlingen blir for heftig. Særlig fordi den er skrevet slik at det blir virkelighetsnært.

Det er mye menneskelig råskap i den, men aldri urealistisk. Råskap som dyrkes frem av et system som bygger på at det er lønnsomt å være angiver. I dette tilfellet kommunismens jerngrep i Estland etter 2. verdenskrig.  På 1990-tallet der sexindustrien som er vokst frem – bruk og kast av unge fattige jenter fra Øst Europa. Jeg har lest bøker kategorisert som thrillere – denne overgår de fleste av dem hva angår spenning.

Boken starter med at vi møter Aliide som bor alene på et forfallent gårdsbruk på landsbygda i Estland. Et område som er preget av fraflytting. Eldre kvinner plages av ramp som dukker opp for å stjele og ramponere. Når hun finner en ung sølete, fillete og skitten jente liggende utenfor tror hun at det er åte som tyver har lagt for å rundstjele henne. Men det viser seg å være en russisk jente som er på flukt fra sexslaveri og er livredd for at hallikene skal finne henne.


Litt etter litt får vi vite at det er et slektskap mellom Aliide og Zara, og at det er den en gang vakre søsteren Ingel som er forbindelsen. Ingel som var den vakreste og flinkeste. Sjalusien og misunnelsen Aliide føler overfor Ingel får ny næring når Ingel kaprer Hans som Aliide er stormforelsket i. Ingel og Hans gifter seg og flytter inn på gården, og deres kjærlighet og lidenskap er en lidelse for Aliide. Men en tragedie skjer når de nye makthaverne, russerne, setter i gang med utrenskning og det gir Aliide mulighet å bli kvitt sin rivalinne...

25. juli 2015

Når vi mister oss selv (We are not ourselves) - av Matthew Thomas - en roman til ettertanke


Gode anmeldelser, både norske og utenlandske, overbeviste meg til å lese debutromanen til Matthew Thomas Når vi mister oss selv. Romanen ble utgitt i 2014, på norsk i 2015 av Forlaget Press og er på 600 sider. Jeg lånte boken av biblioteket.

Det er noen bøker som gjør at jeg setter meg ned og reflekter over mangt og mye. Når vi mister oss selv hadde en slik virkning på meg. Det er sjelden at en roman griper meg slik denne gjorde. Velger du å lese de norske anmeldelsene, ikke velg denne bort fordi Alzheimers er et tema i boken. Familiehistorien i boken er så mye, mye mer enn det. Det er den materielle og sosiale streberen Eileen som er hovedperson. Selv om jeg langt på vei kan forstå henne beveggrunner for målet hun setter seg, blir hun av og til uspiselig for meg. At denne debutromanen har fått gode anmeldelser synes jeg ikke er noe rart.


Forlaget skriver her om forfatteren:

 «Matthew Thomas er født og oppvokst i New York. Når vi mister oss selv er hans debutroman. Boka ble nominert til både Guardian First Book Award, Folio Prize og Flaherty-Dunnan First Novel Prize. Både New York Times, Washington Post, Esquire, Entertainment Weekly, Barnes and Noble og Amazon hadde boka på listene over årets beste bøker.»

I møte med  NRK og med NTB referert av Dagsavisen forteller forfatteren om skriveprosessen: som varte i ti år, om suksessen: den er oversatt til mange språk, og at det er muligheter for at det blir laget film av romanen, og at familiehistorien han forteller i romanen ligner på hans egen. Men han presiserer at romanen ikke er noen biografi:

«Biografisk fakta sier lite om hva som har foregått i et liv. Det indre livet er så mye større, og det er det jeg vil fange når jeg skriver fiksjon.»

Handlingen foregår i New York. Tidsperioden er årene 1951 – 2000. Eileen Tumulty blir født i 1941.  Hun vokser opp som enebarn. Foreldrene er immigranter fra Irland. Faren Mike kom fra en søskenflokk på tolv, moren Deirdre fra en på tretten. Faren måtte reise fra Irland ufrivillig – helst ville han overtatt gården han vokste opp på. Moren derimot kunne ikke komme seg fort nok vekk fra gården hun vokste opp på. Hun dro for å finne det forjettede land og ble i stedet hushjelp på Long Island, og drømte selv å bo i herskapshusene hun gjorde rent i. Å bo fint og i en enebolig skal etterhvert bli Eileens store drøm og største mål i livet.

Det er to soverom der den lille familien bor. Eileen sover sammen med foreldrene i det ene, det andre soverommet leier de ut. Faren, den populære Big Mike er bryggeriarbeider og flere ganger i uken jobber han i tillegg som bartender. Disse kveldene drikker han ikke. Å drikke øl går greit for han, men ikke whisky – «da var lenka av» - og det var velkjent hvor mye whisky han kunne tylle ned. Da moren mister barnet hun bærer, begynner hun også å drikke. Etter lang tids opphold på sykehuset der moren må fjerne livmoren, flytter hun med Eileen inn på soverommet de tidligere har leid ut. Drikkingen gjør etterhvert til at moren mister jobben på et konditori. Etterhvert ser moren at hun trenger hjelp og ved hjelp av AA slutter hun å drikke.

Eileen er flink på skolen. Etter High School, som hun kan gå på pga stipend, utdanner hun seg til sykepleier:

«Hun hadde aldri drømt om å bli sykepleier. Det var bare det jentene i hennes verden ble når de var litt for oppvakte til å havne som kontorsekretær. Hun ville helst bli advokat eller lege, men anså disse yrkene som de privilegertes gebet. Hun klarte ikke å se for seg hvordan hun skulle skaffe penger til å gå den veien. Hun tenkte som så at hun nok kanskje var smart nok, men hun manglet fantasien som måtte til.»

Eileen arbeider hardt med studiene. Hun tar sommerkurs for å kunne bli ferdig med studiene på tre år i stedet for fire, ta en master for å begynne veien mot en administrativ stilling. I tillegg jobber hun ved siden av studiene. Det gir henne blant annet mulighet til å kjøpe bil. Det er faren som gir henne råd hva angår bilkjøpet. Eileen vil helst ha en billig bil, men faren ber henne kjøpe en ny Pontiac Tempest 1964 – modell – i sitt motargument om at dette er en dårlig investering sier han at bilen er en investering i å leve. En bil hun kan kjøre moren sin rundt i – det antar faren at moren vil like. Når Eileen kjører moren rundt for å plukke opp «møtevenninene» til møte i AA, er første stopp Jackson Heights:

«Hun ble forundret av å stoppe utenfor et av boligbyggelagene. Hun hadde alltid trodd at folk med penger var forskånet for de mer triste sidene ved menneskenaturen... Uansett hva moren måtte gå gjennom, ville ikke Eileen tillate seg å engasjere seg for mye i det. Hun hadde sitt eget liv å hegne om. Livet var det man gjorde det til. Noen av husene de hadde stoppet ved, ville vært mer enn nok for henne - så hvorfor var de ikke nok for dem som bodde der? Hvis hun selv hadde bodd i et slikt hus, ville hun ikke hatt behov for å sette seg i en annen kvinnes bil for å bli kjørt til et klamt kjellerlokale i en kirke. Hun kunne sittet og sett på peisen sin, skinn-sofaen, bokhyllene i stua, hun kunne lyttet til stillheten over seg, kikket inn ubrukte rom som bare ventet på nye overnattingsgjester og ellers bare sto der, deilig unyttige. Alt dette ville vært mer enn nok til at hun kunne gitt fullstendig avkall på alkohol. Men der bodde altså disse menneskene. Og det faktum at alt dette de eide, likevel ikke var nok, uroet henne, det hintet om noe bunnløst ved enkelte former for manglende lykke. Hun ristet tanken av seg, som støv fra et orientalsk teppe, og sa til seg selv at et eget hus ville være nok for henne.»

Det er synd hun ristet den tanken fra seg. Etterhvert møter hun forskeren Ed som har andre verdier i livet. Men allikevel blir drømmen om at det optimale er å eie et flott hus som hun kan imponere andre med, den største for Eileen. På denne veien skal livet gi henne utfordringer hun ikke hadde lagt inn i sine planer....


Uansett hvor mye fiksjon forfatteren har lagt inn i denne romanen, tenker jeg at en ikke kan skrive en slik historie uten at mye er selvopplevd og tenkt gjennom. Med flere budskap i. Budskapet nådde meg - selv om jeg tør påstå at jeg verken er en sosial eller materiell streber og ikke har opplevd sykdommen Alzheimers. Allikevel; det er ikke til å komme fra at "gresset alltid er høyere på andre siden av gjerdet"... Og; selv om jeg tror en forstår det etter å ha lest om sykdommen mange ganger - boken gir et sterkt innblikk i hvordan det er når en slik sykdom rammer en familie. Og hvilken utfordring det er innenfor det amerikanske helsevesenet. Jeg håper at romanen Når vi mister oss selv får mange norske lesere. 

23. juli 2015

Dikt: Te øya mi av Arvid Hanssen


 Privat foto

Bildene  nedenfor legger jeg til med tillatelse fra Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook. 

Te øya mi av Arvid Hanssen

Å. kom og føll mæ te mine tijnna,
te fjeill og flye og stup og skar
en kveill i juni når sola jyille,
å ska du se førr ei øy æ har!



Å, kom og føll mæ te mine dala,
der vatten kveskre og vijnnen søng
og vauggge myrulla mjukt på tuva
og stryk så mijllt meilla lauv og løng.

Å, kom og føll mæ te ysste oddan,
der båra banke i vestli vér.
Der vi bli små fræmfør hav og himmel,
Men stor i uindring førr ailt som skjer.



Å. kom og føll mæ te vijntervijdda!
Der står ei stjerna te kver en sti.
Å, kom og føll mæ dein lange veien-

å, kom og føll mæ te øya mi!


Gode og saftige kanelsnurrer - oppskriften anbefales.


Privat foto

Skal jeg spise kaker, foretrekker jeg hvetebakst. Synes det er godt å ha noe i fryser’n,; enkelt å ta opp og varme i mikron. Har en oppskrift jeg bruker; en grunnoppskrift for mange typer hvetebakst. Men av og til synes jeg det er greit å prøve ut noe nytt. Og da har jeg funnet ut at på Godt.no der er det mange gode oppskrifter og i går bakte jeg kanelsnurrer som er avbildet over og som du kan finne oppskrift på her: Saftige kanelsnurrer à la Trinesmatblogg.no De ble veldig gode.

Jeg brukte helmelk, tørrgjær og meierismør. Og jeg rørte samme ingrediensene til fyllet før jeg smurte det på. Jeg bruker kjøkkenmaskin, både til deigen og fyllet, men hhv eltekrok og k-spade. Og hva angår deigen - den stod og surret og gikk i det antall minutter som er anbefalt både før og etter at jeg tok inn smøret. Jeg følger alltid oppskriften - snarveier gir sjelden godt resultat er min erfaring. 

Et annet tips jeg fikk en gang, er at i den lunkne melken blander jeg inn egg og sukker. Da løser sukkeret seg opp. Når blandingen er lunkent (ikke drep gjæren med ha for varm væske!) blander jeg inn tørrgjæren før jeg blander det inn med mel, salt og kardemomme. Tror det har noe med at det setter i gang gjæringsprosessen. Denne metoden bruker jeg med all hvetebakst.  

Jeg var litt i tvil hva angår punkt 4 der det står:  

«Bre smøret utover halvparten av leiven, og strø sukker og kanel over (eller du kan røre sammen ingrediensene og bre det utover).»

Hva skulle jeg gjøre etterpå og før jeg delte opp deigen? Videoen det vises til er der Trine lager fisk, den hjelp meg ikke. Men jeg fant ut av bildet i oppskriften at etterpå må man brette over den delen av leiven en ikke har smurt fyll på.

Jeg delte opp hver leiv til 9 emner og fikk ca 20 snurrer. Neste gang skal jeg dele opp til minst 12 (24) som det står i oppskriften. Det er en deig med mye fett og den kan bli litt tung og lite stekt dersom de blir for store. Absolutt en oppskrift jeg kommer til å bruke flere ganger - de ble bedre enn de jeg har bakt etter grunnoppskriften jeg har. 

21. juli 2015

Hege Duckert: Mitt grådige hjerte - om Karen Blixen, Billie Holiday, Frida Kahlo og Simone de Beauvoir

Hege Duckert har i boken Mitt grådige hjerte utgitt i 2009 skrevet om fire kjente kvinner: Karen Blixen, Billie Holiday, Frida Kahlo og Simone de Beauvoir.

Årsaken til at jeg valgte å lese boken var at jeg har lest om Simone de Beauvoir den siste tiden. Karen Blixen og Frida Kahlo kjenner jeg litt til både gjennom bøker og filmer. Billy Holiday har jeg ikke lest noe om tidligere.

Jeg likte Mitt grådige hjerte, og den påminnet meg om biografien om Karen Blixen som står ulest i bokhyllen: Et dikterliv av Judith Thormann. Boken både interessant og en appetittvekker: Jeg får lyst til å lese mer om disse kvinnene og lytte mer til musikken til Billy Holiday. 

Boken appellerer til meg spesielt fordi kvinnene, som forfatteren skriver, forsøkte å trenge ut av rammer andre hadde satt for dem, det er noe jeg er opptatt av at man skal gjøre. Rammer for kvinner er der fortsatt. Det er andre forventninger til kvinner enn til menn. Disse rammene er det ofte kvinner som setter. Kvinnenettverk er jeg skeptisk til. Jeg liker ikke flokkmentalitet; får lett kvelningsfornemmelse - til tider får dette litt vel ekstreme utslag vil mange mene. Men sånn er det: man er som man er – ikke slik andre vil man skal være.

Boken starter med at Hege Duckert viser til spørsmål hun fikk på en flyplass om innholdet i kofferten sin, og skriver at utvalget av ting i kofferten sier noe om hvem hun er, og hvem hun vil være:

"Hver gang jeg ser en koffert, tenker jeg på at den inneholder en annens liv... Karen Blixen pakker kasser med krystall, porselen, sølv og prydgjenstander da hun la ut på den lange reisen som skulle gjøre henne til kaffebonde i Afrika...Frida Kahlo fylte sin kofferter med meksikanske folkedrakter og smykker tunge som bly da hun fulgte ektemannen på reise til USA... Simone de Beauvoir, som reiste med flate sveitsiske sko og prioriterte plass til bøker og notater, gjorde alltid rom til en liten dukke i bagasjen...I'm trav'lin'light synger Billy Holiday: jeg reiser lett. Når jeg leser om livet hennes, er det lett å se at hun hadde for lite bagasje, hun mangler både penger og omsorg..."

Deretter skriver Hege Duckert:

«Denne boken er en reise inn i fire kvinners liv, hvor jeg har ønsket å undersøke hva de har hatt med seg i bagasjen, og hvordan møtet med kjærligheten har preget livet og verkene deres. Utvalget er ikke mer logisk enn gjenstandene i kofferten min, det er fire vidt forskjellige kvinners liv. Som journalist har jeg hatt det privilegiet å komme i kontakt med mange livshistorier. Noen ganger er jeg blitt så opptatt av dem at jeg har hatt lyst til å dykke dypere. Kvartetten denne boken handler om, har jeg stadig vendt tilbake til, og jeg kan ikke tenke annet enn at noe i dem representerer noe i meg. Hos Karen Blixen har jeg gjenkjent trangen til å skape sitt eget liv på tvers av forventningene hun vokste opp med... ...Da jeg oppdaget i hvor stor grad den intellektuelt briljante og frie Simone de Beauvoir, slet med sjalusi, følte jeg meg trøstet...I møte med Frida Kahlos malerier blir jeg tvunget til å tenke på noe jeg svært nødig vil tenke på: At kroppen på et tidspunkt vil komme til å svikte meg...

Felles for disse kvinnene er deres livsappetitt. De hadde grådige hjerter, de våget å tilstå ønskene og behovene sine, også i møtet med menn som sviktet dem. «Hver gang jeg opplevde noe, hadde jeg følelsen av å være noen», skrev Simone de Beauvoir i memoarene sine. Alle fire levde i en brytningstid mellom gamle rammer for hva en kvinne skulle være, og nye ideer om frihet og likhet. De gamle ekteskapsidealene, der plikt var et ord i daglig bruk og mannen bestemte over kvinnens kropp og penger, var begynt å vakle. Med de nye idealene kom også kravet til at kjærligheten alene skulle klare å holde et par sammen. Ulike som disse kvinnene var, protesterte de på hver sin måte mot sedvanen og konvensjonene og strevde etter å leve på en måte som kunne forene frihet og kjærlighet. Hver av dem brøt grenser. Det gjør dem til pionerer i historien.

Selv i dag oppdras unge jenter på en annen måte enn unge gutter. Friheten til å definere seg utenfor disse rammene skylder vi kvinnene som gikk foran. «Vi glemmer hvor restriktiv verden var for en kvinne, og hvor modig hun var», sier biografen Hazel Rowley om Simone de Beauvoir. I midten av forrige århundre ble en kvinne først og fremst målt i forhold til sin rolle som kone og mor. Ingen av de fire kvinnene jeg skriver om i denne boken, fikk barn. De brøt dermed med den mest grunnleggende forventningen fra samfunnet.»


Det jeg har sitert er fra bokens innledning. Deretter går Hege Duckert inn på hver enkelt av dem. Det er begrenset hvor mye en kan få inn i en bok på 220 sider i et lite format. Men jeg synes hun har fått med mye og skriver på en måte som engasjerer meg - jeg blir nysgjerrig – får lyst til å lese mer. Skulle ønske at det ble gitt ut flere slike bøker. 



19. juli 2015

Vigdis Hjorth: Et norsk hus


Kilde for bildet: Vg.no

Vigdis Hjorth har bursdag idag og Bokklubben kaller henne for en av Norges kuleste forfattere. Det er jeg enig i selv om jeg frem til nå ikke har vært overbegeistret over romanene jeg tidligere har lest og skrevet blogginnlegg om. Men jeg likte den jeg nå har lest bedre - romanen Et norsk hus. Selv om jeg synes hun skriver på måte som gjør at jeg mister konsentrasjonen innimellom.  Poengene forsvinner i de lange setningene. Boken er bare på 191 sider, men det er tettskrevne sider. Ingen kapittelinndeling. Romanen ble utgitt i 2014, og jeg har lånt den av biblioteket.



Bokens hovedperson er tekstilkunstneren Alma. Hun har voksne barn, er skilt, har kjæreste, men bor alene i tømmerhuset hun hadde mulighet til å kjøpe for en arv hun fikk for flere år tilbake. Men å eie et hus krever en viss økonomi, og det er det ikke alltid Alma har som tekstilkunstner med usikre inntekter. Derfor kommer utleieinntektene fra den lille leiligheten som er i tilknytning til huset godt ned. Men med å leie ut følger en risiko, ikke minst for Alma som ikke er god på å sikre seg at leietakerne betaler det avtalte depositumet.

Handlingen i boken er om den perioden Alma leier ut til et polsk par; de polske som hun konsekvent kaller dem. Som etterhvert blir tre: paret får en datter. Etterhvert utfordrer leietakerne Almas liberale verdier: det er en vei mellom liv og lære – det er enkelt å være liberal på andres bekostning tenker jeg når mennesker uttrykker sine liberale verdier på en bastant måte.  Men de utfordrer også behovet Alma har til å være alene – et behov som kjæresten synes er en utfordring.

Når Alma jobber med et prosjekt er hun lukket inne i sin egen verden frem til produktet er levert til bestiller. Hun glad i å drikke rødvin og snu døgnet. Ikke av den typen som kaster seg over husarbeid med liv og lyst – skippertak er Almas handlemåte på det området.

Tidligere har leieboerne vært enslige menn som har jobbet mye. Leieboerne hun nå har fått er mye i leiligheten og de har i perioder besøk av sin polske familie. Leieboerne må bruke vaskerommet hennes og dermed får til tilgang til hele huset. Hun vil ha så lite kontakt med dem som mulig, men blir selv forvirret over at de overser henne og virker å ville det samme. Når kvinnen havner på krisesenter og mannen må reise til Polen for å sone dommen, blir hun mer involvert enn hun ønsker. Leieforholdet har også en negativ økonomisk side: strøm er inkludert i leien og paret bruker mye strøm sammenlignet med Alma. I tillegg vil de ikke innordne seg kildesortering og ikke å parkere biler på plenen.
Alma er ingen hushai, og alt hun foretar seg opp mot leietakerne rådfører hun seg først med Huseiernes landsforbund. Hun har i det hele tatt problemer med å sette grenser – dette gjelder også de voksne barna som invaderer huset i høytider og etterlater det som en slagmark. I tillegg til at vi blir involvert i de problemene som er rundt leietakerne, får vi være med i Almas prosess rundt flere oppdrag hun har som tekstilkunstner.
 Jeg likte romanen. Og jeg lider litt med Alma – og ler av hennes måte  å håndterer problemene som oppstår på. Men jeg lider også med leietakerne. Romanen setter fokus på de utfordringer det er å leie hos andre der utleier og leietaker bor tett. I et land der målet er å eie egen bolig. Det krever generøsitet hos begge parter. Alma forsøker, men får det ikke til. Avstanden til leietakerne blir for stor – ikke minst fordi hun ser på dem som stereotypier av en nasjonalitet – den polske. Men også den selvpålagte avstanden hun vil ha til sine leietakere. Istedenfor å snakke med dem, sender hun tekstmeldinger og brev – noe som blir ekstra problematisk. Ikke bare er slik kommunikasjon grunnlag for feiltolkninger, men det blir det særlig når leietakerne ikke kan språket hun kommuniserer med.





18. juli 2015

Eplemuffins med vaniljekrem - saftige og gode

Privat foto

Det er en blåsete og hustrig dag ute - perfekt dag å bake. 

Oppskriften fant jeg her på Godt.no og jeg fulgte oppskriften med unntak av at jeg ikke hadde nøtter/mandler på toppen. Brukte små muffins-former, og da fikk jeg 24 stk. De ble veldig gode,,,minst like gode som en eplekake jeg pleier å bake. Kunne med fordel skåret eplene i tynnere skriver.

I oppskriften står det at man kan droppe vaniljekremen. Vel, det tror jeg ikke hadde hadde gitt like god smak. Da hadde de helt klart blitt tørrere. Vaniljekrem - her brukte jeg Tine sin ferdige variant:



Frokostmuffins med bacon - litt lite fyll etter min smak

Privat foto


Oppskriften til muffinsene jeg bakte idag fant jeg her på Godt.no.

Jeg hadde ikke frø på - det skal jeg ha neste gang. Vi som spiste dem var enige om at det er greit med mer fyll - tror at f eks dobbelt med bacon ville gitt en bedre smak. Det skal jeg forsøke neste gang. Men som det står innledningsvis i oppskriften - her finnes det mange variasjonsmuligheter.

Jeg brukte XXL muffins-former - kunne med fordel brukt en mindre størrelse.

16. juli 2015

Albert Camus; Den fremmede (L'Étranger)

Utdrag fra forlaget Gyldendals beskrivelse av debutromanen Den fremmede (1942) av nobelprisvinneren Albert Camus (1913-1960):

"Kontorarbeideren Meursault beveger seg som en fremmed gjennom livet. Han arbeider, elsker, dreper og dømmes uten å vite hvorfor. Som en likegyldig tilskuer følger han rettssaken som avgjør hans skjebne, for hans død kan bare bli en stum protest mot en verdensorden han aldri har godtatt og som ikke angår ham.

Dette er den klassiske fortellingen om menneskets fremmedfølelse og dets nederlag overfor tilfeldighetenes spill – enkel, krystallklar og lavmælt, men desto sterkere i sin virkning."

112 sider er denne nyutgivelsen fra 2015 som jeg helt tilfeldig plukket med meg da jeg var innom biblioteket. Min første bok av forfatteren:



Hovedpersonen Meursaults likegyldighet fikk meg til å tenke på et barn som alltid svarer "Samma for meg" når venner spør: "hva skal vil leke?". En likegyldighet som gir vennene  mulighet til å bestemme, men på sikt er det provoserende og kan støte dem vekk. 

Boken starter med setningene som den er kjent for:

"I dag døde mor. Eller kanskje var det i går, det er jeg ikke riktig sikker på."

Allerede her får vi et inntrykk av Meursault. 

Handlingen foregår i Alger. Sjefen gir motvillig Meursault  fri for å dra i begravelsen; Meursault svarer at det ikke er hans skyld. Han tar bussen til aldershjemmet: "Jeg ville se mamma med en gang". Men når han kommer til likhuset sier han nei når han gis muligheten. Vaktmesteren tilbyr han kaffe imens han sitter der, de røyker og prater.

Dagen etter begravelsen er det lørdag og han treffer en tidligere kontordame på stranden: Marie. De går på kino og ser en komedie. Deretter går de hjem til Meursault og Marie overnatter.

Når sjefen spør hvor gammel moren var, svarer Meursault; ca seksti år. Han er likegyldig overfor en nabo som mishandler hunden sin. En annen nabo, Raymond, har slått elskerinnen til blods og når han forteller Meursault om foranledningen og spør om hva Meursault mener, svarer Meursault at han ikke mener noen ting, men at historien er interessant. Han går med på å skrive et brev fra Raymond til kvinnen: "med noen spark i og samtidig med ting som kunne få henne til å angre seg". Når hun kommer tilbake til Raymond, er planen at Raymond skulle spytte kvinnen i ansiktet og kaste henne ut. Meursault sier:

"Jeg syntes at på den måten ville hun ganske riktig bli straffet."

Sjefen spør om Meursault vil jobbe ved et nyopprettet kontor i Paris. Meursault svarer at det er det samme for han:

«Da spurte han om jeg ikke var interessert i en forandring i livet mitt. Jeg svarte at en aldri skiftet liv, at når det kom til stykket, var alle like mye verdt og at jeg slett ikke var misfornøyd med det jeg levde her. Han så sur ut, og sa at jeg alltid svarte i hytt og vær, at jeg ikke eide ambisjoner og at det var katastrofalt når det gjaldt forretninger. Så gikk jeg tilbake til arbeidet. Jeg ville ha foretrukket ikke å gjøre ham misfornøyd, men jeg så ingen grunn til å forandre livet mitt. Når jeg tenkte godt etter, var jeg ikke ulykkelig. Da jeg var student, hadde jeg mange ambisjoner av den typen. Men da jeg måtte gi opp studiene, forsto jeg veldig fort at alt det der var uten reell betydning.»

Når Marie spør om Meursault vil gifte seg med henne, svarer Meursault at det er det samme for han, og at de kunne gjøre det dersom hun vil: ¨

«Så ville hun vite om jeg elsket henne. Jeg svarte som jeg allerede hadde gjort en gang, at det betydde ingen ting, men at jeg antagelig ikke elsket henne.
«Hvorfor gifte seg med meg da?», spurte hun. Jeg forklarte henne at det ikke hadde noen betydning, og at hvis hun ønsket det, kunne vi gifte oss. Forresten var det hun som spurte om det, og jeg nøyde meg med å si ja. Hun bemerket da at ekteskapet var en alvorlig sak. «Nei», svarte jeg. Hun tidde et øyeblikk og så på meg i taushet. Så snakket hun igjen. Hun ville bare vite om jeg ville ha sagt ja til det samme forslaget fra en annen kvinne som jeg var bundet til på samme måte. «Selvfølgelig», sa jeg. Så spurte hun seg selv om hun elsket meg, det kunne jeg ikke vite noe om. Etter et nytt øyeblikks taushet, mumlet hun at jeg var merkelig, at det antagelig var derfor hun elsket meg, men at hun kanskje en dag ville komme til å avsky meg av samme grunn. «

Elskerinnen til Raymond er maurer og broren vil hevne søsteren. Noen arabere følger etter Meursault, Marie og Raymond på en strandtur og det ender med at Meursault dreper en araber. Fengselsoppholdet tar han med knusende ro:

«Bortsett fra disse plagene, var jeg ikke noe videre ulykkelig. Hele spørsmålet dreide seg, enda en gang, om å slå tiden i hjel. Fra det øyeblikket jeg lærte meg å minnes, kjedet jeg meg ikke lenger i det hele tatt»

Det aktor har hovedfokus på når han prosederer under rettsaken, er den likegyldigheten Meursault  har vist opp mot morens død og det vitnene fra aldershjemmet kan fortelle om.

«Hvis jeg forsto ham riktig, baserte han seg på at jeg hadde planlagt forbrytelsen. Det var iallfall det han prøvde å bevise. Som han selv sa: «Jeg skal bevise det, mine herrer, og jeg skal gjøre det på to måter. Først gjennom kjensgjerningenes blendende klarhet, så ut fra den dystre synsvinkel som psykologien til denne forbryterske sjel gir meg tilgang til. Han oppsummerte
de faktiske forhold fra det tidspunkt mamma døde. Han trakk frem min ufølsomhet, min manglende kjennskap til mammas alder, badingen min dagen etter, med en kvinne, kinoen, Fernandel og, endelig, at Marie hadde blitt med meg hjem. Det tok tid før jeg forsto ham da, fordi han sa «hans elskerinne», og for meg var hun Marie. Etterpå kom han til Raymonds historie.»

Mersault får en dødsdom, skriver på en anke, men forsoner seg med at han skal dø.

«Hele dagen var jeg opptatt med anken min. Jeg tror jeg utnyttet den på beste måte. Jeg beregnet virkningene, og jeg kom alltid frem til det best tenkelige resultat av vurderingene mine. Jeg tok alltid utgangspunkt i den verste hypotesen: Anken min ble forkastet. «Vel, vel, så kom jeg til å dø.» Tidligere enn andre, det var innlysende. Men alle vet jo at livet ikke er verdt å leve. I grunnen visste jeg jo at det har liten betydning om en dør som tredveåring eller som syttiåring, siden det i begge tilfeller selvfølgelig vil være andre menn og kvinner som kommer til å leve videre, og det gjennom tusener av år. Når det kom til stykket, var ingenting mer opplagt enn det. Det ville alltid være jeg som døde, uansett om det var nå eller om tjue år. Det som likevel plaget meg litt i dette resonnementet, var den voldsomme bølgen jeg kjente velle opp i meg ved tanken på å ha tjue år til å leve. Men det var bare å presse den tilbake ved å forestille meg hvilke tanker jeg ville gjøre meg om tjue år når jeg likevel måtte stå overfor det samme. Når en først skal dø, er det uten betydning hvordan og hvorfor en dør, det var innlysende. Altså (og det vanskelige var ikke å tape av syne alt som dette «altså» impliserte av tankerekker), altså burde jeg akseptere at anken min ble forkastet. «

Det er ikke alltid lett å forstå hva som gjør bøker til stor litteratur og grunnlag for gjeve priser. Det har romanen Den fremmede av Albert Camus blitt. Forståelig. Noen bøker svekkes av "tidens tann" - det gjør ikke romanen til Camus. Hovedpersonen skremmer meg på en måte, på en annen måte er det en ro over han en kan beundre. Skremmer meg fordi jeg på et konkret område i livet har erfart hvor enkelt det er å drepe engasjement og skape likegyldighet. Jeg ser også en samfunnsutvikling på det området som jeg mener er grunnlag for å reflektere over. Det er mye sant i at det motsatte av  kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet...

Mange tolker romanen kan jeg se av innlegg som er skrevet og som en kan søke opp. Her er et som er verdt å lese:


Knut Gjørvel skriver om sitt forhold til det Albert Camus har skrevet, og skriver bl a:

«Etter at jeg oppdaget Camus og Den fremmede leste jeg Myten om Sisyfos som er et filosofisk essay som kretser rundt den greske myten om Sisyfos. Sisyfos elsket livet høyt og trosset gudene. Dermed ble han dømt til et uendelig og nyttesløst arbeid: å rulle en stein opp på et fjell for deretter å se den trille ned igjen, og så rulle den opp igjen. Ifølge Camus er dette et bilde på den menneskelige tilværelsen og den absurde tilstanden vi lever i – uten noen gud og uten noen mening med livet uten selve eksistensen.  Camus mente at mennesket hele tiden søker etter svar – etter svar som ikke finnes – nettopp fordi det ikke finnes noen dypere mening, det finnes ingen Gud og heller ingen plan med vår eksistens. Det eneste vi kan gjøre er å rulle stenen oppover fjellet og forsøke å ha glede av det. Camus mente at mennesket må forsøke å forsone seg med meningsløsheten for i det store perspektivet lever vi en meningsløs tilværelse. For å bli et helt mennesket må du forstå det og forsøke å glede deg over det. Hele tiden må du da kjempe mot trangen til å gi opp, for alle svarene fra religion og andre overbyggende ideologier er bare opium for folket. Hvis et mennesket klarer å forsone seg med at livet er meningsløst, at bare den eksistensen du har er meningen, kan man nettopp den kunnskapen gi deg en form for meningsfullt liv.


Den fremmede ligger på listen min over de ti bøkene som har betydd mest for meg gjennom livet. Jeg kunne godt ha tatt med Pesten og Fallet også på den listen. Gårsdagens lesning av Den fremmede (den er bare på 100 sider) ga meg den samme magiske følelsen av leselykke. Med enkle setninger og en enkel handling har Camus skapt en tekst som gir deg en følelse av at etter lesningen er blitt litt klokere og mer reflektert. Hvis du har lyst på tre romaner som ikke bare gir deg en fantastisk leseopplevelse, men som kan gi deg et nytt perspektiv hvordan du bør leve, så er valget enkelt. Prøv Den fremmede, Pesten eller Fallet. Da vil du skjønne at vi alle må være helter for å overleve i denne meningsløse verdenen.»

12. juli 2015

Lady Barbara Arbuthnott og hennes menn – av Eiliv Odde Hauge - en utrolig historie fra virkeligheten

Kilde for bildet: ladyarbuthnott.no

Helt tilfeldig kom jeg over boken Lady Barbara Arbuthnott og hennes menn – av Eiliv Odde Hauge. En bok om en utrolig historie fra virkeligheten. På internett er det skrevet om den på mange nettsteder. Den har også gitt grunnlag for et musikkspill, Lady Arbuthnott – frua på Elverhøy  som du kan lese om her. Boken er fra 1957 og på 211 sider inkl bilder.

Innledningsvis skriver forfatteren hvordan han kom over historien, faktainnhenting  mv, og han avslutter slik:

«Alt har jeg selvfølgelig ikke kunnet få greie på, og hist og her har jeg måttet ta fantasien til hjelp. Men de ytre begivenheter er autentiske, og i store trekk er dette den sannferdige beretning om Lady Barbara Arbuthnotts eventyrlige liv. «

Et eventyrlig liv hadde kvinnen som ble kalt Sunndalens ukronede dronning. En skotsk adelsdame som i over 40 år bodde i en norsk bygd på vestlandet. Hun ble gravlagt i Norge. At det ikke er laget TV-serie om hennes liv er ganske utrolig synes jeg. Her er drama nok til mange episoder. Det hadde ikke blitt en såpeserie som jeg synes Downton Abbey ble etterhvert. De fleste historiene fra den perioden hun levde, 1822-1904, handler om menn. De fleste velstående kvinner i den tiden hun levde satt i godstolen og broderte, og lot seg totalt dominere av mannlige slektninger og ektefeller. Det var kanskje derfor hun så til de grader overlot forvaltningen av formuen til menn, og at hun på slutten av livet ble en fattig kvinne. Forøvrig hadde hun ben i nesen – helt fra barndommen.  

Advarsel: Det jeg har valgt å ta med fra boken er en liten del av hendelsene mv som boken forteller om.  Allikevel er det såpass omfattende at den som vil lese boken, den kan du f eks lese på Nasjonalbiblioteket.no om du ikke finner den andre steder, bør stoppe her. 


Slik starter historen:

«Lady Arbuthnott ble hilst med en dundrende, uhyggelig salutt da hun første gang kom til Sunndalen en dag i begynnelse av juni 1866. Det var jutulene i Sunndalsfjellene som fnyste mot solen og skubbet til noen snøfonner. Med bulder og brak raste snømassene ned mot den smale dalbunnen.»

Det hadde vært en strabasiøs tur fra Lillehammer – våren var sen og fortsatt var det snøskred og elveras. Med seg i følget hadde Barbara ektefellen Lord William Arbuthnott. De var på bryllupsreise og det var hennes tredje ekteskap. Hun var en vakker dame på 44 år. I tillegg fulgte sønnen James Allen på 18 år fra første ekteskap, en tjener, George Macnebb, og kammerpiken Mrs. Mary Chalmers som hadde fulgt Barbara fra hun var et barn. Med seg hadde de en tolk: Oluf Endresen.

Målet for turen til Sunndalen var fiske og jakt. Det var jarlen av Leicester som i bryllupet deres hadde snakket så pent og Norge og Sunndalen der han hadde drevet fiske i elva Driva og jakt, aktiviteter lokalbefolkningen ikke var interessert i. Reisen i Norge var ikke den luksus de var vant til fra andre reiser. Men stadig flere britiske turister besøkte Norge i denne tiden og kom hjem og skrev underholdende bøker om storslått natur og rikt dyreliv. Dette fikk de helt gratis! Barbara hadde kjennskap til Ole Bull og kunsten til Adolf Tidemand, og hun dyrket hobbyer som tegning, maling, samlet på sjeldne planter og studerte fuglelivet.

Reisen gikk med båt fra Hull i England til Christiania, og med seg videre på turen hadde de tolken Oluf Endresen som hadde reist som styrmann på skip og snakket engelsk flytende. Han gjorde et sympatisk inntrykk som tolk, reiseleder og kasserer. De reiste videre til Eidsvoll med tog, til Lillehammer med Skibladner og videre med hesteskyss.  De ble innlosjert på gården Torske i Sunndalen. En av naboguttene, Lars Hoås på 16 år, fikk jobben som kjentmann mot betaling. Han skulle få stor betydning for henne senere i livet.

De sanitære forholdene på gården var ikke helt slik Barbara ønsket dem, og derfor fikk hun bl a installert til et slags bad som var en primitivt dusjrom bak låven. Men de betalte godt for innlosjeringen, og inntekten var særdeles velkomne. Men maten var det ikke så enkelt med – gjestene var vant med annen kost enn vassgraut og surmelk, speket og saltet kjøtt. Men der var Barbara behjelpelig med råd - hun instruerte hvordan man kunne steke og koke fersk kjøtt.

Laks var det nok av, og til å hjelpe seg hadde lorden båtmannen Ole Torskehjellen:

«Ole viste en respektløshet for «fine» folk som i begynnelsen sjokkerte lorden. Han oppdaget til sin forbauselse at norske husmenn betraktet fornemme adelsherrer som ganske alminnelige dødelige. Den servile tjenerånden som Lord Arbuthnott var vant til, eksisterte ikke i Sunndalen. Ole snakket svært frimodig og sa akkurat hva han mente. Han gad ikke engang ta av seg lua når herren nærmet seg. Lorden beklaget seg til Endresen over denne mangel på underdanig høflighet. Endresen forklarte at nordmenn var slik, og Ole Torskehjellen kunne neppe forandres.»

Men etterhvert ble lorden og Ole gode «busser».

Barbara var ikke så opptatt av fiske. Hun satte i gang med å lære og gjøre seg forstått på norsk fra første dag. Til å hjelpe seg hadde hun tolken som hun hadde fattet en forkjærlighet for. Barbara og sønnen likte å streife rundt i bygda og snakke med folk. Barbara kom godt overens med bonden på gården som var klok, gemyttlig og musikalsk. Om kveldene sang han folkeviser og fortalte historier og sagn fra dalen.  Når det ble lite fisk og for varmt i dalen, reiste hun og sønnen til fjells der Barbara oppdaget fjellets sjarm, dyre- og planteliv.

Barbara, født Douglas, var av en kjent og vidt forgrener skotsk adelsslekt og familien spilte en stor rolle i Skottland og Englands historie. Faren Neil Douglas var en dekorert militær og ble bl a utnevnt til ridder etter sin innsats som adjutant for hertugen av Wellington i slaget ved Waterloo. Ved å gifte seg fikk han en solid medgift. Han og Dinah fikk to sønner i tillegg til Barbara som var yngst og ble sin fars yndling. Da Barbara var to år flyttet de til London der faren var adjutant for kong Georg IV. Etter kongens død ble Neil Douglas adlet.

Allerede som niåring ble Barbara sendt på pensjonatskole. Hun tok fag som faren mente ikke var nødvendig for enkvinner som det var et eneste mål med: å få bortgiftet. Men Barbar fikk som alltid viljen sin overfor faren. Da Barbara var 18 år flyttet familien tilbake til Skottland. Faren var utnevnt til generalmajor for de militære styrkene i Skottland. Barbara var omsvermet, men ikke veldig begeistret for selskapslivet i Edinburgh. Hun likte å lese, dra på rideturer i det skotske høylandet med skisseblokk og botanikerveske. Ved en gallamottakelse i 1842 for Dronning Victoria ble Barbara introdusert for dronningens hoff. Fremtiden synes lys for henne dersom man legger til grunn det som var forventet av kvinner i sosieteten den gang.  

Like etter dronningens besøk ble faren utstasjonert i India og hele familien reiste med. Det var få ugifte kvinner i landet, og Barbara var svært omsvermet. Hun var vakker og sjarmerende. Men det var ikke bare flørt og moro. Hun lærte å snakke hindustani, satte seg inn i indiske forhold og mente at britene ikke kunne fortsette å unytte inderne; det måtte skje en forandring. Meningene ytret hun i artikler hun sendte til avisen Allen's India Mail. Det var slik hun møtte William Allen, også han skotte, som var en slektning til de som drev avisen. De forelsket seg og giftet seg i Skottland i 1846. William var formuende og de flyttet til et gods han eide: Inchmartine. Som lå like ved dronningens slott Balmoral. Barbara fikk med seg en solid medgift og arvet etterhvert moren som døde kort tid etter bryllupet. I desember 1847 fikk de sønnen James. I 1848 reiste William til India og planen var at Barbara og James skulle reise etter. Men samme høst døde William av kolera. Barbara brøt sammen. Det ble bedre etter at hun hadde hatt et opphold hos faren i Canada. Men valgte å reise hjem til sønnen tidligere enn planlagt som Mrs. Chalmers meldt var blitt tynn og blek. Etter en tid giftet Barbara seg med en ny skotte, kaptein Neil Ferguson. Av kjærlighet. Men også dette ekteskapet ble kortvarig da han kort etter døde i Krimkrigen. Barbara gikk etter det inn med stor energi inn i arbeidet Florence Nightingale satte i gang med å hjelpe soldatene i den blodige krigen mot Russland.

På Inchmartine ble det drevet hønsehold i stort format i tillegg til de hadde kalkuner, gjess og høner. Barbara deltok selv i virksomheten som bl a var storleverandør til Balmoral, og dronning Victoria var svært fornøyd med produktene. Barbara var kjent, både gjennom utstillinger og artikler i The Farmer som hun hadde skrevet. Hun skrev også en bok, The Henwife, som ble populær. En annen aktivitet hun bedrev var skyttersport bl a inspirert av dronning Victoria. Hun anla skytebane på Inchmartine og i konkurranser var hun på høyde med mennene.

Da James var 13 år ble oppdaget at han hadde epilepsi. Ikke enkelt i de dager da sykdommen ble ansett å være djevelens forbannelse. Derfor måtte det holdes hemmelig. Sykdommen satte en stopper for en militær karriere for han og bremset Barbaras overveielser om å gifte seg igjen. James gjennom gikk en kur med inntak av brom, en nyvinning på det medisinske området sommeren 1863.  Dette gjorde til at det ble ansett forsvarlig for han å reise til St. Andrew for å studere jus. Samme år møtte Barbara Lord William Arbuthnott i et selskap. De giftet seg i 1865, et mer eller mindre fornuftsekteskap. Barbara beholdt disposisjonsretten over egen formue, og når hun døde skulle den tilfalle James. Det ble ikke noe lykkelig ekteskap, særlig fordi James ikke likte stefaren.

Sommeren 1867 kom familien tilbake til Sunndalen med Oluf Endresen som tolk. De undersøkte muligheten for å kjøpe seg et eget sted, men til tross for et økonomisk fristende tilbud var ikke bonden interessert i å selge gården Torske. De la inn tilbud på halvparten av nabogården Løken som også hadde god lakserett. Men eieren, som hadde planer om å utvandre til Amerika, ville tenke over saken til neste sommer. 

Barbara trivdes bedre og bedre i bygda, borte fra de konvensjonelle omgangsformer i britiske sositetskretser. Hun fortsatt å studere norsk, leste norsk litteratur og lyttet til norsk musikk. Hun var også interessert i norsk natur.

Samme høst kastet James en stol på stefaren under et kraftig epileptisk anfall. Dette endte med at stefaren slo til stesønnen. Forholdet mellom ektefellene ble svært spent etter denne hendelsen, og det ekteskapelige samliv opphørte.

Våren 1868 var familien tilbake i Norge sammen med noen venner som skulle være et forsonende element. Denne gangen kom de i en yacht med stor bagasje som bl a omfattet et piano til James og kyllinger til Torske – nå skulle det bli skikk på fjæravlen i Sunndalen! På kaien i Sunndalen stod Oluf Endresen til glede for Barbara, men lorden var ikke like begeistret. De kom nå til en bygd som hadde opplevd sin verste ulykkesvinter i manns minne. Over førti mennesker hadde mistet livet og mange ble hardt skadet i et snøras.  Gårder og buskap var borte. Dette resulterte i at Barbara fikk kjøpe halvparten av eiendommen Løken. Ulykkesvinteren hadde fått eieren til å bestemme seg for å utvandre til Amerika. Lorden var ikke delaktig i handelen, han ble først underrettet da den var i orden.

Utpå sommeren kom arbeidet med det nye huset i gang. Men James sykdom forverret seg, og det bekymret moren som betrodde seg om hans sykdom til Oluf Endresen.  På en fest etter en bjørnejakt fikk James et kraftig anfall. Barbara bebreidet lorden for å dette. James hadde fått i seg mer alkohol en hva var tilrådelig for hans tilstand og i alkoholrus glemte stefaren seg: mot James vilje beordret han James til å spille piano for forsamlingen. Det ble en disputt mellom dem. Sammen med Endresen fikk Barbara sønnen på loftet, men forstod at hans tilstand var alvorlig. Hun angret på reisen til Norge. Da lorden kom opp på loftet, ba hun ham forsvinne. Det ble bestemt at hun og sønnen skulle reise tilbake til England slik at James kunne få behandling. Men under den dramatiske turen med hesteskyss over fjellet dør James på Fokkstua. Med seg på turen hadde hun Endresen. Etter tre dager kom følget tilbake til Sunndalen der lorden og vennene tok imot følget med kisten.

James ble begravd i bygda. Lorden og vennene reiste hjem til Skottland, men Barbara ble igjen. Til tross for at lorden minnet henne på at vinteren kunne bli hard. Til selskap hadde hun Mrs. Chalmers og Endresen. På grunn av at James ikke var fylt 21 år da han døde, gikk Inchmartine over til hans slektninger som arv. Men hun hadde fortsatt en stor formue, inntekter av denne og pensjonen etter faren. Etter en lang sorgperiode der hun ikke orket å gjøre noe som helst annet enn besøke sønnens grav, startet hun skrivingen på en ny utgave av The Henwife. Huset på Løken var ikke ferdig, og hun bodde fortsatt på gården Torske.  Hun bestemte seg for å bo fast i Norge, og dette gjorde at hun bestemte seg for å sette seg inn i norske forhold, særlig det som interesserte henne mest: kunst og kultur. Kyllingene hun hadde med seg trivdes, og hun bestemte seg for å inspirere nordmennene til fjærkreavl. Bl a satte hun Endresen i gang med å oversette boken hun hadde skrevet.  Barbara og Endresen ble stadig bedre venner, og det ble avtalt at han skulle fortsette i tjenesten.    

Tidlig på våren var det nye huset på Løken klart til innflytting. Og det ble satt i gang bygging av uthus og hønsehus. Endresen ble med over til Skottland for å ordne opp rundt Inchmartine. Hun besøkte slektninger, men ga beskjed om at hun ikke ønsket å treffe lorden. I midten av juni var hun tilbake i Sunndalen og flyttet inn i det nye huset som bl a nå var innredet med inventar som var tatt med fra Skottland og huset fikk navnet Elverhøi.  Med seg fra Skottland hadde hun også fjærkre og hester. Et stort tjenerskap ble ansatt og det ble invitert til selskap.



Elverhøi – kilde digitaltfortalt.no – se lysbildeserien med husets historie

En lady ønsket hun å forbli, og hun ønsket å bli behandlet deretter. Men på sine reiser rundt omkring besøkte hun også fattige stuer og hadde med seg presanger til barna. Men det som særlig gjorde at hun fikk innpass, var hennes interesse for skyttersaken. Pga faren for at Norge og Sverige kunne bli innblandet i en ny krig fikk den frivillige skytterbevegelse stor tilslutning. Hun bidro stort økonomisk til det lokale skytterlaget som var et av landets eldste, og imponerte også med egne prestasjoner på skytterbanen.

Vinteren 1869/70 oppstod et kjærlighetsforhold mellom Barbara og Endresen. Barbara var 47 år og Endresen 29. Men selv om hun var forelsket, ønsket hun ikke å gifte seg. Bygdefolket så stort på forholdet. Hun hadde nå et grunnlag for å søke skilsmisse fra lorden. En fullmektig fra advokatkontoret i Edinburgh kom til Norge for å skaffe bevis for at de levde sammen, bevis som kunne legges frem for domstolen. Lorden avviste henstillingen om skilsmisse, og i mai 1870 kom han til Sunndalen. Barbara og Endresen fikk beskjed om at han var på vei, beruset og med skytevåpen. Lorden ville duellere med Endresen!  De måtte rømme fra Elverhøi og med seg hadde de en rifle. Full og gal kommer lorden til gården, skyter opp døren til soverommet og skremmer tjenerne ut av huset. Med unntak av Mrs. Chalmers som ga lorden flere overhøvlinger og ba han ta seg sammen. Lorden tar så en hest og galopperte rundt i bygda for å lete etter rømlingene – folk korset seg av forskrekkelse. Men ingen ville fortelle noe om rømlingene.  Han forstod at han hadde hele bygda mot seg, og forlot gården – til Mrs. Chalmers sa han at hun skulle hilse sin horaktige herskerinne og si at hun kunne vente han tilbake når som helst!

Etterhvert dukket rømlingene opp, og det ble bestemt at Endresen måtte forsvinne inntil videre. Han ble sendt til Kristiansund for å bo hos venner av han. Hendelsene som ble bevitnet ble sendt advokater og lorden så seg tvunget til å søke skilsmisse hvis ikke ville det som hadde skjedd bli publisert offentlig. Den etterfølgende vinteren reiste Barbara og Endresen til Italia der de bodde imens skilsmissesaken pågikk i Skottland. I pressen fikk Barbara hele skylden for det mislykkede ekteskapet – en skandale – også dronningen ga uttrykk for sin personlige indignasjon. Douglas familien brøt forbindelsen med Barbara. «De skotske skjøgen»  var for alltid utstøtt av den britiske sosietet. Folket i Sunndalen var helt utenfor denne skandalen. De fikk vite at skilsmissen var i orden og snakket ikke mere om saken.

I motsetning til britiske turister som kjøpte opp og tok med seg hjem hestelass med norske antikviteter, ble det som Barbara hadde kjøpt på gården. Da hun ikke fikk kjøpt gårdene rundt, startet hun ned nydyrking. Hun hentet furu og bjerk i Oppdal og plantet de i ut på eiendommen. Og hun plantet trær og mange slags planter i hagen. Barbara forbauset sunndølingene med alt hun fikk til å gro. Men hun hadde avsetningsvansker med egg og kyllinger – bygdefolket holdt seg til vass-graut, gammelt flesk, salt laks og flatbrød. De magre grisene i bygda ga ikke kjøtt slik hun ville ha og hun importerte avlsdyr fra Skottland. Hun var rasende på bøndene som sulteforet dyrene sine med unntak av hestene som fikk ordentlig stell.

På en reise til Rom der Barbara ble et populært medlem av den skandinaviske kunstnerkolonien, møtte hun Jonas Lie og foreslo at hun kunne oversette bøkene hans til engelsk. De oversatte bøkene gjorde til at Lie ble mer lest i England enn Ibsen og Bjørnson. Da hun feiret sin 50 års dag våren 1872, og sambygdingene viste henne stor takknemmelighet med en sang, gullmedalje og hun fikk et flott armbånd av Endresen. Dagen etterpå fikk han gården Elverhøi som presang. Da Kong Oscar II ble kronet ble hun invitert sammen med Endresen til høytideligheten i Domkirken og mottakelsen etterpå.

Men så får Endresen en konkurrent. Etter endt utdannelse er Lars Hoås tilbake i bygda – ansatt som skolelærer. Han er blitt en staselig mann, og Barbara ansatte han som fast sekretær i Skytterlaget. Det var etter forslag fra Endresen som var formann. Med økonomiske bidrag fra Barbara ble det arrangert et stort og vellykket skytterstevne i Kristiansund, og hun ble sammen med Kong Oscar II æresmedlem i Centralforeningen.

Barbara var betatt av Lars. Lars hadde falt for Barbaras nye kammerpike: vakre Karen Lønset. Hun kom fra en fattig fjellgård og det var et himmelrike å bli tilbudt stilling på Elverhøi. Barbara lærte henne engelsk og Karen var lærenem. Etterhvert ble hun Barbaras fortrolige selskapsdame som var med på reiser. De kom stadig bedre overens. Det var en lykke at dette skjedde for den trofaste Mrs. Chalmers døde i denne perioden.  Karen hadde nattlige besøk av Lars som hun var blitt forelsket i. Barbara lot bygge et lite jaktslott på fjellet i denne perioden: Alfheim, som i dag er turisthytte.



 Kilde: sunndal.com

På en reise til Rivieraen sammen med Barbara og Endresen, oppdaget Karen at hun var blitt gravid. Hun var fortvilt. Barbara, som forstod hvordan det var fatt, ville ikke ha en gift selskapsdame, og foreslo at barnet ble satt bort til pleieforeldre. Karen fødte i Christiania og den lille datteren ble satt bort. Barbara deponerte et betydelig beløp i en bank til barnet. Ifølge det forfatteren skriver til slutt i boken gikk det bra med datteren til Karen. Det var en betingelse for at Barbara hjalp Karen; Karen skulle ikke gifte seg med Lars. Men selv om dette var et slag for Karen, håpet hun at hun litt fremover i tid kunne gifte seg med Lars og ta til seg den datteren hun hadde satt bort.

Våren de kom tilbake til Sunndalen får Endresen diagnosen lungetuberkulose. Han hadde skrantet lenge, men hadde blitt bedre på Rivieraen. Hjemme ble han sykere. Denne vinteren blir den ingen reise til utlandet, og like etter nyttår i 1979 dør Endresen. Han testamenterer alt han eier til Barbara: nå er Elverhøi tilbake i hennes eie.

Det ble Lars som overtok oppgavene til Endresen selv om Barbara var betenkt pga at hun var klar over at Lars og Karen fortsatt var forelsket i hverandre.  Han hadde ikke samme økonomiske forståelse som Endresen og avtalen om å kjøpe andre halvdel av Løken ble inngått til meget høy pris der han etterhvert flyttet inn. De to gårdene ble etterhvert slått sammen og byggerarbeidene var det Lars om hadde oppsyn med. Med Barbaras godkjennelse og lån startet han handelsforretning. Men ufornuftige innkjøp og salg på kreditt gjorde til at butikken gikk med underskudd og det endte med at den måtte legges ned. Han skyldte han Barbara mange tusen kroner. Barbara overdro gården Løken til Lars som gave. Dette sikret at han ble på gården. Om de hadde et forhold eller ikke sier ikke boken så mye om, men andre kilder jeg har lest sier at han var hennes elsker. Elverhøi eide hun fortsatt. Giftemål mellom Lars og Karen satte hun seg fortsatt imot; de måtte fortsatt sette din lit til fremtiden. Lars var skuffet over at det ikke ble noen utenlandsturer de første årene. Reisene var begrenset til enkelte turer til Kristiansund. Med seg hadde hun Karen og Lars. Hun besøkte venner, Lars gjorde innkjøp, bl a til storslagne selskap på Elverhøi.

Endelig fikk Lars være med på utenlandstur og det ble litt av et eventyr. Bl a ble det besøk i Paris der de møtte kjente kunstnere, handlet klær og gikk på teater. Å komme hjem til Sunndalen ble en nedtur for Lars. Barbara var svært fornøyd med sitt reisefølge og etter hjemkomst fikk han Elverhøi av henne som gave.  Nå begynte han å opptre som den store herre. Store grandiose fester ble avholdt og de villeste rykter gikk. Høsten kom og trekløveret reiste på en ny tur, denne gangen til Italia. Lars strødde om seg med penger, og Barbara så ingen grunn til å bremse: hun hadde penger nok og hvorfor ikke more seg mens det ennå var tid. Hun til og med kjøpte en adelstittel til Lars i San Marino; han ble Lars Hoås grev Conte de Homente! Dette medførte at han måtte utstyre med uniform. Selv om Karen tok seg godt ut i galla var hun mer virkelighetsnær enn Lars. Grevetittelen ble til almen latter da de kom tilbake til Sunndalen.  


Barbara og Lars – kilde Øyavis.no

Men «greveferden» kostet Barbara mange penger – det ble antydet et beløp på 70 000 kroner - et stort beløp i den tiden. I tillegg kom utgifter til et skytterstevne der det ikke ble spart på pengene. Barbara bestemte seg for å bremse på pengebruken og bli i Sunndalen neste vinter. Firmaet som forvaltet hennes formue var i stor økonomiske krise; hun kunne inntil videre ikke trekke av sin konto. Hun måtte låne penger for å betale utgifter. Men Lars klarte ikke å stagge pengeforbruket.  Det ble et sjokk for Barbara da hun fikk beskjed at bankierfirmaet var konkurs, hun hadde tapt alle verdier. Men selv om pengeforbruket ble redusert steg gjelden. For å gjøre en lang historie kort: sommeren 1892 var det en auksjon på Elverhøi, men det som kom inn dekket ikke gjelden og kreditorene tok utlegg i hennes pensjon etter faren. Elverhøi ble kjøpt av en brite.

Det ble en trist sorti for Barbara – hun døde i 1904 i fattigdom i tømmerbygningen Einabu der hun bodde sammen med Lars og Karen. Uten gaver fra lokalbefolkningen hadde de tre neppe greid seg skriver forfatteren Etter at hun var død giftet Lars og Karen seg. De åpnet et lite pensjonat på Einabu.




Barbara og Karen -  kilde digitaltfortalt.no