30. mai 2015

Joël Dicker: Sannheten om Harry Quebert-saken - TV-serien Twin-Peaks dukket tidlig opp under lesingen...

Det norske forlaget Pax viser her til gode anmeldelser og presenterer romanen Sannheten om Harry Quebert-saken av Joël Dicker slik:

 «Hvem drepte Nola Kellergan? Hva skjedde i New Hampshire sommeren 1975? Og hvordan skriver man egentlig et mesterverk?

Den unge stjerneforfatteren Marcus Goldman drar på besøk til sin gamle venn og mentor, forfatteren Harry Quebert, for å få hjelp med en plagsom skrivesperre.

Kort tid senere finner politiet liket av en ung jente nedgravd i hagen til Harry, og han pågripes for mord. Marcus er overbevist om sin venns uskyld.
Han starter sin egen etterforskning, og begynner å skrive en bok om saken. 

Gradvis avdekkes et komplisert nett av hemmeligheter, og mange uventede og nervepirrende hendelser inntreffer før den dramatiske sannheten til slutt kommer for en dag.»

Etter å ha lest romanen på over 600 sider, utgitt i 2012, på norsk i 2014, er det for meg gåtefullt at den har fått mange gode anmeldelser. Jeg har heldigvis lånt boken av biblioteket. Hadde jeg kjøpt den, som jeg egentlig hadde planlagt, da hadde jeg kjent meg lurt.
Hadde det vært en kvinne som hadde skrevet romanen, tror jeg ikke den hadde fått gode anmeldelser, men enkelt blitt satt i kategorien dameroman/kosekrim. Det er også gåtefullt at jeg leste den ferdig. Men etterhvert gikk det en f... i meg. Jeg skulle lese den ferdig. 
Etter å ha lest 50 sider tenkte jeg på å gi den opp. Men fordi det var flere bøker jeg begynte på og ikke likte, tenkte jeg at det var en form for lesesperre som hadde kommet over meg. Jeg fortsatte dagen etter og fant noe som jeg likte. Som fikk meg til å le. For det er helt klart noe i den som jeg likte bedre enn andre. Men det var i begynnelsen. 
Etterhvert som jeg beveget meg gjennom den, kom tanken på serien Twin Peaks. Serien husker jeg lite av, det er musikken som sitter, og jeg ga opp TV-serien ganske tidlig fordi den ble mer og mer en såpe-serie. Det samme er det med romanen jeg har lest. Min leseopplevelse er at handlingen etterhvert utviklet seg på samme måte som såpe-serier bruker å gjøre.
Jeg skal forsøke å beskrive noe av det jeg ikke likte. For det første ble det for mye om denne enorme kjærligheten som var mellom Nora på 15 år og Harry på 34 år. Forfatteren gjentar og gjentar dette til det kjedsommelige.  Det ble for mye «løøv...» Karakteren Tamara, moren til Jenny, blir en dårlig «Mrs. Bennet«, den hysteriske moren i Jane Austens Stolthet og fordom. Og hvor stor sannsynlighet er det for at politiet involverer en privatperson i etterforskningen av en kriminell handling. Lar han få innblikk i etterforskningen slik Marcus Goldman får. Og 600 sider for å fortelle denne historien: han burde klart det på 300 sider. Gjentakelsen av det som skjedde i fortid ble til tider utmattende å forholde seg til. Og det stadige bytte av mistenkte gjør at det som er bra i romanen drukner i usannsynligheter.
I dette innlegget i Dagbladet skriver en anmelder:


Jeg er enig i mye av de anmelderen skriver, og har også vanskeligheter med å se at det er en mening bak den annet enn å skrive underholdningslitteratur. Men jeg hater den ikke: jeg kan se at noen kan finne den underholdende. Men jeg burde ikke lest den ferdig – jeg burde helt klart stolt på magefølelsen jeg fikk etter 50 sider – at dette ikke var noen roman for meg. 

25. mai 2015

Krim: Anneksets hemmelighet (The Secret of Annexe 3) av Colin Dexter - roman nr. 7 i serien om inspektør Morse


Romanen Anneksets hemmelighet er bok nr. 7 i serien om inspektør Morse skrevet av Colin Dexter. Den ble utgitt i 1986, 195 sider, og jeg har tidligere lest og skrevet om nr. 10. 1, 2, 4 og 5. Årsaken til at det er «hull» i rekken, er at jeg ikke har fått tak i alle bøker. Med unntak av nr. 10 er alle bøkene lånt av biblioteket.

Som i de andre bøkene, blir vi innledningsvis presentert for en del personer som kan ha med den kriminelle handlingen å gjøre som Morse og Lewis skal etterforske.  Først med ekteparet Margaret og Tom Bowman. Margaret har et utenomekteskapelig forhold som Tom finner ut av via et brev han finner i Margarets håndveske. Det er et brev fra Margarets elsker der han truer henne dersom hun gjør slutt med han. Tom er skapdrikker og tror ikke Margareth kjenner til dette.

Deretter beveger historien seg til Haworth Hotel. I nyttårshelgen er hotellets trekkplaster en karnevals-middag. En av gjestene er ekteparet Ballard, og det er mr. Ballard som blir funnet drept på rommet i hotellets anneks. Mrs. Ballard er forsvunnet. Det viser seg at de har sjekket inn under falsk navn og oppgitt falsk adresse, og derfor kjenner man ikke identiteten til den drepte. De er ikke de eneste av gjestene som har gjort dette, og dette gjør etterforskningen komplisert. Men som alltid, etter mange feilskjær, løser Morse og Lewis gåten.

Romanen falt ikke like godt i smak som de andre jeg har lest. Spesielt ikke deler av begynnelsen. Men det kan like gjerne være at det er leseren som er gått litt lei – det er få bøker som fenger meg for tiden. Jeg begynte på tre bøker i pinsehelgen – og kjente at leselysten manglet på alle tre. En av dem er Sannheten om Harry Quebert-saken som jeg vurderte å avbryte etter ca 50 sider. Men når jeg tok den frem dagen etter, fenget den bedre.


Uansett; den neste jeg skal lese av Colin Dexter er nr. 8: Mord på Oxfordkanalen

24. mai 2015

Arvid Hanssen; Grønt lauv i snyen

Privat foto



Æ har en liten åkker
en åkker der æ sår
men lang e våres vijnnter
og sein e våres vår
no e det medt i sommarn
og æ sår mens bjørka står
med grønt lauv i snyen

det græle grått i fjorden
og nordavijnn rår
og nabbon min, han Tomas
kjem ruslandes og spår
at ailldri bi det grorver
når bjørkeskogen står
med grønt lauv i snyen

æ e vesst sjøl en Tomas,
så lite som æ sår,
så lite som æ eie 
av tru på goe år
å je æ va som bjørka,
som bjørka der ho står
med grønt lauv i snyen

23. mai 2015

Tove Jansson: Hvem skal trøste knøttet? (Who Will Comfort Toffle?)



Hvem skal trøste knøttet? ble utgitt i 1960 og er den syvende boken jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest denne boken: 

Alle bøkene er illustrert av forfatteren

Fra biografien om Hvem skal trøste knøttet?:

«Tove skrev historien til redde og små nurk og tenkte at boka skulle fengsle nettopp sånne barn, som hun fortalte til Bo Carpelan i 1964. Tove så mye av seg selv i dette nurket: blyghet, tilbaketrekking og frykt, som hun har slått fast. Men det var mye av henne i knøttet også. Tove har fortalt at hun fikk et brev fra en liten gutt, der han klaget over at han alltid havnet i bakgrunnen. Det var egentlig ingen som la merke til ham eller så ham i øynene. Han var redd for alt. Han undertegnet brevet med navnet «knøttet». Tove tenkte at det å finne og redde et nurk, et enda reddere vesen, ville få knøttets selvtillit til å vokse.

Billedboka er en bok skrevet for barn om forelskelse og om å si ja til kjærligheten; handlingen er lengselen etter en annen og ønsket om å finne en å være samme med.»

Hvem skal trøste knøttet? er en billedbok på vers – forskjellig fra de seks andre jeg har lest og omtalt. Slik starter den: 



Fra biografien: 

«Forfattere blir ofte spurt om hvem de skriver for. Bo Carpelan spurte også Tove Jansson om dette i 1964, og hun svarte at det var for seg selv, ikke så mye for barn, i alle fall ikke først og fremst. «Men om fortellingene mine henvender seg til en spesiell type leser, er det trolig et nurk. Jeg mener dem som har vanskelig for å passe inn noen steder, dem som er utenfor og på grensen [...] Bortkomlingen. Det nurket som man selv har klart å flykte fra eller skjule.» Hun fortalte at nesten alle de talløse leserbrevene som var blitt sendt til henne, var nettopp fra nurk: redde, engstelige og ensomme barn. Mummileserne søker og finner trygghet og trøst i mummiverdenen. Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst.Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»

Arvid Hanssen: Veinte på en båt


Privat foto 

Kveillen kjem åleina,
ror sæ uinner lainn,
leite sæ te støa 
uten båt og mainn.
Kveillen e en gave,
glea eiller gråt.
Ingen veit som veinte,
veinte på en båt.

Kveillen kjem åleina,
banke på mi dør,
brer sæ stijlt i huse,
bær sett bleike slør.
Kveillen e en gave,
glea eiller gråt.
Ingen veit som veinte,

veinte på en båt

Privat foto


21. mai 2015

Vera Henriksen; Sølvhammeren





Sølvhammeren er første roman i en trilogi skrevet av Vera Henriksen og utgitt i 1961. De andre to er Jærtegn (1962) og Helgenkongen (1963). Jeg har kjøpt trilogien, og har nå leste Sølvhammeren på 259 sider. Handlingen er spunnet rundt historiske hendelser og personer.

Sigrid Toresdatter fra Bjarkøy, søster til Tore Hund, er hovedpersonen. Hun er 15 år når broren finner en ektefelle til henne: Olve Grjotgardsson fra Egge.

Sigrid og Tore har knyttet sterke bånd etter at etter at faren døde i en brann i Svearike og moren døde kort tid etter. Mellom Sigrid og broren Sigurd er det ikke samme forhold. Sigurd har giftet seg til rikdom med Sigrid Skjalgsdotter fra Sola.

Sigrid er blitt en egenrådig villstyring, og har begynt å interessere seg huskaren Eirik. Men broren vil ikke at Sigrid skal ende som frille for en av huskarene. Når Sigrid spør Tore om han har funnet en gammel bonde til henne, sier han at i tillegg til at Olve er en vakker kar, eier han en stor gård og er frende til Lade-jarlene. Han er kjent fra vikingtokt. Vill som en gaupe i kamp og slu. Også fra slaget ved Svoldr er han kjent da han var med på å vinne seier over Olav Tryggvason ombord i Eirik Jarls eget skip. Etter det var han i tjeneste hos en høvding i sydlandene: Kaliff, der han vant seg ære og rikdom. Olve er et godt gifte, ikke minst for familien.

«Hun hadde fått et glimt av ham da han hoppet i land fra skipet; den blå kappen hans føk bakover i vinden, sverdhjaltet glimtet, - og sprek var han i hvert fall.

Tore og noen av huskarene var gått ned til havnen for å ta imot. Og nå stod Sigrid på tunet i sin beste stas og ventet sammen med de andre kvinnene og gårdens folk.

Svart stakk hadde hun på seg, med fargete band nederst langs kanten, og serken var av hvitt lin. De store bronsespennene som hun hadde ved skuldrene, og som festet stakken til skulderstroppene, var de fineste hun hadde, pyntet med sølvbånd flettet ut og inn i mønsteret. Mellom spennene hadde hun kjeder av fargete glassperler og i halslinningen på serken gullspennen som Tore hadde gitt henne. Hild hadde hjulpet henne med håret, det var sirlig og pent samlet i nakken; hun hadde til og med ullnett over for å være sikker på at det skulle holde seg på plass.»

Olve inngår avtale med brødrene, og gifter seg med vakre Sigrid. Tre dager etter bryllupet seiler hun med Olve til Trøndelag.

Særlig det første året skal bli vanskelig for Sigrid. Moren til Olve, Tora, vil ikke overlate husfrue-ansvaret til Sigrid. I tillegg til at Sigrid blir gravid, oppdager hun at Olve har en frille. Det blir ikke bedre av at han tar han frillen sin til Egge. 

Sigrid savner Bjarkøy og broren Tore. Etterhvert ordner ting seg mellom Sigrid og Olve, og også forholdet til Tora blir bedre. Men en ny fare truer. Olav Haraldsson vil bli konge og kristne Norge. De fleste holder fast ved den gamle troen på gudene. Selv mange som er blitt kristne holder seg ikke helt borte fra den gamle tro. Blot er en aktivitet de holder på med der de som oftest ofrer hester, men det skjer også at mennesker ofres til gudene. Olve forteller Sigrid om hvordan de farer frem på sine tokt i utlandet der de ikke er fremmed for også å drepe kvinner og barn på bestialsk vis. Sverd trekkes for den minste uoverensstemmelse. 

Når boken slutter er Olve kommet hjem som en slagen mann fra slaget ved Nesjar der målet var å vinne over Olav Haraldsson. Men det gikk ikke som planlagt. Svein Jarl har rømt til Sverige. Tore Hund, som også har vært med og kjempet, sier til Olve at han er villig til å sverge troskap til den nye kongen. Dette gjør Olve rasende. Tore Hund reiser tilbake til Bjarkøy og det er med tungt hjerte Sigrid tar farvel med broren. 

17. mai 2015

Edouard Louis: Farvel til Eddy Belleguele (En finir avec Eddy Bellegueule)


«Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som passer inn i dens system, luker den vekk.»

Slik starter debutromanen Farvel til Eddy Bellegueule til Eduard Louis utgitt i 2014 og på norsk i 2015 av forlaget Aschehoug, som jeg har fått boken fra. Her er link til forlagets omtale av romanen. .

Romanen er selvbiografisk, og det var godt å vite at hovedpersonen Eddy etterhvert kommer seg bort fra det destruktive miljøet han vokser opp i. Med stor fattigdom. En landsby i nord Frankrike der det er viktig for en gutt å vise at man er en hardhaus. En gutt skal ihvertfall ikke være homo, homoer er hatobjekt nummer en. 

Når Eddy både er feminin og homo, får han ikke et enkelt liv. Mobbing på skolen med både psykisk og fysisk vold der Eddy som tiåring blir kalt for homo, homse, soper, bøg, rompis, fægg, skeiving, skrulle, kuksuger, rævpuler, gaylord, femikladd, skinkerytter, bakstikker. Drittslenging hjemme. 

I det samfunnet Eddy vokser opp er vold og alkoholisme regelen, ikke unntaket. Farfaren var alkoholiker og slo farmoren:

«Faren min bare så på, maktesløs – han var for liten, fanget i en spinkel barnekropp. I stillhet samlet han opp hat.»

Da faren var fem år forlot farfaren familien sin: farmoren blir alene med seks-syv unger uten penger og ingenting å spise. Når farfaren etter mange år er død, feires det. Det ble etterhvert den lokale fabrikken for faren, der han slet ut ryggen. For gutter er det der de havner etter grunnskolen.

Moren hadde to barn da de møttes; faren til ungene var alkoholiker og døde av skrumplever. Hun ble gravid da hun av 17 år. Når moren og faren får det første barnet sammen, Eddy, er det viktig å gjøre mann av han.

«Det tok ikke lang tid for jeg hadde knust min fars håp og drømmer. Allerede fra de første månedene av mitt liv ble problemet diagnostisert. Visstnok var jeg født sånn, ingen forsto noen gang årsaken, opprinnelsen, hvor den kom fra denne ukjente kraften som hadde tatt makten over meg fra fødselen av, og som gjorde meg til fange i min egen kropp. Da jeg begynte å uttrykke meg, å lære meg språket, fikk stemmen min uvilkårlig feminine tonefall. Den var mer skingrende enn stemmene til de andre guttene. Hver gang jeg åpnet munnen, begynte hendene mine å vifte frenetisk i alle retninger, fekte og vri seg.

Foreldrene mine kalte det for skaperi, de sa: Slutt med det skaperiet. De spurte seg selv: ‘Hvorfor ter Eddy seg som ei jente? De ga meg ordrer: Ro deg ned, kan du ikke kutte ut de skrullefaktene.’ De trodde jeg hadde valgt å være jentete, som en slags egen estetikk jeg etterstrebet for å irritere dem.
Men heller ikke jeg visste hvorfor jeg var som jeg var. Jeg var underkastet, styrt av denne atferden, og valgte ikke den skingrende stemmen selv. Jeg valgte ikke gangen min, den markerte, ‘for’ markerte, vuggingen med hoftene fra side til side når jeg gikk, og heller ikke de hvinende skrikene som slapp ut av kroppen min – jeg utstøtte dem ikke, de slapp bokstavelig talt ut av strupen min når jeg ble overrasket, begeistret eller forskrekket.»

En usminket fortelling på 172 sider der realismen i den er virkemiddel nok. Et brutalt samfunn å vokse opp i, særlig for den som skiller seg ut. Ingen solskinnshistorie. Men fortellingen blir aldri sentimental. 



«Édouard Louis er født i 1992 og fikk navnet Eddy Bellegueule. Da han var 20 år byttet han navn til Édouard Louis. I 2011 kom han inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. Han er nå ved universitetet i Amiens der han holder på med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen. Han har redigert en antologi om sosiologen Pierre Bourdieus påvirkning på ettertidens politiske tenkning, "l'insoumission en héritage", og er redaktør for serien "Les Mots" ("Ordene"), som omfatter filosofiske og sosiologiske tekster, og som han har bygget opp hos forlaget Presses Universitaires de France. Louis debuterte i 2014 med den selvbiografiske romanen "En finir avec Eddy Bellegueule" - "Farvel til Eddy Bellegueule". Boken har vakt stor oppmerksomhet, er blitt en bestselger i Frankrike og er oversatt til mer enn 20 språk. Han er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter for "Farvel til Eddy Bellegueule". «


16. mai 2015

Biografi: Franz Kafka - et liv av Ernst Pawel - (kapittel 21- 27 - siste kapittel)



Dette innlegget er en fortsettelse av innleggene jeg skrev her:
Et utslag av krigen var at Kafka for første gang i sitt liv måtte flytte hjemmefra for å gi plass til søsteren og hennes to barn fordi ektefellen var i hæren. Men han fortsatt å tilbringe alle måltidene hjemme. Han fikk også plikter på asbestfabrikken fordi svogeren og svogerens bror ble innkalt.
At han var lite berørt av katastrofen som han skriver i sin dagbok, var ikke riktig skriver Ernst Pawel:
«Og selv om han kanskje selv følte seg uberørt av begivenheter, vitner hans arbeid resten av året – en av de mest produktive fasene i hans liv- om noe annet.»
I august 1914 var han ferdig med første kapittel av Prosessen.

«At vår egen verden har tatt igjen og overgått Kafkas visjon i irrasjonell brutalitet, forklarer mye av romanens berømmelse og appell i vår egen tid . Prosessen kan i dag leses som en deprimerende realistisk, men neddempet beskrivelse av livet i mange deler av verden, og ikke minst i Kafkas hjemby, der boken forståelig nok er forbudt. Men selv på dette overfladiske plan har den en tryllemakt hinsides analogiene og gir en dunkel anelse om noe uutsigelig som ligger under språkets overflate.»
Personaltap som følge av krigen førte til at Kafka hadde utvidet arbeidstid. Selv om han ansvaret på kontoret og ved fabrikken tok mye av hans tid, helliget han seg til skrivingen og forsøkte han å stenge det ute når han skrev. Men 13. september skriver han at han knapt har fått skrevet to sider:

«Det var ikke bare nyhetene fra fronten som pinte ham. Krigen la også nye sten til den byrde av skyld som han allerede kjempet med i sin roman om Josef K. Så godt som alle hans venner og bekjente var kalt til fronten — bortsett fra Max Brod, som var fritatt av medisinske grunner. Kafka selv fikk utsettelse fordi forsikringsanstalten hadde erklært ham «uunnværlig», et tydelig vitnesbyrd om hvor viktig hans foresatte fant hans arbeid. Han ble innført i reserverullen for det 28. infanteriregiment, og hans status ble tatt opp igjen i juni 1915 og igjen et år senere. Begge ganger ble han funnet egnet for aktiv tjeneste, men begge ganger avslo selskapet hans anmodning om å gi slipp på ham. Det sier seg selv at hans motiver for å ønske å bli soldat var svært blandede. I 1917 hadde hans sykdom allerede brutt ut, og da ble han fritatt av medisinske grunner.«
Et brev fra Grete Bloch gjorde han det ble opprettet ny kontakt mellom Kafka og Felice. Han følte ansvar for at faren til Felice døde av hjerteinfarkt, og han drømte om å få Felice tilbake. Kontakten mellom dem var kommet på et fornuftsmessig plan – ekteskapet ble et ønskverdig og nødvendig mål og mangel på dypere følelser ville gjøre det lettere å komme til et kompromiss. De hadde et nytt mislykket møte i møte i januar 1915. Høsten 1914 hadde han gått i gang med å sluke Strindberg romaner og selvbiografi. Selv om han ikke forholdt seg ukritisk til det han leste, følte han seg på et vis beslektet med den svenske forfatteren. 
«Nå da han endelig var klar over sine virkelige følelser for og imot Felice, og han dessuten kunne tilstå dem overfor henne, så han seg selv stå ved inngangen til et ekteskap i strindbergsk stil, et felles martyrium for to som hater hverandre, men er lenket sammen for livet.»
Fra april 1915 til desember 1916 hadde han skrivepause, en skrivepause som ikke bare skyldtes Felice, men også krigen. Den økende arbeidsmengden på kontoret var ikke bagatellartet. En av oppgavene han ble tildelt var oppgaver knyttet til de psykiske skadene den moderne krigsindustrien påførte de som var på slagmarken og som ble diagnostisert som granatsjokk:

«Kanskje var det ikke helt tilfeldig at nerveeksperten Kafka ble valgt til leder av forsorgsarbeidet for denne nye gruppen av skadede. Han gjorde langt mer enn sin plikt. Han deltok aktivt i private initiativ for å avhjelpe den kritiske mangel på behandlingsmuligheter, og det var han som redigerte den første appellen om bidrag, som førte til at det i oktober 1916 ble opprettet en klinikk for veteraner med nervøse sykdommer i Rumburg. I oktober 1918 foreslo veteranorganisasjonen at Kafka skulle belønnes med en medalje: «Dr. Franz Kafka, assisterende sekretær i Arbeidernes ulykkesforsikringsanstalt for Kongeriket Böhmen, som utover sine offisielle plikter på forsikringsområdet, siden 1915 også har vært ansvarlig for den terapeutiske behandlingskomiteens program samt sanatorieadministrasjonen» fortjente anerkjennelse for sin enestående innsats for invalidiserte krigsveteraner.
Krigen og det habsburgske rike fikk imidlertid en brå slutt, lenge før dokumentene rakk å passere byråkratiets labyrintiske kanaler. Kafka fikk aldri sin medalje.»

Østjøder søkte tilflukt i Praha for å komme unna kosakkenes grusomheter. De assimilerte fortyskede jødene fra byens middelklasse forventet takknemlighet for at de stilte opp for flyktningene. Det slo ikke til – de ble tvert om møtt med åpenlys forakt.

«For Kafka som for lengst hadde lagt av sine «opplyste »standfellers» meningsløse snobberi, var de galicijiske flykningene en legemliggjøring av den sanne jødedom».

Det ble opprettet en skole for flyktningbarn der bl a Brod underviste ukentlig i verdenslitteratur, som også Kafka var og hørte på. Men han holdt seg stort sett borte derfra:

«...dels fordi han ikke hadde tid, dels fordi han ikke tålte den veltilfredse, overlegne tonen blant personalet, som inngikk i en forestilling om at det var de som var formidlere av kultur til de uvitende massene fra øst. For ham var disse massene nettopp i besittelse av noe som de vestlige jøder for lengst hadde mistet - dype røtter, en følelse av tilhørighet og en styrke i fellesskapet som var langt mer verdifull enn de overfladiske kunnskaper om Homer og Goethe som Brod og hans velmenende venner forsøkte å formidle.»
Kafka var konstant plaget av sterk hodepine og søvnløshet. Han isolerte seg, og var helt ute av stand til å skrive. Han skyldte på Felice og kontoret, men sannheten var at de var hans eneste forbindelse til omverden. Han møtte Felice og venninner i slutten av mai, og Felice alene på et kursted i juni. Han var også rammet av depresjon slik at han resten av 1915 ikke skrev til Felice. Hun ville møte han, men ble høflig avvist. Men selv i den depressive tilstanden han var i, klarte han jobben. Hans litterære produksjon stoppet opp. Selv ikke det faktum at Kafka høstet annerkjennelse for tidligere utgivelser og at han fikk prispengene dramatikeren og novelleforfatteren Carl Steinheim fikk i forbindelse med Theodor Fontain-prisen, klarte å ryste han ut av apatien.
Våren 1916 var Kafka så godt som totalt nedbrutt av søvnløshet og hodepine, og han søkte en nervelege som ga han diagnosen «hjernenevrose» og anbefalte «elektroterapi», noe Kafka neglisjerte. I juni reiste han på et tre ukers opphold på kurstedet Marienbad, og denne gang fikk Felice være med i ti dager. Det ble en positiv opplevelse, og i et fellesbrev til moren til Felice antydet de at de var forlovet igjen. Ting tyder på at de hadde hatt seksuell kontakt under oppholdet. Men da Felice reiste derfora den 13. juni, forsvant den indre roen igjen og hodepinen kom tilbake.
Ved hjelp av sin ennå ugifte søster Ottla, den av søsteren som stod Kafka nærmest, fikk han tak i en liten skrivehule der han kunne sitte i ro og fred å skrive. Noen har spekulert i at Kafkas problemer kunne skyldes et incestuøst forhold mellom dem – eller søstrene. Til det skriver Ernst Pawel at det bare er en bekreftelse på hvor lett det er – ut fra en primitiv tankegang – å forkludre kompliserte tanker. Ottla jobbet i farens forretning og den som stod opp mot faren. Faren blandet seg opp i alt ved henne, men i kranglene mellom dem var hun han overlegen. Kafka beundret hennes mot og identifiserte seg med hennes mål. Denne våren forelsket hun seg i en kristen tsjekker, Josef David,  og slikt ble det bråk av. Det samme var hennes planer om å reise til Palestina og arbeide i kibbutz. Våren 1917 gjorde hun endelig alvor av sin trussel om å forlate foreldrehjemmet – hun flyttet og tok seg arbeid på en bondegård i Züarau i det nordlige Böhmen.
Kafka arbeidet jevnt og trutt fra desember 1916 til april 1917. Da Felice kom til Praha tidlig i juli i forbindelse med kunngjøring av forlovelsen, ble de slutt på isolasjonen og den skapende ensomheten.
«I første uke av august spyttet Kafka flere ganger litt blod uten å legge større vekt på det. Men natten mellom 8. og 9. august hadde han en kraftig lungeblødning»
Den 9. september 2017 fikk Kafka diagnosen tuberkulose i begge lungespisser. Han ble anbefalt et sanatorieopphold:
«Men fordi Kafka ikke bare aksepterte sykdommen, men også hilste den velkommen fordi den for ham betydde undergang og frelse, ville han denne gang ikke nøye seg med halvhjertede tiltak.»
Kafka søkte om avskjed fra jobben; han fikk permisjon. Han ville tilbringe permisjonstiden hos sin søster Ottla på bondegården. 12. september reiste han dit hvor han ble i åtte måneder.
Felice gjorde det klart at hun ville holde fast ved han. Det ville ikke Kafka. De møttes  i Praha i julen, det ble deres avskjed. Kafka gikk til Brods kontor og brøt sammen. Ifølge Brod ble Kafka glad over Felices giftemål halvannet år etterpå. Den 30. april 1918 flyttet Kafka hjem til foreldrene og gjennopptok sitt arbeid i forsikringsanstalten.

«Selv om han ikke ville innrømme det, var han faktisk glad for å være tilbake i Praha blant kjente landemerker i byen han påstod han hatet. Praha var uhyggelig stille denne siste krigsvåren, en slagmark etter slaget, der uttærte, forslitte og dødstrette overlevende vandret omkring. Matmangelen, det stadig stigende antall dødsofre og Østerrikernes brutale undertrykkelse hadde i begynnelsen av året ført til streiker og oppstander. De tsjekkiske folkemasser krevde mat, og deres ledere krevde uavhengighet. Det tysktalende bursjoasi krevde beskyttelse og streng undertrykkelse av alle opprørske elementer.»

Kafka hadde sluttet å skrive og også gitt opp dagboken. Hodepinen var borte, hans lunger var friske ifølge legen og han sov forholdsvis bra i Ottlas tidligere rom. Det var kun tre voksne i huset og derav mindre støy. Selv om faren fortsatt var overbevist at Kafka var skyld i sin egen tilstand, var han høflig mot sønnen. Den tragisk selvutslettende moren gjorde alt hun kunne for at Kafka skulle føle seg hjemme. De bekymringer foreldrene hadde manglet Kafka interesse for, og han var også ufølsom for de stigende spenninger på kontoret  mellom tsjekkere og tyskere. Han hjalp Ottla med å komme i gang med sin utdannelse i land- og hagebruk, og insisterte på å dekke alle utgiftene.  

14. oktober 1918 fikk Kafka spanskesyken, og det utviklet seg til en dobbeltsidig lunge betennelse. Livet hans hang i en tynn tråd, og det tok tre uker før han kunne stå opp. Han vendte tilbake til arbeidet 19. oktober, noen dager etter at Kongeriket Böhmen var blitt republikken Tsjekkoslovakia 14. oktober 1918.

Tsjekkernes plutselige maktovertakelse medførte redsel for pøbelvold mot jøder og tyskere. Frykten var i det store og hele ubegrunnet. Lederen for den nye tsjekkiske regjering, Masaryk, gikk til oppgaven med stor moralsk glød; «man behøver ikke nødvendigvis elske hverandre for å kunne leve fredelig sammen» var et av hans typiske ordtak fra den tiden. Men det tok tid før lederen hadde konsolidert sin stilling og hans moralske autoritet ble allment annerkjent, og i den perioden var en rekke oppstandelser, overfall og plyndringer på jøder eller tyskere.

Pga sin sykdom var Kafka uansett fysisk og psykisk ute av stand til å ta aktivt del i begivenhetene. Etter bare fire dager på kontoret fikk Kafka tilbakefall. Etter legens anbefaling ble han anbefalt å reise til et kuropphold, et pensjonat som ikke lå fra det stedet som senere ble konsentrasjonsleiren Theresienstadt der alle Kafkas tre søstre passerte gjennom på vei til gasskamrene...

Ottlas forhold til tsjekkeren Josef David ble en utfordring for familien Kafka i 1918. Faren satte seg opp mot datterens giftemål med en ikke-jøde. I tillegg kom det forhold at Kafka ønsket å gifte seg med en kvinne han møte på sanatoriet: Julie Wohryzek.

«En spesiell motivering for ekteskapet var, som han selv hadde sagt, farens innbitte motstand. Også her fulgte han i Ottlas fotspor. Det var naturligvis ikke vanskelig å forutsi at Herrmann, som i forveien var dypt rystet over at hans rebelske datter av fri vilje styrtet seg ut i en totalt upassende forbindelse, måtte eksplodere når han fikk høre om den seneste katastrofen i familien. Utsikten til at sønnen — som ganske visst på mange måter var en slyngel, men tross alt var juridisk doktor og en ætling av familien Kafka — skulle gifte seg med datteren av en helt ubetydelig synagogetjener som dessuten arbeidet som skomaker, var intet mindre enn et slag i ansiktet, et direkte angrep på hans møysommelige tilkjempede sosiale status. Hva Kafka undervurderte, var ikke så mye farens brutalitet som sin egen sårbarhet. Den var faktisk like stor som for tjue år siden, da Herrmann første gang tilbød å gi ham «opplysning i om livets fakta ved å ta ham med på bordell. Da han denne gang fikk høre om Kafkas ekteskapsplaner, reagerte han på samme rå og enfoldige måte: «Hun har sannsynligvis tatt på seg en eller annen riktig utsøkt bluse — Praha-jødinnene har jo sans for slikt — og dermed var du naturligvis fast bestemt på å gifte deg med henne. Og helst så snart som mulig. Om en uke, i morgen, i dag. Jeg forstår meg ikke på deg. Du er da et voksent menneske, du bor i en by, og vet likevel ikke bedre enn å gå hen og gifte deg med den første den beste. Det finnes da andre utveier. Hvis du er redd, skal jeg heller følge deg dit selv.» (BF, S. 63, OVERS LOTTE HOLMBOE)»

For Kafka var dette et brutalt slag, og i Brevet til faren skrev han: «Dypere har du vel neppe ydmyket meg med ord, og aldri har du vist meg din forakt så tydelig.»
I over et år hadde Kafka ikke skrevet noen ting, det virket som om hans litterære ambisjoner og prosjekter var lagt på hylla. I tillegg til at han hadde gitt opp håpet å bli frisk. Siden midten av november 1918 hadde han gått med et kortfattet «testament» i lommeboken med instruks til Brod om å tilintetgjøre alt upublisert  materiale. 
Men mellom 10. og 20. desember skrev han det som kom til å bli utgitt som Brevet til faren.

«Det var utvilsomt aldri ment som litteratur, men var snarere et forsøk på å minske spenningen mellom far og sønn. At Kafka på dette tidspunkt i livet for alvor skulle tro at hans følelsesmessig avstumpede og intellektuelt underutviklede far ville kunne følge ham i hans innviklede, spissfindige argumenter og bli med ham til kilden for deres gjensidige hat, er i seg selv betegnende for den virkelige betydningen av dette brevet som aldri ble sendt, fordi den egentlige adressaten for lengst hadde til ukjent adresse.»
Kafka ble i Praha til slutten av april, mest sannsynlig pga forfremmelse og omorganisering der han jobbet. I begynnelsen av april reiste han til et sanatorium i Italia. Planen var at han skulle reise på høstferie sammen med Julie.
«Men det ble det ikke noe av. Allerede en måned senere begynte den kanskje eneste kjærlighetshistorien i hans liv.»
Kjærlighetshistorien var med Milana Polak. Hun ble født i 1896, medlem av en fornem familie som i århundrer hadde kjempet tsjekkernes sak. Faren, Jan Jesenky var en av Europas ledende spesialister i kjedeortopedi. Som glødende nasjonalist, og streng og selvrettferdig konservativ hatet han østerrikere, tyskere og fremfor alt jøder. Han slo Milana for den minste ting, på den annen side sendte han henne til gymnaset Minerva med en langt mer progressiv og motiverende atmosfære enn skolen Kafka ble foret med klassisk dannelse. Da hun inngikk et forhold til den langt eldre Ernst Polak, seksatlet, litterat og bankmann, sendte faren Milena på et sinnssykehus der brutale slag, tvangstrøye og isolat ble anvendt i behandlingen.  Det oppholdt hun seg i ni måneder. Men etter hyppige fluktforsøk, hårdnakket opposisjon og hemmelige møter med Polak, innså faren at kuren han hadde satt henne på var nytteløs. Faren svor på å utelukke Milana fra sitt hjerte og testamente. Milana straffet faren ved å gifte seg med Polak.
Polak var ikke særlig bedre enn faren. Han avslo å gi henne penger og tvang henne til å underholde seg selv. Dårlig ernæring tappet henne for krefter og hun hadde begynt å spytte blod. Hun var da 24 år og bodde i Wien. Det var i et forsøk å livnære seg som frilandsforfatter og oversetter fra tysk til tsjekkisk at hun skrev til Kafka i oktober 1919, og ba om tillatelse til å oversette hans bøker fra tysk til tsjekkisk. I april 1920 skrev Kafka til henne og spurte hvordan det gikk med oversettelsen;

«Denne gangen svarte hun straks. Det gikk henne alt annet enn godt, og hun må ha gitt en detaljert fremstilling av sin situasjon med den åpenhet som var karakteristisk for henne. Selv om hennes brev til Kafka er gått tapt, er det bevart en god del av det hun har skrevet: brev til Brod, den rørende hyllesten til Kafka som ble brukt som nekrolog i den tsjekkiske pressen, hennes mange artikler og reportasjer som til å begynne med var fulle av sjarm og tørr humor, men som ble alvorligere og giftigere etter hvert som de nye barbarene trengtes om makten. Dette er tilstrekkelig til å gi en tydelig fornemmelse av hennes vitalitet og dybde både som skribent og som kvinne. Det gjør det lett å forstå den umiddelbare, sjokkartede virkningen hennes brev hadde på Kafka: For en gangs skyld hadde brevelskeren møtt sin likemann. Her dreide det seg ikke om en snerpet og pertentlig forretningskvinne fra Berlin og ikke om en «uinntagelig festning som skulle erobres», men om «en levende ild», og i løpet av et par uker, eller til og med dager, var han kommet henne så nær at han brente seg.»
“I sitt første brev som var skrevet på tysk, ga hun ham noen usentimentale, men rystende glimt av sitt liv som slavinne og flyktning; flyktning i en trist by full av døde mennesker, og slavinne ved sin fullstendig irrasjonelle binding til en slubbert som behandlet henne som en lort og brukte dagene til å filosofere i neopositivistiske  kafeer og nettene til å ligge med hvem som helst. Hun selv var på undergangens rand og dessuten syk. Legen mente det kunne være lungene.»
I denne settingen ble det umulig for Kafka å forestille seg og han svarte like åpent. Hennes oversettelse av Fyrbøteren var en enestående bragd, en lytefri oversettelse av et manuskript som han selv betraktet som nokså mangelfullt. Etter dette oppfordret han henne til å skrive brev på tsjekkisk. Hans hjerte og sjel var besatt av Milana dag og natt, og de skrev til hverandre minst en gang om dagen. Han oppholdt seg på kurstedet i Italia, men spenningen rundt Milana gjorde til at han pintes av mareritt og søvnløshet.
De møttes i Wien fire dager sommeren 1921, et møte der Kafka glemte sin angst. Det lot ikke til å komme til noen fysisk forening mellom dem.
«Hun ønsket ikke å tvinge frem noen avgjørelse, men i stedet for å vike unna spørsmålet, snakket hun åpent om det. Hun fikk ham til å se sin skrekk for seksuallivet i øynene, og aksepterte den slik hun aksepterte alt annet hos ham, og forsøkte å gjøre ham trygg.»
Da Kafka kom tilbake til Praha gikk han fremdeles på skyer. Han var helt sikker på at Milana ville komme til ham.. Han opphevet den uformelle forlovelsen med Julie som tok det tungt. Ottla giftet seg i juli Den 5. juli gikk Kafka  tilbake til arbeidet 
Men skyvandringen tok slutt; Milana var betenkt over å reise til Praha. I tillegg merket legen ingen bedring av Kafkas helsetilstand etter kuroppholdet.  Legen anbefalte et nytt kuropphold på et sanatorium for lungesyke.
Etterhvert erklærte Milana at hun ikke kunne forlate sin mann. De hadde etter dette et møte som ble begynnelsen på enden. Kafka forberedte seg til et sanatorieopphold på Grimmstein nær Wien. Men voldsom antisemittiske og antityske opptøyer som oppstod i Praha 16. november gjorde til at han bestemte seg for ikke å reise til Østerrike. Noen dager senere ble Kafka og Milana enige om å slutte å skrive til hverandre. 
Slik endte kjærlighetshistorien. De holdt kontakten med hverandre som venner: med mellomrom og på avstand.
Milana forlot Polak i 1924 etter Kafkas død. Milana var som politisk journalist med på å jobbe mot nazistene og døde i konsentrasjonsleiren Ravensbrück 17. mai 1944.
«Hva ville ha skjedd om hun hadde blitt med ham til Praha?
Dette spørsmålet kom til å forfølge henne, men hun kunne ha funnet svaret i hans dagbøker: «Alt som er mulig skjer. Bare det som skjer er mulig»»
Frem til Kafka 18. desember 1920 reiste på et nytt sanatorieopphold i en dengang ungarsk grensetrakt,  - Matliary i Tatrafjellene - nå en del av Tsjekkoslovakia, hadde han en fire måneders skriveperiode. Noen av skissene be senere utgitt av Brod. Nesten alle av pasientene hadde tuberkulose på et fremskredet stadium, en brokete flokk som snakket tysk, tsjekkisk og ungarsk. En av pasientene var en foreldreløs jøde på 21 år som gjorde Kafka til sin faderlige rådgiver og skulle vise seg for å være en forkledd engel: Robert Klopstock. Hans overdrevne omsorg for Kafka, som fikk infeksjoner og sykdommer av ulike slag under oppholdet, virket både kjærlig og irriterende i i tillegg til at han var underholdende å være sammen med. I august 2011 reiste Kafka tilbake til Praha og 26. august vente han tilbake til arbeidet.
Hans halvhjertede forsøk på å være sosial var ikke særlig vellykket. Han kunne bli trett og deprimert av besøk. En av de besøkende var Gustav Janouch, sønnen til en eksentrisk kollega:
«Dette er mannen som ca tjuefem år senere påstod at han hadde oppbevart ordrette referater av sine samtaler med Kafka, nok til å fylle to bind. Uansett hvilken djevel som i sin tid hadde nært hans ild, var det ihvertfall Kafka som livnærte Janouch etter annen verdenskrig.»
Dagbøkene han hadde skrevet hadde han gitt til Milana. 15. oktober begynte han igjen å skrive dagbok etter to års pause – annerledes enn tidligere.
«Han unngikk det ytre og forgjengelige og gikk i stedet til tingenes kjerne»
I desember 2011 skrev han til Klopstock at han ikke hadde tid og krefter til brevskriving:

«Klopstock, som var en særdeles nærtagende person, var ikke tilbøyelig til å la seg avfeie med unnskyldninger om tidsmangel fra sin trege brevvenn. Til tross for at han hele tiden trakk Kafka inn i sine mangfoldige personlige problemer — han var bestandig ulykkelig forelsket, ville begå selvmord, ønsket tsjekkisk statsborgerskap, ville ta eksamen ved universitetet i Praha, hadde ikke noe sted å bo, fikk ikke stipendium eller jobb — følte han seg alltid forurettet, og han bebreidet Kafka fordi han svek deres fellesskap fra Matliary. Han bombarderte ham med helt forrykte beskyldninger, fulgt av hysteriske bønner om tilgivelse. Det må ses som en kompliment til hans gutteaktige sjarm og rørende hengivenhet at Kafka sa godt som aldri mistet tålmodigheten, i hvert fall hadde han ikke hjerte til å vise det. Trass i sine egne bekymringer gjorde han en innsats for å hjelpe Klopstock ut av hans juridiske og økonomiske vanskeligheter, og litt etter litt fikk han lagt forholdene til rette, så Klopstock kunne gjenoppta medisinstudiet i Praha.»
En fire ukers tur på fjellet sammen med legen og legens familie i januar/februar 1922 var oppkvikkende for Kafkas helse. Og han hadde etter det en god skriveperiode.
«Før februar var slutt, hadde han begynt på sin farligste og mest desperate reise inn i jegets og verdens mørke»
Ernst Pawel skriver at det er Slottet som inneholder det største antallet selvbiografiske elementer. Ikke bare henvisninger til krisen i hans eget liv, men også lidelser og lidenskaper hos dem han brukte som modell for sine bipersoner. Sekundærlitteraturen om romanen omfatter hundrevis av bøker.
Den 1. juli 1922 var Kafkas helse slik at han ble innvilget uførepensjon. Dette førte til en stor inntektsnedgang, og pensjonen gikk så vidt å leve av. Ikke minst pga etterkrigstidens voldsomme inflasjon. Hans reelle inntekter var som sultelønn å regne. I slutten av august ga Kafka opp Slottet. Han var innestengt i leiligheten det meste av vinteren. I denne perioden fikk han leksjoner i hebraisk fra en ung israelsk student, jødinnen Puah Ben Tovin:

«Hun sier selv at ingen av hennes andre elever kunne måle seg med Kafka hva flid og lidenskapelig interesse angikk.

Lidenskapelig og på samme tid patetisk,» minnes den nå over åtti år gamle dr. Puah Menczel. Hun er en av Israels fremste pedagoger, for lengst pensjonist, men fremdeles utstråler hun en forbløffende vitalitet. «Forut for hver undervisningstime pleide han å lage en lang liste over ord han gjerne ville lære. Men lungene sviktet ofte. Mange ganger fikk han et smertefullt hosteanfall som gjorde at jeg ville avbryte undervisningen. Men så så han på meg, ute av stand til å tale. Han bønnfalt meg med de store, sorte øynene sine og bad meg bli og lære ham ett ord til, og så et nytt, og så ett til. Det virket nesten som om han betraktet disse leksjonene som en slags mirakelkur. Han bodde hos sine foreldre, og rett som det var, åpnet hans mor stille døren og gjorde tegn til meg at jeg måtte la ham få hvile. Men han var umettelig og gjorde store fremskritt. Mot slutten leste vi en roman av Brenner.»
Selv om Kafka  gradvis ble bedre våren 1923, var han kraftig svekket. I mai reiste han til badestedet Müritz ved østersjøkysten med sin søster Elli og barna. De kom han i kontakt med den nittenårige Dora Diamant som hadde brutt ut fra en ultraortodoks sekterisk ghetto i Galicja. Hun jobbet nå på kjøkkenet i Dr. Lehmanns hjem for det jødiske folk som hadde en sommerleir for jødiske flyktningbarn fra Polen på badestedet. Støttet av søsteren Ottla flyttet Kafka 24. september 1923 til Berlin for å bo sammen med Dora. De flyttet inn i en liten leilighet i Berling og han begynte en fredelig hjemmetilværelse sammen med Dora han aldri hadde opplevd maken til.
«For Dora, en sunn og frisk nittenåring som var vant til motgang og forsakelse, var samlivet med Kafka en åpenbaring. Hun har sikkert følt at den sørgmodige ende var nær. Men dødens skygge forsterker livets glans. I hennes verden hadde kvinnens lykke alltid vært et flyktig øyeblikk fravristet smerten.»
Hun var glad i Kafka. At han var en stor forfatter, interesserte henne ikke så lenge han levde, men etter hans død ble det et problem og en trussel. Hun protesterte mot den posthume utgivelsen av hans romaner. Begrunnelsen var rørende, men det medførte også til et tragisk tap. Hun giftet seg etter at Kafka døde med en kommunist, og under en rassia konfiskerte Gestapo håndskrevet materiale av Kafka, og som forsvant.
I desember 1923 tok Kafkas sykdom en alvorlig vending. Den 17. mars 1924 ble Kafka med Brod til Praha:
«Seks måneder tidligere hadde han brutt opp for å trosse gudene, faren og skjebnen. Og han hadde klart det bedre enn han i sin villeste fantasier hadde kunnet drømme om, men han var blitt sviktet av sin kropp, sin fortid og sin tid. Den fortapte sønn måtte vende hjem med knust hjerte og nok i stand til å krype.»
Dora kom til Praha i slutten av mars og 7. april reiste hun sammen med Kafka, som med fulle klær ikke veide mer enn 50 kg til et sanatorium i Østerrike. Der ble det bekreftet at tuberkulosen hadde spredt seg til strupehodet. Dora fikk tak i Klopstock for å være med på å pleie Kafka. Han hadde store lidelser, bl a kunne han ikke drikke og spise. Han døde 3. juni 1924 og ble begravd 11. juni.

«Kafka ble begravd i Praha, som han hadde visst og fryktet. «Lille mors» klør holdt ham fast til den bitre slutt. Heller ikke foreldrene sine unngikk han i døden. De deler hans grav, og på gravstenen står de tre navnene etter hverandre.
En siste ironi fra skjebnens side. På en måte passer den til Kafkas liv. I hans hjemby holder man graven hans i ære, mens man fordømmer hans verk.
Og av gode grunner.

Den verden Kafka «så så klart at han ikke kunne holde det ut», er vår verden, vårt univers etter Auschwitz, på randen av utslettelse. Hans verk er revolusjonerende, ikke fordi han har funnet sannheten, men fordi han som det menneske han var, ikke greide å finne den, men nektet å nøye seg med halve sannheter og kompromissløsninger. I visjoner hentet ut av hans innerste selv og i et klart og rent språk har han gitt uttrykk for den angsten som gjør mennesket til menneske.»

15. mai 2015

Biografi: Franz Kafka - et liv av Ernst Pawel - (kapittel 12- 20)


Dette innlegget er en fortsettelse av innleggene jeg skrev her:

Høsten 1910 ble det igjen en ny ferietur sammen med Brod-brødrene, denne gangen til Paris. Kafka ble alvorlig syk på turen – han ble angrepet verkende byller som viste seg å være furunkulose. Til slutt reiste han alene tilbake til Praha.
Etter en to ukers tur til Berlin i desember 1910, giftet en av søstrene seg. Med den uro det skapte i huset greide han ikke å skrive. I tillegg ergret faren seg over at Kafka satt ved skrivebordet om kvelden; faren mente at Kafka arbeidet for hardt. I løpet av desember ødela Kafka det meste av det han hadde skrevet i 1910, ifølge dagboken et helt berg. Han klager i dagboken over kontoret som han anser som et symbol for slaveri:

«Men selv om det var tydelige paralleller til tidligere sykluser, skilte denne krisen seg vesentlig fra de tidligere. Da hadde han simpelthen trukket seg inn i sitt skall, kastet seg hodestups inn i selvmedlidenheten og gitt etter for en følelse av infantil hjelpeløshet. Men de konfliktene som Kafka kjempet seg gjennom i 1911, dreide seg i bunn og grunn om vekst, ikke om nederlag, og de førte til slutt frem til en modenhet som til en viss grad tillot både mannen og kunstneren å utfolde seg. Men det skjedde ikke uten smerte og feiltrinn.»

I 2011 opptok forretningsreiser mye av Kafkas tid. Dagboken han førte på en reise til Bøhmen i januar inneholder trekk man kan finne igjen i hans senere prosa. Blant annet det fint skisserte persongalleriet av medpassasjeren på toget.

Ernst Pawel mener at det at Kafka leste David Copperfield og en biografi om Charles Dickens sommeren 1911, var mer til skade en til gagn:

«Det virker som om han enda mindre enn Dostojevskij, var i stand til å følge andre forfatteres fotspor; den dickenske innflytelsen, som fremdeles er merkbar i den reviderte fortellingen, virker opplagt som en fremmedlegeme.»

Fortellingen er «Fyrbøteren – et fragment» fra 1913.

I august 2011 reiste Kafka sammen med Brod på ferie. Brods ide var at denne gangen skulle deres reisedagbøker også inneholde deres følelser for hverandre – noe Kafka synes var en dårlig ide av samme årsak som gjorde at Brod foreslo dette – det fantes en understrøm av fiendtlighet mellom dem:

«Normalt ytret den seg ved småkjeklerier som raskt gikk over, samt øyeblikk av irritasjon, men sannsynligvis ville dette bli forsterket når det ble skrevet ned. Dette var ganske urimelig, syntes begge å mene. For selv om det kunne være en plage å være sammen med Kafka, som bestandig kom for sent, vimset omkring med sin vegetarkost og bar seg over sin fordøyelse, led de frykteligste kvaler så snart den minste avgjørelse skulle treffes, og selv om Brod ofte var selvhøytidelig, fordringsfull, overdrevent opptatt av sex og nervøs, kom de i bunn og grunn godt ut av det med hverandre, langt bedre enn man kunne vente av to så eksentriske personer.»

Turen gikk til München, Zürich, Luzern og Lugano og Paris. I Lugano ble de møtt med et rykte om utbrudd av kolera i Italia.

«De italienske myndighetenes kategoriske dementier bekreftet bare deres verste mistanker, men likevel fortsatte de til Milano, hvor Brods egne barokke tvangsforestillinger overmannet ham. Han klynket om at han holdt på å miste bevisstheten, at han var blitt rammet av koleraen, og at han ville bli begravd levende av de panikkslagne italienske myndighetene, som var så ivrige etter å kvitte seg med eventuelle smittede at de ikke ville ta bryet med å forsikre seg om at de virkelig var døde. Denne forestillingen var så levende hos ham — og det viste seg at dette var noe som skjedde ham flere ganger — at Kafka til slutt måtte love å gi ham nådestøtet ved å gjennombore hans hjerte med en dolk, omtrent som man spidder en vampyr, før de lukket kisten. Denne bønnen rørte Kafka til tårer, sier Brod, et tegn, hvis det er sant, på at Kafkas humoristiske sans iblant kunne svikte ham.»
På slutten av 2011 brøt det ut en åpen kamp mellom Kafka og faren. Årsaken var asbestfabrikk faren startet og investerte penger i, og som Kafkas svoger skulle drive sammen med Kafka. Hva som fikk Kafka med på dette er uklart. Kanskje han trodde han kunne være en passiv eier og leve av profitten og med det kunne slutte i jobben. Svogeren måtte ofte på forretningsreiser, og den alltid mistenksomme faren trodde ikke at arbeidsformannen kunne drive virksomheten når svogeren var ute og reiste. Han ville da at Kafka skulle holde øye med virksomheten. Men det ville ikke Kafka, og dermed eskalerte konflikten mellom Kafka og faren. Det ble ikke bedre da fabrikken begynte å gå med underskudd, og faren anklaget Kafka for at han satte familieformuen over styr.
I et brev til Brod i 1912 uttrykte Kafka sine selvmordstanker. Men selv om dette var skrevet på en galgenhumoristisk måte, grep Brod inn og sendte en kopi til Kafkas mor. Hun måtte bruke sin sunne fornuft og ordnet hun opp slik at broren til svogeren gikk inn i firmaet.
En jiddisk teatergruppe Kafka kom i kontakt med i 1911 påvirket han til å sette i gang med et livslangt studium av jødisk historie, litteratur og kildene til jødedommen. Ernst Pawel nevner her at Kafka fremdeles hadde en ambivalent holdning til judaismen og jødene: «Hva har jeg til felles med jødene? Jeg har så godt som intet til felles med noen, ikke engang med selv» - som til nesten alt. Men at dette ikke bør få lov til å tilsløre et engasjement som var grunnleggende  både i hans liv og hans verk.
I egne øyne var og ble Kafka en einstøing. Men dagboknotatene stemte ikke med hans selvbilde – sosialt samvær og kulturelle aktiviteter i 1912 var overveldende. I tillegg slukte han bøker. Men det tydeligste beviset for hans livskraft var at han skrev regelmessig. Men på samme måte som i 1911 stappet av det meste av sine manuskripter i husets mange kakkelovner. De få korte tekster som han ikke kasserte, skrev han i de siste måneder av 1911 og begynnelsen av 1912. Tekster som ble med i hans første publiserte bok.

«Også dette var en betydelig prestasjon, relativt sett. Hans skaperkraft ble styrt av indre rytmer og ble åpenbart langt mindre påvirket av ytre omstendigheter enn han selv ville innrømme i dårlige perioder. For faktisk kunne de ytre omstendigheter neppe ha vært mindre gunstige. I tillegg til alle hans byrdefulle plikter og diverse forstyrrelser, som det var spesielt mange av i denne perioden, måtte han finne seg i det evinnelige bråket, pratingen og uroen som uvegerlig måtte være til stede når en stor familie var presset sammen i en nokså liten leilighet, med bare ett toalett og bad. Han beklaget seg til dagboken: «I rommet ved siden av snakker mor med ekteparet L. om utøy og liktorner. Herr L. har seks liktorner på hver tå.» (DB, 24/3 1912) «Kosten som feier teppet i rommet ved siden av lyder som et kjoleslep som slepes i rykk og napp.» (DB, 25/3 1912) «En ny dag gått. Kontoret om morgenen, fabrikken om ettermiddagen, og nå går de og roper til høyre og venstre.» (DB, 3/4 1912) «Trøstesløs kveld hjemme. Min svoger trenger penger til fabrikken, min far ergrer seg over min søster, over fabrikken og sitt hjerte. Min yngre søster er ulykkelig, og min mor er ulykkeligst av alle, og her sitter jeg og skribler.» (DB, 9/5 1912)»
Det oppstod stor oppstandelse i familien Kafka da klagene over forholdene fra dagboken ble trykket uavkortet i et tidsskrift uten at navnene ble forandret. Og som Ernst Pawel skriver, en må kunne spørre hvorfor han ikke flyttet hjemmefra når dette var et slikt problem for han. Han mener bl a at kan gitt en beroligende følelse av bestandighet, kanskje også glede av å høre alt dette bråket. Og natten var uansett den beste tiden for Kafka å skrive.  
I mars 1912 gikk Kafka i gang med å skrive sin første roman- som han selv kalte «Mannen som forsvant», men som Brod refererte til som «Amerika-romanen». Sent i 1912 begynte han på en ny versjon av romanen – en roman som først ble publisert posthumt i 1927 med tittel Amerika. Første kapittel Fyrbøteren kom ut i bokform i 1913.
Sommeren 1912 dro Bodd og Kafka på en ny ferie sammen, og på denne reisen møtte Kafka mannen som skulle bli Kafkas eneutlegger: Ernst Rowohlt. I august 1912 hadde Kafka med hjelp fra Brod endelig fått satt sammen tekster som kunne sendes til forleggeren. En sinnsopprivende opplevelse for den ubesluttsomme og kritiske Kafka som uten Brods påvirkning kunne endt med at ingenting ble sendt. Det var under dette arbeidet han første gang møtte Felice Bauer som var kusine til Brods svoger.
«Tilsynelatende ikke mer enn et hyggelig, tilfeldig møte. Men da Kafka våknet neste morgen var han skrekkslagen ved tanken på at Felices nærvær kanskje kunne ha nedsatt hans språklige dømmekraft, og han ba inntrengende Brod om å gå manuskriptet gjennom enda en gang. Brod så gjorde, eller sa ihvertfall at han gjordet det, og sendte det deretter straks avgårde til Rowohlt sammen med et følgebrev fra Kafka.»

12. desember 2012 fikk Kafka det første innbundne eksemplarer av boken Betraktninger fra Rowohlt.

 «Da Kafka traff Felice Bauer, hadde han begynt å føle at hele hans fremtid avhang av at dette fryktelige dilemma ble løst. Hans fortvilte kamp for å finne en løsning munnet ut i et drama der utfallet på forhånd var gitt.»

Dilemmaet var emnet ekteskap. Til og med Brod forlovet seg dette året og giftet seg senere samme år. Dramaet var knyttet til forholdet til Felice Bauer:

«Dette drama finnes i dag i to versjoner: Kafkas brev til Felice, og hans ufullendte mesterverk, Prosessen. De er svært forskjellige, både hva innhold og perspektiv angår. Mens brevskriveren er en anklaget som forsvarer sin sak, erklærer romanforfatteren seg straffskyldig fordi han er menneske.
  Det ville imidlertid være en grov forenkling å lese de to beretningene som fakta kontra diktning. Det selvbiografiske elementet har utvilsomt spilt en rolle for romanens tilblivelse. Men det har ikke bestemt verkets ramme og er heller ikke den eneste inspirasjonskilde. Og brevene var like forskjellige fra vanlige kjærlighetsbrev som Kafka var forskjellig fra en vanlig forelsket mann. Det samlede bildet av disse frontbulletinene som han kaller «kampen om Felice», minner om en feberkurve som — ofte dag for dag — viser sinnstilstanden til de uforsonlige motstanderne, som alle er å finne i Kafka selv.»

Felice var 24 år da hun møtte Kafka og på dette tidspunkt hadde hun steget i gradene til en av sjefene i firmaet der hun jobbet – en prestasjon for en kvinne i Berlin i 1912. I 1919, femten måneder etter bruddet med Kafka, giftet hun seg med en bankmann i Berlin og de fikk to barn. I 1936 flyktet familien til USA. Etter mannens død etablerte hun seg i forretningslivet til hun ble arbeidsufør pga sykdom og døde i 1960.

Brevene, over fem hundre, som hun mottok fra Kafka gikk det lang tid før hun valgte å skille seg av med. Ikke før hun ble syk og hadde bruk for penger pga dyre sykehusopphold ga hun etter for presset, og i 1955 solgte hun dem med alle rettigheter for 5 000 USD. De som kjøpte dem solgte dem videre til tyske oppkjøpere med enorm profitt. Brevene Kafka sendte Felice, brente han.

Kafkas dagboknotat etter at de møttes for første gang 13. august 1912 tilsier at hun ikke gjorde inntrykk på Kafka. Heller tvert om. Den 20. september 2012 skrev han det første brevet til henne, og to dager etterpå skrev han romanen Dommen, fra ti om kvelden til seks om morgenen. I dagboken beskriver han det som «en fødsel med skitt og slim.»  Om brevet han skrev til Felice:

«Den slentrende tonen hadde ikke vært lett å få til; han tilstod siden for Felice at han i ukesvis hadde gått og grublet frem og tilbake på om han skulle skrive eller ikke. Avbrytelsene iberegnet hadde han brukt minst ti dager på å komponere denne epistelen, veid hvert ord, og bekymret seg uendelig lenge om den rette uttrykksmåten. Men ved å poste brevet utførte han en dåd av heroiske proporsjoner, og vant det første slaget i sin frigjøringskamp.»

Natten hans skrev Dommen åpnet slusene for en kreativ prosess. To dager etterpå begynte han på annen versjon av Amerika. Nyheten om svogerens forretningsreise opplevde han som en dødstrussel. Han måtte bruke masse energi på asbestfabrikken. Heldigvis grep Brod inn som beskrevet ovenfor. Og Forvandlingen ble skrevet følgende måned. Den ble utgitt først i oktober 1915:

«Når det tok såpass lang tid, var det Kafkas skyld. Han hadde vært så opptatt av forholdet til Felice at han ikke hadde kunnet foreta seg noe så jordisk som å kopiere et manuskript.»

Det å skrive var Kafkas mest ekte måte å være seg selv på. Han foraktet kunstlete ordfykeri og forsøkte aldri å skjule seg bak ordene. Tvert om: han brynte dem skarpe og dissekerte seg selv med dem.

«Slik han var skapt, la han seg selv ned i så godt som hver eneste linje han skrev, og renheten i hans prosa, som for en stor del går tapt ved oversettelse, er like urovekkende, kjølig og avslørende i hans notater, dagbøker og brev som i de litterære arbeider. Selv «advokatknepenee» som han bebreider seg selv, spesielt i forbindelse med det berømte Brevet til faren, var ikke argumenter til fordel for, men ‘mot’ ham selv, en klarsynt ambivalens hos et menneske som i hver eneste bit av den konkrete verden så et innviklet  spinn av tvetydigheter.
   Dette gjorde ham til en glimrende brevskriver, men en utilfredsstillende brevvenn — utilfredsstillende stort sett av de samme grunner som gjorde at han alltid var den som stod utenfor, selv når det gjaldt den nærmeste krets. Ganske visst var han parat til å våge seg lenger ut når han var på avstand enn ved nærkontakt: « Jeg skriver annerledes enn jeg snakker, jeg snakker annerledes enn jeg tenker, jeg tenker annerledes enn jeg burde tenke, og slik fortsetter det nedover til det dypeste mørke.» (B, 10/7 1914).  Men selv den mest spontane selvavsløring og selvpisking var alltid sentrert om hans eget jeg, og denne fokuseringen umuliggjorde virkelig utveksling. Med ganske få unntak er Kafkas korrespondanse liksom mesteparten av hans verk, en dialog med han selv. Og sett i lys av dette kan de over fem hundre brev han skrev til Felice Brauer mellom september 1912 og oktober 1917 ses som hans lengste roman, den eneste han noensinne fullførte.»

Svaret fra Felice på brevet han sendte, mottok Kafka etter åtte dager. Han skrev tilbake der han foreslo at hun svarte han i dagbokform:

«Denne hungeren etter fakta, de stadige anmodninger om detaljerte beretninger om Felices vaner, klær, daglige rutiner, alt som hadde å gjøre med hennes ytre liv og omgivelser, løper som en rød tråd gjennom hele korrespondansen.»

Men det tok flere uke før hun svarte. Kafka ble helt ute av seg og sendte et nytt brev, og han mobiliserte Brods søster i Berlin som en Kirsten Giftekniv. Etter en uke fikk han svar.

«Fra da av var alle sluser åpne. Intet kunne stoppe ham. I løpet av de neste seks måneder skrev han ofte til Felice to, ja opptil tre ganger daglig, og det dreide seg ikke om korte ‘billets doux’; men for det meste om lange brev som spente over hele registeret fra hysteri til humor. De var fulle av selvmedlidenhet, innstendige bønner, overspente følelser, men også kloke iakttagelser, bitre kommentarer, glimrende skisser av hans avskrekkende og fascinerende verden. Men hvis hun i sitt svar ikke holdt tempoet, men mistet en takt eller ikke gav tilstrekkelig tydelige svar på hans uopphørlige strøm av spesielle spørsmål, lød det: «Jeg må ha en forklaring om sist søndag. HVORFOR var du inne hele dagen? Og hvorfor var du så trett søndag kveld og håpet å bli bra til mandag, en arbeidsdag?» — Han tyranniserte henne faktisk med sine bebreidelser og formaninger.»

Kafka var forelsket i forelskelsen. Paret hadde to korte mislykkede møter. Kafka hadde svært mange grunner mot ekteskap – bl a grunner som økonomi, at han i tillegg til arbeidet brukte mye tid på skriving og ikke minst at han ikke ville strekke til seksuelt. Han var full og tvil og ubesluttsomhet; om han ville gifte seg eller være fri. Men etterhvert krevde Felice en bindende avgjørelse. I et brev av 16. juni 1913 fridde han til henne:

«Et mindre lovende frieri kan man knapt forestille seg. Men Felice var blitt vant til Kafkas stil og svarte ja med litt av den samme gåtefulle besluttsomhet som da hun tvang frem en avgjørelse.»

I et brev av 29. oktober 2013 hever Kafka den uoffisielle forlovelsen. Men dramaet var ikke over. Felice sendte venninnen Grethe Bloch for å megle. I stedet for en forventet gammel peppermø, var Grete en ung kvinne på 21 år; bråmoden, intelligent og sympatisk. Hun giftet seg aldri, og endte sitt liv i nazistenes utryddelsesleir. Men før hun ble drept, har hun i brev påstått at Kafka var far til et barn som døde i 1921 syv år gammel. Ernst Pawel stiller seg tvilende til at dette var en realitet og begrunner sin tvil.

«Å være fortrolig i en strid mellom elskende er alltid vanskelig. At partene i dette tilfelle knapt kunne betegnes som elskende, og at mekleren var enda mer ensom og mindre moden enn noen av partene, gjorde vanskelighetene enda større. Om Kafka hadde et seksuelt forhold til Grete Bloch, er av sekundær betydning; faktum er at de begge ganske raskt følte seg tiltrukket av hverandre. For Kafka ble Grete den gode fe som beskyttet ham mot den onde, en moderlig venninne til hvem han fritt kunne øse ut av sitt hjerte og klage over behandlingen han fikk av sin heksemor. I de første seks måneder av 1914 skrev han langt hyppigere og langt fyldigere til Grete enn til Felice. Grete på sin side forelsket seg håpløst i den aldrende herren som hun alltid tiltalte som «Herr Doktor». Formodentlig var Kafka en blant flere farsfigurer som hun knyttet seg til i løpet av sitt ensomme og tragiske liv.»

Kafka hadde et nytt møte med Felice i Berlin. Han beskrev fiaskoen i en rapport til Grete. Men første nyttårsdag 1914 fridde han igjen til Felice. Først 26. mars fikk han svar – Felice gikk med på å gifte seg med han. Bryllupet skulle holdes i september og forlovelsen ble kunngjort. 30. mai var den offisielle forlovelsen. Men før dette gikk det mange brev mellom Kafka og Grete der han uttrykte en sterk lengsel etter Grete. Dette fortsatte etter mottagelsen for forlovelsen.

Grete uttrykte overfor Kafka at hun følte ansvar for at hun hadde engasjert seg sterkt i hans forlovelse, og nå satte hun alt inn for å redde Felice. På et hotellrom i Berlin 11. juli 2014 ble Kafka satt på tiltalebenken. Med Felice, Grete og flere andre og brevene til Grete som bevis, ble han konfrontert med sine uttalelser. Resultatet av dette møtet var at forlovelsen ble formelt hevet.


Kafka var fri igjen og i et brev av 22. juli meddelte han foreldrene at han ville si opp sin stilling, flytte til Berlin og leve av sin forfattervirksomhet. 28. juli 1914 erklærte Østeriske Serbia krig. Disse begivenhetene omstøtte Kafkas planer.