28. apr. 2015

Trollvinter (Moominland Midwinter) av Tove Jansson


«Himmelen var nesten svart, men snøen var lysende blå i måneskinnet.
   
Havet lå og sov under isen, og langt nede mellom røttene i jorden drømte alle småkrypene om våren. Men det var langt fram, for året hadde ikke kommet lenger enn et stykke over nyttår.
   
Akkurat der dalen gjorde en myk sving før den steg mot fjellene, lå et hus som var helt nedsnødd. Det lignet en tilfeldig henkastet snøfonn og så svært ensomt ut. Like ved slynget elven seg kullsvart mellom issvullene, strømmen hadde holdt vannet åpent hele vinteren. Men det gikk ingen fotspor over broen, og rundt huset var snøfonnene urørt.»

Trollvinter av Tove Jansson ble utgitt i 1954 og er den sjette boken jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest denne boken:

En vakker bok – på mange måter. 125 sider.

Alle bøkene er illustrert av forfatteren

«Toves bok Trollvinter (1957) er en bok om kjærligheten til og forelskelsen Tuulikki Pietila. Den kom ut etter deres første år sammen. Tove takket Tuulikki Pietila for tilblivelsen av Trollvinter idet hun i mars 2000 skrev: Det var fullt og helt Tootis fortjeneste at jeg klarte å skrive Trollvinter.»Tuulikki lærte henne å forstå vinteren, akkurat som det fortelles i boka.»





Det nedsnødde huset er Mummihuset. Der har de sovet sin vintersøvn fra november og skal ikke våkne før i april. Månen skinner inn vinduet:

«Månestripen vandret over gyngestolen til bordet, krøp over messingknottene på sengestolper og skinte rett inn i ansikter på Mummitrollet. Og så hente det noe som aldri har hendt siden det første mummitrollet gikk i hi. Han våknet og klarte ikke å sovne igjen.»

Mummitrollet får ikke sin kjære mamma våken. Ikke engang det lille dyret under oppvaskbenken klarer han å lokke frem. Han er totalt alene:


Mummitrollet går ut – han vil vandre sørover for å møte sin beste venn Snusmumrikken. Men han har ikke tenkt på snøen – som han tidligere bare har hørt om. Etterhvert forsvinner nysgjerrigheten han har følt:

«Nå hadde han vent seg til vinterlukten og den gjorde ham ikke nysgjerrig mer. Han så på sjasminbusken som var et slurvete virvar av nakne grener og tenkte forferdet: Den er død. Hele verden har dødd mens jeg lå og sov. Denne verdenen tilhører en eller annen som jeg ikke kjenner. Kanskje Hufsa. Den er ikke laget for mummitroll.

Han ble stående og tenke seg om et øyeblikk. Men så syntes han det ville være enda verre å være den eneste våkne blant dem som sov.
Og derfor labbet Mummitrollet opp de første sporene over broen og videre oppover bakken. Det var et bitte lite spor, men det var bestemt og gikk rett inn mellom trærne, sørover.»

Stakkars Mummitrollet – så ensom og alene. Så får han se et lys i skogen:

«På den andre siden av lampen hadde noen gravd en behagelig grop i snøen, en som lå og tittet opp på den alvorlige vinterhimmelen og plystret, veldig lavt, men allikevel.

Hvilken sang er det, spurte Mummitrollet.

Det er en sang om meg selv, svarte noen i gropen. En sang om Too-tikki som har laget en snølykt, men omkvedet handler om ganske andre ting.

Jeg forstår, sa Mummitrollet og satte seg ned i snøen.

Det gjør du ikke, sa Too-tikki vennlig og reiste seg såpass at den rød-og-hvit-stripete genseren hennes kom til syne. For omkvedet handler nettopp om sånne ting som man ikke forstår. Akkurat nå tenker jeg på nordlys. Man vet ikke om det finnes eller bare synes. Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.

Så la hun seg ned i snøen igjen og fortsatte å se på himmelen, som nå var blitt helt svart.

Mummitrollet løftet snuten og så nordlyset, som ikke noe mummitroll hadde sett før ham. Det var hvitt og blått og litt grønt og hang over himmelen som lange, flagrende forheng.

Jeg tror det finnes, sa han.»



Mummitrollet blir med Too-tikki til badehuset. Hun har gode hjelpere. Men de er så sjenerte at de er usynlige.

Det skal bli en spesiell vinter for Mummitrollet og lille My som også er våknet opp. De møter blant annet Hufsa og Den store kulden: Isfruen som ingen må se på. Men et lite ekorn klarer ikke å la være og dør. For første gang møter Mummitrollet døden. I tillegg dukker stamfaren til mummiene opp. Den store kulden gjør det vanskelig for mange skapninger i Mummidalen, og Mummitrollet må by dem husrom i Mummihuset. Dette tiltrekker også en skigal hemul som ikke er enkel å bli kvitt. Skulle tro hemulen var norsk og jobbet i sportsavdelingen i NRK...

Men våren kommer og Mummihuset våkner til liv igjen og allting kommer i sine vante former igjen..

Too-tikki har vært en form for mentor for Mummitrollet denne vinteren– det er ikke alltid han får hjelp – hun sier: «En må oppdage allting selv... og komme seg gjennom det helt alene.» Det smitter over på Mummitrollet. Når Snorkfrøken vil sette et glass over en krokus som er kommet for tidlig opp av jorden, for å verne den mot kulden om natten, sier han til henne:

«Det skal du ikke gjøre, sa Mummitrollet. La den klare seg så godt den kan. Jeg tror den klarer seg bedre hvis den har det litt vanskelig.»


En skisse til boka som er i biografien – Mummitrollet og Too-tikki i vinterskogen. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar