3. apr. 2015

Noveller: Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten av Kjell Askildsen


«Det er ingen annen problematikk enn den evige menneskelige problematikk: hvordan skal vi for helvete klare å leve sammen.»

Denne kraftsalven kommer fra Kjell Askildsen og er innledningen til Bokprogrammet på NRK fra april 2012, et portrettprogram om forfatteren. Askildsen er da 82 år, og synet svikter. Han forteller at hans han siste novellesamling kom for 15 år siden, at han har hatt lyst til å skrive, men har ikke fått det til. Nå kan han ikke skrive mer pga synet. Det var tungt til å begynne med, nå oppleves det som befriende.

Da jeg så dette programmet for første gang, var det jeg husket best hans tanker rundt tema «slekten». Hans synspunkter på det området kjente jeg meg godt igjen i. I 2012 hadde jeg såvidt begynt å ta tilbake interessen for bøker etter at jeg hadde lest lite i flere år. 

I går så jeg portrettprogrammet igjen. Det er fordi jeg lånte tre novellesamlinger av Askildsen på biblioteket på onsdag. De tre som var tilgjengelige. Det er bare å innrømme det: jeg har ikke lest noe av Askildsen tidligere. Årsaken til at jeg skal gjøre det nå, er fordi jeg skal lese boken til Alf Van der Hagen: Kjell Askildsen Et liv utgitt i 2014.

Jeg startet på novellesamlingen Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten. Det er den som ble utgitt første av de tre jeg lånte: 1983. Jeg leser på Wikipedia at den er prisbelønt og:

«Sommeren 2006 kåret Dagbladet novellesamlingen Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten til den beste norske skjønnlitterære bok de siste 25 årene»

Jeg så programmet etter at jeg hadde lest boken på 77 sider, og leste den om igjen etter at jeg hadde sett programmet. Den er knakende god. Jeg liker spesielt godt bruken av dialoger. Det er ganske utrolig at jeg ikke har lest bøker av han tidligere.

Askildsen sier bl a i TV-programmet at det er mange som skriver noveller som egentlig er fortellinger; de er muntlige, ikke skriftlige. Noveller er for han den mest krevende skriftform innenfor prosaen. Han liker at det er krevende. Det skal ikke være en setning som ikke har sin plass i en novelle. Ikke noe overflødig. Det skal være disiplin i kunst. Hans kunst er novellen. Den neste linjen skal være slik at den skal skape linjen etter det, men den er ennå ikke tenkt ut.

Han forteller at han skriver aldri om noe han har opplevd: det er hans første bud. Forfatteren er mest opptatt av å sette ord på det vi må holde ut. Fremkalle latteren er ikke han opptatt av. Et av unntakene er novellesamlingen jeg nå har lest.

Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten består av to noveller og den siste er delt opp i flere deler. 

Den første novellen handler om Carl Lange, oversetter av yrke, skilt, voksne barn og bor alene. To politimenn ringer på. En av dem, Hans Osmundsen, forteller at Lange er mistenkt for å ha voldtatt en mindreårig jente i nærheten av Tøyen Bad. Signalementet som er gitt er:

«-Mannen var ca 45 år, hadde kort bukkeskjegg og fyldig, grått hår som falt ned over ørene. Han var iført lyse cordfløyelsbukser, høyhalset brun genser og grå, halvlang frakk av en type hun ikke hadde sett før.»

De ber om å få med seg frakken og buksen hans som passer til beskrivelsen. Etter at de er gått barberer Lange av seg skjegget og klipper håret. Når han i ettertid blir spurt om hvorfor han har gjort det sier han at det er fordi han har fantasi. Etterpå sier han i en samtale med Osmundsen at det er fordi han ikke vil bli gjenkjent som en voldtektsforbryter – Osmundsen svarer:

«- Det finnes sikkert flere voldtektsforbrytere uten skjegg enn med, så for den saks skyld.
-      - Det der er ikke særlig intelligent sagt.

For første gang så det ut som om Osmundsen ikke helt likte seg. Det rørte seg noe i blikket hans...»

Politimennene kommer tilbake med klærne de har hatt til undersøkelse:

«- Vi kom med klærne Deres.
- To stykker for å komme med klærne?
- De har ikke spurt om resultatet.
- Det ville vel ikke vært særlig klokt av meg. Da ville De jo kunne tro at jeg var usikker på om De hadde funnet noe. Ikke sant?
- Så De har tenkt ut det. De vil altså gjerne gi inntrykk av at De er sikker på at vi ikke har funnet noe?
-Ja.
- Sett at vi har funnet noe.
- Da hadde De fått det som De ønsker.
- Vi fant sædrester.

Carl Lange svarte ikke. Han behøvde ikke tenke seg lenge om for å vite at det Osmundsen sa kunne være sant, og han følte at en skamrødme slo opp i ansiktet hans. Samtidig grep sinnet ham; dette var hans privatliv, hans intimliv, og tabu for andre enn han selv.»

Lange blir både redd og aggressiv av å være mistenkt, og av Osmundsens væremåte. Osmundsen har i sin rolle som politi den formelle makten. Maktesløsheten Carl Lange føler gir seg mange utslag i handling, ord og tanker. Aggressiviteten retter han naturlig nok mot Osmundsen. I et forsøk på å forrykke maktbalansen over til fordel for seg selv. 

Den andre novellen handler om Thomas F, gammel og ensom – inndelt i ti deler. Den første, Sjakk, starter slik:

«Verden er ikke som den var. Nå tar det for eksempel lenger tid å leve. Jeg er mange og åtti år, det er for lite. Jeg er altfor frisk, enda jeg ikke har noe videre å være frisk for. Men livet vil ikke gi slipp på meg. Den som ikke har noe å leve for, har ikke noe å dø for. Kanskje det er derfor.»

Han tenker tilbake på da han besøkte broren som han ikke hadde sett på tre år. Begge er forfattere, broren har hatt en større produksjon. Brødrene har ingen god kjemi, og her er deler av samtalen mellom dem:

«Jeg hadde lagt stokken på gulvet, nå bøyde jeg meg og tok den opp, jeg ville gjøre slutt på skrytingen hans. «Når vi dør, slutter vi i hvert fall å motsi oss selv», sa jeg, og det var vel ikke å vente at han skulle skjønne hva jeg siktet til. Men han var altfor hovmodig til å spørre hva jeg mente. «Det var ikke meningen å såre deg,» sa han. «Såre meg,» svarte jeg nokså høyt, det var rimelig at jeg ble litt opphisset, «jeg gir pokker i det lille jeg har skrevet og det lille jeg ikke har skrevet.» Jeg reiste meg, og så holdt jeg en hel liten tale for ham: «Hver time på dagen kvitter verden seg med tusenvis av tåper. Tenk på, har du tenkt på hvor mye lagret dumhet som forsvinner i løpet av et døgn? Alle hjernene som slutter å fungere, for det er jo der dumheten sitter. Men så blir det likevel så mye igjen, av dumhet, fordi noen har skrevet den ned i bøker, og sånn holdes den i live, så lenge folk leser romaner vil det finnes mye dumhet, visse romaner, de det er flest av.» Og så tilføyde jeg, kanskje litt uklart, det må jeg medgi: «Det var derfor jeg kom for å spille et parti sjakk.» Han satt taus en lang stund, helt til jeg begynte å gå, da sa han: «Det var mange ord til liten nytte. Men jeg skal gjøre det jeg kan ut av dem, jeg skal bruke dem, jeg skal legge dem i munnen på en ignorant.

Akkurat sånn var han, broren min. Han døde forresten samme dag, det er ikke usannsynlig at jeg fikk med meg hans siste ord, for jeg gikk uten å svare ham, det likte han nok ikke...»

Carl handler om da sønnen på seksti år kommer på besøk. Thomas har kastet alle tingene etter moren for flere år siden. Nå har sønnen kommet på at han vil ha et sjal etter moren:

...han ville gi det til sin kone som et minne om sin barndom. Da han skjønte at jeg hadde kvittet meg med det, ble han krakilsk. «Er ingenting hellig for deg?» ropte han. Og det sa han som er forretningsmann og lever av kjøp og salg. Jeg hadde best lyst til å bite ham av, men jeg lot det være, jeg er jo tross alt medskyldig i at han er til. «Hva var det som var så spesielt med det sjalet?» spurte jeg i stedet forsonlig. «Mor heklet det mens hun gikk med meg. Hun var spesielt glad i det.» «Å, jeg skjønner. Det ble til samtidig som deg. Du var kanskje hennes yndlingssønn?» «Jeg var tilfeldigvis det, ja.» «Å, neppe tilfeldigvis,» svarte jeg, jeg begynte å miste tålmodigheten med ham, han var som snytt ut av nesa på henne, og han ville like lite som henne klare å oppdage lovmessigheten i tilværelsen. «Vel, sjalet er og blir borte det,» sa jeg, «du får trøste deg med at evig eies kun det tapte.» Det er selvfølgelig et vrøvlete utsagn, men jeg tenkte det falt i hans smak. Der tok jeg imidlertid feil, et øyeblikk hadde jeg glemt at han jo var forretningsmann. Han tok et nesten truende skritt fram mot der jeg satt, og så lirte han av seg en sint, men kjedelig tirade om min ufølsomhet. Han avsluttet med å si at noen ganger skjønte han ikke at jeg var hans far. «Din mor var en ærbar kvinne,» svarte jeg, men han oppfattet ikke poenget - hvorfor har jeg fått så tungnemme barn. «

Novellesamlingen er god. Med dialoger mellom mennesker og dialoger mennesker har med seg selv. Iblandet ironi. Mellommenneskelig problematikk vi kan kjenne igjen om vi liker det ikke.


Foto (Finn Ståle Felberg) av forfatteren som jeg fant her


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar