Ragnar Kvam Jr.: Den tredje mann - Beretningen om Hjalmar Johansen

«Det var Hjalmar Johansen, den tredje mann, som gjorde de to andres dåd mulig. Gjennom sin tålmodighet med Fridtjof Nansen under isvandringen og sitt opprør mot Roald Amundsen på Framheim skrev han seg inn i polarhistorien som en av de største.

   
Selv da de sviktet ham, beholdt han lojaliteten til dem begge. Uten Hjalmar Johansen hadde neppe Fridtjof Nansen, og i enda mindre grad Roald Amundsen, kunnet kle seg i polarhistoriens blankeste rustninger.»

Slik avslutter Ragnar Kvam Jr. sin beretning om Hjalmar Johansen (1867-1913) i boken Den tredje mann. En bok jeg har kjøpt etter at jeg leste biografien om Roald Amundsen tidligere denne måneden.

Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!

Den tredje mann Beretningen om Hjalmar Johansen ble utgitt 1997. 250 sider Det er ikke til å komme fra at jeg ofte hadde klump i halsen da jeg leste denne boken. 

Vi mennesker reagerer på urettferdighet. Den urettferdighet som Hjalmar Johansen ble påført av Roald Amundsen ville neppe skjedd i dag er det lett å tenke. Men det er bare å se hvor vanskelig det er å være «varsler» i dag. En skal ha en sterk rygg for å fronte urettferdighet. Det hadde ikke Hjalmar Johansen og hans familie. Ikke mot en slik kjendis og landshelt som Roald Amundsen. 

Boken jeg har lest er i tillegg spennende selv om en vet utfallet av de ulike ekspedisjonene Hjalmar Johansen deltok på.

Hjalmar Johansen vokste opp i en trygg familie i Skien. Han var opptatt av og flink i idrett, og var en av stifterne av idrettsforeningen ODD. Han var en god skiløper, men det han utmerket seg spesielt i var turn. I turn drev Hjalmar det så langt at han ble verdensmester i Paris i 1897.

Familien var økonomisk stilt til å kunne sende Hjalmar til Kristiania for å studere etter artium. Den gang han tok artium var det bare to og tre hundre elever annen hver vår som tok artium. Hjalmar hadde ikke toppkarakterer verken på Latinskolen eller ved universitetseksamenen. Det siste hadde også sin årsak i mye festing i hovedstaden. Det var i løpet av denne perioden han fikk smaken på alkohol - alkoholen fløt:

«I bohemenes hovedstad Kristiania står kafeens dører alltid åpne, med portvin som moteriktig drikk. Dit flokkes menn i floss og skalk.»

Veien var kort til brennevinsjappa for Hjalmar og hans studentvenner. Alkohol skulle påvirke livet til Hjalmar Johansen negativt, og var i stor grad medvirkende til at hans liv endte så tragisk.

Faren ville at Hjalmar skulle ta Krigsskolen. Men Hjalmar ville opp og frem «og se på solen med de store.» Han begynte med jusstudier, men etter et år som jusstudent døde faren. Det var ikke økonomi til at Hjalmar kunne studere videre. Han måtte returnere til Skien der han fikk jobb som kontorist, men fikk etterhvert penger av sin svoger for å gå på Krigsskolen. Etter halvgått løp tar pengene slutt og Hjalmar må slutte på studiene. Dette er på den tiden Fridtjof Nansen planlegger og forbereder sin ferd med skipet Fram til Nordpolen. Hjalmar søker om å få bli med på ekspedisjonen:

«I tillegg til at de skulle ha god helse, være flinke på ski, praktisk anlagt og helst ha erfaring fra sjøen, sa Nansen, som var en utpreget intellektuell, også etter slike egenskaper. Han visste at de forestående polarnetter ville bli lange, og at han ville trenge samtalepartnere som snakket hans eget språk.

Han forsøkte å rekruttere akademikere som var villige og dugelige til et liv i isen, men lyktes ikke. Både i Norge og i utlandet lette han etter vitenskapsmenn som ville delta i den oseanografiske forskning han skulle foreta under Frams drift. Men dem han spurte, unnsa seg, enten fordi de ikke trodde på prosjektet, eller fordi de var redde for at deres vitenskapelige karriere ville lide under ekspedisjonens lange fravær. Nansens endelige mannskap fikk derfor mer karakter av å være sammenrasket enn av å være utvalgt.»

Det som gjorde at Hjalmar ble valgt til å delta, var i tillegg til hans skiferdigheter, gode attester og at han var praktisk anlagt:

«Til syvende og sist var det likevel Hjalmars iver som gjorde utslaget. Hans meritter som idrettsmann gjorde inntrykk på Nansen som hadde vært idrettsmann selv, men at han uten å kny meldte seg til fyrbøterjobben, som var den verste jobben om bord, imponerte visst mer. Her var i alle fall gutt med motivasjon i orden.»

Den som ble det store problemet på ferden var Nansen. Selv om han ikke var noen tyrann, var han en mann av sin tid:

«Som mann av sin tid hadde han liten øvelse i demokrati, det norske folkestyret var ennå et krybbebarn. Men i like stor grad skyldtes det hans manglende vilje til å lytte og overbevisningen han næret om egen fortreffelighet.

Han valgte tidens despotiske kontraktspråk, for han kunne aldri vite. Klarte han ikke å holde drivet i ekspedisjonen ved like, kunne de strenge lydighetsbestemmelsene bli gode å ha.»

Allerede etter å ha vært i land i Tromsø og Vardø, der mannskapet slo seg løs for siste gang før ferden til Nordpolen, fikk de smake Nansens humørsyke – han gir dem en skjennepreken på en ufordragelig måte:

«Mennene står lamslått. At Nansen ble sint, får så være. Men det er måten, de synes det smaker av formynderi, de vil ikke bli herset med. Hadde han ingen respekt for det skjebnefellesskap de alle er en del av?»

Med dette mistet Nansen litt av respekten blant de andre i ekspedisjonen. Det snek seg inn en kulde som skulle fortsette. Når de kom i isen fortsatte hans humørsyke, han var sur og tverr og fortsatte å anlegge en overlegen og nedlatende mine. Nansen var tidvis deprimert. Hjalmar derimot hadde i tillegg til god fysikk en psyke som passet inn i isødet:

«Hjalmar fant seg godt til rette i isen. Dagene var like og stilte samme krav. Han slapp å engste seg for fremtiden.»

Etter at Fram hadde fryst fast i isen, gikk Hjalmars oppgaver over fra å være fyrbøter til å bli meteorologisk assistent. Den beste adspredelsen fant han sammen med hundene, og ofte tok han seg en kjøretur med dem på isen. Han knyttet seg til tre andre, og den største fortroligheten fikk han med kapteinen Otto Sverdrup.

«Sverdrup hadde også stor sans for Johansen. Det kom kanskje av at de var like av gemytt. De tidde mer enn de snakket, stille og uten fakter gikk de til dagens dont. De rådde dessuten over en tålmodighet og sindighet som få andre om bord, en ressurs de hentet fra den fornøyelse de begge følte over livet i isen. Om noen hadde is i blodet, måtte det være Sverdrup og Johansen.

Disse fire, Sverdrup, Scott-Hansen, Blessing og Johansen dannet en slags klikk om bord. De møttes på Sverdrups lugar der de spilte halma, whist og domino, av og til med et glass whisky eller cognac til, hentet fra legens «hemmelige» og tilsynelatende uuttømmelige lager. Og mens de kveikte sine piper kunne de begynne å snakke om sitt yndlingstema: Når reisen, med Fram en gang var over, ville de kjøpe seg en Haugesundsjakt, og med den skulle de seile til Spitsbergen eller Karahavet der de skulle gjøre storfangst og tjene mange penger. Og på veien skulle de dra innom Sverdrups hjem i Bindalen, som var hans paradis på jord.»

Slik gikk det dessverre ikke. Planene det ble noe av var Nansens fremstøt med å nå Nordpolen på ski og med hunder. Med seg på turen valgte han Hjalmar. Forberedelsen til turen fikk Nansen til å bli enda mer utålelig. Derfor var alle glad da de endelig dro, og misunnelsen over at Nansen tok med Hjalmar gikk over til at de syntes synd på han; de priste seg lykkelig over at det de slapp å gå sammen med Nansen.

Å lese om forsøket om å nå polpunktet som medførte at de oppholdt seg ute på isen i femten måneder, er alene verdt hele boken. Fiksjon kan ikke måle seg mot det de opplevde.  At de overlevde er et under. Å si at disse to i tillegg til å være dyktige hadde flaks, er vel riktig å si. Men at Hjalmar var den som bidro mest til at dette ikke ble en tragedie, er også riktig. Han oppførte seg eksemplarisk sammenlignet med Nansen som heller ikke på denne delen av ekspedisjonen taklet strabasene psykisk. Men etterhvert innså begge to at de var avhengige av hverandre for å kunne overleve. Tenk det; den snobbete Nansen tillot etterhvert at de kunne gå over fra å bruke De til du. Men etternavn var et must...

Her er Hjalmar etter at de ble funnet av en britisk ekspedisjon på Franz Josef Land:

Etter hjemkomsten giftet Hjalmar seg med sin Hilda, fikk fire barn, og de flyttet til Tromsø der Hjalmar tjenestegjorde i hæren. Men de levde over evne, og han måtte til stadighet be om lån fra Nansen. Etterhvert fikk han problemer med alkohol. Hilda og barna flyttet tilbake til Skien og de ble skilt. Det ble år som kan beskrives som en nedadgående spiral for Hjalmar med unntak av en periode han oppholdt seg på Svalbard. Ekspedisjonen med Roald Amundsen kunne blitt vendepunktet. Men dessverre, slik gikk det ikke.  

For i det første fremstøtet på å nå Sydpolen måtte karene gjøre vendereis. De hadde startet for tidlig og det ble bl a for kaldt for hundene. Hjalmar hadde advart Amundsen, men ble ikke lyttet til. Amundsen snudde uten å ta hensyn til det svakeste ledd. En av karene som hadde størst problemer var Prestrud. Det var Hjalmar som redder Prestrud og ekspedisjonen. Da disse to endelig kom tilbake til Framheim, etter nesten å ha satt livet til, fikk de følgende mottakelse fra Amundsen:

«Amundsen betraktet dem fra sin plass ved enden av bordet; gjengen som skulle ta ham til Sydpolen slik at det unge Norges ære kunne fly over verden. Hva skulle denne muttheten bety? Han visste de var slitne, han var sliten selv, men hvorfor sa denne ellers så snakkesalige skare ingenting? Ante han at de hadde bebreidelser på leppene? For hva? Her hadde j o ikke skjedd noen verdens ting. Et par-tre frosne hæler og noen døde bikkjer, det måtte de da tale?

Han drakk litt kaffe og satte koppen tilbake på skålen med et klirr. Så vendte han seg mot Hjalmar Johansen og spurte:

«Si meg, hva er grunnen til at dere kom så sent hjem i natt?»

Hjalmar så på ham i vantro. Hvorfor de kom så sent hjem i natt? Hva mente han? Sjefen hadde sett Prestruds ødelagte føtter med egne øyne. Han hadde sett de utmagrede, blodige hundene og den tomme sleden, og nå ville han vite hvorfor de var sene? Trodde han at de hadde gått og vaset rundt i enogfemti kuldegrader for sin fornøyelses skyld?

Hjalmar kjente blodet boble, og før han visste ordet av det, begynte han å snakke. Hvordan var det mulig av en sjef å reise fra to mann inne på barrieren når han visste at de hverken hadde mat eller brensel, ikke en gang et telt, og det i et lumskt terreng, der været på et øyeblikk kunne skifte fra stille til storm? Han hadde aldri opplevd maken, og han bad seg unnskyldt, men en slik fremgangsmåte var jo bare til å le av. Sjefen kunne i det minste ha gitt beskjed om hva han aktet å gjøre, slik at mat og utstyr kunne bli fordelt mellom sledene på en bedre måte. Men ikke et ord hadde de hørt, de som kjørte bakerst. Og hvorfor hadde ikke sjefen lyttet til advarslene mot å starte for tidlig? Han måtte vite at det ville gå verst utover hundene i så lave temperaturer, og at de i lengden ikke ville klare a trekke de tunge lassene. Hadde han da ingenting lært av annen depottur? Som sjefen ville huske, foregikk den i mars, altså mens sommeren ennå var på hell i disse trakter, og til deres store overraskelse hadde temperaturen på barrieren sunket til førti kuldegrader og holdt seg der. Men selv førti grader skulle i lengden vise seg for kaldt for bikkjene, som ble dårligere for hver dag. Flere døde, ja, sjefens eget spann gikk i oppløsning, han kunne ikke ha glemt at av de seks hundene han hadde ved starten, overlevde bare Lasse. Som sjefen visste hadde de tenkt seg til 83 grader syd, men kulden tvang dem til å snu på 82. Han måtte spørre seg hva som hadde fått sjefen til å tro på lunere temperaturer for menn og hunder i September, som sammenlignet med mars ikke kunne være en gunstigere måned. Opprinnelig hadde kapteinen tenkt å dra mot polen første november, altså etter at midnattsolen var kommet, og hvorfor holdt han seg ikke til det? Hadde han da ikke øye for annet enn engelskmennene?

Oppbrakt og ute av seg nesten ropte han:

«Dette kaller jeg ikke en ekspedisjon, dette kaller jeg panikk.»

Roald Amundsens øyne trakk seg sammen i et isblikk, frostig som været utenfor. Han bad Johansen betenke om han ikke burde trekke sine uttalelser tilbake. Hjalmar nektet. Han stod for det han hadde sagt.

Ser man det, Nansens disippel ønsket konfrontasjon! Javel! Det var ikke bare hjemkjørselen Johansen fant uansvarlig, mannen utfordret likefrem hans stilling som leder.»

Det var vel nesten den eneste skikkelige konfrontasjon noen noengang foretok mot Amundsen. Ordet drittsekk er ofte i tankene mine når jeg leser om Amundsen. I og med at de fleste på Framheim var enige med Hjalmar ble det et dobbelt svik for Hjalmar at de feiget ut etter at Amundsen tok dem for seg en og en. Samtidig er det kanskje ikke så merkelig. Broren Leon Amundsen var en av mange som fikk en særdeles dårlig behandling til tross for alt han gjorde for Roald. Men heller ikke Leon våget en skikkelig konfrontasjon med Roald.

Hjalmar måtte betale dyrt for han han konfronterte Amundsen med sannheten. 

Han ble regelrett utfrosset, fikk ikke være med til Sydpolen og ble degradert på andre måter. Da de kom til Taggart mønstret han av, ble mer eller mindre tvunget til å skrive under på en avtale om taushet om det som hadde skjedd, og reiste hjem som en taper. Det største sviket og den kriminelle handlingen fra Amundsen var at han fremstilte Hjalmar som en mytterist overfor det offentlig Norge og Nansen.  

Det gikk igjen nedover med Hjalmar og 3. januar 1913 skyter han seg selv i en park i Kristiania.

Historien om Hjalmar Johansen gjør inntrykk å lese om. Hans egenskaper var perfekt som polfarer. Han hadde både flaks og uflaks i livet. Mye av hans nederlag kan han skylde seg selv. Han sviktet sin egen familie pga alkoholen. Dessverre forteller boken at han hadde en tendens til å bortforklare at det negative han havnet i ikke var hans feil. Hjalmar hadde menneskelige begrensninger og dårlige egenskaper. Men det hadde også Nansen og Amundsen.

Amundsens handlinger er det verste å lese om. At han måtte reagere mot Hjalmars utfall er til å forstå. Han måtte markere hvem som ledet ekspedisjonen. Men det er måten det ble gjort på: å nedgradere Hjalmar som var en stor ressurs og manipulere de andre til å vende seg mer eller mindre mot Hjalmar. Han viste dårlig lederegenskaper ved ikke å ta hensyn til at Hjalmars reaksjon var helt naturlig etter det han hadde opplevd. Han og Prestrud var i livsfare.

Jeg tror aldri historien om Hjalmar Johansen kan bli utdatert og uinteressant. I tillegg til å fortelle om en menneskeskjebne, er det et historisk dokument. Om et lite land som var desperat etter å skaffe seg helter. Det klarte de. Nansen og Amundsen var lenge de største. Men jeg tenker at den stillfarne Hjalmar Johansen fortjener den plassen han etterhvert fikk i historien. Inntrykket av han var at han i utgangspunktet var en kjernekar som tok valg i livet som fikk han inn på den smale sti. Dette er en historie som gjorde inntrykk da jeg leste biografien om Amundsen. Nå er den spikret etter å ha lest boken til Ragnar Kvam Jr.