23. mar. 2015

Elizabeth er borte (Elizabeth is missing) av Emma Healey - jeg tror at om noen år møter jeg denne historien igjen som påskekrim på TV


«Emma Healey (f.1985) har overrasket både forleggere, anmeldere og lesere med at hun faktisk er så god som «alle» skal ha det til. Forlaget hennes i England lagde stor «hype» rundt Emma Healey da hennes første roman skulle gis ut. Den har vist seg å stå til forventingene. Man må ikke tro på det «alle» sier, man må bare lese hennes debut Elizabeth er borte (Elizabeth is missing).»

Mer om den britiske debutanten Emma Healey kan du lese her hos det norske forlaget Cappelen Damm, som jeg har fått lesereksemplaret av romanen Elizabeth er borte fra. Etter å ha lest romanen på 300 sider synes jeg den er så god som «alle» skriver at den er. Jeg er overbevist om at om noen år dukker historien opp i en påskekrim på TV. Romanen ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015.



I dette intervjuet med Aftenposten publisert 7.2.2015 kan du lese forfatterens vei til suksess mv der hun bl a forteller hva som inspirerte henne til nettopp å velge hovedpersonen i romanen – en over 80 år gammel dement dame:

«– Jeg satt i bilen sammen med farmoren min og faren min for noen år siden, da farmor fortalte meg at venninnen hennes var forsvunnet. Farmor hadde nettopp fått diagnosen demens, og hadde båret preg av det lenge. Det viste seg at venninnen ikke var borte, hun hadde bare flyttet til datteren sin i en annen by. Det var slutten på mysteriet. Men jeg tenkte: Hva om venninnen hennes virkelig hadde forsvunnet? Og hva om løsningen på gåten var noe farmoren min ikke klarte å huske?...Jeg ville skrive en bok om demens, men med krimsjangerens struktur. Jeg ønsket å lage en historie som var morsom å lese, sier Emma Healey.»

Mange vil nok mene at romanen Elizabeth er borte ikke er en kriminalroman selv om den er klassifisert som krim. Det er godt mulig det er slik. Jeg leser i Aftenposten at litteraturanmelder På Gerhard Olsen skriver her at «krimimalromanens grunnstruktur er tredelt: drap i entall og flertall, etterforskning og oppklaring.» For meg er det likegyldig om romanen jeg har lest er krim eller ikke – det som er det viktigste er at jeg hadde en god leseopplevelse. 

Jeg leser at i noen anmeldelser mv har hovedpersonen Maud fått diagnosen Alzheimers sykdom som er en av flere typer av demens. Vel, det får stå på deres regning. Det har jeg ikke funnet nevnt noen steder i romanen. Da jeg vokste opp og det var snakk om personer med dårlig hukommelse, ble det sagt at vedkommende «ikke husket fra klokka tolv til middag» - middag var på den tiden tidligere enn i dag – eldre mennesker spiste ofte middag klokka ett – dvs at i løpet av en time hadde vedkommende glemt alt. Og slik er det med Mauds korttidshukommelse.

Maud er enke og bor alene. Hun har en datter som besøker henne jevnlig: Helen. Og i tillegg travle hjemmehjelpere som er innom hver dag. Og en av dem er Carla som er opptatt av å fortelle om alt det skumle eldre mennesker kan bli utsatt for:

«Vet du at en gammel dame ble overfalt og ranet her?» sier Carla og slenger den lange, svarte hestehalen bak over en skulder. «Ja, det var egentlig i Weymouth, da, men det kunne ha vært her. Så du skjønner at man ikke kan være forsiktig nok. De fant henne med halve ansiktet slått inn.» Dette siste sies med dempet stemme, men hørselen min er det ingenting i veien med. Jeg skulle ønske Carla ikke fortalte meg slike ting, for de gjør meg urolig, og følelsen sitter i lenge etter at jeg har glemt selve historien. Jeg grøsser og ser ut gjennom vinduet. Jeg aner ikke i hvilken retning Weymouth ligger...»

Maud er ensom:

«For noen år siden ville jeg ha vært forferdet over meg selv - se på TV midt på dagen! Men hva annet kan jeg gjøre? Av og til leser jeg, men handlingen i romanene gir ingen mening lenger, og jeg husker aldri hvor i boken jeg var. Men jeg kan koke meg et egg. Jeg kan spise et egg. Og jeg kan se på TV. Etter det bare venter jeg: på Carla, på Helen, på Elizabeth. Elizabeth er den eneste venninnen jeg har igjen. De andre er på et hjem eller i en grav. «

Maud handler inn mat og spiser mye - det har kanskje noe med matmangelen hun opplevde under 2. verdenskrig og etterpå:

«Alle disse boksene med hermetisk fersken!» roper Carla fra kjøkkenet. Carla, hjemmehjelperen. Hjemmehjelper kalles de. «Du må slutte å kjøpe mat,» roper hun igjen. Jeg hører at boksene skraper mot benkeplaten. «Du har nok til en hel hær.»
   Nok mat. Man få aldri nok. Mesteparten later uansett til å forsvinne, og selv ikke etter at jeg har kjøpt den, lar den seg finne. Jeg vet ikke hvem som spiser alt sammen. Datteren min sier det samme. «Ikke mer hermetikk, mor,» sier hun når hun går igjennom skapene mine straks anledningen byr seg. Jeg tror hun tar den med og gir den bort til noen. Halvparten forsvinner hjem til henne, og så lurer hun på hvorfor jeg er nødt til å handle inn mer. Livet mitt byr jo ikke akkurat på så mange godsaker lenger nå.»

Maud er bekymret for at Elizabeth ikke får nok mat:

«Jeg har en følelse av at det var noe jeg måtte huske angående Elizabeth. Kanskje hun ville ha meg til å skaffe henne noe. Et kokt egg, eller noe sjokolade. Den sønnen hennes gir henne bare sulterasjoner. Han vil ikke engang bruke penger på nye barberblader til seg selv. Elizabeth sier at huden hans er ru og sår etter barberingen, og hun er redd han skal skjære halsen over på seg. Av og til skulle jeg ønske han gjorde det. Den gnieren. Hvis ikke jeg stakk innom med litt ekstra til henne, ville hun bli helt utmagret. Jeg har en lapp her hvor det står at jeg ikke skal gå ut, men jeg skjønner ikke hvorfor. Det kan ikke skade med en rask tur til butikken.
   Jeg skriver en liste for jeg tar på meg kåpen, finner hatten og nøklene, kontrollerer at jeg har nøklene i den riktige lommen, og gjør det igjen ved ytterdøren.»

Huskelapper og lister er Mauds hjelp for å huske:

«Jeg finner ingen kjeks, men det ligger en lapp i en av innerlommene: Ingen flere ferskenbokser. Jeg sier det ikke til Helen. I stedet legger jeg den under lappen med dagens dato. Hjemmehjelperen gir meg en slik hver dag. Det er derfor jeg vet det er torsdag. Vanligvis besøker jeg min venninne Elizabeth på torsdag, men vi har visst ikke avtalt noe denne uken. Hun har ikke ringt. Jeg ville ha skrevet det ned hvis hun hadde gjort det. Jeg ville ha notert hva hun sa, eller noe av det. Jeg ville ha skrevet ned når jeg skulle gå og besøke henne. Jeg skriver ned alt.
   Det ligger papirbiter over hele huset, i bunker eller festet på diverse flater. Skriblede handlelister og oppskrifter, telefonnumre og avtaler, notater om ting som allerede har skjedd. Papirhukommelsen min. Det er meningen den skal hindre at jeg glemmer ting. Men datteren min sier at jeg mister lappene. Det har jeg også skrevet ned. Likevel, hvis Elizabeth hadde ringt, ville jeg ha hatt en lapp. Jeg kan ikke ha mistet alle sammen. Jeg skriver ned ting, igjen og igjen. Ikke alle kan ha falt ned fra bordet og kjøkkenbenken og speilet. Og så har jeg en lapp som er stukket opp i ermet: Ikke hørt fra Elizabeth. Det står en gammel dato på den ene siden. Jeg har en forferdelig følelse av at det har skjedd henne noe. Hva som heist kan ha hendt. Det var noe i nyhetene i går, tror jeg. Om en gammel dame. Noe ubehagelig. Og nå er Elizabeth forsvunnet. Tenk om hun er overfalt og ligger død?..».

Om Maud har problemer med korttidshukommelsen, husker hun krystallklart fra da hun var tenåring under etterkrigstiden og søsteren Sukey forsvant. Sukey hadde giftet seg med Frank som drev en delvis lyssky virksomhet og måtte stikke av en periode. Forsvant Sukey også av den grunn. Eller har Frank drept henne. Hva med leieboeren dengang, Douglas – hadde han noe med Sukeys forsvinning å gjøre. Eller det gale kvinnemennesket som drev rundt og skremte Maud. Er det noen forbindelse mellom Elizabeths forsvinning og det som skjedde dengang...

I denne romanen finner man ingen vold annet enn når Maud blir sinna fordi hun opplever å bli misforstått. Ingen shabby politietterforskere, ekle sjefer, blod eller oppdelte lik inne i svarte plastsekker. Men spenning er der. God spenning.


To mysterier som er flettet sammen og fortalt på en enkel og naturlig måte. I tillegg er det enkelt å leve seg inn i hvordan Maud opplever tilværelsen og Helens forsøk på å gjøre det beste ut av situasjonen. Uten at det noengang blir sentimentalt. Det er i tillegg humor i romanen uten at jeg noen ganger føler at det er å gjøre narr av Maud. 

En annen ting som er positivt; jeg tror det er liten sjans for at vi får en oppfølger med Maud i hovedrollen. Jeg liker ikke serie-krim. Men jeg håper selvsagt at Emma Healey gir ut flere bøker, og krysser fingrene for at hun treffer like godt ved en senere anledning. 

10 kommentarer:

  1. Det er nesten litt skummelt å begynne på en bok som "alle" liker. Jeg må ta den med på påskeferie for jeg er veldig spent på den. :-)

    SvarSlett
  2. Jeg krysser fingrene for at du liker den. Kjipt å lese noe man ikke liker; og særlig når det er så mange som skryter den opp i skyene. Sånn var det med meg og Flink pike av Gillian Flynn. Den var ikke dårlig, men jeg hadde skyhøye forventninger. Men de ble dessverre ikke innfridd.

    SvarSlett
  3. Den fikk jeg i posten i dag. Kanskje en mulig påskeleektyre, men har ikke bestemt meg helt ennå. Vi får se:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ps: Fikk samme følelse som deg angående Flink Pike av Gillian Flynn. Oppskrytt og i likhet med Astrid Terese er jeg alltid skeptisk til bøker som "alle" liker for som regel har jeg ikke likt de bøkene. Jeg likte for eksempel ikke The fault in our stars, The hunger games osv like godt som mange andre. Blir alltid skeptisk til bøker som får mye skryt.

      Slett
    2. Boken om Maud likte jeg mye bedre enn Flink Pike. Men så liker jeg veldig godt bøker av engelske forfattere. Jeg håper at det ikke blir bånn i bøtta å lese den for deg.

      Slett
  4. Denne avbrøt jeg i dag, etter ca 70 sider. (og deretter skumleste jeg slutten og gjennom boka, og så jeg at jeg ikke ville gå glipp av noe) Beklager å måtte si at den kjedet meg, jeg fant aldri tonen, den engasjerte meg ikke. Det ble for lite driv.
    Jeg har lest flere anmeldelser og skjønte på forhånd at det ikke var en krim i vanlig forstand, knapt nok en krim. I England ble den ikke lansert som det. Så at det blir påskekrim på Tv, tror jeg neppe..
    Jeg har nå hoppet over til Lukk øynene av Josh Malerman, og nå snakker vi spenning, grøss, velskrevet grøss…. Ha en god påske Tone.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk og det samme til deg. Bra jeg ikke har veddet med at jeg skal spise en sko eller noe sånt :) Krim; jeg forstår at forlag bruker denne sjangeren for alt den er verdt: nordmenn er gale etter krim virker det som. Det er ikke jeg; sikkert derfor jeg likte romanen.

      Slett
    2. Ja, det handler nok mye om markedføring å putte den i krimbåsen. Det er litt synd, fordi folk som ønsker en skikkelig krim kan få feil forventinger, selv om flere anmeldere har problematisert akkurat dette at boka er i ytterste grenseland ift krimbåsen. Ikke alle leser anmeldelser heller.. Jeg forventet nok at den skulle være mer som en psykologisk thriller, i alle fall at den hadde mer driv, men det var eller hadde den ikke, synes jeg..

      Slett
  5. Hmmm, har lest den nå og må innrømme at jeg ikke helt vet hva som skjedde med Sukey... Kan du hjelpe meg?

    SvarSlett
    Svar
    1. Litt sent svar. Uansett; jeg husker rett og slett ikke.

      Slett