22. mar. 2015

Finnmark : Ultima Thule - den ytterste utpost


Bildet over legger jeg til med tillatelse fra Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook der jeg fant bildet som hun har kalt «A moment by the sea ..».

Jeg satt og så på bildet og tenkte på om jeg kunne finne en tekst  til dette bildet fra hjemstedet mitt – den ytterste utpost (Ultima Thule). Og det gjorde jeg.

I boken Til Øystein Rottem «Hurtigruta – en litterær reise», som jeg har vist til i flere innlegg, fant jeg teksten nedenfor under kapitlet som tar for seg strekningen Hammerfest – Berlevåg «De ytterste skjær»:

«Kysten er en grense, skjærgården et grenseområde, et av
de viktigste overhodet.
   Her møtes sjø og land, det faste og det flytende. I det
øyeblikk du passerer denne grense, beveger du deg fra
et element til et annet. På sjøen gjelder andre lover, her
hersker andre regler. Jo lenger vekk du beveger deg fra
stranden, jo fjernere står du fra fastlandets jurisdiksjon.
Kommer du langt nok ut, befinner du deg i et juridisk
ingenmannsland. De store hav er de eneste områder på
jorden som ingen stat har gjort krav på - før oljen snudde
opp ned på dette også.
  Ut av dette springer fascinasjonen for de ytterste skjær.
Så nakne og ugjestmilde de enn kan være, så representerer
de den siste rest av fast substans for det flytende
element overtar og sletter alle spor. På havet gjelder det
gamle filosofiske ‘bon mot’ til fulle. ‘Panta rei’. Alt flyter!
   Skjæret er den siste utpost. Sett fra land kan det virke
skremmende, og sjøfolk frykter det. Det har forårsaket
mangt et forlis. Men det har også reddet noen. Til skjæret
har den forliste kunnet klamre seg i et desperat håp om
å bli funnet. Sett fra sjøen er det ytterste skjær dessuten
det første tegn på fastland. Snart er det håp om fast
grunn under føttene.
   Det er forestillingen om den siste utpost som har trukket
så mange reisende til Finnmark. Fra kysten her stirrer
vi ikke bare ut i intet, vi vet at man befinner seg ved den
europeiske sivilisasjonens grense, den nordligste sone.
Slik var det i alle fall før man tok til å utforske nordområdene,
og før det bosatte seg folk på Svalbard.
   Atlanteren kan virke skremmende, men den er for
intet å regne mot Nordishavet. Vi befinner oss i Ultima

Thule.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar