8. mar. 2015

Finne ly av Aina Basso - denne gangen en roman med romanifolkets historie som bakteppe for fortellingen


«Eg følger skogsvegen eit stykke for eg tek kvelden. Han snor seg inn mellom trea. Ser ikkje lenger enn nokre alen verken fram eller bak, som blir vegen slukt av skog etter kvart som eg går, og greinene filtrar att holet eg kom ut av. Skogen syg meg inn i seg og lukkar seg rundt meg, slik han løynde meg da eg trong han, eit ly mot dei som jaga meg. Det kunne gått så gale, alt saman. Men så gjekk det godt i staden, og no er eg her.»




Aina Basso’s roman Finne ly ble utgitt i 2014 og er en av tre romaner på kortlista til Bokbloggerprisen 2014.


Dette innlegget er linket til Mari’s En smakebit på søndag: her er en link til Mari’s innlegg der du kan finne flere smakebiter fra bøker denne søndagen. Og her finner du flere linker til innlegg der andre bokbloggere har omtalt romanen Finne ly.



I desember 2014 leste jeg en annen roman Aina Basso har utgitt og som jeg skrev om i innlegget:

Jeg synes at det er positivt at Aina Basso har brukt sin kompetanse som historiker i bøkene hun har utgitt. Finne ly er en fortelling fra romanifolkets historie. Jeg har lånt romanen på 251 sider av biblioteket. Her er link til forlaget Samlaget der romanens innhold er beskrevet.

Historien i Finne ly foregår på Finnskogen i 1849. Det er sommer. Den ene av fortellerstemmene er fantejenta Hanna. Hun søker seg som tjenestejente på et avsidesliggende småbruk der Johannes, den andre fortellerstemmen bor. Han bor sammen med faren og broren Harald som har odel på gården. Etter en kort samtale med Johannes og faren kan hun starte omgående. De forteller at Harald holder på med skoghogst. Hun kan flytte inn på kammerset, og får klærne etter den døde husmora.

«Fråværet av husmora er overalt. I det store, skitne kjøkenet
og dei uvaska kjørela. I det tjukke støvlaget og spindelveven
i krokane, dei sure mjølkebøttene og dei tørre
flugene i vindaugskarmane.
   Eg skurar. Samlar kjørela i famnen og har dei ut på
tunet, ber vatn til eldhuset og koker opp i den store gryta,
vaskar i skap og krikar, dreg fram møblar, tørkar vegger.
   Eg vaskar alle kleda, dei etter den daude husmora skrubbar
eg ekstra godt.
   Eg krev at dei tre mannfolka byter på seg reint frå inst til
ytst, og ser ikkje på det dei gir meg. Eg triv halmen og kleda
av sengene, og da eg etter mykje akkedering med husbonden
får kome inn i stova der han ligg, og husmora lag på det
siste, røskar eg alt ut av sengebenken, der og. Halmen brenner
eg, dei seier ingenting, star berre på tunet og kikar på
bålet ei tid, for dei snur seg og går, kvar til sin kant.
   Det kunne like gjerne vore tre einebuarar som budde
der i skogen, som ingenting med kvarandre hadde å gjere.
   Delte berre vegger og tak, mat og møde.
   Det er som dei er ukjende for kvarandre, desse tre,
eller som eit band mellom dei har slitna og heng der og
sleng, laust, utan feste.»

Faren på gården er utslitt, og sammensunket etter å ha mistet kona, og sitter for det meste på en benk på nordveggen. Det er Harald som står for inntjeningen utenom det lille småbruket kaster av seg. Johannes jobber på småbruket, men har ikke den sterke fysikken som broren. Harald er den som tar de tyngste jobbene. Som er den som er nysgjerrig på Hannas fortid.

«Men du, Hanna, seier Harald, du har ikkje fortalt oss mykje
om deg sjølv. Kor er det du kjem frå?
   Eg har venta på det. Kan ikkje godt seie at eg er fødd
langs vegen ein stad ingen hugsar nøyaktig kor er, kven
vil ha ein omstreifar i hus. Så eg har dikta opp ei soge
og ei heimbygd lenger nord. Ei bygd så lita at det ikkje
kan være tale om noko arbeid for tenestejenter der. Vi
stogga der ein gong, overnatta nokre netter i løa til ein venleg husmann. «

Harald er skeptisk til historien hun forteller. Er på henne gang på gang med spørsmål. Men Hanna kan for alt i verden ikke fortelle at hun nettopp er sluppet ut fra tukthuset der hun har vært pga hun ble tatt for å stjele. Der også moren sitter inne av samme årsak. Faren er død. Brødrene vet hun ikke hvor er. Søsteren har hun heller ingen kontakt med pga at de kjempet om samme mann, Anders, der Hanna gikk av med seieren. Litt etter litt får vi hennes historie.

Det er spenninger mellom Johannes og Harald som har ulike personligheter. Som har vært helt fra barndommen av. Johannes var knyttet til moren og er betatt av Hanna.

«Slik var det til jonsoktider, da Hanna kom. Ho stod på
trammen, og rundt henne blomstra det som fortrolla.
Det var som eg såg det for første gong, det var som om
fargane opna seg for meg.
   Ho hadde høyrt vi trong hjelp. Hadde høyrt det ikkje
var noka husmor på garden, og var ute etter arbeid,
hadde tenester å tilby. Far strauk handa over bryna,
hadde byrja med det etter at mor blei sjuk. Eg stod attom
han i gangen, såg jenta på trammen. Det lysande andletet
i det grøne, sola som lyste opp uthus og skog. Mørkt hår i
flette under skautet, dei brune auga hennar, munnen. Eg
svelgde og håpte han ville sleppe henne inn, ville ha
henne i huset, ville ha henne hos meg, ho måtte ikkje snu
ryggen til og forsvinne mellom trea.
   Ingen av oss kan koke, kviskra eg.»

Når Harald er borte på arbeid innleder Hanna og Johannes et forhold. Det er Hanna som tar initiativet. Harald kommer hjem og gjør krav på Hanna. Johannes blir sjalu. Hanna er også betatt av den sterke og muskuløse Harald, men liker ikke at han gjør krav på henne i brennevinsrus.
Når et fantefølge dukker opp stiger spenningen ytterligere. Både på småbruket og i bygda. Hanna stiller seg også spørsmålet om hun er villig til å ofte friheten hun hadde tidligere:

«Det er ikkje alltid enkelt å ferdast langs vegen. Fare fra dør
til dør med varene sine og tenestene, alltid måtte tigge
etter noko. Alltid vakte seg for lensmann og fantefut, eller
olme, uvenlege bønder. Avvisinga, verst vinterstid, når
kulda bit, når ein er så frosen at ein trur ein er varm.

Det er likevel enklare. Når ein ikkje trivst, kan ein
pakke skreppa og fare vidare.
   Eg hoppar opp og set meg godt til rette på steingarden,
føtene dinglar. Lamma kjem tynnbrekande over enga.
Dei sprett mot kvarandre, hoppar på kvarandre bakfrå,
som vil dei pare seg. Sola er allereie sterk, eg skuggar for
auga. Ei svak uro i kroppen. Er det her eg skal vere? Bli
gardkjerring og bufast, føde ein skokk med bondeungar,
streve og slite resten av livet og døy som ei krokrygga
kjerring?
   Har aldri tenkt eg kunne trivast med å vere kona til
ein bonde, så skitsame som dei er, drikk av same vassausa,
et av same grautfatet og byter ikkje klede før dei er så
møkkete at dei står av seg sjølv.
   Noko har eg da plukka av dei. Og det er rart kva ein
godtek etter eit opphald i tukthuset.»

I tillegg til godt språk, en god komposisjon, er det gode skildringer av miljø og natur. Forfatteren har ikke lagt inn såkalte frampek; her kan alt skje. Haralds handlinger oppleves som uforutsigbare og skremmende. Men det er også noe med Johannes – noe med hodet hans:

«Har ei summing i meg. Som om det kvefsar i skallen igjen. Må dunke litt i hovudet, få det til å slutte, men det summar berre høgare. Eg trekker pusten, kjenner brystkassa blåse seg stor som en belg.»

Jeg synes at Aina Basso er en spennende forfatter, og bøkene hennes skiller seg ut på en positiv måte. Jeg håper hun fortsetter å skrive bøker med grunnlag i historiske hendelser.
Privat foto



15 kommentarer:

  1. Har hørt veldig mye om denne boka, men er bare usikker på om den er noe for meg?

    SvarSlett
  2. Jeg har lest denne og to andre av forfatterens bøker. Har likt alle tre godt

    SvarSlett
  3. Denna bok har jag aldrig hört talas om, men tack för smakbiten.

    SvarSlett
  4. Tack för smakebiten tyvärr ingen bok jag känner till, ja förrän nu då

    SvarSlett
  5. vackert språk! fint omslag och fint foto! tack för smakbitarna. jag antecknar mig till minnes

    SvarSlett
  6. Historiskt gillar jag. Ska lägga detta på minnet. Ha en fortsatt fin dag.

    SvarSlett
  7. Jeg likte også denne boka veldig godt, samt Inn i elden. Tror nok denne er min favoritt på kortlista, så langt.:)

    SvarSlett
  8. Tack för smakebitarna! Fint skogsfoto på slutet också. :)

    SvarSlett
  9. Jeg likte også godt denne. Men jeg har også likt godt alle hennes tidligere bøker. Det er noe med det at du vet hun bruker historiske kilder og at bøkene kunne vært sanne.

    SvarSlett
  10. Kul med smakbitar från en bok som jag inte kände till. ;)

    SvarSlett
  11. Låter som en intressant bok! Får nog kanske kolla upp den. Tack för smakebiten!

    SvarSlett
  12. Jag har en känsla av att jag skulle gilla Aina Bassos böcker, men än så länge har jag inte läst några. :)

    SvarSlett