6. mar. 2015

Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!


«Han kom som en lysende stjerne på det norske folks skyete himmel,» sa Fridtjof Nansen i minnetalen. «Den strålte i utbrudd efter utbrudd. Så sluknet den brått, og vi sitter igjen og ser på en tom plass i rommet.»
   Forlatt. Den samme tomhet som Roald Amundsen hadde kjempet mot i sitt indre gjennom et helt liv, hadde rammet det norske folk. Hvor var dets storhet blitt av? Var Norge likevel bare et gjenglemt i kongerike ytterst mot den evige sne?
   Det tok et år før hele folket hadde sluttet å stirre ut i det tomme rom, før alle hadde innsett at polfareren var falt ned og druknet i opprørt hav. Ved inngangen til et nytt årtusen kan bølgene legge seg rundt Roald Amundsens minne; det er blikk stille når han styrter fra himmelen.
   Havet ligger blankt som et speil.»

Slik avsluttes biografien om Roald Amundsen (1872-1928) skrevet av Tor Bomann-Larsen. Biografien ble utgitt første gang i 1995. Jeg ser at den ble sist utgitt i 2011 her hos Cappelen Damm.no.  

Utgaven jeg har lest og som har stått ulest i bokhylla i mange år, ble utgitt i 1998. Ulest av meg. Vi er flere som leser bøker her i huset. Han som har lest den for flere år siden sier at det han husker best er damehistoriene. Fordi at de var ukjente for han. Jeg sitter igjen med andre inntrykk, og jeg syntes at det jeg siterer over var en fin avslutning på en særdeles god biografi på 574 sier inkl. register. 

Jeg tror det bli en stund til det jeg har lest forsvinner; om noen gang. Jeg har allerede kjøpt en bok av en annen polarhelt, kanskje dem største av dem alle.

Under kilder skriver forfatteren at biografien bygger på en rekke hittil ubenyttede, og for en stor del ukjente kilder knyttet til Roald Amundsens liv og virksomhet. For meg var det meste nytt. Jeg kjente i hovedtrekk til hans erobringer. Det er det skrevet mye om, og det meste kan man lese om på Internett. Som her på Polarhistorie.no. Der er han benevnt som polfarer, oppdager, forsker og flypionér. 

Veldig forkortet; Roald Amundsen ledet en ekspedisjon som gjennomførte den første gjennomseiling av Nordvestpassasjen, erobret Sydpolen, og han reiste med fly og luftskip til Nordpolen. Roald Amundsen forsvant da han reiste med en delegasjon for å lete etter italieneren Umberto Nobile. Nobile som Amundsen mer eller mindre hatet etter at han mente at Nobile var en av de som tok æren for ekspedisjonen de foretok sammen med luftskipet Norge.

Biografien forteller om det Roald Amundsen er mest kjent for. Men den omhandler mest det han er minst kjent for. Sitat fra Wikipedia;

«I sin samtid møtte Roald Amundsen aldri noen form for kritikk, han var den suverene ener og leder. I ettertid er dette bildet blitt noe nyansert og hans personlighet og lederstil er blitt kritisk vurdert av flere forfattere; først Kåre Holt, som med sin dokumentarroman Kappløpet fra 1974 vakte bred forargelse for å rokke ved en nasjonalhelts omdømme. De nyanserte fremstillingene er blitt videreført i Tor Bomann-Larsens biografi, og i boken Den tredje mann - beretningen om Hjalmar Johansen av Ragnar Kvam jr.»

Jeg har ikke lest en bok om en suveren leder. Jeg har lest om en mann som bl a behandlet andre mennesker som bruk og kast. En stor egoist. Enten underkastet de seg han, eller så var det ut med dem. Og et spørsmål er betimelig å spørre: hvor hadde han vært uten støttespillerne. Ikke bare de økonomiske støttespillerne. Det var mange. Men de som stod last og brast med han til han skjøv dem ut i kulda. 

Den viktigste støttespilleren over en lang periode var broren Leon. Som var forretningsfører, økonomiansvarlig og ikke minst som en formildende buffer mot Roald Amundsens mange krasse utspill. Men også Leon ble hans fiende.

Den vondeste historien å lese om var Hjalmar Johansen og hans skjebne. Johansen var med på å gjøre Fridtjof Nansen og Roald Amundsen til helter. På vei til Sydpolen reddet Johansen Roald Amundsen fra en skandale: De startet for tidlig på turen til Sydpolen og måtte snu og dra tilbake til Framheim. Men den suverene leder Amundsen etterlot sine menn, og det var Hjalmar Johansen som bl a berget Kristian Prestrud. Johansen våget å kritisere Amundsen for dårlig lederskap. Det medførte at Amundsen bestemte at Johansen ble skjøvet helt ut på sidelinja og var en av de som ikke fikk dra til Sydpolen. Hjalmar Johansen kom aldri over skuffelsen, og skjøt seg i 1913.

«Hjalmar Johansen hadde forlatt noen barbersaker og en ubetalt regning på Frue Byes Hotel og begitt seg oppover Karl Johansgate og Drammensveien. I Solliparken tok han frem en seksløpet militærrevolver og rettet den mot pannen. Skuddet var formodentlig bare ment å treffe ham selv. Men det streifet minst to menn til: Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Det traff nasjonen i hjertet.»

De to store menn bekostet begravelsen. Men ingen av de to møtte i begravelsen. Roald Amundsen var på en av sine mange reiser. Fridtjof Nansens sønn lå på dødsleie. Nansen skrev en nekrolog der han avsluttet med ordene at Hjalmar Johansen hadde en «sjel hvori det ikke fantes svik»:

«Om så var tilfelle, hvem svek da Johansen? Fridtjof Nansen selv? Hans militære foresatte? Roald Amundsen? Kameratene på Framheim? Svek hele nasjonen den enkle idrettsgutten som ble en bejublet polarhelt? Kanskje var det flere som svek, og helt sikkert var det noen som kom til kort. Uansett er det vanskelig å frata et menneske ansvaret for sitt eget liv.»

Hjalmar Johansen:




Det hører meg til historien at også Prestrud skjøt seg...

Kvinnehistoriene til Roald Amundsen var for det meste komisk å lese om. For en stut denne mannen var. På det området også. Han jaktet etter gifte kvinner. Når det begynte å bli alvor og de ble ledige på torvet, stakk erobreren av. Med unntak av den første som tok selvmord, er det ikke mye å synes synd på. De hadde økonomi og mere til, og var fullstendig klar over hva de begikk seg inn på. 

Det som ikke var noe særlig å lese om, og jeg ikke kunne le av, var historien om de to eskimojentene han tok med seg fra Sibir. Joda, de hadde det fint så lenge de var i hans varetekt. Men så gikk mannen konkurs i 1924:

«Dagen etter skiftesamlingen i Drøbak lar polfareren seg intervjue av
Tidens Tegn. Det gis foretrede i den beslaglagte ungkarsvillaen ved Bunnefjorden
, hvor bygningen og innboet nå er kalkulert og beregnet til to
ganger kr 15 000,-. « - Jeg er saa velsigent ensom,» uttaler nasjonalhelten
som er ribbet for alt untatt sine «to sterke armer». Han beklager seg
ikke, skjønt: «Gjerne vilde jeg jo ha beholdt de to pleiebarna mine, men
det lot sig ikke ordne.» Småpikene forklares nå som et ledd i det viten-
skapelige arbeidet: « - Det var nu et eksperiment det ogsaa. Ser De, folk
oppe i Nome og paa de kanter vil ikke indrømme at eskimoene er utviklingsdyktige,
det er en gjængs forestilling at de bare kan hæves til et visst «
utviklingsnivaa - dit og ikke længer.» Siden polarforskeren kan slå fast
at «barna var blit saa flinke», må hans tese langt på vei ansees å være bekreftet.
    Roald Amundsen kan fortelle leserne at pleiedøtrene har forlatt Uranienborg
samme dag, for et fire måneders opphold hos fru Wisting i Horten
- «og saa reiser de hjem».
  Hjem? La gå med Camilla Carpendale, hun vender hjem til sin tallrike
søskenflokk noen år tidligere enn planlagt, men hva med Kakonita
Amundsen? Var ikke hennes hjem Uranienborg? Polfareren hadde tatt
henne til seg som sin egen datter. Nå avskriver han henne som et «eksperiment det ogsaa, som en av konkursboets store tapsposter. Pleiedøtrenes tilværelse hadde vært basert på stabile forhold i husene ved Bunnefjorden, på at Aline og Leon kunne administrere deres tilværelse. Da Roald Amundsen brøt med sin bror, ofret han samtidig sin datter.»

Roald Amundsen var seg selv nok. Han ville neppe noen gang ha innsett hvor avhengig han var av andre mennesker.  Hvor heldig han var fordi ekspedisjonene var i en tid da man hadde behov for å bygge opp Norge som nasjon. Og at gravejournalistikken ikke var oppfunnet, og at han hadde så mange som var lojale mot han til tross for det han gjorde mot dem.

Men sånn er det – Roald Amundsen er heller ikke i live og kan forsvare seg. Han gjorde mye bra også. Og jobbet hardt for "saken". Jeg har sagt til meg selv gang på gang: ikke glem at dette ikke skjedde i 2015. Men i en tid da Norge fortsatt var et lutfattig land som hungret etter annerkjennelse fra verden forøvrig. Ikke vær så hard mot han i tankene dine, og når du skal skrive om din leseopplevelse. Men det er ikke enkelt. Jeg har rullet med øynene, fnyst, sukket og hatt meg mange latterstunder...

En tanke som jeg var innom gang etter gang var: han reiste rundt i hele verden og fortalte om sine opplevelser. Mest for å tjene penger til ny ekspedisjoner. Hva snakket han om? Bare egne bragder? Fortalte han om broren Leon? Om de som var med han på ekspedisjonene?  Som han var totalt avhengige av. Det forteller boken ingenting om. 

Nå har jeg bestilt boken om Hjalmar Johansen av Ragnar Kvam. Jeg må bare lese om denne mannen som mange mener er den store helten. Som dessverre ikke alltid tok de riktige valg i livet. Men virker mer menneskelig enn Roald Amundsen var. Jeg vet at det kan bli trist historie å lese. Men det får jeg ta med meg.

For hva gjør ikke det å oppholde seg i isødet i årevis med et menneske. Om Fridtjof Nansen skriver forfatteren:

«Seilasen over Polhavet hadde kastet glans over Norge, den hadde styrket selvfølelsen og samlet folket. Det hadde gitt Fridtjof Nansen hans posisjon som nasjonens samlingsmerke og førerskikkelse. Men de tre årene i isødet hadde hatt sin pris; de hadde mørklagt hans indre og rammet hans ekteskap med frost. For Eva Nansen, som en gang hadde døpt skipet, var Fram blitt en dyster farkost. Adskillelsen hadde ikke vært det verste, men årene med hektiske forberedelser og fremfor alt, årene etterpå – samlivet med en mann som var dypt merket av tre år i det arktiske fangenskap.»

Fridtjof Nansen jobbet seg ut av depresjonene. Men hva med Amundsen?
På slutten gjorde Amundsen  mye skade, ikke minst med den siste boken Mitt liv som polarforsker som ble gitt ut i 1927. Da mente mange, inklusive Nansen, at Amundsen var mentalt forstyrret.

«I et brev datert den 17. desember skriver han: «Det er ikke lett å måle
den skade Amundsen har gjort oss, ved sin omtale av engelskmennene
som 'bad losers'. Som du vet, kanskje bedre enn jeg, kunde han ikke
berøre et ømmere punkt. Jeg erindrer fra min Kristiansands-tid, at direktøren
for Eks sindsykeasyl forklarte mig, hvorledes de sindsyke kverulanter
med utsøkt ondskap visste å finne, hvor de kunde ramme aller
sårest overfor legene eller slektninger, som besøkte dem, og når jeg nu
ser hvorledes Amundsen her taler om 'bad losers', i Amerika om Cook
og Peary, må jeg virkelig spørre mig selv, om ikke vår prektige landsmann
er blitt mentalt nedbrutt ved sine overmenneskelige ydelser. Av
norske polarreisende, er Du og Sverdrup de eneste, som har gått uskadd
igjennem prøvelsene. Prestrud skjøt sig, såvidt skjønnes uten nogensom
helst rimelig grunn, og Scott-Hansen er blitt en stor raring. Nu, alt dette
kan vi jo ikke si offentlig, men det lot sig kanskje gjøre å minde om at
Amundsen har været utsatt for overmenneskelige anstrengelser. «

Når man leser hva Amundsen gjorde etter at broren Leon ga seg som forretningsfører, og før den fatale flyturen der han forsvant, er det ikke vanskelig å være enig.


Bildet nedenfor er av Roald Amundsen og jentene som ble returnert til Sibir. 

Heldigvis kan jeg lese at det gikk bedre med dem senere i livet enn jeg hadde fryktet. Jeg håper det er riktig – det er når jeg tenker meg om noe av det mest simple jeg synes han gjorde. Hva kan mannen ha tenkt da han tok avgjørelsen om å sende dem tilbake.  


4 kommentarer:

  1. Interessant! Spesielt sidan eg for ikkje så mange vekene sidan las Ragnar Kvam sin biografi om Hjalmar Johansen - og der får ein eit heller negativt bilete av Amundsen. Eg fekk lyst til å lese denne boka også. Bomann-Larsen sine biografiar skal vera bra.

    SvarSlett
    Svar
    1. Var innom og skumleste innlegget ditt - interessant - gleder meg til å få boken. Jeg må se om det er flere bøker Bomann-Larsen jeg kan tenke meg å lese. Jeg likte måten han presenterte stoffet. Det ble aldri kjedelig å lese - unngikk oppramsingen som noen har i sine biografier.

      Slett
  2. Veldig interessant. Jeg fikk medynk for Johansen da jeg leste om han i Berits blogginnlegg i Biografilesesirkelen til Moshonista.. Du kunne jo også deltat der med dette innlegget, tema i februar var Herrer i bart.
    Har forresten vært på foredrag om biografiene til Nansen og Amundsen det året det kom flere av dem..

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg ser det. Men hadde ikke planer om å lese den dengang. Det var noe jeg fant på etter at jeg ble litt lei av romaner. Jeg har lest mange bøker om ekspedisjoner til polare strøk - også fra nyere tid.Men det var før jeg ble bokblogger. Stein P Aasheims og Ragnar Thorseth har jeg også lest. Jeg kunne vel neppe innlatt meg på noe slikt - kanskje derfor det er interessant å lese om.

      Slett